For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               Tirsdag i den stille uke

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Du Herre, er mitt eneste håp!

Sal 71:1-5a

   1 Til deg, Herre, setter jeg min lit. La meg aldri i evighet bli til skamme! 2 Utfri meg og frels meg ved din rettferdighet! Vend ditt øre til meg og frels meg! 3 Vær meg en klippe hvor jeg kan bo, dit jeg alltid kan gå! Du har sagt at du vil frelse meg, for du er min klippe og min festning. 4 Min Gud, fri meg ut av den ugudeliges hånd, av den urettferdiges og undertrykkerens hånd! 5 For du er mitt håp, Herre Herre.

   «Min Gud, fri meg ut av den ugudeliges hånd, av den urettferdiges og undertrykkerens hånd!»
   Hvem er denne ugudelige, urettferdige undertrykkeren egentlig? Jo, det kan være et menneske som innehar en stor makt – en diktator for eksempel. Men hvem det fremfor alt er tale om kan vi forstå av blant annet Hebr 2:14-15: «Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også Han på samme vis del i det, for at Han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid.»
   Det er djevelen! Han var det som førte oss mennesker inn i dette fangenskapet å være syndere. Dette som har døden som konsekvens. Et forferdelig fangenskap med andre ord. Og også et fangenskap du på ingen måte kan fri deg selv fra. Det er jo dette du ser alle verdens religioner, fra den mest opphøyde til den mest primitive, forsøker på, å skulle tilfredsstille en eller annen tenkt guddom, så en kan bli satt fra forgjengeligheten.
   Vi må bidra med noe for at disse guddommene, samtlige av dem, skal hjelpe oss på noen måte, fordi det er guddommer som stammer fra menneskets eget hjerte og tanke, og vi tenker alltid i arbeid og lønn. Arbeider du ikke, bidrar du ikke – nei, så får du ikke noe heller.

   Så går jeg der så trett og mismodig – jeg får jo aldri dette til som jeg ser av Guds ord at jeg må, om jeg vil vinne frem på den veien. Veien hvor jeg må bringe Gud fullkomne gaver, fullkomne gjerninger, for at Han skal gripe inn på mine vegne. Her lever dessverre så mange som kaller seg kristne.
   Og så får jeg se eller høre det livsalige budskap til meg fra himmelens Gud, som har stått der like for øynene mine hele tiden, om en som har arbeidet på mine vegne, og avsluttet den jobben for vel to tusen år siden nå.
   Hva står du tilbake for meg å fullføre? Nei, da kan jeg synge med sangeren: «
Da står intet tilbake å gjøre for deg, alt er fullført ved Frelseren død.»
   Dette har gjaldt «siden «fullbrakt» fra Golgata lød!» Hans verk var fullkomment, og det var for deg!
   Ja, men vi må da vel gjøre noe? Hva med helliggjørelsen for eksempel? Det er denne forestillingen, eller la oss si: vrangforestillingen, at ikke noe fullkomment kan skje uten vårt bidrag. Men kristenlivet er ikke noe vi får til, men noe som vokser, og det vokser i en bestemt jord, nemlig med blikket festet på Jesus Kristus, vår Herre og frelser. Han som forsonte Gud med oss!
   Først må du plantes, og det skjer ved at budskapet om din frelser og forsoner går opp for ditt hjerte, ved Ordet og Ånden. Da synger du gjerne av hjerte: «Meg til frelse jeg intet vet, uten deg Guds lam. Ene i din rettferdighet skjules all min skam!»
   Når dette er sannhet for deg – da er du plantet, og da er veien videre alltid den samme: Med blikket festet på Jesus, troens opphavsmann og fullender. Der, og bare der, vokser kristenlivet, eller helliggjørelsen, om du vil, for der suger du saft av Livets tre! Du er kalt til hvile i Ham, forstår du! – og ikke til dette kristelige strevet en ser så altfor mye av!
   Han er den som er sendt hit til jord for å bære deg helt hjem! Og dette budskapet får du lov til å meddele andre, så Han kan få stadig flere å bære hjem til seg.

E.K.

   Det er denne velsignede frelseren salmisten her lengter etter. Hør bare: «Utfri meg og frels meg ved din rettferdighet. (v.2).
   Du hørte sangeren: «
Ene i din rettferdighet skjules all min skam!» Ikke i noe annet!

   «Vær meg en klippe hvor jeg kan bo, dit jeg alltid kan gå!» (v.3). Hvordan skal Han kunne bli denne klippe til hvilken jeg alltid kan gå – altså har frimodighet til å gå? Jo, nettopp ved å ha sett dette, at ved den rettferdighet Han har gitt meg i sin Sønn, Jesus Kristus er all min synd og skam skjult, og det for evig – for Han i hvem den er skjult er evig! Det er ikke en rettferdighet som forgår, men nå er det skjedd som er profetert ved profeten Daniel - Dan 9:24: «Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre frem en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste.»
   Hørte du det? – en evig rettferdighet! Den finner du ikke i deg selv, vet du, den brister flere ganger om dagen, og er heller ikke fullkommen noen tid! Men Jesu rettferdighet derimot … derfor har du fred i Ham, en fred som ikke forgår, fordi det mislykkes for deg, men du har tvert imot fått en klippe, dit du alltid kan gå!
   Ole Hallesby sier noe slikt som at, synden er ikke farlig lenger, for den har Jesus gjort soning for, men hva gjør du med den? Går du til Han som bar den på sitt legeme opp på korsets tre? Med andre ord, er du villig til å ydmyke deg for Ham? Herre, dette makter ikke jeg å gjøre noe med. Ikke kan jeg gjøre opp for den synd som er begått, og ikke kan jeg love å synde mer heller.
   Da kommer du til Ham som den hjelpeløst fortapte synder du i virkeligheten er, og da forstår du hva eller hvem Jesus talte om da Han sa - Luk 5:31: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt!» Det var jo deg Han talte om da!
   Men ikke alle som kaller seg ved Hans navn vil leve her, derfor lever de et annet sted, i et annet evangelium, som ikke er noe evangelium egentlig, og lever dermed heller ikke noe kristenliv, men i religiøsitet! – noe som til dags dato ikke har frelst en sjel!

   Hør dette velsignede utsagnet fra denne salmisten, nå til slutt: «Du har sagt at du vil frelse meg, for du er min klippe og min festning!»
   Du hørte vel hva han viser til her? – ikke til noe ved han selv, men «Du har sagt at du vil!»
   Forhåpentligvis er det her også du har din trøst og ditt håp! For det er ifølge Rom 5:5, «et håp som ikke gjør til skamme.»
   Det var jo også hva salmisten ba Herren om i begynnelsen av salmen – bare hør!: «Til deg, Herre, setter jeg min lit. La meg aldri i evighet bli til skamme!» (v.1).

   Meg til frelse jeg intet vet Uten deg Guds Lam! Måtte det var sannhet for den enkelte av oss!