Guds gjerning alene!

2 Kor 3:4-18

   4 En slik tillit har vi til Gud ved Kristus. 5 Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud, 6 Han som også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. 7 Når da dødens tjeneste, den som med bokstaver var innhogd på steiner, hadde en slik herlighet at Israels barn ikke tålte å se Moses' ansikt på grunn av glansen i hans ansikt, den som snart forsvant, 8 hvor mye herligere skal da ikke Åndens tjeneste være? 9 For hadde fordømmelsens tjeneste sin herlighet, hvor mye rikere på herlighet må da rettferdighetens tjeneste være! 10 For det som var herlig, har nå ingen herlighet i forhold til denne overveldende rike herlighet. 11 For når det som svinner, var herlig, da må det som varer ved, være langt mer herlig.

   Vi tar med oss noen flere vers her – vers 12- 18:

   12 Da vi altså har et slikt håp, går vi frem med stor frimodighet. 13 Vi gjør ikke som Moses, som la et dekke over ansiktet, for at Israels barn ikke skulle se slutten på det som svant. 14 Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet. 15 Helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir lest. 16 Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort. 17 Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet. 18 Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.

  «En slik tillit har vi til Gud ved Kristus.» (v.4). Ved Kristus! – merket du deg det? Du har vel ikke et forhold til Gud hvor Kristus er fraværende? Da kan jeg fortelle deg at du slett ikke har noe forhold til Gud, men noe ganske annet – et fata morgana, om du vil!
   Legg merke til at det er alltid tale om i Kristus, eller ved Kristus, når det er tale om et sant forhold mellom Gud og menneske – aldri ved deg! Det er hva som skiller kristendom fra all verdens religion. Du har adgang ved hva en annen er og har gjort, i motsetning til religionene, hvor mennesker søke å vinne inngang ved noe av sitt eget, kvalitet eller gjerninger!

   Vi skal kort se på dette i teksten vår – og har du boka for deg, så følg med der. Jeg skal legge trykket på det jeg vil understreke. Først vers 5: «Ikke så at vi av oss selv duger til osv. og videre: «- vår dugelighet er av Gud!» Det er Han som gjør oss dugelige altså!
   Vers 6: «Han som også gjorde oss dugelige til osv.» Dugelige til hva? – jo, «til å være tjenere for en ny pakt - Åndens pakt!» Altså, å være tjener for den nye pakt, må Gud gjøre deg dyktig til! Et menneske kan ikke ta seg til det!
   Vers 14: «For det er bare i Kristus det blir fjernet!» I Kristus! Da er det tale om det dekke som naturlig ligger over vårt hjerte, og stenger lyset fra evangeliet ute, slik at det må et hjertets omskjærelse - omskjærelse i Ånden - som Skriften kaller det (Rom 2:28), for at lyset kan skinne inn og bringe åndelig liv!
   Dette kan bare skje ved Kristus! – ikke noe annet i tilværelsen kan virke det i ditt hjerte! Ser du hvor hjelpeløs du i utgangspunktet er da?
   Og så til vers 18 til sist: «- vi blir alle forvandlet» - forvandlet! – det er jo ikke noe vi virker, det er jo noe som skjer med oss, ikke sant? – og det er noe du får svar på videre i verset: «- til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd. Av Herrens Ånd! Han gjør det!

   Dette å gå over fra å være et kjødelig til et åndelig menneske – og det er en absolutt nødvendighet om du skal nå himmel og salighet – ja, i det hele tatt ha med Gud å gjøre – så tenker mennesket naturlig at jeg må forandre meg! Jeg må!
   Her er det på sin plass med ordet fra profeten Jesaja - Jes 55:2: «Hvorfor veier dere ut penger for det som ikke er brød og deres fortjeneste for det som ikke kan mette?» Gud vil jo gi deg det for intet! «Hør på meg! Så skal dere ete det gode, og deres sjel skal glede seg ved de fete retter.»

   Har du lagt merke til hvilken plass i forkynnelsen loven har fått hos de mange? Det er nå loven som er det viktige – ja, mer enn evangeliet ofte! Men hva skriver ikke apostelen i 1 Tim 1:8?: «Vi vet jo at loven er god dersom en bruker den på lovlig vis.» Det vil jo da si, at den også kan brukes på ulovlig vis! Og det er når den anvendes til å gjøre deg hellig og rettferdig for Gud – ja, i det hele tatt å skulle forbedre din situasjon innfor Ham! Som Paulus skriver det til galaterne som nettopp hadde slått inn på denne veien - Gal 3:12: «Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det.»
   Troen har sitt utspring i, sin fødsel av, noe helt annet, nemlig evangeliet om Jesus! Han skriver videre i 1 Tim 1:9-10: «En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere, vanhellige og urene, fadermordere og modermordere, drapsmenn, 10 horkarer, menn som ligger med menn, menneskerøvere, løgnere, menedere, og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære –.»
   Den er altså gitt til å åpenbare, trekke frem i lyset, hvordan det i virkeligheten står til med oss, som en følge av vårt fall bort fra den sanne Gud til djevelens løgn! Vi skal ved den bli stående som syndere for Gud, slik at vi ikke ser noen annen råd enn å se etter løsningen et annet sted. Den blir som nevnt i Gal 3:24, vår tuktemester til Kristus! Ikke til egen rettferdighet, men til rettferdiggjørelsen av tro!

