Han måtte drikke den bitre kalk, syndens straff og forbannelse. Han ba tre ganger Faderen: ” Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi!” Men det var ikke mulig, om vi skulle unngå Guds forbannelse, syndens straff og helvetes bitre pine i all evighet.

Men for at vi ikke skulle fortapes, tok Gud selv kalken. Han smakte helvetes beskhet. Han lot lovens forbannelse ramme sitt hellige guddomshjerte. Guds Sønns blod måtte flyte. Den uskyldige døde for den skyldige, og for Hans skyld, som var sin Far lydig inntil døden, er vi fri og ”rettferdiggjort ved Hans lydighet.” Vår synd krevde døden, - men ”Kristus døde for oss. Vår misgjerning krevde straff, - men ”straffen lå på Ham for at vi skulle ha fred.” Lovens overtredelse krevde, at overtrederen ble forlatt og forkastet av Gud – Kristus ble forlatt av sin Far, da Han ropte: ” Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Han var utstøtt fra menneskene, og Han var utelukket fra Guds åsyn. Hva Han da følte i sin hellige sjel, det kan ikke noe menneske på jorden og ingen engel i himmelen forstå. De lidelser Kristus utsto for våre synder er ubegripelige. Men følgen av det ble som Paulus sier: ” Når en er død for alle, da er de alle døde.” Ved Ham er vi medkorsfestede, og i Ham er vi medoppreiste. Lovens krav til oss er utført av Kristus for oss.

Når det gjelder vå rettferdiggjørelse for Gud, da er alt menneskeverk stinkende åtsler for Hans øyne. Men Kristi rettferdighet, som ved troen er vår, den er fullkommen, den er klar, den er ren, den er godkjent av den hellige og rettferdige Jehova. Ikledd Jesu Kristi lydighet, står vi rettferdiggjorte og renere enn solen for Gud.

Av dette følger, at hver eneste medborger i Kristi nåderike er for Faderen likeså rettferdig, som Kristus Jesus, Hans egen Sønn, fordi vi ikke har vår rettferdighet ved våre gjerninger, - men i troen på Kristus har vi iført oss Hans rettferdighet. Vi står for Faderen rettferdige og rene, i ”gjennomvevde klær,” som David sier i den 45 salme. – Det er Jesu Kristi gjennomstungne legeme, som er vår rettferdighetsdrakt, en drakt, som vi allerede i nådetiden her på jorden pranger med en ren og hellig glans i, en glans som Gud alene ser og ikke menneskene, og som vi skal prange i, i all evighet – Kristi lydighet, lidelse og død til ære.

 

Hans fred!
Av Peder Tallaksen

Hans fred angriper Satan ofte, ved å forespeile deg dine synder. – Hva har Satan med dine synder å gjøre? Gud har klarert den saken selv. Det du har syndet mot Gud, har Satan ikke noe med. Han kan visst ha nokk med å greie sin egen synd uten å ha sin nese i andres saker. ”Stå ham imot faste i troen, så skal han fly fra dere."
Det er altså ikke vår, men Guds rettferdighet, som frelser oss. Kristus har oppfylt loven for oss til siste punkt og prikk. Kristus har gjennomgått alt, som vi skulle lide, og fullbrakt den eviggjeldende forsoning. Vår fred er bygd på Guds egen gjerning, ja, på Gud selv, og da står freden fast. Vil Satan anfalle denne fred, så vis ham bare hen til Golgata, og la ham ennå engang prøve sine krefter der. Men han våger ikke det. Han har engang på påskemorgenen skamfull flyktet fra seiersfyrsten, som er oppstanden og lever og regjerer som konge i tid og evighet.

 

Fly til Ham!
Av Peder Tallaksen

Dyrebare Guds barn, du blir ofte uroet av djevelens innskytelser – for han unner deg ikke den fred, som du har i Jesu fullbrakte gjerning. Men søk alltid å møte Satan med Guds ords skarpe sverd. Kristi seiersrop fra Golgata kors: ”Fullbrakt! Fullbrakt!” har knust hans slangepanne. Imot dette forslår ikke Satans makt. Ved det alene bevares din fred.

Men du kan også forstyrre din fred selv ved uaktpågivenhet for Guds påminnelser. Når du selv er ulydig mot Gud, da er det ikke djevelen, som forstyrrer din fred, - men da kommer uroen ganske naturlig av det, at du ikke har vært din Herre og frelser lydig. Men under følelsen av skamfullhet over din egen elendighet vet du veien tilbake til fredsfyrsten Jesus Kristus. Bekjenn åpent din synd for Ham, og Han, som opprettet freden i Peters hjerte, da han hadde fornektet sin Herre, Han, som så ofte sa til en lidende synder: ”Dine synder er deg forlatt, gå fred,” Han vil og kan også tilgi deg alle dine synder og meddele deg sin fred.

 

Glede i Den Hellige Ånd
Av Peder Tallaksen

Glede i Den Hellige Ånd.
Det er også en følge av å eie troens rettferdighet. Det er godt å være glad, - men det er ikke all glede som er Gud velbehagelig. Bare gleden i Den Hellige Ånd behager Herren. Denne glede kommer av det, at man er rettferdiggjort ved troen, at man har fred ved korsets blod. Det er den stille, salige glede i Den Hellige Ånd.

