«Og jeg, brødre, kunne ikke tale til dere som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. 2 Melk gav jeg dere å drikke, ikke fast føde. For dere tålte det ennå ikke. Heller ikke nå tåler dere det.» (v.1-2).

   FAST FØDE. Visdomsforkynnelse kan være farlig for umodne kristne fordi den kan mistydes jf. 2 Pet 3:15-16: «- og akt vår Herres tålmodighet som frelse! Slik har også vår kjære bror Paulus skrevet til dere, etter den visdom som er ham gitt. Dette har han gjort i alle brev der han taler om dette. I dem er det noe som er vanskelig å forstå, og som de ulærde og ubefestede vrangtolker, slik de også gjør med de andre Skriftene, til sin egen undergang.»
   Den innsikten det her er tale om, er noe mer enn rent intellektuell forståelse, den er nøye forbundet med en persons åndelige innstilling. Det er en visdom for de «fullkomne,» for de åndelige - 1 Kor 2:6;15: «Likevel, visdom taler vi blant de fullkomne. Men det er en visdom som ikke tilhører denne verden eller denne verdens herrer, de som går til grunne. Den åndelige derimot kan dømme om alle ting, men om ham selv kan ingen dømme.»
   Dette sikter til den åndelige modenhet som er nødvendig for å fatte de dype ting i Gud. Men at det også berører et kristent menneskes etiske standard, fremgår tydelig av at motsetningen er den «kjødelige» kristne, som ikke bare er et «småbarn» i Kristus, men som også vandrer på kjødelig vis - 1 Kor 3:3: «For dere er ennå kjødelige. Når det er misunnelse og strid blant dere, er dere ikke da kjødelige og vandrer på menneskelig vis?»
   Den veksten i kristen kunnskap som det stadig i Det Nye Testamente oppfordres til å strebe etter, gjelder altså en utvikling som omfatter hele den kristne personlighet.
   Åndelig umyndighet kan åpne dørene for allslags ødeleggende vranglære, Ef 4:13-14: «- inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til Ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, for at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep.»
   Og det å bli liggende etter i kristen kunnskap kan føre til uopprettelig frafall - Hebr 6:1-2: «La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus, og gå videre mot det fullkomne, så vi ikke igjen legger grunnvoll med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp og håndspåleggelse, oppstandelse fra de døde og evig dom. Og det vil vi gjøre, om Gud tillater det. For de som en gang er blitt opplyst, som har smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd, og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, de kan umulig igjen fornyes til omvendelse, siden de på nytt korsfester Guds Sønn for seg og gjør Ham offentlig til spott.»
   Mot denne bakgrunn må vi forstå Paulus' nød og kamp for at de troende skal «nå frem til hele rikdommen av den fullvisse innsikt.» Kol 2:2: «- at deres hjerter må bli trøstet, så de kan knyttes sammen i kjærlighet, og nå frem til hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, som er Kristus.»
   Apostelens ord om at denne dypere visdom bare er tilgjengelig for de fullkomne, må altså ikke oppfattes som om han gjør seg til talsmann for et åndelig kastevesen. Det er alle de troende som skal nå frem til enhet i tro på Guds Sønn og kjennskap til Ham. Ef 4:13: «- inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til Ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde.»

   Alt det jeg holdt frem nå var fra Norsk Studiebibel.

   Dette som altså kun innsikt i den dypere visdom kan gi, nemlig enhet i troen – det forsøker man i dagens økumenikk å oppnå ved å slå alskens menigheter med ofte vidt forskjellige lærer sammen. Det appelleres til menneskelig vilje til å nedtone visse sider ved deres læresetninger – les: det deres menigheter er bygd på – for å skape et skinn, en illusjon, av enhet. Tragisk!
   Enheten er i Kristus, og kun i Kristus! Derfor formaner også apostelen Paulus nettopp denne menigheten i 1 Kor 2:2: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» Ikke å legge grunnvollen på ny og alt det der som Hebreerbrevets forfatter taler imot, men som Peter forkynner i 2 Pet 3:18: å «vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!» Altså å vokse i innsikt – en stadig dypere innsikt – i hva du eier i Ham, og hvem Han i virkeligheten er.

