Rettferdighetens tjeneste!

2 Kor 3:4 - 11

   4 En slik tillit har vi til Gud ved Kristus. 5 Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud, 6 Han som også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. 7 Når da dødens tjeneste, den som med bokstaver var innhogd på steiner, hadde en slik herlighet at Israels barn ikke tålte å se Moses' ansikt på grunn av glansen i hans ansikt, den som snart forsvant, 8 hvor mye herligere skal da ikke Åndens tjeneste være? 9 For hadde fordømmelsens tjeneste sin herlighet, hvor mye rikere på herlighet må da rettferdighetens tjeneste være! 10 For det som var herlig, har nå ingen herlighet i forhold til denne overveldende rike herlighet. 11 For når det som svinner, var herlig, da må det som varer ved, være langt mer herlig.

   Den tillit verdens religiøse - også falske kristne - har til Gud, er et gedigent feilgrep - ja, deres livs store tabbe. De kommer til å ble mer enn skuffet - de kommer til å bli dømt! Deres tillit vil vise seg å ha vært på et falskt grunnlag, og dermed altså et bedrag.
   Dette bedraget kan være så intenst, så fasttømret for den det gjelder selv, at det er umulig - ved menneskelig overtalelse iallfall - å få revet vedkommende ut av det.
   Du har hørt - om ikke opplevd - fata morgana, hvordan en som er i ferd med å tørste i hjel i ørkenen synes han ser oaser med vann. Hvorfor ser han ikke skyskraperne i New York for eksempel? - eller noe annet? Nei, han ser det han fremfor alt begjærer! Det kropp og sinn skriker etter!  Slik kan et menneske også skape seg en gud ut fra indre behov og begjæringer, og ha full tillit til at dette er Gud, og derfor ha tillitt til Ham på dette grunnlag.
   Eller at den forkynneren du har hørt, eller den bevegelse du er kommet i kontakt med, har skapt en gud for deg. Hvis da denne forkynneren, eller bevegelsen, er feil, så er også den gud du har fått presentert ikke Gud, men en avgud! Tilber du i virkeligheten en avgud?
  
   Paulus hadde tillit til Gud - en tillit som får ham til å vitne mot slutten av sitt liv: «Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag.» (2 Tim 4:8).
   Skal si han hadde tillit! En tillit av en slik art, at han som må bekjenne seg som den største av alle syndere (1 Tim 1:15), den minste av alle de hellige (Ef 3:8) og å være kun et ufullbåret foster, åndelig talt (1 Kor 15:8), er fullt viss på, at det ligger en rettferdighetens krans rede for ham i himmelen! Fordi - som han også vitner i samme sammenheng - har elsket Kristi åpenbaring, eller Hans komme. Han har altså gledet seg i, og tatt sin tilflukt til den Herre Jesus Kristus, som Gud har åpenbart ham! Og han vet at Han svikter ingen, derfor er han fullt viss på den frelse som er gitt oss alle i Ham. Han taler nemlig om det samme - en rettferdighetens krans - for «alle som har elsket Hans komme.» (2 Tim 4:8b).

   La oss nå lese vers 4 igjen: «En slik tillit har vi til Gud ved Kristus.» Er det ved Kristi åpenbaring du har din visshet om frelse og evig salighet - eller er det ved noe annet? Noe annet i stedet for, eller ved siden av - det vil si: i tillegg til. Begge dele diskvalifiserer deg!
   Så begynner også apostelen - han som tidligere hadde vært en så vellykket fariseer og skriftlærd, en lovtrell - å skjelne mellom de to pakter.
   Du forstår, at det som avgjør ditt evige ve og vel, det er ikke alt dette vi naturlig tenker - hvordan vi lever, hvordan vi er, hvor langt vi har nådd i det ene og det annet, osv., i samme gate, men hvilken pakt du står i med Gud!
   «Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud.» (v.5). Ja dugelighet. Da ser du vel straks på deg selv - hvor dugelig er jeg nå til dette og hint? Har jeg fått noen kraft av Gud til å leve slik og slik - seire over synd og lignende? Det står jo her at vår dugelighet er av Gud! Denne dugelig finnes altså i følge Ordet, og må da vel kunne registreres!
   Ja, slik tenker vi. Men hva for dugelighet er det tale om? Jo, det sier apostelen her: «Han som også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt.» (v.6a). En ny pakt! Han som flyttet deg over fra mørke til lys fra Satans makt til Gud (Apg 26:18), som fridde deg ut av mørkets makt og satte deg over i sin elskede Sønns rike. (Kol 1:13).
   Han som flyttet deg over! Ved at Han åpenbarte sin Sønn for deg! Ved dette gjorde Han deg dugelig til å være tjener for en ny pakt!  Uten denne åpenbaring - uten denne tro på, og tilflukt til den Herre Jesus Kristus, er det umulig å være tjener for en ny pakt. Da ender du opp med å blande disse to pakter sammen, fordi du da fremdeles er i åndelig mørke! Jesus er livets lys! (Joh 8:12). I møtet med Jesus har du møtt lyset, og i dette lyset skjelner du mellom disse to pakter! For å si det på en annen måte: Du har fått se ved hva et menneske blir frelst! Og også ved hva et menneske blir i dette samfunn med Gud!

