|
Et folk som følger sine egne tanker - det fremstiller alltid Guds ord
som noe negativt, midt imot nettopp menneskets egne tanker om det.
Når mennesket riktig skal opphøye mennesket, trekker det
helst frem de store tenkere, filosofer, vitenskapsmenn, store
humanister etc. Og mennesket kan nå langt på tankens vei - problemet er
allikevel det, at så lenge det er løsrevet fra Gud og ikke underlagt Guds
Ånds lys, fører det alltid bort fra - og aldri til målet.
Du forfører og blir forført! - Det er den blinde som fører den blinde,
og begge faller i grøften. (Matt 15:14; Luk 6:39).
Det er bare den side ved det, at det tragiske utfallet ikke
er så enkelt å få øye på – iallfall ikke i starten. Det kan se så riktig
ut.
Det er som Jesus sier til Peter ved en anledning: «Du har
ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene
til.» (Matt 16:23; Mark 8:33).
Det som hører Gud til, det som Han har beredt for dem som
elsker Ham - om det står det: «Det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte.» (1
Kor 2:9). Det er altså ikke noe et menneske kan tenke seg frem til. -
Det finnes ikke noen frelse i enden av tankeslutningenes vei, om så tankene
er aldri så gudelige og fromme - men, sier Jesus til sin Far i himmelen:
«Du har åpenbart det for de umyndige.» (Matt 11:25). Og så har
Han nettopp skjult det for de vise og forstandige. Og det vil ikke si,
at Han har gjort sin gjerning i mørket eller på et sted vi ikke kjenner
- nei, for all del, det er vel ikke noe som er så klart fremstilt som
Guds frelse! - Et barn ser det, og ikke engang dåren skal fare vill ifølge
Jes 35:8, men Han kjenner mennesket i dets fall og selvopphøyelse, så
Han åpnet en vei tilbake til himmelen, som du ikke kan gå uten at du blir
avkledd dette som du naturlig tror og tenker om mennesket selv. Og nettopp
der ligger bøygen for oss. Vi får ikke med oss noe av vårt eget gjennom
døren, det er for en rik - det vil si, en som
har noe - å gå gjennom den døren, som for en kamel å gå gjennom et nåløye. (Se
bl.a. Matt 19:24). Uansett hvordan du bukter og vender deg, kommer
du ikke igjennom. Og det har jo også Jesus sagt deg på forhånd: «For mennesker
er det umulig!» (Mark 10:27).
Ta nå det ordet fra Jesu munn - et sannhetens ord - riktig
for deg: Umulig!
Likevel bukter og vender du deg
hver dag på ny, for om mulig å få noe av ditt eget igjennom - i det minste,
det beste! Nei, bevares! - det er da ting ved meg som bør
legges av – ja, så ydmyk skal jeg da være at jeg innrømmer det, men ikke
alt! Nei, det kan jeg aldri tro at Gud virkelig har ment! Å, dette
så smakfulle for det gamle menneske - at du en dag kan stå for Gud
og ha noe å rose deg av. Men hva sier apostelen: «Hvor er så vår ros?
Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens
lov.» (Rom 3:27).
Det vil si. at vi ikke kommer inn
der ved noe eget, men tvert imot ved troen på (det vil si, tilflukten
til) en annen, og en annens gjerning for oss, i vårt sted.
Og endatil om denne troen, denne tilflukten, heter det -
at den er en Guds gave. (Ef 2:8).
Hvor er så vår ros? Den er jo nettopp utelukket,
som apostelen sier. «Herren alene er høy på den dag,» heter det angående
den siste dag. (Jes 2:11; 2:17). I den forbindelse heter det også,
at «menneskets overmot blir bøyd, og mennenes stolthet blir ydmyket.»
Da er det altså tale om den dag, da sannheten blir åpenbart enten mennesket
vil det eller ikke.
Men denne sannheten kjenner vel du allerede? - Ja, du ikke
bare kjenner til den, men du lever vel også i den!
Det var en jente som sa om sin far - han var død, og det
var tale om Kristi domstol, den ytterste dom: «Far tok dommen allerede
her han.» Det visste hun om ham. - Og det er nettopp saken - der hvor
den erkjennelse ikke er som en følge av at mennesket har falt igjennom
med alt sitt eget, der kan det ikke skje noen sann tilflukt til Jesus.
Der blir det bare som vi leser det i teksten her: «Hele dagen bredte jeg
ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er
god, og følger sine egne tanker.» (v.2).
Kom til meg! - Slik som du har hørt det så mang en gang,
men de kommer ikke, og det av denne grunn: De har noe eget, eller rettere
- de tror seg fremdeles å ha noe eget, derfor kommer de ikke til Ham som
kom for å søke og frelse det som var fortapt. (Luk 19:10).
Det er fraværet av sannhets erkjennelse som er årsaken! Det
er som det står om dem, som Gud sendte kraftig villfarelse, så de trodde
løgnen, at de tok ikke imot kjærlighet til sannheten. (2 Tess
2). Altså - de ville ikke la seg overbevise.
Har du latt deg overbevise? Jødene på Jesu tid er jo et tragisk
eksempel på dette. «Vi er jo jøder! - Vi er jo Abrahams barn osv.» Vi er!
