Ja, dette er altså hva som er gått tapt for meg og deg – ære for Gud!
   Adam og Eva, der de vandret i hagen, før fallet, hadde nettopp ære for Gud. De var uten synd og vandret følgelig ustraffelig. Gud, Han så på disse to menneskene, og sa: «Det er såre godt!» Tenk det! Den Hellige fant ikke noe å utsette på dem.
   Men dette at de hadde ære for Gud, var det noe de kunne rose seg selv for? Nei, det hadde ene og alene sin årsak i at Gud hadde skapt dem slik. Denne syndfrihet og ære var en Guds nådegave – et Guds verk alene!
   Mange tusen år senere faller de samme hellige øyne på noen fattige, skrøpelige disipler nede i Jødeland – og Han sier: «Dere er alt rene!» Det er altså Herren, Skaperen, som ser på sin skapning og gjentar ordene fra skapelsen: «Det er såre godt!» Det er rent det jeg nå ser!
   Og vi ser det samme nå som den gang – det var en ære for Gud, de ikke kunne rose seg selv av. De hadde nemlig fått den i gave! Det var Guds verk! «- på grunn av det ord som jeg har talt til dere,» leser vi i Joh 15:3.
   «Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus,» leser vi i teksten vår. (v.24).

   Tenk å mangle ære for Gud! Det er ikke lite som er gått tapt for oss – det er Guds herlighet! Vi er drevet ut av Paradiset! Vi er som naturlige mennesker på utsiden.
   På utsiden! Her ute er det kulde, mørke, nød, sykdom, lidelse og til sist død og fortapelsens fortvilte mørke. Vi er ikke vant til å tenke slik, men vi er utenfor, utestengt, uten noen naturlig borgerrett hos Gud. Står med andre ord, uten ære for Gud! Det er denne alvorlige kjensgjerning almenreligiøsiteten ser rakt forbi.
   Her er Israel i ørkenen et illustrerende bilde for oss – deres døde kropper ble liggende igjen i ødemarken. Utenfor landet! Utestengt på grunn av synden – vantroen!
   Og hvorfor er vi her ute? Jo, fordi Gud drev oss ut! Det står at Han drev mennesket ut! Det er et vondt ord. Og du må ikke tenke at dette var kun de historiske personene Adam og Eva den gang, for det har i høyeste grad med meg og deg å gjøre. Gud har ikke forandret seg i sitt forhold til synd. Hans vrede driver også i dag synderen bort.
   Men Gud er ikke bare hellig vrede, Han er også kjærlighet, står det, så Han har medynk. En kan bli stående ved en av disse sidene ved Gud – hvilket svært ofte skjer – og så blir allting skjevt, for Han er nemlig helt og fullt begge deler.
   At Guds vrede over synden fremdeles er hel og full, det vil bli åpenbart den dagen de vil rope til fjellene og berghamrene, at de må falle over dem og skjule dem. Fra hva? Fra Guds og Lammets vrede!
   Noen mennesker skal rope slik i gru for Hans åpenbarelse, mens andre skal stråle av glede over det samme. Og her i teksten leste vi: «For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud.» (v.22b-23).
   Det må altså ha skjedd noe med disse menneskene, siden de kan ta imot Ham med glede. De har altså fått sin ære tilbake! Det ordet som Jesus vitnet, har fått gjøre sin gjerning i deres hjerter. De har ved Guds nåde mottatt ordet om Jesus, og det har renset dem for Gud.
    Du som har tatt din tilflukt til Jesus, du har igjen ære for Gud. Er du klar over det? Du vandrer ustraffelig for Hans åsyn, for du vandrer i Jesus. Skjult med Kristus i Gud – vårt liv er det, står det skrevet i Kol 3:3.
   Vi fatter det jo ikke! Tror du disiplene fattet det, da Han sa de alt var rene? Da kjente kanskje en av dem på sine tanker, en annen på sine følelser, en tredje på sin feighet, en fjerde til lysten til å gå sin egen vei osv.

