En dør er blitt åpnet for meg! Det skriver apostelen her. Men en dør går jo normalt ikke opp av seg selv, og denne var definitivt ikke blitt åpen for apostelen på den måten - det skjønner vi blant annet av at han skriver - er blitt åpnet!
   Hvem tror du har åpnet denne døren? Det er jo både viktig og frigjørende å være klar over. Herren har en nøkkel Han anvender på menneskehjertet - det er Hans ord, Hans budskap til mennesket. Da er det jo viktig at vi ikke kommer til mennesker med en feil nøkkel. En nøkkel som er ute av stand til å åpne hjertet på en slik måte at Han kan stige inn og holde nattverd med det mennesket, og det mennesket med Ham, som vi leser i Åp 3:20.
   Hva er det å holde nattverd? Hva er det du foretar deg i nattverden? Jo, du eter Hans legeme og drikker Hans blod! Akkurat som Jesus sa til folket og sine disipler i Joh 6,56: «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham.» Og i Joh 6:53: «Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker Hans blod, har dere ikke liv i dere!»
   Ser du hvor viktig dette er?

   Herren bryter seg ikke inn i et menneske, sies det ofte - nei, Han gjør jo ikke det, men Han overbeviser om sannheten, der Han får komme til. Får komme til! Det vitnes om de fleste i Israel, da Jesus sto frem til frelse for dem alle - vi leser hos profeten Sakarja (Jesus selv henviser til dette Skriftens vitnesbyrd om dem) - Sak 7:11-12: «Men de ville ikke akte på det. I sin gjenstridighet satte de skulderen imot. Sine ører gjorde de døve, så de ikke hørte. Sitt hjerte gjorde de hårdt som en diamant, så de ikke hørte på loven og de ord Herren, hærskarenes Gud, sendte ved sin Ånd gjennom de tidligere profeter.»
   De sto altså Ordet imot!
   Men når Herren overbeviser et menneske, eller et folk, da sender Han forskjellige ting i dets vei. Vi kan lese noe fra Salme 147, som i første omgang ikke synes å ha noe med vekkelse og frelse å gjøre, men i virkeligheten er et godt bilde på det. Først fra Sal 147:8: «Han er den som dekker himmelen med skyer, som sørger for at jorden får regn, som lar gress spire frem på fjellene.» og så vers 15-18 i samme salme: «Han er den som sender sitt budskap til jorden, hurtig løper Hans ord. Han er den som gir snø som ull, Han som strør ut rim som aske. Sine hagl kaster Han ut som smuler, hvem kan stå seg mot Hans kulde? Han sender sitt ord og smelter dem, Han lar sin vind blåse og vannet renner.»
   Ser du? - Han er den som kan fryse det til, og ingen kan lukke det opp - og du får kjenne både Hans kulde og din egen. Og Han er også den som sender sin milde vind, så det smelter alt og vannet renner.
   Vi kunne gått nærmere inn på disse bildene - de er så gjennomført fine - men nå er hensikten den å rett og slett peke på at det er Han, og ikke vi, som gjør verket her. Et stenhardt, frossent hjerte i utgangspunktet, og nå sitter han eller henne og feller tårer under Guds ords hørelse. Hvor ofte har ikke det skjedd - takk Gud!
   Han bruker sine nøkler, kan vi si. Som det er profetert om Jesus hos profeten Jesaja - Jes 22:22: «Jeg vil legge nøkkelen til Davids hus på Hans skulder. Han skal lukke opp og ingen lukke igjen, og lukke igjen og ingen lukke opp.»
   Det er disse Hans nøkler Han overgir til Peter - og altså da, menigheten - som vi kan lese i Matt 16:19: «Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»
   Dette rett og slett fordi det er sannhetens ord! Menigheten - det vil si, den sanne menighet - beskrives i 1 Tim 3:15, som sannhetens støtte og grunnvoll. Se da alvoret i å ha tuklet med denne åpenbarte sannhet! Nei, alvoret er for stort til at vi kan romme og fatte det! Det er Guds nøkkel som forkastes til fordel for nøkler som ikke kan låse opp det rom, der Han kan stige inn og bli forenet med mennesket! Resultatet blir religiøsitet og falsk åndelighet – ikke kristenliv!

