Langfredag

Langfredag - den mest forferdelige og den mest herlige dag i historien - derfor er det ganske så talende de navn denne dagen har fått på henholdsvis norsk og engelsk: På norsk: Langfredag. Altså med vekt på lidelsen og det gruelige som skjer denne dagen - da mennesket i sin åndelige blindhet dreper sin Skaper - sin Gud! På engelsk: Good friday! - God fredag. Da altså med vekt på det gledelige som skjer her, tross dette! Nemlig at denne Skaper og Gud som har latt seg slakte som et lam, vender det til grunn for menneskets gjenløsning fra synd og død. Han gjør seg til et offerlam hvis blod gjelder til soning for all verdens synd - også din! Dagen da lys og mørke møtes til åpen strid, dagen da lyset viser sin endelige seier over mørkets makt, dagen da Han stiller dem åpenlyst til skue, dagen da Han viser seg som seierherre over dem på korset (Kol 2:15). Men også dagen da mennesket i sin synd, sin svakhet, sin ynkelighet og sin svikefullhet blir åpenbart. Åpenbart som det virkelig er - uten maske!

Jesus er omgitt av disse makter og (av)makter, og Han visste det hele tiden, ja, fra evighet av (Mark14:27), men like etter denne beskrivelsen av sviket, som Han vet om, taler Han videre uten den minste bebreidelse, Han kommer kun med et løfte: «Men etter at jeg er oppstått, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea.» (v.28). Så aldeles lite regnet Han med dem! Det vil jo si at Han ikke regnet med dem overhode. Han visste hele tiden hvordan de var. Han hadde ikke utvalgt dem fordi de var særlig godt kvalifiserte - fordi de hadde spesielt gode egenskaper som kunne komme til nytte, nei, det var av nåde, kun av nåde. Han ville det slik, og det er ikke mer å si om det! I en av våre kjente sanger lyder en strofe slik: «Han visste alt om meg før Han meg kalla.»
Du må ikke tro at Han er blitt overrasket over hvordan du egentlig er - eller skuffet. Han vet hvordan du er - ditt kall er grunnet i nåde alene.

   Men Peter, også her viser han hva som bor i ham - han vil ikke høre Herrens ord, men reiser seg i protest mot det, og taler Jesus midt imot - selvbevisst med oppreist hode, men «det samme sa de alle,» står det. (v.31b). Noen vil si til Peters forsvar: Ja, men Peter mente det jo godt! Han var seg det ikke bevisst, hva han egentlig gjorde her. Nei, det er slik det er, vi behøver ikke være bevisste på det for å synde, det er vår natur å gjøre det. Det er vår natur å mene, og tro, at vårt eget langt overgår Herrens ord. Vi vet rett og slett best. Inntil Herren begynner å behandle oss, slik som Han blant annet tok seg av Peter - Han forutsa hans fall, og gav ham hanegalet som tegn, så det riktig skulle slå inn hos Peter når fallet var et faktum.
   Det kunne aldri bli noen Peter (=Klippe) av Simon (=den vankelmodige), dersom han skulle lite på seg selv, og sitt eget. Peter, han som Jesus et sted kalte ikke noe mindre enn Satan! den som kun hadde sans for det som hører menneskene til, og ikke det som hører Gud til. (Matt 16:23). Her viser han klart, at det ikke var blitt bedre med ham. Så får han gå denne oppgaven i møte, å følge Jesus på Hans vei inn i lidelsen, og så ser vi hvordan det går med Peter - hvordan han tre! ganger etter hverandre sovner fra det hele i Getsemane - hva måtte Han ikke føle under Jesu «forundrede» ord: «Simon, sover du? Var du ikke i stand til å våke én time?» (v.37).
   Peter merket nok nå, hvordan grunnvollen han hadde bygd begynte å slå sprekker, og gi etter. En indre uro, og stadig voksende tvil som trengte seg opp i Peters hjerte. Et forsøk på å overvinne dette, og gjenopprette «selvbildet,» ser vi i at han hugg øret av yppersteprestens tjener, noe Jesus straks slår ned på, og ber Peter stikke sverdet i sliren, for deretter å lege den skade Peter hadde forvoldt. (Joh 18:10-11 og Luk22:51).