Den Hellige Ånd både virker denne glede og bevarer oss i den. Du som er et Guds barn, du har lov til å være glad, ja til å glede deg riktig inderlig.

Apostelen sier: ” Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!” Og Jesus sier, at man skulle ha Hans glede fullkommen i seg. Det er dermed ikke velbehagelig for Gud, når et Guds barn ikke gleder seg. Du kan glede deg over, at Herren har gjort store ting mot deg og vil for fremtiden gjøre store ting mot deg. Jo mer du ser ned i dypet av denne Guds kjærlighet, desto mer stadig og jevnt vil du glede deg.

Du kan være glad, om du er fattig – du har ennå Gud. Du kan være glad, om du er syk – du har ennå liv og salighet. Du kan være glad, om du har det trangt på jorden – du vet, du har en bolig i himmelen blant de mange rom, som Jesus har beredt for oss. Jo mer du kunne fordype deg i dette, desto mer ville din glede være stadig og jevn.

 

Fattiges frelser!
Av Peder Tallaksen

Er du nå en slik fattig, som trenger til å få liv og frelse og fred i dette forsoningsblod, så hvil ditt hjerte ved det i denne stund og si: ”Takk, kjære Gud, at du i din inderlige kjærlighet og nåde er død for meg, dødsskyldige synder, så jeg i din død har et evig liv!” Hvil deg i det!
Det er til dem som er fattige på alt, fattige på anger, fattige på tro, fattige på gjerninger, fattige på kjærlighet, fattige på kraft til det gode, fattige på lyst til å virke for Herren, fattige på syndserkjennelse, å, så fattige, at de ikke har noe annet enn synd, synd, synd, - det er til dem, dette budskap lyder: Se opp på korsets tre! Se hvordan Jesus har tatt på seg all din synd og gitt deg en fullkommen rettferdighet. Forlat deg på Ham, som til rette tid døde for den ugudelige. La det være din hvile og tilflukt. På denne klippe kan du under alle åndelige stormer hvile trygt, og i denne tro kan du gå hjem til din Gud.

 

Veien til frelse
Av Peder Tallaksen

Veien til frelsen går nettopp de samme trinn, som veien til fallet.

Se her: Satan kommer til de lykkelige for å gjøre dem ulykkelige. Gud kommer til den ulykkelige falne synder for å gjøre ham lykkelig. Satan taler løgn til dem med svikefull hensikt. Gud taler sannhet til synderen med ærlig hensikt. Får Satan dem til å høre og tro, så får ham frem sin plan til deres usalighet, og får Gud synderen til å høre og tro, så lykkes Hans plan til hans salighet. Satan viser den uskyldige den frukt, som henger på treet – Gud viser den skyldige synder den frukt, som henger på treet på Golgata. Satan tilbyr ham den frukt, som Gud forbyr ham å ta – Gud tilbyr ham den frukt, som Satan forbyr ham å ta. Den frukt Satan byr ham, ser ut som livet, men er døden – den frukt Gud byr synderen, ser ut som døden, men er livet.
Når den uskyldige Eva rekker hånden ut for å gripe frukten, da drives den av lydighet mot Satan og i tro på løgn, og snart står hun med den dødsfrukt i hånden, som hun eter seg ufred, ond samvittighet, døden, fordømmelsen og forbannelsen av.
Når det skyldige Evas barn rekker den svake, skjelvende håpets hånd ut for å gripe frukten på korsets tre, da drives den av lydighet mot Gud og i tro på sannheten, og snart står det med den livsfrukt i troens hånd, som det eter seg lykksalig og får fred med Gud i en god samvittighet av, mottar det åndelige og evige liv og den salige forløsning, og har den hellige og rettferdige Guds fulle velbehag og rike velsignelse og er Hans kjære barn, som atter lever i et paradis på jorden og bader seg i strømmer av Guds inderlige kjærlighet.
Ved å ta den forbudte frukt så Adam og Eva med sorg sin nakenhet, - men når den falne synder mottar korsets blodsdråper, ser han seg med glede ikledd Kristus som sin rettferdighet.
Da de hadde smakt den forbudte frukt, ble de drevet ut fra paradisets salige hvile til torner og tistler, svette og strid, sorg og møye, - men når den fordrevne Adams sønn har smakt frukten av forsoningens kors, vender han tilbake fra trelldom til hvile, fra sorg til fryd, fra møye og tårer til jubel- og fryderop, fra forskrekkelse, uro og kval til en salig evangelisk sabbatshvile i Kristi lidelse og død.

 

Se Ham!
Av Peder Tallaksen

Se Ham i troen, dyrekjøpte Guds barn1
Se Ham, når Han bærer dine og mine synder opp på Golgata. Se Ham, når Han lar seg tornekrone, når Han lar seg nagle fast til korset, når Hans hjerteblod, blandet med vann, flyter til frelse og forsoning for dine og mine misgjerninger.
Motta Ham i troen. Han er din! Han er gitt deg og meg. Har vi ikke en stor gave? Dette offer har Gud gitt til oss av bare kjærlighet.
- Sitt blod til siste dråpe har Jesus ikke holdt for godt for oss, ja, ingen ting har Han spart for oss – kjærligheten var så himmelhøy, så avgrunnsdyp, s uendelig vid, at ikke noe ble holdt for godt for Hans kjære brud, som Han ville forløse og gjenkjøpe med sitt guddommelige blod og med sin bitre lidelse og død og med sine utståtte sjelekvaler under byrden av våre synder.