E.K.

   I Apg 16:14, kan vi lese om en hendelse i Paulus' virksomhet som apostel og forkynner, hvor vi ser dette i funksjon: «En av dem var en kvinne ved navn Lydia, en purpurkremmerske fra Tyatira, som dyrket Gud etter jødenes tro. Hun hørte på, og Herren åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus.»

   Herren åpnet hennes hjerte! Hun dyrket Gud etter jødenes tro, leser vi, men det hadde ikke kunnet åpne hennes hjerte, slik at Herren kunne stige inn til frelse, utfrielse og samfunn - men det hadde vært med å legge grunnen. Noen holdt fast på jødenes tro, da de hørte den kristne forkynnelse - det vil si evangeliet og dets kraft til frelse - andre åpnet seg ved hørelsen av det som i Rom 10:17 kalles Kristi ord.
   Andre åpnet seg ved hørelsen, sa jeg - men det retteste ville være å si: Andre ble åpnet ved hørelsen! For det var Herrens nøkkel - det frelsende ord - som var i virksomhet.

   At det er slik - og må være slik - det sier noe om dybden i vårt fall, men det sier sannelig også noe om Herrens nåde og barmhjertighet! For det er ikke bare det at vi ikke kan frelse oss selv, men vi ser ikke engang at vi har behov av noen slik frelse! Vi ser ikke at vi er fortapt, aldeles hjelpeløst fortapt! Men Han ser det! Og så kommer Han og vekker oss opp av syndesøvnen.
   Du ligger nede på lugaren og sover, det har skjedd noe alvorlig, og skuta er i ferd med å gå ned i bølgene, men det affiserer ikke deg, du drømmer kan hende at du befinner deg på en sollys slette, men virkeligheten - som du ikke ser - er en ganske annen. Og så kommer det en venn og rusker i deg: Du må våkne!
   Ja, bilder de halter gjerne, men det gir en pekepinn!

   Tenk på mennesker som lider av angst - tenk om det bare kunne vris om en nøkkel og åpnes en dør, så fòr angsten og frykten ut gjennom den! Hvor glade ville de ikke blitt da? En kristen vet ganske mye om dette etter hvert. Anfektelse for eksempel: Er mitt navn skrevet der, i din bok, Herre kjær? Mitt navn! Tenk på den velkjente strofen fra en av Per Nordslettens sanger: «Jeg ofte er i frykt og fare og tenker alt er selvbedrag, jeg synes livet ei vil svare som når det rett var hjertets sak.»
   Kjenner du den? Og i tillegg kan det være så mye annet også, som bekymrer en kristen. Men hvor gikk han Per med det? Jo, han hadde fått se noe! - han hadde hørt noe! - nemlig den samme hilsen Johannes fikk der ute på øya Patmos, da han lå som død for Herrens føtter - vi leser det i Åp 1:18: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» Dette: Frykt ikke! - og derfor fortsetter han sangen slik: «Hvor skal jeg gå med denne nød? Jo, ile til min Frelsers skjød.»

   Vi har fått en vi kan fly til folk, og det er den evige Gud selv som har gitt oss Ham! Men det må også sies - flyr du ikke til Ham, er du evig fortapt, for det er ingen annen gitt oss til frelse!

   Hør nå til sist, fra Åp 3:7: «Og skriv til engelen for menigheten i Filadelfia: Dette sier Den Hellige, Den Sannferdige, Han som har Davids nøkkel, Han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp!»

   I Efesus blir jeg til pinse. For en dør er blitt åpnet for meg, stor og virksom, og det er mange motstandere, skrev Paulus. Må vi også fortsatt be om slik åpnet dør! Den dør som bare Herren ved sitt ord og sin Ånd kan åpne!