Nåden hersker!

1 Tim 2:1 - 6

   1. Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, 2 for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. 3 Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, 4 Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. 5 For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, 6 Han som gav seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid.

   Her møter vi noe av det grensesprengende ved nåden - noe vi egentlig har vanskelig for å innse, om vi får det fremstilt aldri så klart. Nemlig dette at det omfatter alt som heter menneske på jord, helt og fullt uten å skjelne den ene fra den andre. Den gjelder det mest ødelagte menneske i bunnen av syndens pøl, og det gjelder det mest fromme og gudfryktige menneske du kan tenke deg.
   Visst taler Gud i sin lov om grader av synd, om grader av ondskap, og nevner syndene ved navn, så som hor, tyveri, mord, løgn, hovmod, blasfemi, baktalelse osv., og stiller ut ifra dette det ene menneske under eller eventuelt over det andre menneske. Alt etter i hvilken grad det enkelte menneske praktiserer disse ting.
   Dette forstår vi - og det er ikke noen gal vurdering det. Det er jo slik det er. Men nå står vi for Gud, for hvem all synd er under dom. Han som er en fortærende ild imot all - all - synd, og da slås dette vårt regnskap fullstendig omkull: Vi er alle under dommen! For vi har alle syndet mot Guds bud! Her er ikke spørsmål om i hvilken grad, men kun om det i det hele tatt har skjedd. Og det har det vel? Ja men, så er du jo fortapt! Nettopp du som sitter her nå. Var det ikke mer enn dette da var vi alle redningsløst fortapt!
   Men hva har skjedd med deg nå - om du har fått ta denne virkelighet inn over deg? Jo, nettopp det Gud vil for alle mennesker, som vi hørte av teksten vår: Komme til sannhets erkjennelse! (v.4).
   Men Gud ville jo noe mer med deg - også ifølge teksten vår - nemlig at du skulle bli frelst! Altså er det ennå noe som mangler i din erkjennelse av sannheten, om du ennå er her i dette stadiet. Du har ennå ikke erkjent hele sannheten! Det er sant det du har sett, men det er altså mer å se - og mer som må sees, om du skal bli frelst! Eller få del i Guds frelse! Det kommer noe helt nytt inn på banen her, som likesom feier alt det foregående bort, og blir stående igjen alene: Nåden! Denne nåden er kommet til oss i en person! Job sier i sin bok, kap. 19 v.25: «Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal Han stå frem på støvet.» Den siste! Etter Ham er det ikke noe mer! Han er fullendelsen av Guds verk for oss. Derfor utbryter også Jesus på korset: «Det er fullbrakt!» (Joh. 19:30). Etter dette er det ikke noe mer!

   Du kaller Jesus Herre! Hvordan opplever du det? Er Han en herre for deg etter jordiske begreper? Skal bare nevne et par ting. Hør hva Jesus taler til sine disipler: «Dere vet at fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over dem.» Ja, dette kjenner vi jo igjen! Men hør nå, hva Han sier: «Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell.» Og så fortsetter Han med å bruke seg selv som eksempel: «- likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.» (Matt 20:25-28).
   Tror du Jesus har forandret seg? Nei, sier ikke Ordet nettopp at «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid?» Jo, det gjør det! (Hebr 13:8).
   Og et ord til fra Skriften: «Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.» (Rom 5:21).

E.K.

   Nåden herske! For en underlig hersker - nåden! Den kan jo bare herske ved å tjene! Det er som når Guds ord taler alvorlig til oss: «Eller forakter du Hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?» (Rom 2:4). Guds godhet! Altså ved dette at Han har gjort vel, og fremdeles gjør vel imot deg, og ved det åpenbarer deg sin kjærlighet!
   Er det så farlig om vi ikke er oss dette bevisst? Ja, det er jo dette som er åpenbart oss til frelse! Jødene, for storparten, avviste jo dette. De forkastet Ham som åpenbarte seg midt iblant dem, og gjorde vel mot dem. Med andre ord - de falt! Og så taler Guds ord alvorlig til oss hedningekristne om dette: «Se derfor Guds godhet og strenghet - strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved Hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av.» (Rom 11:22).
   Hørte du?: «- så sant du holder fast ved Hans godhet!»

  Om du begynner å vurdere det hele ifølge loven igjen - ja, da må du jo plassere de forskjellige mennesker på forskjellige trinn i en skala, ikke sant? Men da ender jo også du et sted på den skalaen. Og det holder jo ikke, uten at du ender absolutt på toppen av den. Det må altså være en helt annen vei, om du skal bli frelst! Ja, det som har satt alt dette menneskelige aldeles til siden, og kun regner med Ham som står nettopp på toppen av stigen, Jesus. Det er nåden! Guds nåde - som gav oss alt i Hans Sønn, Jesus Kristus!
   Så gjelder det like fullt for synderen i den vel kjente rennesteinen, som for den mest fromme og gudfryktige. Men så må vi heller ikke glemme, at det gjelder like fullt for den mest fromme og gudfryktige, som for synderen i rennesteinen. Er vi oss ikke dette bevisst, så henter vi straks frem skalaen vår. Men vi skal altså ikke dømmes etter den, men etter vårt forhold til Jesus Kristus - Hans vitnesbyrd og Hans gjerning for oss.
   Se, da er du både kommet til sannhets erkjennelse og blitt frelst! Da ser du at Gud gav deg sin frelse i Ham, før du kom til sannhets erkjennelse. Ja, det er jo det du kommer til erkjennelse av! Derfor står det også her i teksten vår at «Han vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.» Altså frelst først og så sannhets erkjennelse!
   Vi tenker gjerne at vi blir frelst i det øyeblikk vi kommer til tro på frelsen i Jesus Kristus. Men har ikke frelsen i Jesus Kristus vært der nå i snart to tusen år? Altså er det rettere å si, at vi får del i frelsen i det øyeblikk vi kommer til tro på den.

   «For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, Han som gav seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid.» (v.5-6).
   Det er altså ikke noe annet mellom Gud og mennesket, til frelse, utfrielse og samfunn med Gud! Det er kun mellommannen Jesus Kristus - «Han som gav seg selv til en løsepenge for alle» Alle! Synderen i rennesteinen og kongen og hans hus - det vil si: Kun én vei for mennesket til Gud - Veien Jesus Kristus, det Guds Lam som bar bort verdens synd idet Han naglet vårt skyldbrev til korsets tre! Amen!