For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               2 søndag i fastetiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Alle av én!

Hebr 2:10 - 13

   10 Da Han førte mange barn til herlighet, sømmet det seg for Ham, som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser. 11 For både Han som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én. Derfor skammer Han seg ikke ved å kalle dem brødre. 12 Han sier: Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre. Midt i menigheten vil jeg lovsynge deg. 13 Og igjen: Jeg vil sette min lit til Ham. Og igjen: Se, her er jeg og de barn Gud har gitt meg.

   Hva er en kristen? Eller: Hvem er en kristen? Til det kan det vel svares på mange måter - men svaret vil alltid peke på det ene og samme. Denne gang skal vi la svart lyde slik: Det er en som er blitt fornøyd, eller tilfreds med det samme som Gud er fornøyd, eller tilfreds med.
   Profeten Daniel sier flere ganger i sin ydmyke bønn til Herren: «Vi må skamme oss!» (Dan 9:8-9). Og Daniel var jo ikke den som sa noe det ikke var hold i. Det er sant, når vi ser på oss selv og våre gjerninger. «Jeg slår mitt øye skamfullt ned,» som det heter i en av de sanger som synges på bedehuset. Det er den visse død for det åndelige liv, om vi kommer bort fra denne erkjennelse. Og jeg taler om erkjennelse! Altså noe du lever i, og er deg bevisst! Ikke bare noe du henter frem, når det blir aktuelt å forsvare deg - at du har nå den rette lære. Nei, det er tale om å leve i sannheten!
   Men så kommer dette forunderlige - også i denne teksten dukker ordet skam opp, men da hører vi om en som ikke skammer seg. Og hva er det Han ikke skammer seg over? Eller rettere: Hvem er det Han ikke skammer seg over? Jo, du som har tatt din tilflukt til Ham! Han skammer seg ikke over å kalle deg bror! For ved troen har Han lagt noe ned i deg, som Han kjenner som sitt eget - det vil si, av Gud!
   Ja, det ser ikke jeg, sier du. Når jeg ser på meg selv i lys av Gud, hellighet, himmel og lignende, så må jeg jo tvert imot skamme meg. Ja, det er vel skjult for deg, men det er altså ikke skjult for Ham. Du som ikke ser deg noen annen råd for ditt liv, for din frelse, for din salighet, enn hva Gud i sin nåde har gitt deg i Jesus Kristus, du helliggjøres! Du vokser i nåde og kjennskap! Det er nødt til å være slik, fordi det er Gud som handler i dette. Og hør nå, hva som sies om deg som er i dette: «For både Han som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én.» (v.11a). Du er av Gud - og det er du kalt til å tro! «Derfor,» står det videre, «skammer Han seg ikke ved å kalle deg bror.» (v.11b). Eller søster. Her er det ikke noe som gjelder for ene kjønn, og noe annet for det andre! Gud har gitt oss forskjellige oppgaver i livet, men i forhold til Ham står vi likt. Vi leser Paulus' ord i Gal 3:28, i den sammenheng: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.»

   Men hvordan kan jeg være helt sikker på at jeg er i denne stilling innfor Gud? La oss bare stille dette spørsmål: Kom Jesus for å frelse syndere? Har Han sonet all verdens synd? Det er den objektive siden ved det. Gud selv har forkynt deg dette! Men så er det også en subjektiv side, som viser seg i dette: Jeg kan ikke si et rosende ord om min kristendom - det vil si, om mitt liv som kristen, for det er sp fullt av synd og mangler, men en ting vet jeg, jeg kan ikke miste Jesus! Hvem har virket det, mon tro? Du vet vel svaret? Når du må si: «Meg til frelse jeg intet vet, Uten deg Guds Lam!»
   Ja, men når jeg ikke ser dette heller, hva da? Da står ennå Hans frelse fast!  «Vi har denne skatt i leirkar,» skriver apostelen. (2 Kor 4:7). Når vi skal se på oss selv, for å finne noe der - ja, så er det leirkaret vi ser, i hvilket skatten er skjult til stede. Men Gud ser altså skatten - det som er av Ham. Det er meningen at du skal tro dette, forstår du, for det er virkelighet. Du skal ikke tro det du ser - noe du eventuelt skulle finne i deg selv - men det som Ordet forkynner deg, for det er virkelighet!
   Du som sitter her nå, og kjenner deg igjen i denne tilflukt til frelseren - du er av Gud! Du som helliggjøres er av den samme som helliggjør! Hør! Dette er virkelighet! Du skal altså få lov til å gå ut fra dette møtet og tro det fullt ut, uten skygge av tvil. For det er ingen tvil i Ordet!

