Uten grunn – det vil nettopp si, forgjeves. Disse to uttrykk peker på og fremhever to vesentlige ting – uten grunn, det vil si, at det ikke var nødvendig, hadde ikke noe for seg, for det samme kunne vært oppnådd ved etterlevelse av lovens krav. Forgjeves, det vil si, om Han likevel gjorde det, så ville det vært meningsløst, ikke noe ville vært oppnådd ved det, for dette igjen kunne vært oppnådd ved etterlevelse av loven!
   Apostelen tar altså et meget sterkt eksempel frem her – var rettferdighet å få ved loven, det vil si, ved din etterlevelse av den, da setter det ikke noe mindre enn Jesu Kristi frelsesverk aldeles til sides. Det innebærer altså at Han tok feil, Han bommet på målet!
   Skriften vitner om denne lov som det her siktes til, og vitner – vi kan stanse for 3 Mos 18:5: «Dere skal holde mine lover og mine bud, for det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem. Jeg er Herren.»
   Jeg er Herren! Det er altså Han som kommer med dette løftet, ikke mindre! Og løftet er altså dette, at den som gjør denne lov, han eller hun skal også leve ved det!
   Det er jo klart at det ligger en fristelse i dette for mennesket – her er jo knyttet løfte om evig liv til det. Her åpenbarer det seg altså en kilde til evig liv! En kan snart bli fristet til å drikke av den kilden – mange har gjort det og mange gjør det, men du vil ikke møte noen av dem i himmelen, de drikker seg nemlig ikke til liv, men til evig død! Det er nemlig knyttet en betingelse til dette, nemlig at du gjør det fullkomment, med andre ord oppfyller den!
   Å leve etter loven er altså en kamp på liv og død! Det oppleves ikke nødvendigvis av alle, for de fleste har jo ikke dette gått opp for i alt sitt alvor, så håpet om lønn for strevet holder dem gående. Men den som faller for denne fristelsen – å sette noe som helst håp til loven – begår den største synd et menneske kan begå, nemlig å forkaste Jesu blod!
   Mange som gjør dette ville umiddelbart avvise dette på det sterkeste – å nei, vi ville da aldri finne på å forkaste Jesu blod! - for de ser ikke selv at det er nettopp hva de gjør, ved sitt håp til at etterlevelse av loven skal gi noen gevinst i denne sammenheng.

   Guds ord gir en helt klar fremstilling av hvorfor dette er en aldeles håpløs og ufremkommelig vei for mennesket til rettferdighet og hellighet, og dermed inngang til himlenes rike. Vi finner et veldig godt eksempel på det i Rom 8:3 – første del av verset der: «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet:»
   Her har du altså årsaken til at rettferdighet ikke er å få for deg ved denne lov – du har, eller er, noe som kalles kjødet, og det er av en slik beskaffenhet, at loven blir maktesløs ved det. Det er syndig og verken vil eller kan være Guds lov lydig, ifølge Rom 8:7, for dets attrå er nemlig fiendskap mot Gud! Det vil med andre ord ikke den vei loven peker ut, men sin egen! Det vil aldri bøye seg inn under Guds vilje!
   Jødefolket, Israel, ble et folk til demonstrasjon nettopp av dette. I Rom 9:31, vitner apostelen Paulus om det: «Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, kom ikke frem til denne lov.»
   Aldri! - ikke gjennom alle de hundreår de hadde loven tilgjengelig, nådde de frem til den! De ble tvert imot stående som skyldige ved den! Nettopp den åpenbarte hvor hjelpeløst fortapte de var. Og så blir det et betimelig spørsmål her nå: Har loven fått åpenbare det for deg? At du er hjelpeløst fortapt i deg selv?
   Noen forsøker å smyge utenom dette ved å hevde at loven ikke gjelder lenger – men da er det bare å si, at da er Gud ikke hellig lenger heller. Loven er jo bare en utstråling, en åpenbaring av Hans hellige vesen, og det er jo ikke noe som kan avta, enn si, opphøre! Altså er ikke det veien!

E.K.

   Men Gud er ikke bare hellig, Han er også kjærlighet! Han vil som en direkte følge av det, søke å frelse deg fra konsekvensene av din synd! Og det er ikke ved å hjelpe deg, styrke deg og gi deg kraft på lovens vei, men å rydde en helt ny vei – en vei hvorpå synderen kan gå til himmelen. I Jes 35:8, beskrives den slik: «Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige vei. Ingen uren skal gå på den, men den hører Hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill.»
   Ser du? - ikke noen urenhet i den som er kommet inn på den veien! Som Jesus sier til sine disipler i Joh 15:3: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere.»
   Disse var jo åpenbart ikke rene i seg selv, noe det påfølgende svik blant annet viser – nei, det var Ordet de hadde hørt og var kommet til tro på som renset dem for Gud – troen på Jesus! Som det 3 vers i Rom 8 fortsetter: «- det gjorde Gud, da Han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet.»
   Et spørsmål til deg som du virkelig bør kunne svare på: Kan du få høre noe bedre budskap enn at den vei du må gå for å unnfly fortapelsen og vinne evig himmel og salighet er denne, at Gud gjorde det som måtte gjøres? Hør det virkelig!: Det gjorde Gud! Jeg skal til himmelen – ikke ved å etterleve noen lov – men ved at Han gjorde det! Kan det bli bedre? Det må svares med et rungende NEI!

   Men da vil noen spørre: Er det galt å leve etter Guds bud og vilje? Det må besvares med et like klart NEI! - det blir bare galt idet du vil oppnå rettferdighet for Gud ved det. Og den overgangen der er snublende nær for oss. Tenk bare på hvor snart du blir nedslått om livet ditt går heller dårlig i så måte, for ikke å tale om, om du riktig faller igjennom – og på den annen side hvor fornøyd du kan føle deg, om det synes å gå noe på skinner.
   Altså, om en trekker dette regnskapet innfor Gud, da er man ille ute! Husk å alltid gi Jesus alene æren for den stilling du får stå i innfor Gud – det vil si, bli værende i den sannheten! Det er nettopp hva Jesus taler, når Han sier til deg: Bli i meg! Bli i min kjærlighet! Altså, regn ikke med noe annet i denne sammenheng! For Gud er det bare én som teller!

   Tenk deg nå, som det er i vårt velstandsamfunn, når et barn skal bli blitt født – helt fra det ble allment kjent, har familie og bekjente kjøpt inn ting og likesom på alle måter gjort alt klart til dette nurket skal komme til verden! - Alt står ferdig! Slik var det også alt gjort ferdig for deg hva forholdet til Gud angår! Alt som var nødvendig var brakt på plass, og ikke noe manglet! Se det!

   Hvordan lød nå teksten vi stanset for? «For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn (forgjeves).»
   Men hva skrev apostelen i samme vers like før dette: «Jeg forkaster ikke Guds nåde.» (v21a).
   Altså peker han her, så direkte som du bare måtte kunne ønske deg det, at det å ville oppnå noen rettferdighet for Gud ved etterlevelse av loven, det er i seg selv en forkastelse av Hans nåde! Det gjorde altså ikke apostelen lenger: «Jeg forkaster ikke Guds nåde.»
   Hva sier du? Hva sier jeg?