Hva er en
kristen? Eller: Hvem er en kristen? Til det kan det vel svares på
mange måter - men svaret vil alltid peke på det ene og samme. Denne
gang skal vi la svart lyde slik: Det er en som er blitt fornøyd, eller
tilfreds med det samme som Gud er fornøyd, eller tilfreds med.
Profeten Daniel sier flere ganger i sin ydmyke bønn til
Herren: «Vi må skamme oss!» (Dan 9:8-9). Og Daniel var jo ikke den
som sa noe det ikke var hold i. Det er sant, når vi ser på oss selv
og våre gjerninger. «Jeg slår mitt øye skamfullt ned,» som det heter
i en av de sanger som synges på bedehuset. Det er den visse død for
det åndelige liv, om vi kommer bort fra denne erkjennelse. Og jeg
taler om erkjennelse! Altså noe du lever i, og er deg bevisst!
Ikke bare noe du henter frem, når det blir aktuelt å forsvare deg
- at du har nå den rette lære. Nei, det er tale om å leve i sannheten!
Men så kommer dette forunderlige - også i denne teksten
dukker ordet skam opp, men da hører vi om en som ikke skammer
seg. Og hva er det Han ikke skammer seg over? Eller rettere: Hvem
er det Han ikke skammer seg over? Jo, du som har tatt din tilflukt
til Ham! Han skammer seg ikke over å kalle deg bror! For ved
troen har Han lagt noe ned i deg, som Han kjenner som sitt eget -
det vil si, av Gud!
Ja, det ser ikke jeg, sier du. Når jeg ser på meg selv
i lys av Gud, hellighet, himmel og lignende, så må jeg jo tvert imot
skamme meg. Ja, det er vel skjult for deg, men det er altså ikke skjult
for Ham. Du som ikke ser deg noen annen råd for ditt liv, for din
frelse, for din salighet, enn hva Gud i sin nåde har gitt deg i Jesus
Kristus, du helliggjøres! Du vokser i nåde og kjennskap! Det er nødt
til å være slik, fordi det er Gud som handler i dette. Og hør nå,
hva som sies om deg som er i dette: «For både Han som helliggjør,
og de som helliggjøres, er alle av én.» (v.11a). Du er av Gud
- og det er du kalt til å tro! «Derfor,» står det videre, «skammer
Han seg ikke ved å kalle deg bror.» (v.11b). Eller søster.
Her er det ikke noe som gjelder for ene kjønn, og noe annet for det
andre! Gud har gitt oss forskjellige oppgaver i livet, men i forhold
til Ham står vi likt. Vi leser Paulus' ord i Gal 3:28, i den sammenheng:
«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er
ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus
Jesus.»
Men hvordan
kan jeg være helt sikker på at jeg er i denne stilling innfor Gud?
La oss bare stille dette spørsmål: Kom Jesus for å frelse syndere?
Har Han sonet all verdens synd? Det er den objektive siden ved det.
Gud selv har forkynt deg dette! Men så er det også en subjektiv side,
som viser seg i dette: Jeg kan ikke si et rosende ord om min kristendom
- det vil si, om mitt liv som kristen, for det er sp fullt av synd
og mangler, men en ting vet jeg, jeg kan ikke miste Jesus! Hvem har
virket det, mon tro? Du vet vel svaret? Når du må si: «Meg til frelse
jeg intet vet, Uten deg Guds Lam!»
Ja, men når jeg ikke ser dette heller, hva da? Da står
ennå Hans frelse fast! «Vi har denne skatt i leirkar,» skriver
apostelen. (2 Kor 4:7). Når vi skal se på oss selv, for å finne noe
der - ja, så er det leirkaret vi ser, i hvilket skatten er skjult
til stede. Men Gud ser altså skatten - det som er av Ham. Det er meningen
at du skal tro dette, forstår du, for det er virkelighet. Du skal
ikke tro det du ser - noe du eventuelt skulle finne i deg selv - men
det som Ordet forkynner deg, for det er virkelighet!
