De oppriktige av hjertet! Støkk det i deg da, når du hørte det, eller synes du det passer godt på deg kanskje? Vil du se en av dem Herren peker på som oppriktig av hjertet? Du møter han i Luk 18:13: «Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!» Der har du et forbilde!
   Spurte du en sant oppriktig om han var det, da ville han høyst sannsynlig svare noe slikt som: Ja, jeg ville gjerne være det, men når jeg ser på meg selv må jeg dessverre svare nei! En sant oppriktig ser ikke sin oppriktighet! Enhver som sant må si til Herren – jeg er deg ikke verdig! – han eller henne, sier det ut fra en oppriktighet i hjertet som er av Gud! – virket av Ham, gjennom erfaringer gjort under Åndens lys!
   Kjenner du deg uverdig til at Herren i det hele tatt skal se i din retning? Kanskje du må rope, i ditt indre i det minste, som Peter i møte med Jesu hellighet i Luk 5:8: «Men da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!»
   Da han så hvem – hvem! – han hadde med å gjøre! Det var Israels Gud som sto foran ham!
   Enn du – nærmer du deg Ham med den største selvfølgelighet? Vet du ikke hvem du har med å gjøre? Nei, ikke med den største selvfølgelighet, for det vitner om en grad av åndelig blindhet, men med frimodighet på blodets grunn. Som apostelen skriver det i Hebr 10:19-20: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.
   Du ser på deg selv og all frimodighet forsvinner som dugg for sola - jeg skal jo være hellig! Men hva vil det si? Under ørkenvandringen reiste de et tabernakel, og siden et tempel - alle gjenstander som skulle brukes der måtte være hellige - men hvordan ble det så det? Jo, det ble stenket offerblod på dem. Det var blodet som gjorde forskjellen - ellers var de lik alle andre!
   Det er lammets blod som gjør deg hellig for Gu, det er det som skiller deg ut, og det som skal gi deg frimodighet til å gå inn i helligdommen!
   Ser du – det er ikke noe menneske eller noen annen skapning som har åpnet oss denne adgang, men Han har innviet oss denne vei, leser vi, ved at Han gav sitt blod og sitt kjød!
   Da går vi frem til Ham med takk – og det skal du få gjøre med frimodighet, du som er oppriktig av hjertet! Og nå er vel ikke dette begrepet skremmende for deg mer, for nå ser du hva det er. Men det er skremmende for dem som mener seg å være oppriktige, det vil si, finner denne oppriktighet i seg selv, men de ser det ikke! De hører Jesus si: Jeg er kommet for syndere? Men det går dem tydeligvis hus forbi, som vi sier, selv om de går på møter og hører det tusenvis av ganger, om så skal være. De går ut av møte etter møte med blikket festet på sitt eget, i håp og gjerne tro på at det skal holde - min tro, min bekjennelse, min livsførsel!

   Ja, sier du kan hende, det er de egenrettferdige det tales om i Skriften, men med meg er det annerledes forstår du – jeg er så full av syndige lyster, fall og nederlag, at jeg knapt tør å løfte blikket, når det blir talt om hellighet og rettferdighet, for jeg må erkjenne at mine gjerninger er onde, så ofte, og det bor så mye ondt i dette hjertet! Jeg får ikke styring på det, om jeg ber Gud om hjelp og kraft aldri så mye! Hvordan skal jeg kunne være frimodig slik som jeg er?
   Hør du om tolleren en gang til, og legg merke til noe spesielt ved ham denne gang – «Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen -»
   Ville ikke engang løfte øynene mot himmelen! Ingen hjelp i å synge «du er verdifull,» for ham, for han visste noe annet. Kjenner du deg igjen i dette? Ja, da må du også høre hva Herren sier om ham. Vi leser videre i Luk 18:14: «Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus!» - og det uten at han hadde gjort noen god gjerning eller latt være noen ond, men rett og slett fordi han rettet sitt håp til Herrens nåde! – det offer Herren skulle bringe til hans utfrielse fra alt som bandt ham borte fra Gud!

E.K.

   Dette gjelder også deg! Herren ser ikke etter gjerninger, verken gode eller onde, men kun om du tar din tilflukt til Ham Han sendte deg fra sin himmel.
   Men hva med alle disse gjerninger jeg har gjort mot Ham? Om du så kom med den samme synd for tusende gang, ville du gå bort rettferdiggjort av nåde fra det møtet! Han tilregner deg ikke det onde som bor i deg, og som dessverre gir seg sine utslag i det ytre, for frelsen er et avsluttet kapittel, det er gjort ved Jesu gjerninger, ikke dine!

   Den oppriktige av hjertet ja – han vet seg, som nevnt, ikke noe annet til frelse enn Jesus Kristus og Ham korsfestet! «Der har jeg funnet livet, Selv er jeg intet verd. Hva Jesus meg har givet, Gjør meg for Gud så kjær!»

   «Herre, til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet til skyene,» leste vi i salmen her. (v.8). Det er høyt opp det! Du kan ikke fatte det. Jo, avstanden til skyene kan vi jo regne ut, sier du kan hende. Men det var ikke det jeg sa noe om – visst kan du regne ut det om du har de rette instrumenter, men kan du fatte det? Nei! Likevel går vi mennesker og gjør oss store, forherliger oss selv, selv om vi ikke har oppnådd annet enn å bringe denne planeten til randen av en total kollaps. Og et hav av lidelse forårsaket nettopp av mennesket gjennom historien, men Herren Han er miskunnelig imot denne skapningen, om den nå bare ville vende seg til Ham, til denne miskunnhet som er nettopp ufattelig!!
   «Mennesker og dyr frelser du, Herre!» Ja, ikke en spurv til jorden, som Jesus sier. Og så skulle Han ikke bry seg om deg? Men der vi tar så feil, det er at vi tror dette har sin årsak i noen kvalitet hos oss. Nei, det har ene og alene sin grunn i den miskunnhet det vitnes om her!
   Hør det herlige vitnesbyrd om Herren, Han som har kalt på deg og forhåpentligvis også fått føre deg inn i sin fullbrakte frelse – vers 10-11: «For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys. La din miskunnhet vare ved for dem som kjenner deg, og din rettferdighet for de oppriktige av hjertet.»
   Hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys! Et mektig budskap, ikke sant? Han du bekjenner deg til, Han bærer navnet Livets kilde! Vet ikke om du har tenkt noe på det? Da er det iallfall på tide at du gjør det, så det kan gå enn mer opp for deg hva du har fått del i. Det er ikke noe stakkarslig å være en kristen, vet du – det er kongebarn høye!
   Og så møter vi til sist dette Jesu Kristi sinnelag og omsorg hos salmisten idet vi leser hans ord og bønn her: «La din miskunnhet vare ved for dem som kjenner deg, og din rettferdighet for de oppriktige av hjertet.»
   Det er det samme sinnelag som vi finner i Jesus Kristus i Hans yppersteprestelige bønn i Joh 17 – blant annet: «Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett. Men nå kommer jeg til deg. Og dette taler jeg i verden for at de skal ha min glede fullkommen i seg. Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden. Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet. Og jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet.
   Ser du den omsorg Han har for sine? Nå gjelder det deg som klynger deg til Ham!