I Guds plan!

Sal 105:12-26

   12. Da de var en liten flokk, få og fremmede der, 13. og vandret fra folk til folk, fra et rike til et annet folk, 14. da tillot Han ikke noe menneske å gjøre vold imot dem, og Han straffet konger for deres skyld: 15. Rør ikke ved min salvede, og gjør ikke mine profeter noe ondt! 16. Han kalte hungersnød innover landet, Han brøt i stykker hver brødstav. 17. Da sendte Han en mann i forveien for dem, til trell ble Josef solgt. 18. De plaget hans føtter med lenker, hans sjel kom i jern, 19. inntil den tid kom da hans ord slo til, da Herrens ord viste hans uskyld. 20. Da sendte kongen bud og løslot ham, herskeren over folkeslag gav ham fri. 21. Han satte ham til herre over sitt hus og til styrer over alt det han eide, 22. for at han skulle binde kongens stormenn etter sin egen vilje og lære hans eldste visdom. 23. Så kom Israel til Egypt, Jakob bodde som fremmed i Kams land. 24. Og Gud lot sitt folk bli meget fruktbart, Han gjorde det sterkere enn dets fiender. 25. Han vendte deres hjerte til å hate Hans folk, til å fare frem med svik mot Hans tjenere. 26. Han sendte Moses, sin tjener, og Aron som Han hadde utvalgt.

   Det vi leser om her er alt sammen en plan. Vi får et lite glimt inn i Guds råd. Hvordan Gud skulle føre folket, og denne førelse skulle være et forbilde for Hans menighet til alle tider - også her nå i kveld!
   «Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir,» skriver Paulus til romermenigheten i Rom 15:4. Og til sin venn og medarbeider Timoteus i 2 Tim 3:16: «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.»
   Det er skrevet til lærdom! Som Gud handlet med dem vil Han også handle med oss - som Gud var den gang, slik er Han også nå. Og da ser vi, at det var ikke en slik «dans på roser,» å være i Guds plan. Det var i tilfelle ikke roser uten torner.
   Josef, han som var sentral her - på forunderlig vis sendt i forveien for sine, til å være en redningsmann, den dagen ulykken kom - han ble solgt til trell av sine egne brødre. Hva tror du det har smertet? «De plaget hans føtter med lenker, hans sjel kom i jern,» leser vi i vers 18. Det var dette hans egne brødre sendte ham til! 7 år tilbrakte han i et egyptisk fangehull - og hvorfor? Fordi han ville gjøre det som var rett for Gud, og ikke la seg forføre til hor med en annen manns kone. 7 år! Ikke for noen forbrytelse - men for å gjøre det som var rett for Gud! Underlig hvordan Gud lønner folk, ikke sant?
   Men her var jo en plan!

   Vi leser også om Guds folks kår her i salmen: «De var en liten flokk, få og fremmede der, og vandret fra folk til folk, fra et rike til et annet folk.» (v.13).
   Synes du ikke å høre Jesu ord fra Joh 17:16 da - og da gjelder det deg som vandrer med Ham nå: «De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» Og i Joh 16:33: «Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.»
   Fred i Ham, trengsel i verden! I forholdet til Gud har de fått foten plantet på en klippe - i forholdet til verden, en slik flakkende fot. De får ikke slått seg til ro noe sted, eller i noe her i verden.
   Men i denne tilværelsen, hvor du alltid føler deg som en fremmed, som en som ikke riktig passer inn, gjelder Herrens ord like fullt i dag, som den gang: «Da tillot Han ikke noe menneske å gjøre vold imot dem, og Han straffet konger for deres skyld: Rør ikke ved min salvede, og gjør ikke mine profeter noe ondt!» (v.14-15).
   Mange overmodige predikanter (vranglærere) har stjålet dette ord fra Herren, til sin egen fordel! Ved dette vil de stoppe ethvert spørsmål angående deres rolle! Pass deg! - du kan ende opp med å angripe Herren selv og synde mot Den Hellige Ånd! Jeg regner med at du har hørt dette før? Herrens ord sier tvert imot - 1 Tess 5:21: «- men prøv alt, hold fast på det gode.» Og 1 Joh 4:1: «Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden.»
   Men for deg som ligger ved Herrens fot - det er som å høre Jesu ord igjen, ikke sant?: «Vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.»
   Og tillot Han likevel at de ble utsatt for noe vondt, så var det som en del av en plan - noe som skulle tjene dem til gode. Slik som tilfellet var med Josef.
   Gud skulle sende en hungersnød, som vi leser i teksten vår: «Han kalte hungersnød innover landet, han brøt i stykker hver brødstav.» (v.16). Det var Han som gjorde det også! Dette skulle drive Hans folk - Israelsfolket - til Egypt, hvor Han hadde sendt en redningsmann i forveien for dem. Gud hadde sørget for at Farao hadde møtt Josef, og den ånd som var i ham. Nå var han den fremste i landet, nest etter Farao selv. Dette var det som møtte dem, da de måtte flykte for hungersnøden! Og alt dette ender opp i et forbilde for oss på Guda førelse, Guds frelse!
   Tror du ikke Gud har en utvei for deg også? Tror du ikke Han har satt i stand en redning for deg, den dagen nøden begynner å drive deg i en bestemt retning? Når synden blir levende og fortapelsen en virkelighet - den dagen du må si: Men her er jo ikke noe å leve av! Her er jo ikke noe som kan holde meg i live! Her er bare død og undergang!

