Vår ferd! - i denne sammenheng vil det si hvordan vi lever vårt liv i denne verden som kristne. Det er mange ting som i seg selv er fine ting, men lever en eller praktiserer en det med feil innstilling og mål for øye blir det snart det motsatte. Tror du ikke fariseerne og de skriftlærde - ja, alle som var virksomme i det religiøse livet i Israel - var svært så opptatt av deres ferd her i verden. Jo, det kan jeg love deg! Det var det som var deres vitnesbyrd utad og deres håp og trøst for sitt eget hjerte. Men hva skjedde da den tvers igjennom hellige og barmhjertige sto frem for dem? - jo, de tok livet av Ham! Hedningen Pilatus tar det på kornet i det vi leser om ham i Matt 27:18: «For han visste at det var av misunnelse de hadde overgitt Ham.» De tok livet av Jesus fordi Han ikke anerkjente denne deres såkalte hellige og rettferdige ferd. Så førte det som i seg selv er en god ting, til det verste som kunne skje - de korsfestet herlighetens Herre, skriver apostelen Paulus i 1 Kor 2:8.
   Vår ferd blant hedningene! Det er et spørsmål som har vært på dagsordenen så lenge evangeliet har lydt i denne verden: Er det nødvendig med gode gjerninger? Altså, behøver kristne å drive med det? Jeg vil spørre deg: Vil du helst slippe?
   Det fins jo både et ja- og et neisvar på det spørsmålet. Når det gjelder vår frelse, er det så visst ikke nødvendig med noen som helst gjerning - apostelen peker jo på det også i denne teksten som du kan hende hørte bare som formaningstale: «Som frie skal dere ikke være slike som bruker friheten som påskudd til å gjøre ondt.» (v.16). Vær oppmerksom og be om Den Hellige Ånds lys, når du leser Ordet, så ser du gjerne noe som ellers bare ville glidd forbi uten å ha fanget oppmerksomheten.
   Som frie! Han bruker betegnelsen frie, på dem han skriver dette til. Og hva vil det så si å være fri? Et underlig spørsmål, ikke sant? Men det er visst nødvendig å ta det for seg. Det betyr jo å være løst fra alle bånd - fra alle forpliktelser. Dersom det aller minste bånd binder deg til noe, kan du ikke kalles fri! Vi kan også bruke uttrykket, skyldfri!
   Tenk på alle de forpliktelser du har i dette samfunnet vi lever i - overfor dine foreldre, dine barn, din familie i det store og hele, overfor arbeidsgiver, eller arbeidstaker, overfor myndighetene, skatter og avgifter osv.
   La oss - selv om alle bilder halter noe - ta for oss dette med skatt. En regnet ut hvor mye skatt du i ditt yrkesaktive liv kom til å betale, og endte opp med en bestemt sum. Nå var det en som hadde midler nok til å betale dette for deg, alt sammen på en gang. Det er klart at du da var fritatt for å betale skatt for resten av din tid - den var jo allerede betalt! Og myndighetene kunne jo ikke - med noen rett iallfall - kreve det betalt to ganger.
   Men hva da om denne din frihet ble til anstøt for noen? Hva om din anvendelse av friheten ledet noen i fortapelsen? Ja, det er ikke mitt problem, kunne du si. «Hvorfor skal min frihet dømmes av en annens samvittighet?» skriver apostelen i 1 Kor 10:29.
   Du ser, så fri er du i virkeligheten, du som er kommet til liv i Gud, ved Jesus Kristus. Men apostelen har fått del i noe - han har fått innsikt i noe - nemlig den Guds kjærlighet som ofret alt, for at han den egenrettferdige fariseeren og brutale forfølgeren av Guds menighet skulle bli frelst - derfor var det helt utenkelig for han å bruke friheten på denne måten. Derfor ser vi, i det tilfelle hvor apostelen skal undervise de troende i hvordan de skal forholde seg til kjøtt som har vært ofret til avgudene, at han gjør sin frihet gjeldende. Hva dette kjøttet har vært brukt til, det bryr han seg ikke om - for ham er det bare én Gud, men det stanser ikke der for ham. La oss lese hva han skriver i denne forbindelse: «Men ikke alle har denne kunnskap. Noen har til nå vært vant til avgudene, og eter derfor kjøttet som avgudsoffer. Og så blir deres svake samvittighet uren. - Derfor, om mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til anstøt for min bror.» (1 Kor 8:7 og 13).
   Slik taler altså kjærligheten - den som er mer opptatt av å vinne og berge andre, enn å nyte sin egen frihet!