Ved dette har Han vunnet en evig frelse for oss, en fullkommen fred og en eviggjeldende rettferdighet. Jesaja sier, at Han skal forkynne et nådens år fra Herren og rope ut frihet for fanger. Det er et godt budskap for syndere, som forkynnes dere i dag1

 

Han frir oss ut!
Av Peder Tallaksen

Johannes klager over, at ”Han kom til sitt eget, men Hans egne tok ikke imot Ham."
Ved det sikter han visst aller først til jødene, som var det folk, som Jesus nedstammet fra, og som kalles Hans egne. Dere vet at jødene etterstrebet Ham fra Hans fødsel av og tørstet med grådighet etter Hans liv og blod, inntil de på langfredags kveld kunne tilfredsstille sin glede ved å se Ham, Guds hellige Sønn, som de holdt for en forfører fra helvete, henge død på korset. Da gledet de seg, - men deres glede var kort. Da var Guds barn bedrøvet, - men deres bedrøvelse ble også kort – for alt slo om på påskemorgen, da Jesus Kristus sto opp med seier og ære, og Hans fiender ble ikledd skam.
Men da Jesus om kvelden viste sin lille bedrøvede menighet sårene i sine hender og i sine føtter og i sin side og sa: ”Fred være med dere!” – ja, da kunne disiplene ikke tro for glede og forundring. Alles hjerter er fulle av himmel og salighet, og Jesus lever, og de lever med Ham, og alt er vel.
Slik ser vi hvor fullkomment Jesus har utført vår frelse. Å, dette bør vi i sannhet hvile våre urolige hjerter ved, glede oss inderlig i og ved det ha en daglig trøstekilde mot alle prøvelser, mot alle syndens anfall, mot alle djevelens piler, mot alle lidelser og sorger, mot alle hjertets dommer, mot alt, som her vil legge seg som en trykkende tåke over vårt sjelsliv, formørke vår glede og fordunkle vår Jesus.

Det er i Jesu død for syndere, og i det, at Han er blitt menneske for vår skyld, et så usigelig vell av salighet, at vi av det kan drikke glede, lyst og livskraft under all vår livsvandring. Og når vi skal ta vårt siste trinn på jorden, kan vi gjøre, som en sjømann gjorde, som døde på et sykehus i Liverpool. På en sjøreise til Amerika, var han kommet til troen på Herren, og de siste ord han talte, var disse, som han henvendte til noen venner, som var samlet omkring hans dødsleie: ”Lovet og priset være Gud, som sendte oss sin kjære Sønn og lot Ham dø for alle våre synder! I denne Hans død for meg har jeg funnet evig liv og salighet.” Han gikk hjem til sin Gud. Om han ikke hadde noe av sitt hjemlandsfolk ved sin dødsseng, hadde han Herren, og Ham er det godt å ha.

 

Tro bare!
Av Peder Tallaksen

Det er det sørgelige, at riktig mange som føler lengsel etter frelse og gjerne vil få det godt med Gud, blir skremte av sine skrøpeligheter og tør ikke riktig våge å motta Ham. Å, la deg ikke forblinde av Satan! Trenger du syndenes forlatelse, kom og ta imot den for ingenting! Er du en synder, som trenger nåde, så kom da – for nåden er bare for syndere. Du er jo en synder, og det er jo for syndere Kristus er død. Du er jo besmittet med urenhet fra topp til fotsåle, og det er jo Guds Sønns blod, som renser fra all synd. Du trenger jo til en hjelper både i din legemlige og åndelige vandring, så kom da – for nettopp her finner du Ham, som med guddommelige og hellige løfter har forpliktet seg til å være din hjelper – for Han kom ikke for de rettferdige og hellige og rene, - men Han kom for å søke og frelse de fortapte.
Er du nå en fortapt synder, så vit, at Herren søker deg i dag. Er du nå en nødlidende sjel, så kast deg i Hans armer – for Han sier om synderen: ”Jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære. Med et langt liv vil jeg mette ham og la ham skue min frelse."

 

Veien til frelse!
Av Peder Tallaksen

Fra nådestolens trappetrinn går ingen vei til fortapelsen. Nei, derfra går veien til himmelen. På Golgata, hvor korset peker opp mot himmelen, hvor du kan se det blødende Guds Lam mellom deg og din Gud, - der er himmelens port. Derfra kan du se opp mot himmelen med den fulle og faste forvissning, at himmelen er deg åpen, din synd er deg utslettet, du ligger i Hans armer, som et barn i mors skjød. Jesus har innviet for oss den nye og levende vei til helligdommen ved sitt blod, og nå går vi trygge og salige på denne blodige bane til Faderens herlighet.

 

Skattens verdi
Av Peder Tallaksen

Vi har mottatt en skatt, som er langt mer verdifull, enn vi selv skjønner. Han forstår dens verd, Han som har vunnet oss den så dyrt. Den er mer dyrebar for Ham, enn den er for oss, fordi Han vet av egen bitter erfaring, hva den har kostet, - men det vet ikke noe menneske. Ham kostet denne skatt mer, enn noe menneske kan uttale, - men oss koster den ingenting. Den tilbys alle av ren nåde.