   Men så kommer avsløringen! Hva ville Gud med alt dette? Folket endte jo i trelldom under egypterne etter hvert. Og jo flere - og dermed sterkere - de ble, desto hardere ble trelldommen, desto større byrder la Farao - denne verdens fyrste - på dem. Og når det ble på tale for Israelsfolket å forlate Egypt, da kom de virkelig tunge byrdene, for å tvinge folket i kne, tappe dem for krefter, så de hadde mer enn nok med dagen i dag, og ikke orket noe opprør.

E.K.

   Slik går også Satan frem, overfor det mennesket som har begynt å tenke på frelse. Da raser han. Og så maler han ut for deg hvor svært det vil bli for deg, om du nå skulle finne på å bli en kristen. Alt du må forsake, og alt du må ta på deg - og slik lesser han på, for å overbevise deg om at det tross alt er bedre for deg å bli i Egypt, enn å plutselig bli en fremmed i naboens øyne.

   Men Gud sa til Moses - og Moses han gikk!
   Du vet, den gang hadde hvert folk sin gud - og så var det å vurdere den ene gud opp mot den annen. Det ble litt slik som at, min gud er større enn din gud! Som du kanskje husker fra du var barn: Faren min er sterkere enn faren din! Det enkelte folks tilstand, sa også noe om det folkets gud! Det er akkurat som du kan høre det fra mange såkalte kristne predikanter i dag!
   Du må se det som skjer på denne bakgrunn, for her kommer plutselig representanten for slavefolkets gud, stiller seg opp fremfor Farao, den mektigste i den da kjente verden, på dette tidspunkt, og forlanger at han slipper folket fri!
   Kan den gud, som er gud for dette ynkelige slavefolket være sterkere enn egypternes gud? Det var jo dårskap i hedningens øyne, også den gang!
   Kan den Gud som henger korsfestet på et tre, være sterkere enn han som regjerer hele verden med sin makt, nemlig Satan!
   Ja, still gjerne det spørsmålet nå! Nå når det mørkner på himmelen. Guds folk virker så lite og svakt og spredt omkring, det som utmerker seg i åndelig sammenheng er stort sett religiøsitet, og religiøsitet kan ikke overvinne verden, for den er av verden! Og den åpenbare verden blir stadig mer pågående og frekk i sin forfølgelse av det som er av Gud. Still da det spørsmålet: Kan dette gå bra for oss?
   Det er derfor Gud har gitt oss dette bildet med utfrielsen fra Egypt! For hvordan gikk det? Klarte denne slavefolkets Gud å fri dem ut? Ja, med mektig hånd, står det.

   Nå er denne utfrielsen fra Egypt, først og fremst et bilde på selve frelsen. Som de gikk gjennom det røde hav til utfrielsen fra alt som forfulgte dem - hører vi som i sangen, om de røde blodsdråper som fra Golgata roper. Fienden kan ikke nå oss på den siden. Den eneste veien dit er gjennom Gudslammets blod, og gjennom der går ikke fienden. Ingen fiende kan røre din frelse, forstår du, den er ivaretatt av en som ingen røver noe fra.
   Slik taler Jesus om det Matt 6:20, der Han taler om hvor skatten er: «Samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler.»
   Ser du? Det du har i himmelen, det er i trygg forvaring!

   Gud viser oss i dette forbildet - utfrielsen fra Egypt - at maktforholdet er ikke slik som det fortoner seg for det naturlige øye. Vi skal ikke se på dette som hedningene ser det, for de er åndelig blinde – de ser ingen Gud, det vil si den sanne Gud!.
   Da Faraos store hær, dro ut med skinnende vogner og under en veldig larm, så var folket aldri i tvil om at Guds folk kom tilbake kuet og i lenker - men resultatet ble ganske så annerledes, ingen så noen gang denne store hæren igjen!
   «Gud er på troene ennu, Og Han kommer sine i hu!»

   Det er en ting du skal være opptatt med: Har jeg gått inn i Guds rike, gjennom disse røde blodsdråper, som fra Golgata roper? Og ikke mindre: Lever jeg under disse velsignede blodsdråper i dag? I denne stund?
   Vel, de er én gang for alle utøst på himmelens alter - i helligdommen, like fremfor Guds trone - så det skulle ikke være noen grunn til at du skulle stå utenfor denne velsignelse. Om du da ikke mener å ha funnet en bedre vei!

   Paulus taler om en bedre vei - ja, ikke bare om en bedre, men den beste: Kjærligheten! Og da skal du få høre fra 1 Joh 4:9-10, hvor du finner den - hvor den åpenbarer seg: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»
   Dette er den beste vei! Guds kjærlighet - som fant en vei for oss fortapte syndere! Hører du ropet fra disse blodsdråper i kveld?