I håp til Ham!

2 Kor 6:1-10

   1 Men som medarbeidere formaner vi dere også at dere ikke forgjeves tar imot Guds nåde. 2 For Han sier: På den tid som behaget meg, bønnhørte jeg deg, og på frelsens dag kom jeg deg til hjelp. Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag! 3 Vi vil ikke i noe gi mennesker grunn til anstøt, for at ikke tjenesten skal kunne lastes. 4 I alt viser vi oss som Guds tjenere: i stor tålmodighet, i trengsler, i nød, i angst, 5 under slag, i fengsler, under opptøyer, i hårdt arbeid, under nattevåk, i sult, 6 i renhet, i kunnskap, i langmodighet, i godhet, i Den Hellige Ånd, i oppriktig kjærlighet, 7 ved sannhets ord, ved Guds kraft, med rettferds våpen på høyre og venstre side, 8 i ære og vanære, med dårlig rykte og godt rykte. Som forførere og likevel sannferdige. 9 Som ukjente og likevel velkjente. Som døende - og se, vi lever! Som straffet, men ikke slått i hjel. 10 Som sørgende, men alltid glade. Som fattige som likevel gjør mange rike. Som de som ingenting har, men likevel eier alt.

   Dersom du tenker at det å bli en Jesu Kristi medarbeider skal bli noe storveis i denne verden, bør du tenke deg om en gang til. Ja, kanskje du kan bli rektor på en skole - en stor skole til og med, kanskje du kan bli generalsekretær for en stor misjonsorganisasjon. Det måtte vel være noe! Vel, Paulus beskriver det i et av sine brev - da taler han om de største i Guds rike her på jord, nemlig apostlene: «For meg ser det ut som om Gud har stilt oss apostler aller nederst. Vi er som dødsdømte. Et skuespill er vi blitt for verden, både for engler og for mennesker.» (1 Kor 4:9).
   Slik er det altså å være stor i Guds rike! Ikke særlig attraktivt - nei, overhodet ikke attraktivt for kjødet! Derfor må det være et kall! Men vi kan jo bygge både organisasjoner og institusjoner, og opprette stillinger der. Men å være kalt, og utsendt til tjeneste i Guds rike, det kan altså innebære noe ganske annet, enn å sitte med en god lønn i en god stilling.

   Som Paulus skriver det her til korinterne, kan man faktisk ta imot Guds nåde forgjeves! Når et menneske derimot har tatt imot Guds nåde til gagn - da ligger det i denne nåde det har funnet i Gud. Denne nåde som nå er det åpenbart! Da regner det kun med denne Guds nåde i alle ting! -i alle livets forhold! Vi er ikke forespeilet noe som helst fra Guds side, når det gjelder vårt liv i denne verden. Vi vet ikke hvordan det vil bli, og hvordan det vil arte seg, verken i det store og hele, eller i detaljer. Det eneste vi er forespeilet, det er at Guds nåde i alle disse forhold skal være nok - være tilstrekkelig! Derfor er du også kalt til å holde deg til denne Guds nåde, som er åpenbart deg i Jesus Kristus! Da har du ikke tatt imot Guds nåde forgjeves!

   Men det skjer ofte det, at mennesker forespeiles både det ene og det annet, om de bare vil ta imot Jesus. Det loves ting, langt ut over hva Guds ord selv lover. Det vi kan si er, at enhver kristen kan bringe det vitnesbyrd, når de engang går ut av denne verden: Jeg ville ikke vært Guds nåde foruten! Det var altså verd det!
   Det som sies da, er jo, at det er bedre å være kristen, enn å være verdslig! Det er et vitnesbyrd som er viktig å ta til seg! Men det er altså ikke fordi livet er lettere for en kristen - nei, snarere tvert imot, men fordi han har Guds nåde!
   Å, nåden er en salig plass! Når nåden er blitt den mat du eter. Den mat du lever av, den luft du puster i. Vi er kalt av Gud til å både leve og dø i nåden! Nåden er det eneste sted du er i samfunn med Gud, og det eneste sted et menneske overhodet kan være i samfunn med Gud! Derfor er Skriftens kall - Guds kall - dette: «Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag: Hør Ham!» (Matt 17:5).
   En kan ifølge apostelen Paulus komme i den forferdelige situasjon som menneske, at man akter nåden for intet, som det sto i den tidligere oversettelse! (Gal 2:21). Forkaster, står det nå.
   Det kan ha sin grunn i egenrettferdighet: Jeg har da også selv noe å regne med! Jeg trenger da ikke så stor nåde! Jeg trenger da ikke nåde for alt! De verste tilfelle av dette sier jo like ut, at er ikke Gud fornøyd med meg slik som jeg er, får det hele heller være! Eller dette som slett ikke er uvanlig blant kristne, at nå har Gud virket en slik fremgang i meg etter hvert, at jeg ikke trenger nåde i samme grad som tidligere. Kjenner du den? Alt dette er mennesket i sin selvopphøyelse altså. Et direkte utslag av fallets gift!