I 33 år vandret Jesus fattig, lidende, bedrøvet, ofte gråtende her nede. Hans liv er, like fra Hans fattige fødsel og til Han utåndet det siste sukk på Golgata kors, en lidelsesbane, som hele veien er bestrødd med tårer, svettedråper og blod.

Hvorfor gikk Han denne tunge vei? Jo, for å tilegne seg den skatt, Han vil gi deg og meg – nei, ikke bare ville gi, men allerede har gitt til hver enkelt. Tenk engang, hva Guds blod gjelder! Intet mindre kunne rekke til, for å vinne oss denne skatt enn Guds eget hjerteblod. – Men hvor lite vi skatter denne gave, som vår himmelske venn har gitt oss!

 

De begynte å slumre
Av Peder Tallaksen

Men de begynte å slumre. De begynte å få kjærlighet til verden. Deres sinn ble opptatt av timelige ting. Det åndelige ble mindre viktig for dem. De fikk øye for de ting, som tilfredsstilte deres sansers begjæring. De fjernet seg mer og mer fra Gud og nærmet seg mer og mer til verden. Kjærligheten til Gud begynte å kjølne, og kjærligheten til verden begynte å flamme opp. De fikk næring for kjødet, mens ånden hungret seg til døde. De nærmet seg verden og verdslige venner og fjernet seg fra Guds og Guds folk.

Under alt dette tenkte de: Det er enda ikke så farlig. Jeg vet, at jeg engang er omvendt. Jeg er kjent av brødrene og søstrene som et medlem av menigheten. Jeg leser min Bibel. Jeg holder mine bønner både morgen og kveld. Jeg oppfyller mine plikter i mitt kalls gjerning så godt som noen. Hva fare skulle det vel da være for meg?
Slik tenker de, mens det indre samliv med Gud tørker bort. Det er lampens lys, som begynner å dø ut av mangel på olje, og snart er nådelivet slukket, og de står der med kristendommens form, men døde som et tørt tre. Snart legger de seg trygt til å dø, men går bort ulykkelig fortapte for evig. Fortapte for evig!

Men du, som hører dette i dag, vær ikke så sløv og sikker! Tenk ikke: Denne preken angår ikke meg – min sak står på gode føtter – med meg er det ingen fare – jeg har min sak vel ordnet. – Kan så være. – Det ville være godt, om det var sant. Men for alles vedkommende er det ikke sant. Hykleren sitter der, som i sitt selvbedrag går helvete i møte i det håp å se himmel og salighet. – Jeg er sikker på det. På regnskapsdagen vil det bli deg dyrt å svare for det, Jesus i dag ved en ringe tjener legger deg på hjerte. Gud gi, at de sjeler, som er slumret inn i den åndelige død, og de som er på vei til å dø bort fra Herren, i dag måtte få et voldsomt jordskjelv i sin sjel, så de kunne våkne. Her er ingen tid å kaste bort. Ditt livs tråd kan være avskåret, før du tror det. Snart er en her og snart en der hastig rykket ut av tiden. Din tur kan være kommet, før talen er til ende. Er ditt lys brennende? Kanskje det har hevet seg en jordhaug borte på en av kirkegårdene over ditt avsjelede legeme innen få dager. Hvor er da din sjel? Er du våken? Har du hoftene ombundet? Venter du på din Herre? Han kommer i den time du ikke tenker. Herren hjelpe deg til å tenke over disse ting – for snart er det for sent!

 

Løgnens makt!
Av Peder Tallaksen

Djevelen driver det store frafall ved løgn. La oss nå se, hvilken løgn han bruker som våpen.

Med det samme våpen, som han utførte fallet ved verdens begynnelse ved, utfører han dette store frafall ved verdens ende. Med den samme løgn, som han ryddet de første dagers menighet ut av Paradiset ved, vil han rydde de siste dagers menighet ut av verden.

Blid og varsomt, med søte miner kom han den gang som en predikant, som i den inderligste kjærlighet ville hjelpe våre første foreldre til en høyere lykksalighet, og likedan kommer han nå. Ved det vant han seier første gang og ved det vinner han seier annen gang.

Hvor behagelig, oppløftende og sann lyder ikke hans preken: ”Dere skal bli som Gud.” – Å, dette lyder herlig. Her kan ikke være noen fare, tenker hans tilhører. ”Som Gud” – altså fullkommen. Tenk, å komme på et høyere herlighetstrinn og å bli fullkommen syndefri likesom Gud, jo dette tre er meget vakkert å se til.

Med sitt: ”Har Gud virkelig sagt” hadde han rokket deres tillit til den forkynnelse de hadde hørt, og nå var lysten vakt til det fortryllende nye. Lysten fører til bifall og bifall til handling, og nå etes av frukten, og deles til andre. Fallet er skjedd – ulykkelige stund!

Slik er det store frafall under utførelse omkring i alle kristelige land i våre dager. Den, hvis anker er så fast i sannhetens grunn, at han ikke rives med av tidens strøm, er mer enn lykkelig. La deres hofter være ombundet!

Legg nøye merke til disse ting – det er absolutt påkrevd å betrakte dem i denne tid – det er viktig både for tid og evighet! Farene for din sjel er større, enn du selv kan se. Du trenger bestandig til Guds hjelp for å bli bevart.

