For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               4 søndag i advent

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Hold fast ved den første, fulle visshet!

Hebr 3:12-14

   12 Se til, brødre, at det ikke hos noen av dere er et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud. 13 Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik. 14 For vi har fått del med Kristus, så sant vi inntil enden holder fast ved den første, fulle visshet.

   Her skriver han til de troende, Paulus, og du regner deg vel som en av dem, ikke sant? Og det er åpenbart at han forutsetter en klar overgang for dem – et før og et etter. At de vet at de er gått over fra døden til livet!
   Om dette har skjedd i ett nu eller over tid, det er underordnet, men du har iallfall fått se inn i evangeliet, og funnet hvile i det. Det vil si, at du er kommet i et forhold til Gud du ikke hadde før. Denne avhengigheten av Hans nåde – vissheten om Hans nåde! Du kan vitne som den blindfødte i Joh 9: «Ett vet jeg: at jeg som var blind, nå ser!» (Joh 9:25).
   Jeg hører Herren til! Jeg har fått fast grunn under føttene, og den grunn finner jeg ikke i meg selv, heller ikke i hva Herren måtte ha fått utrettet i meg ved sin Ånd og sitt ord, men alene ved hva jeg ser i Jesus Kristus! Han er grunnvollen!
   Det er altså noe helt nytt som er kommet inn! Jeg har fått noe jeg ikke hadde før – fred med Gud i en god samvittighet! Med Gud! – ufattelige sannhet! Å jo, jeg kan ennå kastes hit og dit i min samvittighet, for jeg er langt fra fullkommen, og det har jo sine uheldige konsekvenser, dessverre, men midt stormen er det nå et senter, hvor alt er stille og fredfullt uansett! Det er der hvor Golgata lyser frem!
   Før var mitt hjerte urolig ved tanken på Gud, på Jesus, for jeg kjente Ham jo ikke, og du kan ikke ha tro og tillit til en du ikke riktig kjenner – det er umulig! Tror det er derfor det er så mange i den kristne forsamling som går omkring og er urolige. De kjenner Ham ikke riktig. De vet ikke riktig om Han er den straffende eller den frelsende! Det er jo så mye som er galt med meg!
   Det går dessverre an å ha en slags fred i en slik tilstand. Jeg vil jo gjerne være en kristen! Jeg gjør jo så godt jeg kan! Jeg har en så klar bekjennelse, at selv ikke en Luther kunne ha noe å utsette på den! Jeg leser jo jevnlig i Skriften, og ber, og bekjenner mine synder osv.! Jeg er jo med i en god kristen sammenheng, har opplevd bønnesvar, og kanskje til og med opplevd en og annen nådegave i funksjon! Og slik taler en da til og trøster sitt eget hjerte.
   Og mange har dessverre funnet trøst i slike ting. Du kan tenke på disse Oase og herlighetsretningene. De får likesom en kristendom som går som et urverk, men en kan ofte føle seg fristet til å spørre som Isak spurte Abraham på Moria berg: Her er ilden og her er veden, men hvor er lammet?
   En levende kristen kan ved djevelens forførelse begynne å bli mer og mer opptatt av det han ser omkring seg i verden, det moralske forfallet i folket for eksempel, og så griper han til pisken mot dette, og ser ikke at han glir sakte, men sikkert inn under lovens vilkår, hvor nådesinnet går tapt – han mister synet for den sanne veien, og går selv fortapt, sammen med disse umoralske som han refset så klart ut fra Guds ord.
   Hva er det som stiller mitt hjerte til ro overfor det store alvor, at jeg skal møte den tre ganger Hellige, når mine øyne lukkes i denne verden? Hva er min fred med Gud? Og da får jeg det salige svaret fra Guds eget ord: Min fred med Gud er en person, som har stilt seg frem i mitt sted! En som levde livet til Guds ære for meg! – En som var villig å dø i mitt sted! Men da må jeg la alt det andre fare hen! Og det er her striden står, ikke sant? Du kjenner vel til det? Det er nettopp her djevelen vil forlede oss, og det er her det advares mot det vantro hjerte som vi alle har med oss fra vår naturlige fødsel. Dette som hvisker deg i ditt indre at du må ha noe i tillegg! Du må tilegne deg noe mer! Kristus korsfestet er da ikke nok – nei, det er for de syndere som ennå ikke er frelst, du som er en kristen du må videre!
   Men hva står her i teksten – hva var det vi skulle holde fast på, og det inntil enden? Jo, vår første fulle visshet!