E.K.

   Men du som ser på deg selv, og synes det er blitt så fint etter hvert dette leirkaret, du er kommet svært på avveie! Det er ikke leirkaret som skal bli fint - det er det som er lagt ned i det, som en dag skal bryte frem og vise hvem det er av. «Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med Ham i herlighet.» (Kol 3:4).
   Vi skal lese fra Paulus' brev til sin venn og medarbeider for evangeliet, som han kaller ham - Timoteus: «Derfor er det også jeg lider dette. Men jeg skammer meg ikke ved det. For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at Han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer.» (2 Tim 1:12). «Han er mektig til å bevare den skatt!» Det er denne skatten som er avgjørende! At du ikke mister den. At du ikke blir ført bort fra den, ved fremmed lære.
   Og i samme tråd skriver han videre til sin venn: «Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss!» (2 Tim 1:14). Med det samme kan det høres ut som det er Timoteus' oppgave å bevare denne skatten - men så kommer det alltid frigjørende for oss: «- ved Den Hellige Ånd som bor i oss!»
   Likevel så indikerer dette, at vi ikke er uten skyld om vi mister denne skatten! Om vi lar oss forføre. «Se til,» sier Jesus, «at ingen fører dere vill!» (Matt 24:4). Se du til!
   Men hvordan? Hold du deg nær til Ham! Vær fornøyd med Jesus alene! Vær fornøyd med evangeliet! Vær fornøyd med blodet! Vær fornøyd med korset! Med andre ord, vær fornøyd med det Faderen er fornøyd med! Han tok imot dette verket - denne Jesu gjerning på jord - derfor tar Han også imot deg som kommer til Ham på dette verkets grunn!

   I det tolvte verset her, leser vi: «Han sier: Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre. Midt i menigheten vil jeg lovsynge deg.» Det er hentet direkte fra Sal 22:23. Det vil si at det er samme person som taler, og vi hører, fra den korsfestede i salme 22: «Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg lovprise deg.»
   «Jeg vil kunngjøre ditt navn!» Med andre ord: Jeg vil gjøre ditt navn kjent! Jeg vil åpenbare det! Jeg vil åpenbare for mennesker hvem du er, og hvordan du er, så de skal kjenne deg i sannhet! Det var dette Jesus kom til jord for å gjøre - og det har vel skjedd i ditt liv?
   Han sier jo også nettopp dette i sin yppersteprestelige bønn i Joh 17: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg av verden. De var dine, og du gav dem til meg, og de har holdt ditt ord.» (Joh 17:6).
   Her sier Jesus at Han har gjort nettopp det Han kom hit for - og Han sier nettopp det samme som vi leser i teksten vår, hvor vi leste: «Se, her er jeg og de barn Gud har gitt meg.» (v.13).
   De er av Gud gitt til Jesus som en gave - og hva leser vi om dem i Joh 17? - Merk deg det, for det er viktig om du ikke igjen skal havne inn under trelldommens åk: «- og de har holdt ditt ord (eller bud).» Og hva er budet? Jesus sier det klart i en samtale med jøder som lurte på, hva gjerninger de skulle gjøre for å tekkes Gud: «Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på Ham som Han har sendt.» (Joh 6:29).
   Her står ikke engang at det er din gjerning, men Guds! Ser du nå, hva du skal være tilfreds med?