E.K.

   Vi finner en særlig god anskuelsesundervisning i en hendelse i Jesu liv her på jord - det er Peter som blir krevd til regnskap angående tempelskatten. «Betaler ikke deres mester tempelskatt?» spurte de. Han som er jøde, betaler Han ikke skatt til templet? Og da svarer Peter: «Jo!» Men da vil vi spørre: Behøvde han å betale denne skatten? Peter altså. Hør hva som skjer da han kom inn i huset, som det står: «Jesus kom ham i forkjøpet og sa: Hva mener du, Simon? Hvem er det kongene på jorden krever toll eller skatt av? Er det av sine barn eller av fremmede? Han sa: Av de fremmede! Da sa Jesus: Så er altså barna fri!»
   Her har du svaret på det spørsmålet! Dette har å gjøre med det vi nå er inne på - vårt emne om du vil.

   Men så må du legge merke til hva Jesus videre sier: «Men for at vi ikke skal støte dem» - altså for deres skyld! - «gå ned til sjøen og kast ut en fiskekrok, og ta den første fisken som kommer opp. Når du åpner munnen på den, vil du finne en stater. Ta den og gi dem for meg og for deg!» (Matt 17:24-27).
   Hør nå, du er fri til å la det være, men for å unngå anstøt, så gjør det likevel!
   Du blir et eksempel for andre, når du gjør det Gud vil! Og da skvetter kan hende en og annen i stolen - det var jo dette Jesus advarte imot, å gå omkring og gjøre ting for å sees av menneskene. Men det var ikke det jeg sa! Jeg sa: Når du gjør det Gud vil! Når du er opptatt med hva som er rett for Gud! Og ikke for å fremstille deg selv som et eksempel for andre! Ser du forskjellen her, eller er du åndelig nærsynt?
   Jeg er fri - jeg er fullkomment fri! Jeg er til og med kjøpt fri! Om Jesus har betalt for meg helt frem, hva står da tilbake? Dette må bli både alvorlig, og virkelighet for deg!
   Vet du hva som skjer med meg, når jeg lever slik? Jeg får til et fortreffelig kristenliv etter hvert? Nei, iallfall ikke i egne øyne, eller egen erkjennelse - jeg får inderlig bruk for Jesus, som det Guds lam som bærer verdens synd, og så får jeg glede meg i den sannhet at Han virkelig er det!
   Det blir ikke tungt å gjøre det da, vet du - når du er fri! Får leve i den erkjennelse og sannhet, at du er virkelig fri! Men om dette ligger over deg som forpliktelser ditt forhold til Gud er avhengig av - da blir det gruelig tungt. Da beveger du deg nemlig inn under loven, og dens forbannelse!

   Her er de som går og strever, fordi de ikke har fått lys til å skjelne rett i disse ting, og det er tragisk - men enn mer tragisk er det, når mennesker blir fornøyd på denne veien. Når de synes de får til et godt kristenliv, og kan være eksempler for andre, kanskje til og med gode eksempler, selv om de i sin påtatte ydmykhet ikke ville si det på den måten. Og de vet ikke at de vandrer under forbannelse! De vandrer under straff! De er jo lovbrytere! Du har en hel del regler og bud du lever etter - ja vel, men du har jo ikke gjort det loven krever for det! De forstår det ikke før dette sverdet, som har hengt over dem hele tiden, plutselig rammer!

   «For Herrens skyld skal dere underordne dere under enhver menneskelig ordning,» leste vi. (v.13).
   Det var jo dette som allerede nevnt: For Guds skyld!
   «Som frie skal dere ikke være slike som bruker friheten som påskudd til å gjøre ondt, men som Guds tjenere.» (v.16).
   Du hører - i begge disse tilfeller brukes ordet skal! Det høres jo ut som et nytt påbud - det vil altså si, et ufravikelig krav! Men hvor ble det da av friheten? Igjen: Den som har det minste bånd på seg, er ikke fullkomment fri! Er du ikke fullkomment fri, ved det verk Jesus gjorde, så er det jo ikke et fullkomment verk!
   Vi må tilbake til Jesu ord til Peter igjen, for å finne ut av dette: «Men for at vi ikke skal støte dem -» skal du Peter gjøre som jeg nå sier deg. Men dette først etter at Han har stadfestet for Peter, at han som barn i huset er fri!

   Her føler jeg virkelig trang til å be: Måtte Gud gi oss å se!