Religiøs forfølgelse - hva er årsaken?
   Det er Paulus som er grepet og arrestert av de religiøse fordi han forkynte evangeliet - og nå må han da svare for seg.
   Hele veien ser vi hvordan det er de praktiserende religiøse som er de argeste fiendene av evangelieforkynnelsen. Ikke forkynnelse i det store og hele - for hadde apostelen kommet dit og berømmet dem for deres iver, gudsfrykt og innsats for Guds rikes sak, hadde han sittet øverst ved bordene deres. Men hva sier apostelen om den slags folk?: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.» (Rom 10:1-3).
   Du ser, han kullkaster alt det de står for og regner med - og det gjør han nettopp ved evangelieforkynnelsen. Han fortsetter slik: «For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.» (Rom 10:4). Det er evangelieforkynnelsen de brenner seg på!

   Hør hva Herren sier til ham i dette synet, når det gjelder disse religiøse jødene: «Skynd deg og dra i hast ut av Jerusalem! For de kommer ikke til å ta imot ditt vitnesbyrd om meg.» (v.18). Vitnesbyrd om meg, sier Han. Det er det som er til anstøt for all religiøsitet, for det setter all religiøsitet og menneskelig egeninnsats til sides. Og det helt og fullt. Det levner ikke det minste smutthull for den slags. Nei - Jesus gjelder i mitt sted, for den hvite trone! Punktum finale!
   Har du tatt imot vitnesbyrdet om Ham, eller driver du på med ditt eget mer eller mindre strev? Jeg er jo med i foreningen, jeg gir til misjonen, jeg leser andakt og ber til Gud osv. Jeg jobber i Indremisjonen, som en sa. Hva gagner vel det, om du et øyeblikk regner med noe slikt? Da er jo det blitt den største snare for deg! Da er det jo det som holder deg borte fra å høre vitnesbyrdet om Ham, som sier oss ved profeten Jesaja: «Pressekaret har jeg tråkket, jeg alene, og av folkene var det ingen med meg.» (Jes 63:3).
   Han alene - ingen med Ham! Det var Jesus som gjorde hele verket i ditt sted. Men hvor blir det da av din fortjeneste? Paulus stiller dette spørsmål i Rom 3:27: «Hvor er så vår ros?» Og svarer med det samme: «Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov.»
   Troen er jo å regne med en annen? En annens gjerning, liv og død, i stedet for ditt. Igjen: Hvor er så din ros?

   Men hør hvordan disse religiøse tar imot Paulus' vitnesbyrd - hør hvordan de reagerer på vitnesbyrdet om Jesus: «Helt til han hadde sagt dette, hørte de på ham. Men nå ropte de med høy røst og sa: Bort fra jorden med ham! Han burde ikke få leve! De skrek og rev kappene av seg og kastet støv opp i luften.» (v.22-23).
    «Helt til han hadde sagt dette.» Altså, at Herren, Israels Gud, Han som de mente at de dyrket så godt, vendte seg bort fra all deres religiøse utøvelse og fullstendig forkastet den, og så i stedet vendte seg til de ugudelige hedningene. Ja, de kastet støv opp i luften - et tegn på sorg og forferdelse. Og støv, sorg og forferdelse ble de også overgitt til. Evangeliet gikk videre til hedningene som Herren hadde bestemt.
   Men nå er ikke de religiøse, enten av jøder eller hedninger de verste og farligste - det er nemlig den fariseeren som bor i mitt eget bryst. Det er en finurlig fyr. Når han blir avslørt i den ene drakten, kler han seg bare om i en annen, og gir hele tiden likesom Gud æren for sin egen fortreffelighet, ydmykhet, tjeneste og hva det nå måtte være han finner å rose ved sitt eget religiøse liv. Men han vil aldri ta inn over seg den dødsdom Herren har felt over ham. «Men akk jeg har et kjød Som alltid gjør meg møye Det er jo dømt til død Men vil seg ikke bøye,» som han beskriver det i sangen Per Nordsletten. Og Sigvart Engeset i sin: «Argaste fiend ber du Djupt i din eigen barm.»

E.K.

