«For løftet om å komme inn til Hans hvile, gjelder ennå.» Gjelder det ennå? – det vil si, i dag da vi er samlet her? Ja, du har vel ikke sett noe annet, har du? Så gjelder det altså deg her nå! Får du har blikket – enn si, hjertet – rettet på dette løftet, det løftet som du har i og ved Jesus, da blir du ikke liggende etter.
   Ta deg i vare står det i denne sammenheng! Se ikke bort fra Jesus, for det er ikke å finne i noe annet eller i noen annen – og da i tillegg ikke i noen annen Jesus enn Han som apostelen Paulus beskriver på dette viset i 1 Kor 2:2: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» Den korsfestede Jesus Kristus – merk deg det!
   Til galaterne som nettopp hadde sett bort fra dette, skriver han - Gal 3:1: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet!» Altså – uforstandige, hvordan kan dere nå se etter løsning noe annet sted enn nettopp det som ble dere til frelse?
   Men her er djevelen snar og dyktig til å innprente ubefestede at vi må jo komme videre, og nå skal du høre hva du – du – må gjøre for at dette skal lykkes!

   En skriver på Facebook – ganske sikkert i aller beste mening: «Kjære brødre og søstre, vi skal jo være lys og salt i verden! Våre liv skal «speile» Jesu kjærlighet, slik at de ufrelste i verden skal få lyst til å bli frelst!»
   Jeg tenkte da jeg så det – hvordan vil du få til det? Nei, Jesus sier ikke til sine, at de SKAL – som om det sto til dem, men dere ER! Og hvorfor er dere det? – jo, fordi dere er i Jesus Kristus, Han som er dette lys og salt i sin egen person.
   I Ef 5:8, skriver apostelen: «Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren.» - nå ER dere lys – hvordan? – ved hva? – i Herren! Og så kommer det: «Vandre som lysets barn!» Du kan da ikke vandre som et lysets barn om du ikke er det! Ser du da hvor løsningen alltid ligger? – ja, i Jesus! Det er Han Faderen har gitt oss, og i Ham har Han gitt oss alt, slik at et menneske kan gå like fra den verste søle i denne verden, det vil si, det dypeste syndeliv, og like inn i himmel og salighet! Den plassen er allerede kjøpt deg forstår du, uten å kalkulere med hvordan det står til med deg! Så se det og lev! – det er som nevnt ikke gitt i noe annet!
   Og så sniker denne tanken seg så snart inn hos en kristen, godt hjulpet av sjelefienden, at det er jo blitt så lite utav dette såkalte kristenlivet mitt, både det ene og det andre burde det stått bedre til med osv., - ja, du kjenner nok til det, som om det som er gitt deg i Jesus er en kapital du kan tære på, slik at den minker etter hvert – ja, som om du ved ditt kristenliv må legge noe til, eller holde verdien av Jesu gjerning ved like!
   Nei, Jesu gjerning har alltid den samme verdi!

   «Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile! - Og dette til tross for at gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll ble lagt.» (v.3).

E.K.

   Hvordan kan noe så tragisk skje? Den frelse i Jesus som du får forkynt nå, det vil si, disse Hans gjerninger til din frelse, de gjerninger som måtte til for at du skulle kunne gå inn i helligdommen med frimodighet, de var i Guds hjerte fullført fra verdens grunnvoll ble lagt! Hva kan da forårsake at du ikke kommer inn? Det skriver apostelen her, noe lenger ut i teksten – vers 6b: «Og de som først fikk høre det glade budskap, kom ikke inn på grunn av vantro!
   Hør det! – ikke for noen synd! – Gud hadde jo sørget for inngangen, før noe menneske var skapt og kunne synde! Så var det altså bare ett som kunne stenge deg ute – vantro! – dette å ikke ville tro!
   Å, du ville så gjerne tro det, så all tvil forsvant i det dypeste hav, men du sliter så med dette! Det er ikke du som stenges ute fra denne hvilen det er tale om, det er – hør det igjen: Den som ikke vil tro! Den som forkaster budskapet om Han som steg hit ned fra sin høye himmel for å frelse usle makk som oss!

  Her i Matt 26:67-68, møter du noen av disse forkastere av Guds nådige frelse: «Da spyttet de Ham i ansiktet og slo Ham med knyttneven. Andre slo Ham med stokker, og de sa: Spå oss, Messias: Hvem var det som slo deg?»
   Ja, du kjenner vel typen? Men slett ikke alle forkastere er av den sorten – nei, i møter vi en ganske annen sort - Luk 14:17-20: «Da tiden for gjestebudet var inne, sendte Han sin tjener for å si til de innbudte: Kom, for nå er det ferdig. Men alle som én begynte de å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en åker og må gå og se på den. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt! En annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser, og går for å prøve dem. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt! Og en tredje sa: Jeg har tatt meg en hustru, og derfor kan jeg ikke komme.»
   En høflig avvisning må vi vel kunne kalle det – ha meg unnskyldt! Men de endte i det samme helvete de som de første! Vi kan ikke unnskylde oss for Gud, Han for hvem alt ligger nakent og bart, og som vi leser i teksten vår her om Hans ord – vers 12-13: «For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. Og ingen skapning er skjult for Ham. Alt ligger nakent og bart for Hans øyne som vi skal stå til regnskap for.»

   La oss avslutte med Peters vitnesbyrd for det høye råd i Jerusalem, som nokk besto av begge de typer vi hørte om - Apg 4:11-12: «Han er den steinen som ble forkastet av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein. Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.»