Enda en nedtur for Peter - enda en gang hadde han grepet det feil an, og falt igjennom. Og så endelig - urolig som han nå var over sin egen tilstand - møter han den store prøven ved bålet på yppersteprestens gårdsplass, hvor det virkelig sto om livet. Det hele endte i et stort og ydmykende fall – «han tok det til hjerte og gråt,» leser vi, da Jesu forutsigelse nå var ett faktum. I Matteus 26:75 står det: «Og han gikk ut og gråt bittert.»
Slik ender det der hvor et menneske vil «satse» på sitt eget. Vi skal få «satse» på det som her skjer langfredag, med Jesus. Det er det Gud har satt sitt innsegl på. Dette har Han gitt deg å regne med. Du vil springe av fryd, den dagen du virkelig ser det - for da ser du at du virkelig er frelst ved dette, her og nå, og ingen kan noen gang ta det ifra deg. Det er gitt deg til odel og eie, for tid og evighet.

Det var svært for Jesus å sette dette i stand for oss - det var Hans kraft og styrke det hele skulle stå eller falle med - ikke Peters, og ikke din. Gud kunne ikke tilveiebringe noe av dette ved deg, om Han så gav deg all kraft! Det ville bare blitt all kraft til synderen!

Det er de som hevder at når du ber for syke, eller overhodet ber Gud om noe, så skal du ikke be, men skje din vilje, for det er ikke bønn i tro! Du skal rett og slett utbe deg det av Gud, og er din tro sterk nok, så må Gud gi deg det. Dette er bare ikke tro, men frekkhet! Det er et overmot, som bare kan være der, hvor sann Gudskjennskap er totalt fraværende! De burde lære av Jesu bønn her «Men ikke som jeg vil, bare som du vil!» (v.36b). Skulle det ikke være tro, eller mangel på tro, om man legger alt i Guds hånd?

   Ja, tenk hva vi er vitne til her denne dagen i historien - det falne mennesket, fullt av løgn og svik, ledet av djevelen selv, stiller den hellige selv for domstolen, og forsøker å lyve på Ham synd - da de jo ikke kan finne noe. Dette er ingen uvanlig foreteelse i dag heller - mang en bruker svært mye energi på å kunne feste synd på Jesus - ja, så er Han jo ikke noe bedre enn oss! Men Han er!
   «Er du Messias, Den velsignedes Sønn? Og Jesus sa: Jeg er.» (v.61-62). Jeg er - det er jo ikke noe mindre enn Guds eget navn (2 Mos 3:14). Men hva resulterer det i hos ypperstepresten - denne som skulle være den fremste lærer i Guds ord i Israel? «Ypperstepresten sønderrev da sine klær og sa: Hva skal vi nå med vitner?» (v.63).
   Å, hvilken hellig mann! Sønderrivelsen av klær var jo et tegn på dyp sorg og forferdelse. Vi ser ikke mye sorg og forferdelse over den urett han selv var med på å sette i verk. Men slik er disse «hellige.» De synes å være slått med en særegen blindhet. Hatet hos slike «hellige,» mot dem som virkelig er det, kjenner visst ingen grenser - og her står han overfor Den Hellige! Hver eneste knyttneve, og hver eneste spyttklyse som rammet Jesus, behaget denne «hellige» mann.
   Det er en GRUNN til at Jesus advarer sine mot «fariseernes og de skriftlærdes surdeig, som er hykleriet,» forstår du. Det er ikke noe på jord, som gjør et menneske til en slik bitter fiende av Den Hellige, som egenprodusert åndelighet og religiøsitet. Det er her demonene virkelig utfolder seg - husk de er falne engler.

Men å, hvilken avmakt! Gjennom det hele fullfører Jesus vår frelse, og sin endelige seier. Her er tapets dag for djevelen og hele hans åndehær. Men du, løft blikket opp på Jesus denne dag, og se, det er seierens dag for deg!

Vil du høre det i dag?