«Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på Ham, Han skal føre rett ut til hedningefolkene.» (v.1).
   Dette er jo en direkte forutsigelse, profeti, om Ham som en dag mange hundre år senere reiser seg i synagogen i Nasaret og ber om Jesajas’ bok - Luk 4:17-21: «De gav Ham da profeten Jesajas bok, og da Han hadde åpnet boken, fant Han stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for Han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren. Han lukket boken, gav den til tjeneren og satte seg. Alle som var i synagogen, hadde sine øyne festet på Ham. Han begynte så med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres.»
   «I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres.» Hvordan lød det i profetien hos Jesaja? Jo, det lød som en oppfordring til tilhørerne: «Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte osv.»
   Se! – men forsamlingen i Nasarets synagoge så det ikke. Tvert imot tok de så anstøt av Hans vitnesbyrd, at de ville ta livet av Ham!
   Slikt skjer også i dag iblant oss, når Jesu vitnesbyrd riktig begynner å gå opp for de som hører: Jeg er Gud kommet i kjød til frelse for de fortapte, og utenfor for meg finnes ingen eller intet!
   Da reiser gjerne motstanden seg – en motstand som har direkte årsak i det menneskes egenrettferdighet. Jeg vil ikke finne meg i å bli fremstilt så fortapt, fordervet og hjelpeløs, som Skriften forkynner meg at jeg er! Og hvem står bak Skriften? – det er jo Gud selv som taler sitt budskap der, og da blir det videre spørsmål: Hvem reiser du deg imot da, om du reiser deg imot Skriftens ord? Svaret er jo selvsagt!

   Men det er noen som ikke reiser seg imot den åpenbarte sannhet på samme måte, selv om også de skulle ønske situasjonen var annerledes – det er de vi leser om i teksten her, de som er direkte mål for Herrens forkynnelse: «Det knekkede rør skal Han ikke knuse, og den rykende veke skal Han ikke slokke. I sannhet skal Han føre retten ut til dem. - Jeg vil verne deg og gjøre deg til en pakt for folket, til et lys for hedningene, for at du skal åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengslet.»
   Ser du hva slags folk Herren har mulighet til å finne inngang hos? Sann inngang! – Og fra Jesu tale i synagogen: «Herrens Ånd er over meg, for Han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren.»
   Kjenner du deg igjen i noen av disses situasjon? Eller finner du deg kan hende blant dem Han ikke kom for – de som hadde frelseshåpet i seg selv, eller noe annet enn Jesus alene?
   Du har nok hørt Jesu alvorlige – eller salige ord – alt ettersom hvem som hører det i Matt 21:31: «Sannelig sier jeg dere: Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike.»

E.K.

   Men at disse går før inn i Guds rike – noe som er enkelt å forstå, når du kjenner evangeliets innhold – men det betyr ikke at det ikke også var mulig for de andre. Men det var noe de måtte miste først – de måtte inn i en sannhetens konfrontasjon med sitt naturlige syn på, og tanker om seg selv og sitt eget – en total sønderknuselse! Det er dette Jesus taler om, når Han bruker bildet på kamelen og nåløyet, og taler om hvor vanskelig en rik blir frelst – det er fremfor alt tale om å miste seg selv, sitt liv som det heter.
   Som en sangforfatter skriver det: «På den smale vei til kilden alt mitt eget dømt jeg så. Mine planer, mine ønsker ved min fot i aske lå.»
   Men så lyder det videre: «Da i knuste, bange hjerte falt av himlens ild en glød. Evig ære være Jesus! Livet fikk jeg gjennom død.»
   Det er en ganske så god beskrivelse av prosessen – men hvem tåler den?

   Det er dette som blir så fortvilet for den som har fått ta imot denne rike nåde fra Gud – dette så bakvendte, at mennesket forkaster Guds uendelige nåde og usigelige gave, til fordel for sitt eget syndefulle kjød, det som kun kan bringe dem en evig fortapelse!
   Betegnende det vi leser i Sal 85:9, hva som sies om de som kalles Herrens fromme: «Han forkynner fred for sitt folk og for sine fromme - bare de ikke vender tilbake til dårskap.» Bare de ikke vender tilbake til det Han har utfridd dem fra så dyrt – det som her kalles dårskap! Det er den største dårskap å vende evangeliet ryggen, enten det er for hva denne verden kan bringe deg direkte, eller for religiøsitet!

   «Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på Ham, Han skal føre rett ut til hedningefolkene.» (v.1). Og så kommer budskapet om hvordan Han skal fremstå her i verden i resten av teksten!
   Det er Ham Gud vitnet om ved Moses i 5 Mos 18:18-19: «En profet vil jeg oppreise for dem av deres brødre, likesom deg. Jeg vil legge mine ord i Hans munn, og Han skal tale til dem alt det jeg byder Ham. Og hver den som ikke hører på mine ord, som Han skal tale i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap.»
   Når dette er gjengitt i Apg 3, da heter det: «- han skal utryddes av folket.» Det vil si, at den som ikke mottar evangeliets budskap, det er, Jesu ord, til frelse, det mennesket går fortapt! For det er som Peter vitnet for rådet i Jerusalem, da de sto anklaget der for forkynnelsens skyld - Apg 4:12: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.»

   Du som sitter her i kveld og vet med deg selv – mitt eneste håp er Jesus, for i meg selv har jeg intet som kan bestå for Ham som ser tvers igjennom alt, Han for hvem mørket ikke er mørke, men som den lyse dag, føler deg som et knekket rør og en rykende veke, kan hende, som vi leser om i teksten her – du kan prise deg salig her og nå! – Jesus gjelder i ditt sted for den hvite trone! Og noe ut over det er det ikke behov for der!