|
«Han
skal føre frem i lyset det som er skjult i mørket, og
åpenbare hjertenes råd. Da skal enhver få sin ros
av Gud.» (v.5b).
Første som slår inn når en
leser slikt: Hvem kan da bli stående? Særlig hvis en står
i en bestemt tjeneste i Guds rike - da burde iallfall dette slå
inn. Hjertenes råd! Intet skjult! Da blir det
dette den hjelpeløses sukk til Herren: «Se i nåde
til meg for Jesu Kristi skyld»
Du ser, ikke engang apostelen fant noe annet å
støtte seg til i den sammenheng, idet han må vitne: «Jeg
er heller ikke min egen dommer. For selv om jeg ikke vet noe med meg
selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort, men den som dømmer
meg, er Herren.» (v.4-5).
Jeg er heller ikke min egen dommer! Altså,
når han så på seg selv og sitt eget liv og virke
som kristen, tok han det ikke til inntekt for seg, for selv om han
ikke fant noe å påpeke er jeg dermed ikke rettferdiggjort,
som han skriver her. Den dommen hadde han altså overlatt til
en annen.
Det er bare én ting som kan sette i frihet
og gi frimodighet i den situasjonen - og det er så visst ikke
hva du måtte finne hos deg selv - det er å få se
i Ordet at det også er noe annet som føres frem i lyset
foruten det som er skjult i mørket - det kan vi lese av den
samme apostel i 2 Tim 1,10: «Nå er denne nåde blitt
åpenbaret ved vår frelser Jesu Kristi åpenbaring.
Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet
frem i lyset ved evangeliet.»
I 2 Kor 4,6, skriver han: «For Gud, som bød at lys
skulle skinne frem i mørket, Han har også latt lyset
skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i
Jesu Kristi åsyn skal lyse frem.»
Guds herlighet? Hvor? I Jesu Kristi åsyn!
Han som gav seg selv for deg!
Nå ser du nåden! Nå gleder du
deg! Nå får du hvile! - for du har blikket, ditt fokus,
rettet på Jesus og ikke på deg selv! Da opplever
du den hvile Han kom for å gi deg!
Men så var det dette med å oppleve
da. Det er så mange også av dem som har sett denne Guds
herlighet i Jesu Kristi åsyn, som igjen og igjen - og ofte ganske
snart - faller tilbake i mørke, for de mister fokuset på
Jesus og blikket dras imot egen person i stedet. Og så blir
de - i motsetning til Paulus - nettopp sin egen dommer. Uten å
være seg det bevisst, hever de seg så høyt at de
stiller seg over Gud, og stiller diagnosen i stedet for Ham. Ser du
det? Ser du hva vantroen fører til? Du avsetter Gud og forkaster
Hans dom!
I noen åndelige kretser blir dette vantroens
vesen sett på som særlig åndelig. Ikke så
mye av det i våre dager riktignok - i våre dager er det
gjerne motsatt, en finner fred og frimodighet på gal grunn,
nemlig i egne opplevelser og egen åndelighet.
Men du som strever med å se og bli i det
du har sett i det minste glimt av, og derfor fanges inn av tvil og
vantro på egne vegne igjen og igjen - jeg har et salig budskap
nettopp til deg: Paulus, etter å ha vitnet om at Gud har latt
lyset skinne i våre hjerter, bringer han dette frem for oss
- og hør godt etter da!: «Men vi har denne skatt i leirkar,
for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv.»
(v.7).
Han vet at du er et leirkar - noe som lett brister og går i
stykker - men så er det heller ikke du som er skatten, men skatten
er lagt ned i deg, og det er den som bringer deg til målet!
Det er den Gud ser til!
Da Peter skulle inn i Satans siktelse, og leirkaret
rikelig åpenbares i all sin svakhet, da sier Jesus til ham i
Luk 22,32a: «Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte
svikte.»
Peter sviktet, men ikke det Jesus hadde lagt ned i ham!
E.K.
|
Se
nå det, min venn! - det er ikke deg Gud regner med i denne sammenheng,
men Jesus! Du har fått en skatt i himmelen, og om den står
det i 1 Pet 1,4-5: «- til en arv som er uforgjengelig og uflekket
og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene - dere som ved Guds
makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å
bli åpenbaret i den siste tid.»
Gjemt for deg i himmelen! - der hvor du ikke kan
søle den til. Du som ved Guds makt - Guds makt og ikke
din - blir holdt oppe ved tro!
Først da kan vi komme inn på dette
med å vise seg tro, i håp om at det ikke roter
seg til for deg.
Paulus omtaler seg her som Kristi tjener
- da bruker han et ord som setter ham selv virkelig lavt - det var
visstnok de slaver som satt dypest i båten og rodde. Men han
kaller seg ikke bare det, men også forvalter - forvalter
av ikke noe mindre enn Guds hemmeligheter. Og da er det han bruker
dette uttrykket: «Av forvaltere blir det ellers krevd at de
må vise seg tro.» (v.2). Vise seg tro - tro mot
det som er deg overgitt. Her kommer inn det ord av Jesus vi kan lese
i Luk 12,48b: «Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves.
Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres.»
Det har altså å gjøre med i
hvilken grad Herren har latt evangeliets lys skinne for deg - eller
i deg! Som Jesus feller dommen over Kapernaum i Matt 11,23: «Og
du Kapernaum, som er blitt opphøyet like til himmelen! Like
til dødsriket skal du bli nedstøtt. For dersom de kraftige
gjerninger som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da var den blitt
stående til denne dag.»
Kapernaum - folket der - viste seg ikke tro mot
det lys de hadde fått ved Jesus iblant dem! Dette er svært!
Mistet du all trøst nå? Ja, da har du i tilfelle hatt
din trøst i noe som ikke bærer. Ikke noe er bedre enn
at du og jeg kommer i samme stilling som apostelen her, at vi må
overlate hele dommen til Herren! Det heter å legge sin sak i
Herrens hånd - men da må Herren føre oss slik at
vi møter den berømte veggen, hva vårt eget
angår.
Hør Paulus i sin forsvarstale for kong Agrippa i Apg 26,19:
«Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske
syn.» Med andre ord, viste seg tro som forvalter!
Og da han vitner videre og kommer til de dødes oppstandelse
ender det slik - vers 24 i samme kapittel: «Men da han sa dette
i sin forsvarstale, sa Festus med høy røst: Du er fra
forstanden, Paulus! Din store lærdom driver deg til vanvidd!»
Vantroen har vært lik seg til alle tider.
Du er ikke kalt til å være vantro
- du er kalt til å være troende! Husk Hans ord til Tomas,
tvileren i Joh 20,27: «- vær ikke vantro, men troende!»
Det er jo derfor Han har latt evangeliet lyde for deg!
Men hvordan får jeg det til? - jeg er så
ustadig! Ja, det er bedre å rope til Herren i den fortvilelsen
der, enn å ha fred på et feil grunnlag, ikke sant?
Tvilen kan oppstå i meg fordi jeg er en
synder - men hør du!: - det er ingen tvil i Guds ord! - og
det er det du skal få regne med - ja, regne som ditt! Han har
gitt deg sitt Ord!
|
3
søndag i adventstiden
