Nåde over nåde!
Av Peder Tallaksen
Les: Joh. 1, 16 – 18
La oss nå spørre hverandre: Har vi trang til nåde? Det vi nå her har hørt, at det er en slik overflødighet av hos Kristus Jesus, - behøver vi det? Trenger du dette, synder? Eller er du god nok i deg selv? Har du kraft og styrke nok i alle kamper, foruten Kristus? Har du visdom, lys og kunnskaper nok uten å behøve nåden? Har du forstandighet og frimodighet nok til å bryte gjennom, det som møter deg i dette nybegynte år, uten Hans nåde? Arme barn, som ikke har sett din elendighet og heller ikke forstår, at du trenger til nåde! Det er sørgelig å vite, at man er blind, men enda mer sørgelig å være det uten å vite det.
Mange ærlige Guds barn, som lever daglig av nåden, spør ofte: ”Men kan det gå an slik uavlatelig å motta nåde? Kan Herren holde ut? Blir Han ikke trett?”
Svar: I en så viktig sak setter vi all menneskelig mening til side. Her vil vi verken høre prester eller profeter av vår tid, men alene en sanndru Gud. Og Han sier ved profeten Jesaja: ”Vet du det ikke, eller har du ikke hørt det? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett, Han blir ikke utmattet, Hans forstand er uransakelig. Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir Han stor styrke” (Jes. 40,28-29).
Her ser du tydelig, at Gud aldri blir trett av å meddele av sine nådegaver.
Videre har du bevis nok i vår Herres liv her på jorden, da Han vandret her nede i trettitre år. Man trengte seg innpå Ham natt og dag og begjærte hjelp. Ofte fikk Han ikke tid til å ete, så uavlatelig trengte man innpå Ham; men aldri ble Han trett. Nei aldri kom et klagende ord over Hans lepper. Når Han etter en travel dag endelig skal få noen timers nattero, så banker det på døren, og så kommer Nikodemus inn. Han ville ikke tale med Ham om dagen, for at det ikke skulle bli lagt merke til. Tror du Jesus stenger døren og sier: ”Kjære menneske, du får da la meg ha nattero!” Nei, langt fra. Natt og dag er Han den samme utrettelige, den samme uuttømmelige nådebrønn, hvor alle nådetørste kan drikke i det uendelige, alt det de behøver.
Som regel er det slik med oss mennesker, at når vi er sultne og tørste og trette, så blir vi lett gretne, uvillige og i slemt humør. Jesus satt engang i den forsmektende solheten ved Sykars brønn sulten, tørst og trett av veien. Da kom det en kvinne, og det var heller ikke en av de aller beste; - men tror du ikke, at Han også under disse omstendigheter åpner den dype Jakobsbrønn, hvis fylde er uuttømmelig, for henne, og som gjorde synderinnen så glad og lykkelig, at hun glemmer sin vannkrukke og lar den samme lykksalighet som hun er fylt av, flyte ut til andres glede og trøst.
Av alt dette ser du, at du til enhver tid og under alle omstendigheter har fri adgang til frelseren, og at Han aldri blir trett av å meddele sin nåde.
Nådelivet
Av Peder Tallaksen
Skriften viser, at nådelivet i Jesu samfunn er en særskilt stand. Apostelen
sier: ”Denne nåde som vi står i” (Rom. 5,2).
- Vi treneger bestandig å stå i det forhold til Gud, at vi trenger nåde og alltid får nåde. Han tenker seg aldri, at de kristne noensinne kommer til slik fullkommenhet, at de ikke lenger skulle behøve nåde. Slikt vet Bibelen ikke noe om. Det er en aldeles fremmed og ukjent tanke og tale for den Hellige Skrift, at det skulle kunne finnes noen synder på jorden, som ikke daglig trengte til å leve av nåden.
Da vi nå er blitt Guds barn
av nåde, så har vi også barnas rettighet. Det holdes aldri regning med barnet,
så lenge det lever i Faderens brød. Det får aldri daglønn for hva det gjør,
eller kommer i gjeld for hva det mottar. Nei, det får mat, klær, hus, vask,
pleie, skjøtsel, tukt, bøker, skole, medisiner og alt, alt, hva det trenger, og
siden får det den rike, store, herlige arv.
Dette er barnas rettighet, fordi de er barn, og ikke, som vi mener, fordi
de er snille barn.
Et annet bilde vil jeg hente
fra ekteskapet, idet jeg forutsetter, at mann og hustru lever sammen slik som de
bør leve sammen.
De er kommet i en ny stand. Mannen i husfaderens stand og hustruen i husmorens
stand. Med dette følger at de eier allting sammen. De sier ikke: Dette er
mitt, men: Dette er vårt.
Slik er det også, når du er ført inn i nådestanden. Da eier du alt, det som
Jesus Kristus eier. Han oppretter aldri særeie med sin hustru og brud. Eier Han
oss, da eier Han alt vårt. Eier vi Ham, da eier også vi alt Hans.
Dette har vi ikke fortjent – nei langt fra, her er ikke tale om fortjeneste. Men
da Han trolovet seg med oss, da kom vi inn i nådestanden.
