Jesu lidelseshistorie kaller en gjerne disse siste dagene i Jesu liv. Men hele Jesu liv var en lidelse. Han måtte vandre om i det land som rettelig tilhørte Ham, men som nå var helt og fullt inntatt av fienden. Denne fienden gjorde seg til og med gjeldende i Hans egne disipler, og angrep Ham gjennom dem.
   Hva sier en sanger om denne fienden, når det gjelder mennesket - både troende og ikke-troende: «Argaste fiend' ber du, Djupt i din eigen barm!» Har du ikke registrert det? Da er du i tilfelle åndelig død fremdeles, for er det noe en troende sliter med og plages av, så er det nettopp denne fienden der inne. Denne urene og opprørske forræderen i ditt eget bryst, han som åpner døren innenfra for fienden som vil inn, han som verken kan eller vil være Guds lov lydig, som vi leser om ham i Rom 8:7.
   Du ser ham i full utfoldelse her i teksten - nå legger han ikke bånd på seg lenger: «De dømte Ham alle å være skyldig til døden. Og noen begynte å spytte på Ham. De tildekket Hans ansikt, slo Ham med knyttneven og sa til Ham: Spå nå! Og tjenerne slo Ham i ansiktet.» (v.64b-65). Fromme mennesker dette, som Luther skriver ironisk.
   Legg merke til hvordan det begynte dette: De dømte Ham alle å være skyldig. Her er ordet alle, svært så viktig å få med seg! Jesu ord og person er slik, og fremstår slik, at enten bøyer du deg, eller så reiser du deg til motstand på ett eller annet vis. For Han er suveren, når Han taler! Han taler - som Han selv sier – sannhetens ord! Og det er jo selvsagt ikke åpent for diskusjon.
   Men dersom du ikke bøyer deg for det - eller for Ham - så må du jo finne en gyldig grunn for det. Du må finne noe å utsette på Ham, så du selv kan gå fri. For hvem vil vel bli beskyldt for å ha forkastet sannheten! Å nei, ikke det stolte mennesket - det roser seg tvert imot av å være sannhetssøkende! Det må altså være Jesus det er noen feil med! – eller i det minste noe Han har forkynt!

   Men den troende kjenner vel til Jesu lidelse. Og da mener jeg ikke rent teoretisk, men han bærer den selv i sitt eget bryst. Det er nemlig ikke bare hans argeste fiende som bor der inne nå, men ved troen på Jesus har det flyttet inn noe som er hellig! Noe som ikke kan ha samkvem med synd! Du kjenner uttrykket - for en kristen å falle i synd er som å falle i ild eller vann. Han kan falle i det, men ikke bli i det. Han må ut av det så snart som råd.
   Det er ikke noe av mennesket selv dette, det er av Gud - den Hellige - som heller ikke kan ha noe samkvem med synd, men tvert imot er en fortærende ild imot den! – som vi ser av Hebr 12:29.
   Men Jesus var jo Gud kommet i kjød! Da forstår vel du som er en kristen iallfall, at Hans liv her i verden var en lidelse! For her var en person hellig tvers igjennom - som måtte vandre i denne verden, med all dens urenhet, løgn, falskhet, forstillelse, råskap og ikke minst gudshat og falske gudsdyrkelse.
   Som en sann kristen lengter etter friheten fra dette kjødet som stadig plager ham, lengtet Jesus til sitt rette element, mer enn noen av oss kan forstå. Men så er saken den, vet du, at Han lengtet så inderlig etter noe mer - å få deg med seg til dette «element» Han selv lengtet etter, nemlig himmel og salighet. Da måtte Han betale prisen for det, og det er det du er vitne til her, og i alt i Jesu liv - det var et liv for din skyld, og i ditt sted!
   Loven kunne du aldri bli frelst ved! Ikke der den står for deg i all sin strenghet, hellig som Gud selv er hellig - og slett ikke den lov som du og jeg måtte ha tilpasset oss selv, slik at vi likesom ser en mulighet for å slippe igjennom. Det er ikke Guds lov, men vår egen, og hvordan skulle den kunne frelse oss!
   Men den er det de fleste mennesker setter sin lit til. Da hører du slikt som: Jeg gjør jo så godt jeg kan! Gud kan da ikke kreve det umulige! Jeg er jo bare et alminnelig bra menneske osv.
   Nei, Gud krever ikke det umulige. Hadde du og jeg vært slik som et menneske skal være etter Guds skapelse, så hadde vi vært ett med denne loven. Men nå er vi falt - vi er falne - vi er syndere! Og dette er det denne loven overbeviser om! «Bare prøv å gjøre den, ærlig og oppriktig,» sier vi gjerne. Nei, motviljen er der med det samme! Bare tanken vekker motstand! Gud måtte finne en annen vei for oss - Han måtte sende et ekte menneske!

