|
Det vi mennesker
- som i det hele tatt tror det er skjedd noe syndefall - i stor grad
ikke er klar over, det er hva dette fallet egentlig består i. Derfor
ser vi, ikke bare blant det vi kaller hedenske religioner, men også
i størstedelen av kristenheten, den forståelse at det er visse handlinger
man skal unngå, og som da blir betraktet som syndige handlinger, og
visse handlinger man skal fremme og forsøke å praktisere, og som da
betraktes som gode gjerninger. Vi tenker gjerne at vi både forstår
og kan dette som vi burde, men sannheten er den at mennesket ut fra
seg selv slett ikke kan dette slik som Gud i sin hellighet krever,
for at det skal kunne bestå for Ham - og den som da går inn for dette
- og får Guds lys over det - oppdager snart at slik er det. Jeg får
ikke dette til! Men så gjør man den store oppdagelse, at det er Guds
hjelp å få! Så søker man Guds hjelp, styrke og kraft gjennom bønn!
Opplever man da å ikke få denne hjelp, denne kraft, men kan hende
tvert imot opplever at en er slappere i dette som har med gudsliv
å gjøre, enn noen gang før - en kan bent frem glemme å be, eller opplever
bønnen som tørr og noe en helst ville vært foruten.
Da begynner den erkjennelsen å stige frem, at det er
kan hende noe langt dypere denne fallets skade enn du hadde tenkt
deg til nå. Det er noe indre som er skadet, ødelagt, dødt!
Det har noe med holdninger å gjøre. Jeg er ikke etter Gud i mitt indre
- i mitt hjerte, for å tale med Bibelens eget språk her. Da er det
altså ikke bare hjelp og kraft og styrke jeg er i behov av, men helbredelse.
En så total og gjennomgripende helbredelse, at det kalles gjenfødelse.
Et nytt indre! Ikke reparert, men nytt! Og så blir det
nye runder med bønn og alvor og rop til Gud, om helbredelse. Og så
går en der da og speider etter bedring igjen. Nå ikke bare i det ytre
livet, men i ditt indre. Er jeg blitt noe bedre? Har jeg mer lyst
til bønn? Har jeg mer lyst til Guds ord. Er jeg mindre treg i det
som har med Gud å gjøre osv.
Men det hele er et samarbeid mellom deg og Gud, hvor
du må oppfylle dine kriterier om Gud skal oppfylle sine. At vi ikke
ser, at dette nettopp er lovens vei, er jo i seg selv et under, når
et menneske mener seg å leve med Gud! En må jo da spørre: Hvordan
kom du til tro? Det vil si: Hva tror du? Eller la oss bruke
Paulus' spørsmål her: «Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det
ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen
forkynt? Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger
blant dere, gjør Han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører
troen forkynt?» (Gal 3:2).
Igjen altså - du som hevder å leve med Herren: Hvordan
kom du til tro? Ved hva kom du til tro? Var det et samarbeid mellom
deg og Gud?
Nå skal du
høre noen ord fra Skriften - 2 Mos 14:14: «Herren skal stride for
dere, og dere skal være stille.» Å være stille, det er da ikke mye
til gjerning! Og det skal du altså være mens en annen strider! «Si
til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er deres
Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse. Han kommer selv og frelser
dere.» (Jes 35:4).
Hvis Han selv kommer og frelser meg, hva er det da jeg
holder på med?
I Jes 63, leser vi om Ham som kommer fra Edom, i røde
klær fra Bosra. Og hva sier Han?: «Pressekaret har jeg tråkket, jeg
alene, og av folkene var det ingen med meg.» (v.3a). Han var alene
om det! Hør nå det! - for det er din frelse vi taler om da!
I Sal 131:2: «Sannelig, jeg har fått min sjel til å være
stille og tie som et avvent barn hos sin mor. Som det avvente barn
er min sjel hos meg.» Her ser du beskrivelsen av en troende, i full
tillit til Gud. En som har funnet inn til den hvile Jesus talte om
- og takk Gud! fremdeles taler om! (Matt 11:28).
Hva da med de andre? Hva med dem som ikke har funnet
inn til denne hvile? Jes 57:20: «Men de ugudelige er som det opprørte
hav. Det kan ikke være stille, og bølgene skyller opp gjørme og mudder.»
De kan ikke være stille! Hvorfor? Fordi de ikke
har funnet denne hvile! Så blir det en masse ståk - det som gjerne
kalles Martakristendom, og hva er det som da skjer? Er det til det
gode? Nei, men som vi leser her: «- bølgene» - altså virkningene -
«skyller opp gjørme og mudder.»
Hva er det da som skal fri oss fra denne uopphørlige
kretsingen om oss selv, enten det er tale om ytre liv og gjerninger,
eller indre holdninger og følelser?
Noen vil jo si - og her misbrukes ikke minst apostelen
Jakob, som teksten er hentet fra: Taler ikke Guds ord om konkrete
handlinger som synd, og at vi ikke skal gjøre det? Jo visst, men om
du lar det være, er du dermed frelst? Og det avgjørende spørsmål her:
Må du avlegge dette for å bli frelst? Består frelsen både i syndens
avleggelse og syndenes forlatelse? Et brennende spørsmål
det, ikke sant?
