|
Det er et vitnesbyrd vi kjenner fra Luther og de øvrige reformatorenes
skyld: Hvordan få en nådig Gud? Ja, det er et spørsmål som har uroet
og plaget og til tider forferdet mennesker siden fallet i hagen, da
bruddet med den levende Gud og skaper ble et tragisk faktum. Det dukker
opp ved enhver anledning, da mennesket begynner å ane at det finnes
en rettferdighet i tilværelsen som følgelig – nettopp fordi det er
en fullkommen rettferdighet - vil kreve all ondskap og brist til regnskap.
Jeg ser tilbake på livet
mitt, og det er sluppet et lys løs i meg, kan vi si, og jeg ser da,
at dette kan umulig møte for en 100% rettferdig og hellig rett – nei,
snarere tvert imot. Hva da? Hva blir så det mest påtrengende spørsmål?
Det er åpenbart: Hvordan skal jeg nå slippe unna? Hvordan skal jeg
komme utenom denne fullkomment rettferdige dom? Svaret er såre enkelt
– hele min fortid må slettes ut, som om den aldri hadde vært til,
og likeens med alt som bor i meg, som nettopp er årsak til at min
fortid er under dommen. Ja, svaret er enkelt, men hvordan skal det
gå til? – det er ikke like enkelt! Derfor det påtrengende spørsmål:
Hvordan få en nådig Gud?
Det er slett ikke sikkert
at du ser det – og iallfall ikke slik at dette er noe du for all del
må få på plass, for det forferder deg. Men det er like sant, enten
du tror og opplever det eller ikke. Det er rett og slett en virkelighet
– det finnes en fullkommen rettferdighet, det vil si, et fullkomment
rettferdig vesen som en dag skal dømme all synd hos det enkelte menneske,
det er Han som kalles Gud.
Dette lyset hadde begynt
å skinne såpass i Luthers hjerte, at han fortvilte ved tanken på denne
rettferdige Gud og Hans rettferdighet. Derfor var også spørsmålet:
Finnes det noen nåde hos Gud for syndere og urettferdige som meg?
Vi leser fra Israels historie,
at da det ble gode, det vil si, velstandstider i Israel over en tid,
falt de fra Gud. Det vil si, at de ikke tenkte på eller bekymret seg
over Ham! Det beskrives hos profeten Amos slik - Am 6:4-6: «Dere som
ligger på elfenbensbenker og dovner dere på divaner, som spiser lam
av hjorden og kalver fra fjøset, som improviserer til harpens toner
og finner opp nye instrumenter, likesom David, som drikker vin av
skåler og salver dere med den fineste olje, men ikke sørger over Josefs
skade.»
Ser du bildet? Ser du hvor
folket er kommet hen nå? Dette er fortsatt mennesker på vei mot evigheten,
og til evigheten er det bare to utganger – deres velstand hadde ikke
forandret dette en millimeter – nei, overhodet ikke!
Ligner det på vår situasjon
i dag? – jeg bare spør? Da brydde de seg ikke om hvordan det gikk
der fremme! De nøt øyeblikkets gleder.
Det står ikke – og det skal
du merke deg – at de ikke så Josefs skade, men at de ikke sørget
over den. Det ville de gjort om det virkelig hadde gått opp for dem,
at det evige ve og vel både for dem selv og deres egne, var avhengig
av at denne skaden ble utbedret! Går dette tapt, så vi ikke lenger
ser hvor veien går, ja da er vi evig fortapt!
E.K.
|
Nei da, i stedet forfulgte og drepte de de profeter og vitner
Gud sendte dem til oppvekkelse. De ville ikke finne seg i disse stikk,
som drev dem opp av de behagelige elfenbensbenkene og divanene.
Når dette skjer, da er frafallet
kommet så langt, at spørsmålet om en nådig Gud er aldeles borte –
nå vil de bare bli kvitt Ham og Hans ord! Vil du ha vekkelse, sier
du? Hvem er det som skal vekkes da?
Men det finnes alltids noen
i et slikt folk, hvor sannheten/lyset ennå skinner iallfall til en
viss grad, i hjertet – de stille i landet kaltes de på Jesu tid. Simeon
i templet og Anna Fanuelsdatter var blant dem – og som du ser av Skriften de
fikk fare herfra i fred, for de fikk se Guds frelse! Den lille rest
kalles de gjerne! De ventet ikke på neste underholdningsartist – nei,
de ventet på om de kunne få et glimt av Guds frelse!
Det fikk du i teksten vi
leste! – Jeg håper det gikk inn! «Vi ber i Kristi sted: La dere forlike
med Gud!» (v.20b). Men det forutsetter jo at vår motstander allerede
er forlikt med oss, og idet dette sanne Guds budskap til oss går opp
smelter vi sammen med Ham – vi lar oss forlike! – vi tar på vår side
ikke vare på fiendskapet og fører det videre.
Hvordan gikk så dette til?
Var det noe vi gjorde, som virket at Gud ble vennlig stemt overfor
oss, tross vår synd? Ja, det har dessverre vært mer enn nok av den
forkynnelse i kirken opp igjennom hele historien, men takk Gud, det
er ikke tilfelle, og ville
dessuten også vært helt umulig! Det har du vel erfart mer enn en gang?
Nei, hør!: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for
oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.» (v.21).
Hvor er du og din virksomhet
hen her? Gud lot det ramme Jesus, det Guds Lam, og Han betalte det
vi skyldte! Hva mer vil du ha? Si meg det! Hva mer tror du at du må
ha? Si meg det! Hva mer krever Gud i ditt sted, enn det Jesus ofret
for deg? Si meg nå det!
Men når jeg ser på det såkalte
kristenlivet mitt, så er det så mye slurv og elendighet! Ja, samme
her – men du sørger over det, og det gir deg et inderlig behov for
en frelser, ikke sant? Jeg kan sløves til tider og livet går tålelig
greit – nesten fornøyd, om en skal si det. Men så går jeg det litt
etter i sømmene, og så stiger det stadig klarere frem, et liv som
absolutt ikke tåler Guds ransakende lys, og hva skuer så mitt øye
etter? – jo, en nådig Gud! – en frelser og en forsoner! – en som kan
slå sin kappe over alt mitt! Hvor er du hen, du som hører dette nå?
Forsøker du gjemme deg i buskene som Adam, eller står du frem: Her
er jeg Gud med alt mitt! – vær meg synder nådig! På hvilken grunn?
Jo, hør det nå igjen til slutt: «Ham som ikke visste av synd, har
Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for
Gud.»
Jeg har en fullkommen rettferdighet for Gud, og denne rettferdighet
er en person - det er Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds Lam!
|
Askeonsdag