 

Veien mellom avveiene
Av Peder Tallaksen

Mange vil for å redde sin ære fra å komme tollerveien over Golgata til himlen byde til med sine egne krefter, sin egen makt og vilje, og sitt gode forsett å bringe frem et liv og en daglig vandel, som de selv synes er noenlunde bra, og de håper da, at Gud skal synes det samme. De bygger seg en egen bro til himmelen. Men den brister, om ikke før så i døden, til deres evige skuffelse og fortapelse.

Men Herren sier: ”Alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.” Alle dine gjerninger, de beste med de dårligste, er besmittet med urenhet og ufullkommenhet, og duger ikke til salighet. Vi må alle si med Paulus: ”Jeg vet meg ikke noe annet til frelse, enn Jesus Kristus og Ham korsfestet."

Kjære Guds barn! Bind ditt belte i dag fastere enn før om ditt sinns lender og vær ikke et rør, som beveges hit og dit av vinden.

Det er ikke mindre nødvendig å akte på sin daglige vandel – for mange slumrer inn ved det, at de har en rett lære og en rett oppfatning av de bibelske sannheter, og så akter de ikke på sin livsførsel. Der har Satan lagt en snare for deg, som han fanger din sjel i, om du ikke er årvåken. Mange har tenkt, at det ikke er så nøye med livet, bare det er bra med læren. Dette er en likeså stor fare for din sjel! Er du ikke på vakt her, så er du snart falt i nikolaittenes dype avgrunn. ”Likesom legemet er dødt uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger.” Det er mange, som har funnet sin åndelige død i denne snare.

Vil du redde din sjel, så akt på ditt liv. Rust deg i Herrens kraft. Ikle deg den åndelige våpenrustning. Du vet ikke, når du går ut om morgenen til din daglige gjerning, hva som kan møte deg – du vet ikke, hvilken fare som kan være lagt i din vei, og hvilke snarer Satan kan ha satt i din bane. Går du i likegyldighet og liter på din egen kraft og tenker, som Peter tenkte, da han sa: ”Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt!” – da vil det gå med deg, som det gikk med ham – han var den første som falt og falt grusomt. Liter du på deg og din kraft gjennom livets kamp, så er det snart forbi med deg. Men går du i åndelig årvåkenhet og alltid er beredt på å møte fiender på alle kanter og med bønneropet i din sjel: ”Herre, bevar meg! – Herre, hold meg våken! – Herre, la ditt øye hvile på meg, og la dine sterke armer omslutte meg! – s blir du bevart. Møter det deg fristelser til synd, så si med frimodighet: ”Jeg har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer og helliget og viet mitt liv til min Herre Jesus, som har betalt dyrt for alle mine synder med sitt hellige blod. – Bruk stadig dette våpen og sky det onde under alle skikkelser, så blir du bevart.

 

”La deres lys være brennende!"
Av Peder Tallaksen

Hva er det for et lys? Det er Den Hellige Ånds lys og liv i den troende sjel. Det er en dyrebar skatt, som Herren har meddelt sine barn. Det er det evige liv.
Den Hellige Ånd viser oss hva Kristus er for oss, og hva Han har gjort for oss, og hva Han daglig gjør for oss, og hva Han har beredt for oss i sin himmel. Når Den Hellige Ånd gjør disse ting klare og levende ved Ordets lys i sjelen, da blir Kristus dyrebar for oss. Da styrkes troen, oppflammes håpet og kjærligheten, og man får kraft til å vandre i lydighet i Kristi fotspor. Da er man verdens lys og jordens salt og byen på fjellet, som ikke kan skjules.

 

Himlenes rikes medborger
Av Peder Tallaksen

”Himlenes rike” – det er vår frelsers nåderike på jord. Dette rike er atskilt fra alle verdens riker, høyt opphøyet over alle fyrstedømmer, riker og verdslige makter.
Dette rike består i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Et rike fullt av velsignelse, nåde, fred og liv. Men bare den som selv har erfart det, vet og forstår det.
Det er usigelig godt å være medlem av dette rike. Det er så salig å høre Jesus til, og å være et medlem av Guds nåderike, at verken engler eller mennesker kan forklare det.
Guds rike er lik en sterk festning, som man er beskyttet mot alle fiender i. Det er en nådeanstalt for fattige syndere, som står åpen for enhver som vil gå dit inn. Der er åpne dører for alle, der er kjærlig mottagelse for enhver. Der blir ingen utelukket. Den aller ringeste er velkommen, den aller svakeste kan komme inn i den, den aller fattigste kan komme inn uten penger, fritt, for intet! – og få alt det som riket inneholder.
Og det inneholder alt det enhver fattig synder trenger.
Du trenger syndenes forlatelse, - Guds rike er et forlatelsens rike. Du trenger nåde, - Guds rike er et nådens rike. Du trenger å pleies med ømhet og kjærlighet og å omsluttes med veldige armer, ettersom du ikke kan bevare deg selv, - alt dette vederfares deg i Guds nåderike på jorden. Er det ikke salig? Kan vi undres over at dette rike kalles Guds Sønns elskelige rike?

