For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               2 pinsedag

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6

 

Ordet åpenbart

Tit 1:1 - 4

   1 Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel til å føre Guds utvalgte til tro og til å kjenne den sannhet som hører til gudsfrykt, 2 i håp om evig liv. Det har Gud, som ikke kan lyve, gitt løfte om fra evighet av. 3 Og nå, til fastsatt tid, har Han åpenbaret sitt ord i den forkynnelse som er betrodd meg etter befaling fra Gud, vår frelser, 4 til Titus, min ekte sønn i vår felles tro: Nåde og fred fra Gud, vår Far, og Kristus Jesus, vår frelser!

   Paulus begynner dette brevet med hvem han var, hvilken stilling han innehadde - Guds tjener og Jesu Kristi apostel. Hensikten med dette er å understreke at han talte med autoritet – ja, ikke mindre enn Guds egen autoritet – når han talte. Denne menighet som Titus befant seg i, var nemlig utsatt for jødiske vranglærere, som en kan se lenger ute i brevet – mennesker som ville vende menigheten bort fra Kristus, evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds lam – Guds offerlam. Det vil si, Han som gav seg selv som et offer for våre synder - som vi blant annet kan lese i Titus 2:14 - og hadde makt og myndighet til det fordi Han var Guds Sønn – Gud selv kommet i kjød.
   Og disse såkalte profetene og falske apostlene, gav seg da ut for å være utsendt av Gud – slik som alle av den sorten selvsagt gjør. Derfor understreker Paulus hvilken stilling han har – direkte utsendt av Gud.
   Dette skal også du få regne med, når du leser apostelens ord, her og andre steder i testamentet – han taler ord til deg fra Herren! Og da får det betydning for deg, når han videre peker på hva hans oppdrag egentlig var: «- å føre Guds utvalgte til tro og til å kjenne den sannhet som hører til gudsfrykt, i håp om evig liv.» (v.1-2).
   Men er jeg blant de utvalgte, vil du kanskje spørre. Det er ingen grunn til å rote seg inn i grublerier om det, men hør i stedet hva Jesus sier i Matt 9:13: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» Spørsmålet til deg blir da: Er du det? Er du en synder? Om du må svare ja på det – ja, så er jo du en av dem Jesus er kommet for, og kaller på. Stans nå for den tanken, for den er sann – Han er kommet for deg!
   Videre apostelen Paulus' ord i 1 Tim 1:15: «Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.» For å frelse syndere! Igjen: Er du det? Er du en synder, slik som apostelen?
   Et par skriftsteder til: 1 Tim 2:4: «- Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.» Leste vi ikke alle mennesker? Jo, vi gjorde jo det, og det kan du vanskelig komme utenom. Og videre, apostelens ord senere i brevet til Titus – Tit 2:11: «For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker.»
   De utvalgte – det er de som kommer til tro ved dette budskap til dem. Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste! Jeg kan ikke møte den levende Gud, med den synd som har befengt meg, som bor i mitt kjød, som jeg ikke kan kvitte meg med. Jeg må ha Jesus – og hjertets glede, fred og fryd, er at jeg ut fra Ordet kan vite at Han er kommet for meg! For å skjule meg i seg, så jeg kan møte Gud med den største frimodighet.

   Dette var det disse djevelens representanter ville føre menigheten bort fra.
   Disse som var kommet som forførere til denne menigheten var åpenbare Kristusfiender. De fornektet åpent Jesus Kristus. Hans person, Hans guddommelighet, og dermed også frelsen i Ham. Ille er det, men verre er det med de som kommer og gir seg ut for å representere Jesus, Hans evangelium og Hans frelse – mens de i virkeligheten fornekter det, ved de tillegg de kommer med. Du skal væpne deg med den tanke, at ingenting kan legges til det som er fullbrakt. Da var det nemlig ikke fullbrakt! Kunne Jesus lyve, da Han sa nettopp dette: «Det er – er – fullbrakt!» (Joh 19:30).
   Du har sikkert sunget det, mange ganger: «Å, så tvil ikke på at velkommen du er, siden «fullbrakt» fra Golgata lød! Da står intet tilbake å gjøre for deg, alt er fullført ved Frelseren død.»
   Hva er det som er fullført ved denne Frelserens død? Jo, soningen for alle dine synder – de som var, de som er og de som kommer. Det er gjort soning for deg som synder. Ikke bare ting du har gjort, men hva du er.