   Er du virkelig på det rene med det, at du bærer, ikke bare en arg, men den argeste fiende, dypt i din egen barm?
   Kanskje vokter du deg for mange ytre ting - ja, bra det, men midt i dette - det er vel ikke en som får vokse fritt i ditt indre? En som soler seg mer og mer i seg selv. Hvor stor blir frelseren da?

   Men hør hvilken stilling den er i, som har tatt sin tilflukt til Jesus - det kommer jo så klart frem i teksten her, for den som har fått øyne til å se nåden. Da Herren åpenbarte seg på denne måten for apostelen, og gir ham et oppdrag - da reagerte Paulus på samme måte som Peter hadde gjort ved en anledning - da han ba: «Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!» (Luk 5:8). Han begynner å ramse opp sine synder, Paulus - hva han har gjort mot Guds menighet og Herren selv, i sin religiøse og egenrettferdige iver. Til og med drapet på en martyr. Du kjenner vel til dette du også, i de tilfeller hvor du forstår noe av hvem du har med å gjøre: Herre, kan du ha med en slik en som meg å gjøre? Men merk deg - for i dette åpenbares noe viktig for oss alle - Herren svarer ikke på det med et ord!

   Du kjenner beretningen om den fortapte sønn - han begynte også å bekjenne hva han hadde gjort, men heller ikke han får noe svar på det, bare en omfavnelse, et kyss og en ny drakt, sko på føttene og ring på fingeren.
   «Men Han sa til meg: Dra ut! For jeg vil sende deg til hedningefolk langt borte.» (v.21). Der sier Jesus like klart som om Han hadde sagt det med rene ord: «Paulus, jeg tar ikke vare på gamle synder! Jeg kom ikke for å ta vare på dem, men for å sone dem!»
   Ja, det var de synder som var begått, men hva med de som måtte komme, de som ennå hører fremtiden til? Jeg kjenner meg selv, og alt det som rører seg i meg. Hvordan skal jeg da våge å gå med frimodighet - og hvordan skal jeg bli bevart i frimodigheten?
   Nå skal du merke deg noe veldig, veldig viktig - hva det innebærer når Jesus sier slikt som: «Jeg vil være med deg!» «Jeg vil gå med dere og lignende.» Hvem er Han da, Han som vil være med deg? Han som vil gå med oss? Ja, vil være med deg alle dager inntil verdens ende! (Matt 28:20). Jo, Han er en soning for dine synder! Fikk du med deg det? Det er grunnen - og den eneste grunn - til vår frimodighet: Han er en soning for våre synder! Ikke var, men er! Hele livet igjennom er Han en soning.
   Paulus skriver til romerne: «Ved Ham (Jesus) har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i.» (Rom 5:2). Står i nåden! Det er den klippen Herren setter våre føtter på! Det er her Han gjør våre trinn faste, idet Han planter våre føtter i en annens gjerning for oss.

   Går du omkring med blikket festet på deg selv, og ditt eget kristenliv, da blir det så visst ikke faste trinn, men snart hit og snart dit. Mener du likevel at dine trinn er faste, så er det bare fordi Herren ikke har rørt ved deg i det hele tatt. Du går åndelig døv og blind i din egen drøm. Du er den som er kommet inn i bryllupssalen uten bryllupskledning på. I din egen drakt!
   En sann kristen, har ingen annen frimodighet, eller frimodighets grunn, for Gud, enn Jesu Kristi dyrebare blod! Ingen annen!
   Dette skulle Paulus få gå på. Dette skulle han få vitne om. Og hva gikk så vitnesbyrdet ut på? Jo, dette gjelder også deg! Dette skal også du få gå på, gjennom hele livet her på jord og inn i himmel og salighet! Dette - og dette alene! Jesu verk, der det alltid står åpenbart for himmelens trone. Som vi leser i Sak 3:9: «For se, den steinen jeg har lagt foran Josva - på denne ene steinen (et bilde på Jesus) er sju øyne (Guds øyne) rettet!»
   På den! Ikke på deg! Ikke på de mange steiner! Nei, på denne ene! Takk Gud for det!