 

De skal rive himlenes rike til seg! Mt. 11, 12
Av Peder Tallaksen

Du spør: ”Men når nå en synder føler sin egen vanmakt til alt godt, hvorfra får man da kraften til å trenge med makt inn i Guds rike?"
- Følg med her, så skal du se. Herren viser deg ved sitt ord at du er en synder, at du har syndet mot din Gud både i tanker, ord og gjerninger. Han viser deg, at det ikke er noe helt på deg fra issen til fotsålen, at alt er besmittet av synd, synd, synd. Fra den innerste hjerterot og igjennom alle dine lemmer har synden gjennomtrengt deg helt og holdent.
Guds dom over synden lyder så: ”Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.” I tillegg til dette kommer at det er likeså stor synd å forsømme å gjøre det gode som å gjøre det onde.
Våkner nå din samvittighet, så ser du hvordan du ser ut. Her er du under Guds dom. Loven sier bare: Forbannet, fortapt, fordømt for dine gjerningers skyld, for dine tankers skyld, for dine ords skyld, for hele ditt urene vesens skyld! Den overlater deg hjelpeløs.
Gud tar det ikke så lett med din synd som du selv gjør. Du kan ikke skjule den for Ham med falske unnskyldninger. Hvis ikke Guds Ånd har ledet deg til syndens erkjennelse, så du får en tilstoppet munn, kommer du heller aldri til mottagelse av nåden.
Men i denne elendige tilstand smaker det godt å få høre, at ”Jesus Kristus er kommet til verden for å søke og frelse det som var fortapt.” Da merker man at det er liv i disse ord: ”Så har Gud elsket verden, at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.” Guds straffedom over alle dine synder rammet Jesu legeme på korset. Når du nå er så lykkelig at du ser, at Guds dom over synden allerede er bak deg, og Guds evangelium beviser sin kraft, så bryter du igjennom.
”Evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.” Kraften er i Guds Ånd som drar, og den som lar seg dra, erfarer dens kraft.
Naturens krefter duger ikke noe i denne sak. ”Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.”
Vår frelser sier: ”Strid for å komme inn gjennom den trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det.” Det er mange som ville unngå fortapelsen, dersom de kunne drive inn i himmelens havn på sine kjødelige lysters strøm – dog slett ikke av lengsel etter himmelen, men bare for å unngå fortapelsen.
Nei, disse Herrens ord: ”Rive til seg,” vitner om ramme alvor – på livet løst!

Men du arme synder, som ennå forfølges av bevisstheten om dine egne misgjerninger, du, som på alle kanter ser deg omringet av synd, ugudelighet og misgjerninger, - det er i dag åpnet deg en utvei til salighet, og den består i, at du river Guds rike til deg med makt. Du trenger til å bli frelst. Kanskje det er den siste påminnelse du får i ditt liv. Du trenger syndenes forlatelse, - du kan motta den i dag, ja, i denne stund. Herren er nå selv til stede for å meddele den til deg. Tenk på det!
Tenk å få motta det evige liv, nå! Hva mener du? Er det om å gjøre for deg? Tenk å få besegle din barnerett til Guds rike!
Skulle det ikke være om å gjøre for deg? Å, lån ikke ditt øre til deres røst som søker å hindre deg! Løgneren sier til deg: ”Det er bedre å gjøre det en annen gang.” – Å, fly ham! Redd din sjel! Bryt deg igjennom! En annen løgnens røst hvisker: ”Du kan ordne den saken, når du engang skal dø!” – Å, hvor redselsfullt det er å utsette med sjelens frelse på det uvisse.
Hvor ofte ser du ikke dine medmennesker rykkes ut av tiden i et øyeblikk, den ene her, den annen der. Fly alle de røster som vil hindre deg!

 

Fly!
Av Peder Tallaksen

Da Bunyan så, at fordervelsens stad, som han bodde i, var nær sin undergang, flyktet han, satte fingrene i ørene og ropte: ”Liv, liv, evig liv!” Han så ingen annen utvei til redning enn å flykte.
Dyrekjøpte synder, nå kan du bli ført ut av djevelens makt og vold og bli ført inn i Jesu Kristi samfunn. Vil du komme? Å, måtte synden bli så vederstyggelig for deg, at du ville stanse og la deg frelse.
Hvilken hvile i Kristus! – Å, hvor salig du ville føle deg! Hvilken jubel det ville bli i ditt hjerte, når du så deg frelst i forsonerens armer! Hvilken salig velsmak av Guds fred! Da angrer du ikke på at du har sagt verden farvel.

 

Trøst av Kristi død!
Av Peder Tallaksen

Det gjelder om å rive til deg trøst av Kristi død – for Satan vil aldri hindre deg så voldsomt i noen ting som i å tro nåden. Når han forleder deg til synd, så gjør han synden liten og ubetydelig og sier: ”Det er ingen fare.” Men våkner du ved Guds advarsel og ser din synd, så slår han om og tar tingen på en annen måte. Da sier han: ”Nå er det forbi med deg, overgi deg helt, slå en strek over hele ditt liv, du er fortapt og du blir fortapt, og redning er umulig for deg nå, - nåden rekker ikke lenger til.” Slik lyder djevelens røst. Men ennå er det et lengsels sukk i din sjel, ennå ser ditt øye hen imot nådestolen i et svakt håp. Hva er det å gjøre?
Sto det til oss, så var det forbi med oss, - men Herren forlater ikke den som er i nød. Han kommer en slik sjel i møte. Han hvisker i ditt hjerte: ”Jeg har deg ennå kjær, min nåde strekker ennå til for deg – om du ikke kan tro mine løfter, så kan jeg likevel oppfylle dem. Det er ikke så vanskelig for meg å oppfylle dem, som det er for deg å tro dem?” Slik kommer den forunderlige venn i kampens stund. Han sier: ”Jeg vet hvor du er – jeg kjenner din nød – du er ennå min, - jeg vil ikke forlate deg.” Da oppliver Han den svake, usle kjempende sjel igjen, og da vil ditt nådeliv blusse friskere opp enn før – din sjel vil bli som en grønn eng etter regn – for da har den enda friskere farger enn noensinne før.

