Å du, hvor dette ordet rammer det meste av hva vi får forkynt som kristendom og kristenliv i dag. Ja, jeg våger å si – det meste!

   Du vet, Herren, Han kaller på oss mennesker. Han ser oss der vi går, går mot evigheten uten å forstå alvoret i det. Vi ser ikke det Herren ser, og forsøker å formidle til oss – nemlig at det er to utganger av dette livet. Jeg hørte en si i et program på TV: Vi har jo avskaffet helvete i våre dager, sa han. Og da kan en jo spørre: Er det dermed avskaffet? Har vi noen makt til å forandre den realitet ifølge Guds ord, at det er en evig fortapelse å unnfly? Og på den annen side: En evig himmel å vinne?

   Hvordan vinner vi så denne evige himmel?
   Vi er alle syndere, sier Ordet. Vi er alle under Guds dom. Men det er svært så forskjellig, hvordan dette gir seg utslag i livet her. Noen lever det Skriften kaller et utsvevende liv, for eksempel i kriminalitet, alkoholbruk, det vil si, fyll, stoffbruk, hor osv. - andre lever et svært så rettskaffent liv på alle måter, men i verdslighet, det vil si, uten noe gudsforhold.
   Så kommer kallet fra Gud til disse forskjellige. Han begynner å røre ved dem, og de førstnevnte begynner å vemmes ved det livet de lever, og lengter etter noe annet. Det de søkte tilfredsstillelse i her i verden gav ikke det ønskede resultat, men etterlot dem heller tørstere enn noen gang før. Så begynner de å søke Gud. Kanskje Han kan hjelpe?
   De andre, de ser ikke så mye å klandre seg selv for, men livet er blitt så tomt. Er dette alt? Er det virkelig ikke noe mer enn dette? Flott hus, flott bil, flott hytte, god mat, god stol foran TV'n, sydenturer osv. - men hva så? Så begynner de å søke Gud – om Han finnes? - det er det store spørsmålet da.
   Kanskje de våger å gå på kristne møter, eller kanskje de søker det opp på internett, eller i andre sammenhenger hvor det kan skje mer skjult, som den godeste Nikodemus i Joh. 3, som kom til Jesus om natten.
   Så får de høre om Jesus og livet i Ham, som de kan få del i om de nå bare omvender seg fra det livet de lever, overgir seg til Ham, tar et standpunkt for Ham, bestemmer seg for å følge Ham, døper seg på ny eller lignende.
   Da fikk du en opplevelse – og da ble du så glad! Du ble en kristen! Endelig! Så begynte du å lese i Bibelen, du begynte å be, og det var så godt – du vitnet gjerne også med glød, om det som hadde skjedd med deg og syndige tilbøyeligheter og dårlige vaner var likesom slått til bakken. Riktignok var det visse vaner kan hende du ikke helt klarte å bryte med, men det kom etter hvert, fikk du høre. Det var godt å være en kristen, ikke sant?
   Men så gikk det en tid, disse syndige tilbøyelighetene og dårlige vanene ble likesom mer og mer fremtredende, og det tok frimodigheten fra deg, og du begynte å lure på om din overgivelse hadde vært så hel og full, som du hadde trodd til nå. Bønnen begynte å bli noe tafatt også, like så lysten til å lese i Guds ord, du måtte endatil med skam innrømme at det bød deg imot enkelte ganger. Alt i dette kristenlivet tegnet til å bli strevsomt – noe du mer måtte enn hadde lyst og trang til.
   Men så fikk du høre et for deg salig budskap gjennom forkynnerne – at dette var helt normalt for en kristen. Du måtte bare fortsette å lese og be, og gå på møter osv., så ville lysten og gleden nok komme tilbake til deg. Det du trenger er helliggjørelse, en større fylde av Ånden. Be om det! Jag etter det! - så skal du nok se at det blir bedre etter hvert.
   La meg si til deg som måtte streve her: Dette er ikke kristenliv! Dette er åndelig trelldom og bedrag! Det blir ikke bedre! Og jeg vil gjerne tilføye: Jeg håper da virkelig ikke det!

   Jeg vet ikke hvorvidt du la merke til det, men alt det vi talte om her, det dreide seg om deg. Hva som eventuelt skulle skje, og ikke skje med deg. Men er ikke nettopp det å vandre i beskuelse? Jo, det er jo nettopp det! En sammenblanding av sant og usant, falskt og ekte, hvilket gir det resultat: Alt blir løgn og bedrag! En halv sannhet er en hel løgn! Ja, det finnes i virkeligheten ingen halv sannhet. Sannhet er sannhet, og det fullt ut altså.

E.K.