E.K.

   Hvordan kan Han si at jeg er ren? Jeg ser og opplever jo noe ganske annet!
   Men Jesus hadde sagt at de var rene, på grunn av det ord Han hadde talt til dem. Det ord, tenkte de vel da.
   Ser du hvordan Jesus knyttet dem til Ordet? Slik tenker jo gjerne vi også, når vi hører det. Det ord Han har talt! Vi ser hvordan det Jesus sa der, leder våre hjerter mot det ord Han talte. For det er et faktum at vi stadig roter etter dette frelsesgrunnlaget i oss selv. Men det ord som jeg har talt, sier Jesus, midt imot denne falske vei som er av oss. Ved det er du ren!
   Synden tilregnes deg ikke, den er forlatt deg, og du er ren! Ja, sier du, men det er nettopp det jeg ikke er, det opplever jeg daglig på ny, jeg er tvert imot så uren og syndig. Ja, men det er jo det du ifølge Guds sanne ord er deg forlatt! Det er jo ikke en eller annen synd borte i drømmeland som er deg forlatt, men det er din virkelige synd. Den som du opplever daglig på ny, som en ond makt, og som nå og da overrumpler deg også, og fører deg dit den vil – det er den som er deg forlatt, for Jesu skyld.
   Vi tror gjerne greit på syndenes forlatelse, på et vis, men det er gjerne en synd som vi på en måte ikke har noe med – et slags generelt syndsbegrep vi holder fremfor oss. Men å tro at det gjelder den synd som er en levende realitet i våre liv, og som du kan hende nettopp falt i, det er verre.
   Men det er jo nettopp den synd forlatelsen gjelder, ellers hjalp ikke syndsforlatelsen oss mye – nei, i grunn ingenting! For om Gud Herren fant en flekk av synd, var vi helt tapt. Årsaken til vår renhet, hellighet, ustraffelighet og ære overfor Gud, ligger i noe annet enn det du finner her inne i ditt eget sjelsliv.
   «Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus,» leser vi i vers 24 i teksten vår her. Der på korset renset Gud hele sin skapning. Når Han lar sine øyne falle på Jesus, eksisterer det ikke noe syndefall for Gud. Det er ikke noe fall – har aldri vært det – for i Kristus har fallet vært opprettet fra før det skjedde – ja, tenk, det står: Utvalgt i Ham fra før verdens grunnvoll ble lagt. Fra før det hadde skjedd noe fall!
   Du forstår det kan hende ikke? Nei, men hør det! Om Jesus leser vi i Matt 12:40: «For likesom Jonas var tre dager og tre netter i storfiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte.» Jordens hjerte!
   Men hva om Han lar sine øyne hvile på skapningen utenfor Kristus? Hva om Han skulle finne deg utenfor Ham? For det står om disse som har fått ikke noe mindre enn Guds rettferdighet – at de har fått den ved tro – de andre har altså tapt den ved vantro.
   Og du må aldri tenke at det er nok ikke for meg, for jeg får ikke til dette med troen. Nei, hvem kan stå opp og si at han får det til? Men høre det kan du – og kanskje du gjerne vil høre også? Tror du da at Han går deg forbi? Da må vi se på hva Ordet vitner om Faderen i Rom 8:32: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle.»
   Men vantroen vil ikke – vil ikke, legg merke til det – høre dette budskapet om stedfortrederen Jesus. Den holder det for å være noe ondt. Noe lettferdig. Forakter Hans nåde! Den gjør Gud til en synder. Til en løgner. Den tror Ham jo ikke!
   Men den som har tatt imot Hans vitnesbyrd, har stadfestet at Gud er sanndru. Han har ære for Gud – og tenk på det – han vandrer ustraffelig for Gud i alle ting, fordi han ved troen er skjult i Kristi rettferdighet.
   Det er en gave!