   Mange blir jo forferdet når de ser hva som kan dukke opp fra hjertets innerste – og ikke bare at det dukker opp som fremmed gjenstand, men at de kan ha lyst – lyst – i disse ting. Og da kommer også spørsmålet så snart: Kan jeg være en kristen som huser den slags?
   Vi får bruke Luther sine ord: Han kom ikke for malte syndere, men virkelige!
   Det var apostelens direkte oppdrag fra Herren selv, å – hør nå! - forkynne deg – nettopp deg, som den Guds skapning du er - dette, så du skulle ta din tilflukt til Ham alene – Han den eneste det er frelse fra våre synder i.
   «- til å føre Guds utvalgte til tro og til å kjenne den sannhet som hører til gudsfrykt, i håp om evig liv.» I Ham, Jesus, er håpet om det evige liv! «Og håpet gjør ikke til skamme,» kav lese i Rom 5:5. «Det har Gud, som ikke kan lyve» - leser vi videre i teksten vår - «gitt løfte om fra evighet av.» Nå må du høre Guds ord – det kommer nemlig til deg fra Han som ikke kan lyve. Som ikke kan! Det er ikke mulig for Ham å lyve. Da ville Han fornekte seg selv – og det kan ikke Gud! Han er den Han er! Så fast er dette Ordet – dette evangeliet om din frelse!
   Og så kan du høre videre fra teksten: «Og nå, til fastsatt tid, har Han åpenbart sitt ord i den forkynnelse som er betrodd meg etter befaling fra Gud, vår frelser.»
   Her kommer det igjen fra apostelen, at den forkynnelse du har hørt fra ham, den er «betrodd ham etter befaling fra Gud, vår frelser.»
   Og når jeg leser dette begrepet «til fastsatt tid,» er det vanskelig å unngå å tenke på Rom. 5,6, om hvem dette ble fullført for til fastsatt tid: «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.»

   Du kan stadig høre denne tale om å tone ned dette med synd, i forkynnelsen. Ikke tal så mye om at vi er syndere – for ikke å tale om hjelpeløse og fortapte syndere. Et enkelt spørsmål da: Hvordan skal da synderen bli frelst? Han eller henne som står der i sannhets erkjennelse av hva som bor i dem. Anfektet innfor Gud. Ja, hvordan skal de bli frelst? Nei, det er en besnærende tanke, en fristelse til å gå en lettere vei – en mindre anstøtelig vei for det gamle menneske, og den stammer ikke fra Gud, men fra djevelen. Det er den samme djevelens tale, som vi finner i Peter, da han ville overtale Jesus til ikke å gå korsets vei! Da må Jesus si: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til. (Matt 16:23; Mark 8:33).
   Denne negative reaksjonen på tale om synd – en reaksjon du nok ikke er fremmed for, du heller – den hører menneskene til. Det er altså å gi etter for det gamle menneske i deg. Det fører til at de egenrettferdige blir stående i sitt bedrag, og de virkelige syndere ikke kommer til klarhet i sitt gudsforhold. Men hva leste vi om Guds vilje i apostelens ord i 1 Tim 2:4?: «- Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.» Både de egenrettferdige og de anfektede syndere! Men da må Ordet forkynnes som det står, ubesmittet av menneskers innblanding og tilpasning.

   «Gud, vår frelser!» - skriver apostelen i teksten her. Hør det til det virkelig begynner å sive inn: Gud, vår frelser! Han er vår frelser! Han alene!
   Gud vil at du skal være slik, og ikke slik – dette møter du i hele Skriften, og det er den troendes store sorg, at dette lykkes så dårlig, men det er ikke dette du skal bli frelst ved! Den tanken må du aldri slippe innpå deg! Nei, du er frelst ved Jesus alene! Ikke ved ditt liv, men ved Hans! Ikke ved din død, om du så gav legemet ditt til å brennes i andres sted, men ved Hans død!

   Takk, o Gud, for dette møte,
takk for nådens dyre kall,
takk for frelsens morgenrøde
over dødens skyggedal!
Takk for hvert et folk du fant,
takk for hver en sjel du vant!
La òg meg, når jeg skal fare,
samles med den frelste skare!

E.K.