Det ville være usigelig godt, om Guds barn senket seg med hele sin sjel mer ned i dette forhold, slik at de, når de med sine daglige feil og skrøpeligheter kommer til nådetronen, da vet, at dette er deres rettighet. Han har jo tatt oss til sin eiendom og gitt seg selv til vår eiendom. Denne beslutning er fra evighet.
Du arme synder er altså Jesu egen eiendom. Til hvem skal du da gå, om ikke til Ham som eier deg? Han har gitt seg selv til deg. Skulle du da gå til noen annen som ikke eide deg? La det aldri falle deg tyngre å gå til nådetronen og hente det du trenger, enn for hustruen å gå til sin ømme og kjærlighetsfulle ektemann for å tale om sine behov.
Men dette er så vanskelig
for et Guds barn å skjønne, fordi det har et, av synden forskremt sinn og synes,
at dette er altfor godt til å være riktig sant.
Når Gud sier, at ”Han har gitt oss alle ting med sin Sønn,” når Han sier: ”Alle
ting er deres!” – er det da ikke slik? – har Gud gitt noen rett til ikke å tro
Ham?
Når en husmor taler med sin
mann om noe av deres anliggender, så skjer det i en tone og på det grunnlag, at
hun har rettighet til å tale slik som hun gjør.
Når hun sier til sin mann: ”Du, i dag kommer brødmannen” – eller: ”I dag kommer
kullmannen” – eller: ”I dag kommer melkemannen, du må huske på, at jeg må ha noe
å greie meg med,” – så vil du lett forstå, at det ligger under i hennes tanker,
at har han befattet seg med henne, så må han også forsørge henne, og i mannens
midler har hun like andel med ham selv, da hun er hans hustru.
Ja gid, Guds barn kunne sette seg dypt inn i, at de står i en nådestand som berettiger dem til alt, det de trenger av nåde over nåde av – Hans fylde.
Visdom og kjærlighet - til frelse!
Av Peder Tallaksen
Les: Joh. 1, 16 – 18
Hos vår frelser er det en
fylde av visdom, som er aldeles ubegripelig for oss. Ved den fant Han utvei til
vår frelse, da alle utveier etter vår beregning var stengte. Som forbrytere
hadde vi fortjent evig forkastelse fra Guds åsyn. Som lovens overtredere hadde
vi pådratt oss lovens forbannelse: ”Forbannet er hver den som ikke holder fast
ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det” (Gal. 3,10).
Denne bestemmelse kunne Gud likeså umulig oppheve, som Han kunne slutte med å
være en rettferdig Gud. Han forandrer ikke, det som er gått ut over Hans lepper.
Medernes og persernes lov måtte oppfylles, for at den ikke skulle ringeaktes, om
så selve Daniel, kongens nærmeste mann, skulle kastes i løvehulen. Når dette var
tilfellet med en lov som var gitt av mennesker, hvor mye mer må da ikke Guds lov
aktes og fyllestgjøres.
Men Gud som er selve
visdommen, fant utvei. Han selv ”kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at
han ble en forbannelse for oss” (Gal. 3,13).
Salige råd! Salige utvei! Av Hans fylde fløt denne nåde frem. Hvem kunne ha
tenkt, at dommeren ville dø for den dødsdømte? Hvem skulle ha trodd, at den
uskyldige ville lide for den skyldige, den rettferdige for den urettferdige for
å føre oss frem til Gud? Hvem skulle ha ant, at Han ville ta straffen på seg,
for at vi skulle få fred ved Hans sår? Hvem skulle ha tenkt, at Guds Sønn ville
ofre livet og gå i døden for de dødsdømte? O, avgrunns dyp av Hans visdoms
fylde!
Ikke mindre herlig blir det,
når vi betrakter Hans kjærlighets fylde.
Det måtte også til, for at det visdommens råd som vi nyss nevnte, kunne utføres.
Tenk å hengi hjertebarnet som lå til Faderens bryst, - tenk å hengi den enbårne
i den grusomme død for oss! Nå begynner kilden å flyte. Å, måtte ditt hjerte
være åpent, så du, tørste synder, måtte få slukke din tørst og samle
vederkvegelse for kommende dager i dag.
Guds evige kjærlighet ser på, hvordan Adams slekt lider under synden, under
døden, under Satans herrevelde. Kan den holde seg rolig? Kan den se med
likegyldighet på dette? Kjærlighetens makt er stor. Det bringer Faderen til å
rive barnet fra sitt bryst. Gud vet, hvor redselsfullt Satans makter vil
håndtere Hans Sønn. Han vet meget godt, hvordan den utakknemlige verden vil
behandle Hans kjære barn; men Han hengir Ham. Han ser, at Sønnen kommer til å
svette den blodige sved i Getsemane hage, da kalken blir rakt Ham, den kalk som
Han tre ganger ber om å bli skånet for, om det er mulig. Men det var ikke mulig,
såfremt slekten skulle reddes. Vi måtte ellers ha drukket Guds vredes
redselsfulle straffedom i den evige pine.