E.K.

   En annen grunn til forakt for nåden er, at man er blitt forespeilet en virkning av nåden, som ikke synes å innfris. En er blitt forespeilet frukt! Synlig frukt! Kraft! Seier over synd! - og lignende. Og du kan ofte høre kristen glede fremstilt fra talerstolen, men det han taler om er ikke annet enn det vi kaller godt humør! Men du er jo ikke alltid i godt humør, selv om du er en kristen, men du kan alltid glede deg i Kristus likevel! Det er altså dette at vi må inn bak alt dette ytre - og hva er der? Nåden! Min nåde er deg nok! Det er hva Guds ord forkynner mennesket. Og denne nåde er åpenbart i Jesus Kristus!
   Ja men, da kan vi jo bare synde i vei da, sier disse gjerningshellige menneskene. Jeg vil spørre en slik en: Har du så lyst til å synde du da? Du som er så hellig! Eller er det andre du er bekymret for? Oppfatter du virkelig Guds nåde, åpenbart i Jesu Kristi liv og død, nettopp for syndens skyld, som en oppfordring til å vedbli i syndelivet? Det er da merkelig, ikke sant? Nei, men denne synd, i mitt hjerte, i mitt kjød, får jeg ikke gjort noe med - jeg får ikke drevet det ut, derfor ser jeg ingen annen redning enn denne Guds nåde, Han som lar sin egen Sønn gå gjennom ilden, for at Han kan få forlate meg mine synder.
   Jesus taler om den som hater sitt liv i denne verden, men elsker Ham. Det har med dette å gjøre!

   Livet med Jesus medførte både det ene og det annet, viser apostelen oss i teksten her. Det fritok han ikke for noe som helst. Det var både gode og onde dager og situasjoner om en annen, men i alt dette vant han altså mer enn seier ved Ham som elsket ham. (Rom 8:37).
   Hva besto denne seier i? Hva var det som førte ham gjennom? Han ble i alt værende i nåden!

   Fristelsen for så mange - når nåden likesom ikke virker det i dem, og i livet deres, som de er blitt forespeilet - blir å søke noe annet. Det må jo være noe feil ved dette, når det ikke virker slik, som det er blitt holdt frem for meg! Det er jo ikke underlig at den tanken kommer, når en er blitt forført og forvirret i utgangspunktet. Og så åpner man seg gjerne for en ekstra åndsfylde, som da angivelig skal få alt dette til å fungere rett. Eller man går hen og døper seg, på det som blir holdt frem som en rett måte å gjøre det på, og lignende ting. Noe ekstra altså! Noe mer enn bare den nåde som er blitt forkynt deg, i Ham! Den som ble gitt deg før verdens grunnvoll ble lagt!
   Bli i meg, sier Jesus! Da skal du få se en dag, at Hans løfte står fast. Det kommer til å skje, nøyaktig som Han har sagt! Himmel og salighet er kjøpt deg, med Hans eget blod! Likeens samfunnet med Gud, her og nå, ved det samme blod! Regn med det, så skal du tidsnok få erfare også, at du har Guds fulle velbehag over deg! Og selv om du intet erfarer, så står Ordet fast! Og om ikke det holder, det som skal stå fast, selv når himmel og jord forgår, hva skal da stå fast? At du går hen og gjør ett eller annet? At det er i orden i deg? Gud fri oss fra alt slikt, og plante oss dypt og grundig i Jesus, vår Herre og vår Gud!