   Her i teksten vår - som så mange andre steder - ser du apostelen tvert imot skille mellom disse to pakter. Han blander dem på ingen måte sammen! Nei, han sier det så sterkt i Galaterbrevet, at  loven har ikke noe med troen å gjøre! (Gal 3:12). Ikke noe som helst!

E.K.

   Her taler han i det 11 vers, om loven som noe som svinner! Den svinner, og så kommer noe annet i stedet - et håp som gjør at vi kan nærme oss Gud, som Hebreerbrevets forfatter beskriver det. (Hebr 7:19). Eller som vi leser i det 12 vers, like etter vår tekst: «Da vi altså har et slikt håp, går vi frem med stor frimodighet.»

   Da vi altså har et slikt håp! Hva håp er det da tale om? Jo, det er den nye pakts håp, som er grunnet på Jesu blod utøst for oss til syndenes forlatelse, og Jesu legeme som er gitt for oss! Matt 26:26-28; Luk 22:19-20). Det fullkomne vi har fått i Ham! Derfor står det: «- går vi frem med stor frimodighet.»
   Stor frimodighet - for vårt håp er ikke knyttet til noe av vårt eget, eller noe annet her på jord, men et verk av Gud selv! Har vi ikke da grunn til stor frimodighet?
   Hør hva apostelen skriver om lov og evangelium her: «For det som var herlig, har nå ingen herlighet i forhold til denne overveldende rike herlighet.» (v.10). Altså, lovens herlighet har ingen herlighet i forhold til evangeliet! Ikke bare mindre herlighet - ikke engang lite herlighet, men ingen!
   Har da ikke loven noen herlighet? Jo, stor herlighet! Men i forhold til evangeliet - i møte med evangeliet: Ingen! Hør nå endelig det! Gud har innstiftet en ny pakt! Kan det kalles en ny pakt om den gamle fremdeles gjelder? Men hør nå: Dersom du stiger ut av den nye pakt, i samme øyeblikk stiger du inn i den gamle! Det finnes ikke noen tredje pakt, uansett hva mennesker velger å tro!
   Den gamle står der fremdeles med sin pisk og sitt sverd, og forhåpentligvis får den jagd deg inn i den nye igjen i tide! Du har vel ofte kjent den piskesnerten i samvittigheten, ikke sant? Jeg ser på loven - hellig, rettferdig og god, som apostelen vitner om den (Rom 7:12), men jeg har fått se den nye pakt, og hva vitner jeg da? Jo, jeg vitner med Per Nordsletten: «Lov jeg har deg kjær, For Jesus deg oppfylte!»
   Det er jo nettopp hva jeg har fått av Ham - en oppfylt lov! Jesus satte jo ikke loven til sides, i den forstand at Han opphevet den. Den lar seg jo ikke oppheve - den er jo et uttrykk for Guds hellige vesen, og det forandrer seg jo ikke i evighet, men Han underla seg den - ja, lot seg føde under den (Gal 4:4), og oppfylte dens krav for oss!
   Nå når du vet dette, kan du da si at Jesus ikke tok loven på alvor? Nei, og da skjønner du at det er alvor også for oss! «Fly til den fristaden skjønne, Frelserens vunder og sår!»

   «Han som også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.» (v.6).
   Holder du deg til det som slår i hjel, eller til det som gjør levende? Om jeg nå, her til venstre satte et beger med gift, og her til høyre et med levende vann - det vil si, det som blir deg til evig liv, og du måtte drikke av ett av dem, hvilket ville du da ha valgt? Jeg tenker jeg vet svaret på forhånd!
   Men det er da forkastelig å kalle loven for gift, vil de mest ihuga lovtrellene si da. Ja, hva vil du kalle det som slår deg i hjel da? Skriften selv forkynner jo her at den har dødens tjeneste! (v.7). Om den er aldri så hellig, rettferdig og god i seg selv - ja, faktisk nettopp derfor, er den som gift for deg!
   Jesus kjøpte din sjel fri fra lovens forbannelse ved sitt eget blod, ved sitt eget liv - ja, Han ble en forbannelse for oss! (Gal 3:13). Det er den eneste vei til himmelen som finnes, men til gjengjeld så trygg og viss som Gud selv er det. Så trygg og viss at du kan gå frem med stor frimodighet! (v.12).

   Jeg håper vi ser noe klarere nå, hva dugelighet det er tale om. Dugelighet til hva? Om du og jeg oppnådde den dugelighet vi tenker oss etter vår naturlige tankegang, da ville vi ikke sett vårt behov for denne dugelighet som er av Gud, og ville da heller ikke hatt den.
   Du kan se på kristenheten i dag, og få lov til å spørre - men la nå Gud få svare på det: Er flesteparten hildet i dette bedrag? Er de uten denne dugelighet som er av Gud?