E.K.

   Det er mange ærlige sjeler som kan komme i vanskeligheter på grunn av det ordet her, og tenke at vi skal føle oss like visse alltid. Som om vår frelse var avhengig av hvor visse vi var til enhver tid. Men det vi formanes til, er å holde fast på det vi er blitt fullt overbevist om også når vi ikke føler oss visse og ser så klart.
   Jes 50:10: «Hvem blant dere frykter Herren og hører på Hans tjeners røst? Når han vandrer i mørke, og intet lys skinner for ham, skal han sette sin lit til Herrens navn og stole på sin Gud!»
   Andre steder står det: Hold fast på det du har og lignende. Altså, la ikke det vantro hjerte få råde, og holdes for et større sannhetsvitne enn Guds ord! Ikke begynn å bygge på en annen grunnvoll enn den som er lagt – Kristus!


   Så er spørsmålet til deg som er her i kveld: Hva er du blitt overbevist om? Kjenner du Jesus? Er du trygg ved tanke på Ham? Har du fått noe å holde fast på? Men jeg makter ikke alltid å holde fast! – det glipper så snart for meg! Ja, men hva var det du ble overbevist om ved evangeliet? Jo, Hans makt og Hans miskunn! Han har påtatt seg å være din hyrde, det vil si, at Han har påtatt seg å holde deg fast!
   Til de som har møtt Jesus, står det i 1 Joh 2:24-25: «La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet Han gav oss: det evige liv.»
   Altså ikke noe nytt, men det gamle! Det dere i begynnelsen ble fullt overbevist om – før Satans mange anslag! – hold fast på, eller la det bli i dere. I dette er det evige liv!

   Og så står dette alvorlige i vers 13 her: «Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik.»
   Den som Herren ved sitt ord har tatt bolig i, han blir gjenstand for angrep fra åndsmaktene.
   Det er dette lys Satan strider for å slukke. Derfor blir det et liv som absolutt ikke er fritt for strid og trengsel. Du blir nemlig en «kjerringa mot strømmen.» Og det er ikke en hvilken som helst strøm, men helvetes makt, som angriper deg. Snart med indre strid, snart med sykdom, fiendskap fra medmennesker, baktalelse og ryktespredning, Bygg ditt hus oppå klippen motløshets ånd, og ellers vanskeligheter av alle slags.
   Høres det fristende ut? Vi er ikke lovt å fritas for disse ting, men vi har løfte om at vi ikke skal tape, såfremt vi blir værende i Ham.

   Men disse ting får oss gjerne til å vakle, og så ligger den åpenbare verden der, og den religiøse verden, som en smul havn og lokker. Ta inn dit og hvil deg litt! Det er vel ikke så nøye og farlig med det? Kjødet begynner å degge for seg selv.
   «- for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik,» leste vi. (v.13b). Ved syndens svik! Det vil si, at det er noe som bedrar deg! - noe som gir seg ut for å være noe det i virkeligheten ikke er! Det fremstår som en løsning, men viser seg å være en snare! Og der ligger mange som engang var med på veien! Unndrog seg korsets anstøt! Og den som Herren har tatt bolig i, må tåle anstøtet både fra eget kjød og andres. Men vi leser i vers 14 i teksten: «For vi har fått del med Kristus, så sant vi inntil enden holder fast ved den første, fulle visshet.»
   La ikke noe lokke deg bort fra grunnvollen, om du nå har kommet inn på den! – Be Herren inderlig om det!
Bygg ditt hus oppå klippen - evangeliet, Jesus Kristus - da skal du aldri forgå ifølge Skriftens ord!