 

Tre ting å merke seg!
Av Peder Tallaksen

Jeg vil minne deg om tre ting, som jeg vil be deg huske på, når du søker de himmelske gaver.
Hvordan er du kommet til verden, og hva er årsaken til at du er blitt til? – Ja, svarer du, Gud har skapt meg. Nåvel, hold fast ved det. Du er altså en Guds skapning. Herren kjenner sine egne skapninger, og likesom ethvert menneske setter pris på det han engang har dannet med sine egne hender, slik gjør også Gud. Han har dannet deg med sine egne hender, og alt det du har, legemlige og åndelige ting, er Guds henders gjerning. Det var det ene.
Det andre er: Hvem var det Jesus Kristus døde for på Golgata kors, den gang Han hang mellom himmel og jord, full av sår fra pannen til fotbladet, da blodet perlet ut av Hans hellige legeme? For hvem var det Han led og døde? Var det for noen få, særlig merkverdige, gode og bra mennesker? – Langt ifra. Men det vil djevelen, at du skal tro, - men det er en løgn fra helvete. Jesus døde for hvert eneste menneske på jorden, og Han døde for deg – visselig og sannelig også for deg, hvem du enn er. Glem aldri, at da Jesus tok alle synder på seg selv og i sin person fremsto for Faderens rett med all verdens synd, da lå også din synd på Kristi legeme på korset. Husk på det. Så sett da til side all din personlige verdighet, og kom i hu, at det som skjedde for alle, det skjedde for deg, og det som gjelder for andre, det gjelder også for deg.
Og så det tredje. Har du noensinne erfart, at Guds Hellige Ånd har dratt og kalt på deg? ”Å, ja visst har jeg det,” sier du, ”og det er ikke en gang eller ti ganger, men mangfoldige ganger jeg har merket at Ånden har arbeidet på meg.” – Hvorfor? Har du noe særskilt fortrinn fremfor andre mennesker, så Han av den grunn skulle særskilt kalle på deg? Nei, du. Jesus sa en gang: ”Når jeg blir opphøyet fra jorden” – det vil si løftet opp på korsets tre mellom himmel og jord – ”da vil jeg dra” – legg nå merke til det ord som kommer – ”alle til meg.” I dette ”alle” var den aller usleste, aller skrøpeligste, aller elendigste innbefattet, og når Han akter deg verdig til å dra deg til seg, så vil Han i sin utrettelige langmodighet også holde på å dra på deg, inntil Han får dratt deg endatil inn i himmelen.
Når du kneler i bønn til Gud, så kom i hu disse tre veldige grunner: Du er skapt av Gud, du er gjenløst av Gud, du er kalt av Gud. – Disse grunner ligger utenom deg og er ikke falne, om du selv skulle være aldri så dypt fallen, og djevelen kan aldri rokke dem. De er der, enten du tror det eller ikke.
Å dyrebare sjel, om du kunne holde fast ved disse tre punkter, tenk med hvilken fortrøstning, glede og fryd du da skulle gå til din Gud i bønn. Du skulle da også få motta store, herlige og rike nådegaver fra Gud.

 

Bruden
Av Peder Tallaksen

La oss betrakte bruden.
Engang fantes en liten sekt på noen få svermeriske personer, som kalte seg ”Bruden.” De var kommet på den tanke, at de som ikke hørte til dette parti, ikke var Jesu brud. Det var en fryktelig dom! Å avsi en slik dom tilkommer alene Ham som er ”gitt all dom.” De som finner opp slike stinkende løgner, slekter så kjennelig på sin rette far, at de ikke er verd å tale om.
Nei, medlemmer av Jesu brud er alle de som har sine navn skrevet i Livets bok. Dermed skal det stå, og verken fra eller til. Herren – og bare Herren – er det, som kjenner sine. Alle de som Herren kjenner som sine uten hensyn til navn, rang, stand, bekjennelse og nasjonalitet og hudfarge, eller hva du nevne vil – det er bruden.
”Herren kjenner sine.” – Han sier: ”Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg.” Vi må derfor alltid vise slike påstander bort som en djevelsk forførelse, når noen sier seg å alene være de rette kristne, - at deres samfunn er det ene rette, og at man ikke til fulle kan være Gud velbehagelig uten å forene seg med dem. Slik tale er vederstyggelig for Gud.
Hvilket kirkesamfunn hørte røveren på korset til? – Han hadde ikke broderskap med noe annet samfunn enn røverne. Han visste bare en ting, og det var at Jesus led uskyldig, og at Han elsket syndere og var en Herre, som hadde et rike, som han ønsket å få del med Ham i. Han trodde at Jesus alene var den mann, i hvis navn han kunne trede inn i Paradis.
Der ser du hvem bruden er. Det er dem som Herren kjenner som sine.