Du hører hvordan de vender blikket mot sitt eget, og
finner svaret der - men så tragisk for dem - svaret er feil!
|
I dag sier du: «Jeg er jo en kristen! - Jeg ga meg jo
over til Gud! - Jeg er jo døpt! - Eller som det gjerne
heter i forbindelse med voksendåp: Jeg døpte meg!
- Jeg vil jo gjerne være en kristen osv.» Legg merke
til dette jeg'et som går igjen
her.
En sann kristens
vitnesbyrd er derimot: «Han har gjort alt! - Og Han er
alt, for meg!» Skal jeg snakke om mitt eget, så ser jeg jo, at det ikke
er noe der som forårsaker kristenliv eller samfunn med Gud, men tvert
imot, det er jo det som trekker meg bort fra Ham, og lager vanskeligheter
for meg.
Det skulle vel ikke hete om oss her, som vi leser i teksten
vår: «Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk?» (v.2a).
Alt i Guds rike og i Guds samfunn heter: Av nåde.
Å, så vanskelig vi har for å forstå dette med nåde! - Vi tenker
hele tiden i lønn og fortjeneste. Og plutselig er vi i denne situasjonen
hvor det overhodet ikke kommer i betraktning. Gud tenker ikke i lønn og
fortjeneste, der Han har talt til oss gjennom Kristus. Skulle Han det
ha gjort, var vi fortapt.
Det er nettopp hva Paulus sier om loven: Den ble meg til død!
- Du kan si: Den åpenbarte min fortapte stilling.
Se hvordan Gud åpenbarer sin nåde her: «Jeg bød meg frem
for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg
sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg,
her er jeg.» (v.1).
Du ser, når Han taler om dette folket som Han bød seg frem
til, er det et ord som går igjen: Ikke. De spurte ikke
etter Ham. - De søkte Ham ikke, og de var ikke kalt
ved Hans navn. Det var altså ikke noe ved dem, som tilsa at de skulle
få være Guds folk - men tvert imot!
Og du gransker ditt eget hjerte: Spør jeg nok etter
Ham! - Søker jeg nok osv. Tenk om den dagen skulle
komme, da du kunne svare ja på det! - Da ville du jo
ha fått en plattform utenfor Jesus! Nei, plattformen er en helt
annen enn hva du måtte finne hos deg selv: Han har spurt etter deg! -
Han har søkt deg! - Han har utvalgt deg som ikke var kalt ved Hans navn!
Og plattformen, det vil si. frelsesgrunnen og
grunnen til livssamfunn med Gud fra dag til dag, den er i Gud -
og der blir den værende. Ja, er ikke det godt?
Det står et sted: Det var Han som sa til dem: Dette er
ro, unn den utmattede (tidl. overs.: mødige) ro, og dette er
hvile. Men de ville ikke høre. (Jes 28:12).
Kanskje det er slik du kjenner deg så ofte - mødig!
«Unn den mødige ro,» sier Herren. Han ikke bare tillater deg det,
men Han unner deg det! Så du trenger altså ikke å være
redd for dette, forstår du. Nei, det er en hemmelighet her - finner du
ikke denne ro hos Herren - det vil si, finner du ikke denne Herren
- blir du heller aldri noe brukbart redskap for Ham. Hør bare dette: «Hvor
meget mer skal da Kristi blod - Han som i kraft av en evig Ånd bar seg
selv frem for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde
gjerninger så vi kan tjene den levende Gud! (Hebr
9:14).
Dette er altså en forutsetning - jeg ser og tror, at Kristi
blod har gjort meg både skyldfri og gjeldfri for Gud, og så lenge Jesus
sitter ved Guds høyre hånd og åpenbares for himmelens trone, står dette
fast.
Det er som Johannes sier i sitt brev: «- den fullkomne kjærlighet
driver frykten ut!» (1 Joh 4:18). - Og da er det ikke tale om
en kjærlighet du skal føle og ha i ditt hjerte, men den du ser åpenbart
i Jesu sendelse til jord. Der er Guds, den fullkomne
kjærlighet åpenbart! Den er det som driver frykten ut,
når du ser at dette gjorde Gud for min skyld! Han sparte ikke engang sin
egen Sønn for meg! Da kommer gleden og lysten til Gud, i stedet for frykten.
Dette er Guds kom! - til deg: Jesus!
- Ikke minst der du ser Ham på korsets tre. Det er Faderens kom!
til deg.
Hvordan kan du tvile på min kjærlighet, når du ser dette
synet! Men det er også et vitnesbyrd om nødvendigheten av syndens soning
og ikke minst et vitnesbyrd om, at det har skjedd!
Hvorfor alt dette? - Jo, alt sammen fordi Han unner deg
ro, Han unner deg hvilen (frelsen)!
Det er ikke noe slikt knuslete, knipent og gjerrig noe -
nei, det er bare vårt hjerte som er for trangt og mistenksomt - det er
helt og fullkomment! «Jeg bød meg frem for dem som ikke spurte. Jeg var
å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk
som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg! Hele dagen
bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk!» (v.1-2a).
Ta det med deg nå, når du går videre i hverdagen! - Vi vil jo ikke være
gjenstridige, som det folket vi leser om her. Vil vi vel?
|
Reformasjonsdagen