E.K.

   Hør bare hvordan dette lyder i Guds ord: «Derfor sier Han når Han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg.» Og så leser vi videre hvorfor Gud dannet dette legeme som Han kledde sin egen Sønn i: «Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud.» Dette leser du i Hebr 10:5-7.
   Først gjentar Han hva Gud ikke vil ha - ikke dine offer, så det kan du helt spare deg for altså, Han ville ha det dette legeme Han selv hadde dannet kunne gi Ham - et fullkomment liv etter Hans vilje, og en fullkommen soning av menneskets synd!
   Men hvis det virkelig er det Gud krevde for deg, da har Han jo allerede fått det som kreves – og da er jo du fri! Det er selve evangeliet dette! Den Jesu lidelse du nettopp var vitne til, idet vi leste teksten, den var en betaling for din sjel – så du skulle gå fri, så du skulle kunne følge Ham dit Han lengtet - til himmel og salighet! Ser du det? Eller strever du fortsatt med å bane din egen vei, som gjerne heter litt på Jesus og litt på deg? - eller mye på Jesus og litt på deg?
   Jesus visste jo alt dette på forhånd, det kom ikke som noen overraskelse på Ham. Det var ikke noe som gikk feil. Det var ikke derfor det endte slik. Nei, vår synd måtte sones, og dette var prisen - og her møter du Ham som gikk frivillig inn under denne dom, for din skyld! Det er dette du ser her! Jeg håper at du også virkelig ser det! For da kan du gå hjem og synge lovsanger i kveld! Det er en som har kjøpt min sjel, og gjort den fullkomment rede for himmelen! Han kjøpte den til Gud med sitt eget blod! Vi skal ikke legge noe av vårt eget til det - nei, det er selve synden i sin reneste form, at vi ikke tror på Ham - alene!

   «Stå opp, la oss gå. Se, han som forråder meg, er nær.» (v.42). Du ser, det overrasket ikke Ham, Han visste hva som lå foran Ham.

   «Yppersteprestene og hele Rådet søkte vitnesbyrd mot Jesus for å få dømt Ham til døden» - du ser hva de var ute etter, nemlig livet Hans! De ville drepe Ham som er selve Livet. Vi kan jo spørre: Hva skjer i vårt folk i dag? Men så leser vi videre: «- men de fant ikke noe.» Vi kan jo spørre: Så ikke disse i egne øyne åndelige menneskene, at dersom vi dreper livet, da står jo bare døden tilbake?

   Da kommer dette som virkelig ble Jesus til dom og død - og nå gjelder det meg og deg som er her, hva gjør vi når vi hører dette?: «Da reiste ypperstepresten seg og stod frem midt iblant dem. Han spurte Jesus og sa: Svarer du ikke noe? Hva er det disse vitner mot deg? Men Han tidde og gav ikke noe svar. Igjen spurte ypperstepresten Ham, og sa til Ham: Er du Messias, Den Velsignedes Sønn? Og Jesus sa: Jeg er. – der anvender Han Guds eget navn på seg selv! - Dere skal se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer. Ypperstepresten sønderrev da sine klær og sa: Hva skal vi nå med vitner? Dere har hørt gudsbespottelsen.» Og så stiller han et spørsmål også du og jeg må gi et svar på: «Hva mener dere?»
   Om disse som var til stede da, står det så tragisk: «De dømte Ham alle å være skyldig til døden.» De dømte Ham - den uskyldige - å være skyldig til døden, men frikjente seg selv! Nå har de angret det i vel 2 000 år, men det er mindre enn et sandkorn i Sahara - de kommer til å angre det i all evighet! Men hva mener du? Hva sier du til dette Jesu vitnesbyrd? Tror du det Han sier her? Jeg er Messias, den Velsignedes Sønn! Det vil si: Jeg er Guds Sønn, kommet i kjød, til frelse for den fortapte verden! Til frelse for deg som er til stede her nå!