Men for at dette ikke skulle
skje, hengir Faderen sin kjære Sønn, den enbårne, ”til en løsepenge for oss
alle.”
Hva synes du synder? Er det ikke med all rett, det heter ”av Hans fylde?” Det
måtte en fylde av kjærlighet til dette, som ingen uten Gud forstår.
Hvor lite vi tenker over, hvilken heftig kjærlighet vår frelser hadde til oss, ettersom Han var villig til å tåle alt og lide alt for oss, - la sin panne tornekrone, sin hud bli aldeles avslått under pisken redselsfulle slag, la seg spytte i ansiktet, la sine hender og føtter gjennomnagle til korsets tre. Har du hørt en slik kjærlighet?
Og det var ikke for snille, lydige barn, Han ofret seg, men for sine fiender. Ikke for noen som hadde bedt Ham å komme til verden, men dem som ropte av gnistrende hat: ”Bort med Ham, bort med Ham!”
Når vi nå taler om dette, så søk du for din egen del å være meget stille og tenke slik: Dette har Jesus gjort for meg. Han har med legeme og sjel sonet alle mine synder. Det var nettopp meg, Han døde for. Det var min synd som spikret Ham til korset, og til mine synders forlatelse utgjød Han sitt blod. I Ham og med Ham er jeg død. I Ham og med Ham er jeg oppstanden – ren og rettferdig fra all synd og dom.
I dag! – om du hører Hans røst
Av Peder Tallaksen
Av Hans fylde har vi alle fått, og det
nåde over nåde. Joh. 1, 16
At nåden er like fri for
alle, kommer av det, at den gang Faderen besluttet, at ”våres alles
misgjerninger skulle ramme Hans Sønn,” da var alle mennesker utenfor denne
rådshandling, fordi denne beslutning ble fattet før verdens grunnvoll ble lagt.
Om denne sak sier Gud slik: ”For i Ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll
ble lagt” (Ef 1, 4) – og på et annet sted: ”Den (nåden) som Han gav oss i
Kristus Jesus fra evighet av” (2 Tim. 1,9).
Det er tydelig talt, og av dette skjønner du, at alt, hva menneskene kan gjøre
til eller fra, settes aldeles ut av betraktning; for her skjer en handling av
Gud, som gjelder alle mennesker uten hensyn uten hensyn til menneskenes laster
eller dyder, hellighet eller vanhellighet, fremgang eller tilbakegang, finhet
eller grovhet; for mellommannens død gjelder likt for alle.
Av Hans fylde har vi alle
fått og det nåde over nåde, og den eneste ”betingelse” med hensyn til din frelse
er bare, at du mottar gaven, som fra evige tider er gitt deg av din Fader.
Likevel går tusener fortapt, fordi de ikke mottar gaven. Gjestebudet er beredt
for alle; men de innbudte går til sine åkrer, til sitt kjøpmannskap, til nytelse
av sine sanselige lyster. Nådens fylde blir forbigått og forsmådd, som om den
ikke var noe verdt. For disse står Gud hele dagen forgjeves med utstrakte hender
mot det gjenstridige folk.
Det ville glede vår Far
usigelig, om Han kunne få meddele av sin uendelige nåde til alle syndere. Men
nei, det er så få, som i sammenligning med den store masse trenger til den. Det
er så få, som drikker av nådens kilde, mot alle dem som drikker av de brønner
som ikke holder vann.
Noen søker sin glede i dans og drikk, andre i teatergang og lystighet, noen i de
skitne lastens huler, som er for avskyelige til å nevne, som de ødelegger legeme
og sjel i synd og vanære i. Og når deres ulykkelige liv engang er til ende, så
lyder det: ”Fortapt! – fortapt! - fortapt forevig!”
Tenk sjeler, som Gud har elsket fra evighet av! Tenk sjeler, for hvem Kristi dyrebare blod har runnet! Tenk sjeler, kalte ved Guds evangelium! Og enda evig fortapte!
Skulle det være en i dag, som ennå lever i synden, så la meg si deg – og Gud gi, at det måtte gå deg til dypeste hjerterot -: Du vil aldri finne glede i synden. Satan bedrar og skuffer deg uavlatelig i alt, det han forestiller deg som noe godt. Det ender alt sammen i evig forbannelse og fortapelse. Akk, hvor du da vil forbanne den dag, da du lyttet til Satans listige røst.
Men Han som gir nåde over nåde av sin rike fylde, Han er ditt hjerte nær i dag. Er Han ikke? Merker du ikke vennen fremfor alle venner? Merker du ikke røsten fra Ham, som i kjærlighet har fulgt deg inntil i dag? Ennå roper Han: ”Lukk opp for meg; jeg kommer med nåde, liv og salighet!” Du får alt for intet. Vil du ta imot?
Dyrekjøpte sjel! Han er deg nær i dag. Å tenk, om du på denne dag ville slutte et evighetsforbund med Ham! Om du ville gi Ham ditt hjerte, så Han kunne få meddele deg av sin uendelige fylde til evig liv og evig salighet!
Side 1 2