E.K.

   Noen tenker om det Hebreerbrevets forfatter skriver der i Hebr 6:1-2, la oss høre det igjen: «La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus, og gå videre mot det fullkomne, så vi ikke igjen legger grunnvoll med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp og håndspåleggelse, oppstandelse fra de døde og evig dom» – de tenker at dette er noe vi skal legge bak oss, og komme frem til noe annet, og altså da høyere og bedre. Men nei, saken er at vi skal ikke legge denne grunnvollen på ny – den er lagt! Vi skal søke å vokse i kjennskap til dette som er oss gitt. Og resultatet av dette er at vi alltid blir elever hos Herren, som apostelen selv vitner om det i Fil 3:12-16: «Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus. La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn. Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette. Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder frem i samme spor.»
   I samme spor! Ikke et nytt og annet spor!
   Apostelen Johannes skriver om det i 1 Joh 2:24-25: «La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da – da! - skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet Han gav oss: det evige liv. Og så føyer han straks til i vers 26: «Dette har jeg skrevet til dere om dem som forfører dere.»

   For å gjenta det som Guds ord forkynner – og det holdes frem at det kreves åndelig innsikt for å forstå det rett – og dypt, kan vi vel si! – derfor denne stadige oppfordring i Skriften om å søke i Ordet under bønn til Gud. Og hva forkynner så Guds ord om de kristnes enhet? Jo, den er kun i Kristus! Alt annet som har kommet inn og fremdeles kommer inn, så som omskjærelse som var aktuelt i sin tid, matforskrifter, dåp, sabbat, en forståelse av helliggjørelse, som kristenliv og vekst skilt fra rettferdiggjørelsen av tro, altså noe som beror på oss, nådegaver, eller alt du ellers måtte komme på, det forstyrrer og ødelegger denne enhet, dersom en blir opptatt med det, og virker splittelse både i det indre og det ytre. Broder skilles fra broder i det indre Åndens samfunn, og det bærer sin frukt i det ytre, vi blir sittende på hver vår tue bortigjennom, skilt fra hverandre.
   Og denne splittelsen er det da det søkes bot på i moderne økumenikk, ved å slå disse ytre menighetene, det vil si, menneskeskapte organisasjonene sammen, uten at skaden i det indre er legt!

   Synes du dette er vanskelig? Ja! Men så er det heller ikke du som skal få dette til i stor skala – du skal søke Herren for din egen del i dette. Som du kan lese i Jer 17:14, hvor profeten, ut fra sin innsikt, ber: «Leg meg, Herre, så blir jeg legt! Frels meg, så blir jeg frelst!» Her får han legge det hele over på Herren. Men dette er ikke alt som står i dette verset – hør hvordan han avslutter det: «For du er min lovsang.»
   Vi kan slå om oss med så mange ting, men det er bare dette forholdet til Herren, som gjør en forskjell! Når den hjelpeløse synder, som ikke lenger finner noe å holde fast i, flyr til Herren på bakgrunn av det salige budskap Han forkynner oss!
   Tidligere i samme kapittel hos profeten vitner han: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?» (v.9). Det kan ikke leges!
   Hvor skal du hen den dagen det virkelig går opp for deg?

   Ja, vi trenger virkelig en reformasjon i dag, det er sant – men den må i tilfelle begynne med meg – med deg! Tenk at det ennå i denne selvsamme stund står fast, at Han tar imot syndere som meg og deg, og det bekreftes nettopp sterkt idet apostelen formaner menigheten, og den enkelte troende, til å holde fast ved Jesus Kristus, og det som korsfestet. Du vet hvorfor Han hang der, ikke sant?

   Gud være lovet, min sjel er frelst
i kraft av blodet, av blodet!
Nu kan du byde meg hva som helst,
jeg velger blodet.
Min sorte drakt er blitt snehvit skrud,
og jeg står hellig og ren for Gud
i kraft av blodet, av blodet.