E.K.
|
«Avlegg derfor
all urenhet og enhver rest av ondskap,» skriver Jakob her. Å, tenker
trellesinnet med det samme da - her er det mat å få! Her står det
jo faktisk at vi skal avlegge synden! Hva sier nå disse overevangeliske
som roser seg så av nåden? Det ser jo så fromt ut, ikke sant? Men
om vi spør ut fra Guds ord: Hva er det som får mat her? Da ser vi
at det er det som ble født av djevelens forførelse på fallets dag:
Dere skal bli som Gud! Vi kan si det slik, så er det kan hende lettere
å gjenkjenne fra eget liv: Dere skal bli noe ved egeninnsats! Fordi
vi har dette fallet i oss, er vi alltid på utkikk etter en mulighet
for å virkeliggjøre dette vi ble lovt den dagen, uten at det står
klart for oss, hvem som lovte oss det!
Men hvem er det Jakob henvender seg til her? Jo,
han kaller dem, mine kjære brødre! (v.19). Brødre! Altså mennesker
som allerede er frelst! Tydeligvis ikke ved avleggelse av synden
da, for den får de jo her oppfordring om å fortsatt legge av! Frelst
av nåde, sier Guds ord! Og hva med vandringen videre? Vi som
er her, vi er vel på den? Vi har vel startet? «Min nåde er nok for
deg! - For min kraft fullendes ikke i at du blir stor og sterk og
kraftfull, men min kraft fullendes i skrøpelighet,» kan vi lese i
2 Kor 12:9. Altså at du også i dag befinner deg der, hvor du
må ta din tilflukt til Ham, for din skrøpelighets skyld!
Det var den ene ting. Det andre vi skal spørre om er:
Hvordan blir denne urenhet og rest av ondskap avlagt? Jo hør!:
«- og ta ydmykt imot Ordet som er innplantet i dere, og som er mektig
til å frelse deres sjeler,» leser vi videre. Måten det er formulert
på kan få det til å se ut som to separate ting. Det ene er å avlegge
urenhet og ondskap, og det andre er å ta ydmykt imot Ordet osv., og
det er da også en utbredt oppfatning. Men den som kjenner Skriftens
vitnesbyrd - den som ber Gud om sannheten, og ikke bare ønsker å få
stadfestet sitt eget - han vet jo at dette henger nøye sammen. Det
første skjer ved det annet! Det er ved å ta imot dette mektige
Ordet som er innplantet - merk deg det: Er allerede innplantet
i deg - at du også avlegger det gamle menneske. Det er også betegnet
som å akte deg «død for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.»
(Rom 6:11). Du døde ifølge Guds ord, bort fra synden, der på korsets
tre - med Ham! Å ta imot det Ordet som er innplantet i oss,
det er jo det som vi i våre sammenhenger kaller å «vandre i.» Eller
å «bli i!»
Og du må for all del merke deg her da, at Ordet er skrevet
med stor O. Så vet du hvem det er tale om! Og «likesom dere altså
tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i Ham.» (Kol 2:6).
Hvordan tok du så imot Ham? Hvordan var det fatt med
deg da? Men du hørte ordet om Ham som tok imot syndere - Han som åt
med dem og ofret seg selv for dem! Og så troen også til deg!
At det er rett det vi sier - at det å avlegge synd, og
det å tro nådens ord, ikke er to separate ting, men henger nøye sammen
- ja, overhodet ikke kan skilles - det skal vi bekrefte med et annet
Guds ord til oss: «For Guds nåde er åpenbart til frelse for
alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet
og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig
i den verden som nå er.» (Tit 2:11-12).
Det må være klart for oss, at det å leve i åpenbare synder,
og menge seg med denne verden - de verdslige lyster, som Skriften
kaller det her - det forteller oss at det er noe fullstendig galt
i det menneskets gudsforhold eller iallfall er i ferd med å bli det.
Men det motsatte sier ikke nødvendigvis at det er rett i det menneskets
gudsforhold!
Det er et rett forhold der hvor du igjen og igjen søker
inn for nådens trone, i tro på ordet om korset, og ber: Herre, forlat
meg mine synder og rens meg fra all min urettferdighet! Det er ille
med meg, og det er ille for meg, men ordet om korset kan jeg ikke
slippe! Hvor skal jeg ellers gå? Er det noen annen som frelser syndere
som meg? Er det noen annen som har betalt for min skyld? Nei, det
er Jesus alene!
Så hør vitnesbyrdet om dette Ordet igjen til slutt, slik
at du ikke skal ta din tilflukt til noe annet, hvor galt det enn har
blitt: «Ta ydmykt imot Ordet som er innplantet i dere, og som er mektig
til å frelse deres sjeler.» (v.21). Det alene er!
Hørte du det? Mektig til å frelse din sjel! Det
er! Så hør og motta det!
|
5
søndag i påsketiden