E.K.

   Men så kan vi spørre – har ikke loven noen betydning for oss utover det å åpenbare oss som syndere?

   Den rosenianske vekkelsesforkynneren Paul Gerhard Sand, skriver et sted – etter å ha pekt på den ufattelige Guds kjærlighet til oss som åpenbares ved evangeliet: «Dog vitner også loven om Hans kjærlighet, da alle dens bud er slik innrettet at vi fremmer vårt eget gagn, når vi lever etter dem!»
   De er altså gitt oss til timelig velsignelse! Tenk bare på Paulus’ ord i forbindelse med det fjerde bud i Ef 6:2-3: «Hedre din far og din mor! Det er det første av budene som det er knyttet løfte til - for at det må gå deg godt, og du må leve lenge i landet.»
   For at det må gå deg godt, og du må leve lenge i landet» Med andre ord – timelig velsignelse! Gud vil deg vel!
   Om du skulle ha noen innvendinger mot dette, så la meg stille deg noen spørsmål: Ville det gå deg vel om du slo noen i hjel?  Ville det gå deg vel om du drev og stjal fra folk? Ville det gå deg vel om du fòr med baktalelse og løgn omkring – noe som ofte skjer iblant oss dessverre? Nei, vi skjønner at det ville gå oss bedre om vi lot være, ikke sant? Fengslene våre er fulle av folk som har erfart det!
   Og vi kan snu det – er det ikke en velsignelse for deg, at han som ellers kunne slått deg i hjel, har valgt å leve etter Guds bud? Er du ikke glad for hver eneste som har valgt å ikke stjele fra deg eller sette ut et falskt rykte om deg? Og slik kunne vi fortsette – men altså, la oss understreke med så tykk strek det bare går an – dette har ikke noe med troen å gjøre! Troen er av Gud – frelsen er av Gud alene – i Kristus, ved Kristus!
   Loven til tross for at apostelen i gir den vitnesbyrd av å være både god og åndelig – den er jo også Guds ord - så får den her i teksten en svært så liten stjerne i forhold til evangeliet – merk deg nå det!
   Mange kristne lærere oppigjennom, deriblant Luther, har undret seg over at apostelen uttaler seg så dristig om lovens maktesløshet.
   Kunne vi rett skjelne mellom lov og evangelium til enhver tid, så ville vi alltid leve på høyden, lykkelige i Kristi evangelium! – men vi er ikke alltid så sterke i dette, og så siger mørket fra fordømmelsens tjeneste - som vi hører om i teksten vår – inn i oss, og vi kommer i anfektelse! Jeg har jo vitterlig syndet imot Gud, og det ikke bare en gang, men utallige egentlig, og kjenner i tillegg denne onde lyst dypt der inne. Gud må jo ha forkastet meg, og det er selvsagt derfor jeg har det på denne måten. Jeg kan jo ikke være noen kristen slik som jeg har det!
   Å, har du syndet mot Gud? Men var det ikke nettopp synden Jesus tok på sitt legeme og naglet til korset der ute på Golgata? Jo, det var jo det! - - det må du da være med på! Men da må du jo feste oppmerksomheten din på det da, ikke sant! Det er jo der Gud selv har lagt din synd! Der ligger nemlig all verdens synd fra den første til den siste! Får jeg se på det, da bryter lyset gjennom igjen, og jeg blir frimodig og glad, til tross for at jeg fremdeles er en synder, for adgangen til helligdommen har jeg ifølge Hebr o:19-20, fått i Jesus blod, ved Hans kjød!
   Så hør det igjen nå – det som ble så klart forkynt deg i teksten vår – vers 5 og 6: «Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud, Han som også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende!»
   Det er alt av Han! Derfor, om ikke alltid lykkelig, så alltid salig!

    Kol 1:12, til slutt: «Med glede kan dere da takke Faderen, som gjorde dere skikket til å få del i de helliges arv i lyset.»
   Skikketheten er altså en nådegave!