Du som sitter her nå, og kjenner deg igjen i denne tilflukt
til frelseren - du er av Gud! Du som helliggjøres er av den
samme som helliggjør! Hør! Dette er virkelighet! Du skal altså
få lov til å gå ut fra dette møtet og tro det fullt ut, uten skygge
av tvil. For det er ingen tvil i Ordet!
E.K.
|
Men du som
ser på deg selv, og synes det er blitt så fint etter hvert dette leirkaret,
du er kommet svært på avveie! Det er ikke leirkaret som skal bli fint
- det er det som er lagt ned i det, som en dag skal bryte frem og
vise hvem det er av. «Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også
dere åpenbares med Ham i herlighet.» (Kol 3:4).
Vi skal lese fra Paulus' brev til sin venn og medarbeider
for evangeliet, som han kaller ham - Timoteus: «Derfor er det også
jeg lider dette. Men jeg skammer meg ikke ved det. For jeg vet hvem
jeg tror på, og jeg er viss på at Han er mektig til å bevare den skatt
som er betrodd meg, til dagen kommer.» (2 Tim 1:12). «Han er mektig
til å bevare den skatt!» Det er denne skatten som er avgjørende!
At du ikke mister den. At du ikke blir ført bort fra den, ved fremmed
lære.
Og i samme tråd skriver han videre til sin venn: «Ta
vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som
bor i oss!» (2 Tim 1:14). Med det samme kan det høres ut som det er
Timoteus' oppgave å bevare denne skatten - men så kommer det alltid
frigjørende for oss: «- ved Den Hellige Ånd som bor i oss!»
Likevel så indikerer dette, at vi ikke er uten skyld
om vi mister denne skatten! Om vi lar oss forføre. «Se til,»
sier Jesus, «at ingen fører dere vill!» (Matt 24:4). Se du til!
Men hvordan? Hold du deg nær til Ham! Vær fornøyd med
Jesus alene! Vær fornøyd med evangeliet! Vær fornøyd med blodet! Vær
fornøyd med korset! Med andre ord, vær fornøyd med det Faderen er
fornøyd med! Han tok imot dette verket - denne Jesu gjerning på jord
- derfor tar Han også imot deg som kommer til Ham på dette verkets
grunn!
I det tolvte
verset her, leser vi: «Han sier: Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine
brødre. Midt i menigheten vil jeg lovsynge deg.» Det er hentet direkte
fra Sal 22:23. Det vil si at det er samme person som taler, og vi
hører, fra den korsfestede i salme 22: «Jeg vil kunngjøre ditt navn
for mine brødre, midt i menigheten vil jeg lovprise deg.»
«Jeg vil kunngjøre ditt navn!» Med andre ord: Jeg vil
gjøre ditt navn kjent! Jeg vil åpenbare det! Jeg vil åpenbare for
mennesker hvem du er, og hvordan du er, så de skal kjenne deg i sannhet!
Det var dette Jesus kom til jord for å gjøre - og det har vel skjedd
i ditt liv?
Han sier jo også nettopp dette i sin yppersteprestelige
bønn i Joh 17: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav
meg av verden. De var dine, og du gav dem til meg, og de har holdt
ditt ord.» (Joh 17:6).
Her sier Jesus at Han har gjort nettopp det Han kom hit
for - og Han sier nettopp det samme som vi leser i teksten vår, hvor
vi leste: «Se, her er jeg og de barn Gud har gitt meg.» (v.13).
De er av Gud gitt til Jesus som en gave - og hva leser
vi om dem i Joh 17? - Merk deg det, for det er viktig om du ikke igjen
skal havne inn under trelldommens åk: «- og de har holdt ditt ord
(eller bud).» Og hva er budet? Jesus sier det klart i en samtale
med jøder som lurte på, hva gjerninger de skulle gjøre for å tekkes
Gud: «Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal
tro på Ham som Han har sendt.» (Joh 6:29).
Her står ikke engang at det er din gjerning, men
Guds! Ser du nå, hva du skal være tilfreds med?
|