 

Der er…!
Av Peder Tallaksen

De andre profeter pekte på Kristus med skrevne spådommer, Johannes peker på Ham med sin finger. De sa: Han skal komme – han kunne si: Han er kommet. Før beskrev de hvordan Han skulle se ut – Johannes kunne si: Kom og se deres frelser, her er Han, slik ser Han ut. Hans livs lodd var gitt ham på en tid, da han med pekefingeren rettet imot den ankomne Messias kunne si: ”Der går det Guds lam. Der går det store forsoningsoffer. Der ser dere nådestolen i den nye pakt. Der ser dere påskelammet, som alle påskelam bare var matte skyggebilder av. Der ser dere den store ildstøtte, som opplyser veien for hele det åndelige Israel på ørkenvandringen. Der ser dere den svalende sky, som med salig trygghet vederkveger og overskygger hele Guds hjemadvandrende menighet. Der er den rette manna, som våre fedres Gud har gitt dere. Vel synes Han å være ringe og uanselig, som mannaen i ørkenen, men Han er likevel alene den som er det rette himmelbrød, som gir verden liv. Der har dere den store yppersteprest, som alle yppersteprester var forbilder på. Han slakter ingen får og lam, men lar seg selv slakte for å gå inn i den himmelske helligdom med sitt eget blod. Dette gjør Han en gang for alle, slik at det aldri mer behøves verken offer eller offerprester, slakting eller røkelse – for der er det evig gjeldende røkoffer, som alene er fullkommen velbehagelig for Gud.”
Se slik kan Johannes forkynne dem store og herlige ting og rope ut den nye sabbats frembrudd for å berede folket på å motta sin lenge ventede Messias, Herre, konge og frelser.

 

Ordet!
Av Peder Tallaksen

 

Johannes sier: ”I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.”
- Det er i seg selv en usedvanlig og merkverdig begynnelse av beskrivelsen av frelseren. Det er ingen av evangelistene som begynte på den måten.  Men likesom Johannes var den av apostlene som hadde drukket dypest av Jesu kjærlighetskilde, slik så han også dypest inn i, hva Kristus var. Han så, at fra evighet og i begynnelsen var Jesus. Han er ikke blitt til; for Han var, da alt det som er blitt til, ble til. Vi feirer ikke vår frelsers fødselsfest som om Hans fødsel var Hans begynnelse. Det er aldeles ubegripelig for oss, hvordan en ting, som ikke har noen begynnelse, kan være til. Men når Guds ord lærer det tydelig, så har vi bare å bøye oss for det, tro sannheten og glede oss i det.

Den evige Far, den gamle Jehova, den Herre Sebaot benevner sin Sønn – den annen person i guddommen – med dette navn ”Ordet.”

Likesom Ordet fødes av tanken, slik er Kristus, som her kalles Ordet, likeså vel fra evighet av, som Faderens tanke om frelse for den menneskeslekt, hvis dype fall Han forutså fra evighet av.

At Johannes så sterkt betoner, at Ordet var Gud, er fordi ingen artikkel om Kristus er blitt mer voldsomt angrepet, hatet og hånet av Satan og hans barn enn nettopp den artikkel, at Jesus Kristus er sann Gud fra evighet. Så snart Satan kan få rokket den artikkel og få folk til å tro, at Kristus bare er et alminnelig menneske, så er dermed frelsens grunnvoll kullkastet, og vår frelse hviler på den løse sand. Er ikke Jesus like sann Gud som Faderen er sann Gud, da er Han en bedrager. Han har da ved det bare skaffet seg elendighet, hån og mord. Men var det hos Ham noensinne blitt funnet bedrag eller usannhet, ville Hans fiender med glede ha utbredt det blant folket.

Allerede tidlig la Satan an mot læren om Kristi guddom. I oldkirken opptrådte tidlig kjettere, som anfalt denne sannhet for å svekke denne dyrebare grunnvoll til vår frelse, at Jesus Kristus er sann Gud. Med denne sannhet står eller faller vår salighet. Er ikke Hans forsoningsblod ”Guds blod” (Ap.gj. 20,28), da er ingen forsoning skjedd, og både Han og Hans vitner er bedragere. Men, nei! Den sannhet de vitnet, var kjærere for dem enn livet. Apostlene ville ikke ha dødd for en løgn, som bare brakte dem skjensel, verdens hat, forfølgelse og død til lønn.

Da Pilatus spurte Jesus, om Han var den jødenes konge – med det mentes Messias – svarte Han tydelig og klart: ”Du sier det, jeg er det.”

Jesus Kristus har mottatt guddommelig tilbedelse. Mange har kastet seg på kne og tilbedt Ham, andre har falt på sitt ansikt og tilbedt Ham. Det ville ha vært den gyseligste gudsbespottelse, om noe menneske ville ha mottatt guddommelig tilbedelse. Ikke engang den engel som viste Johannes de kommende ting, ville motta tilbedelse.

Vi ser, at Jesus har mottatt tilbedelse som Gud; vi vet, det er vitner som hørte røsten fra himmelen, fra den evige Fader, som sa: ”Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag: Hør Ham!”
Det er mange vitner om Kristi oppstandelse; men det er ingen som har kunnet motbevise den. Han er av mange og forskjellige personer og på forskjellige tider og steder sett 11 ganger mellom oppstandelsen og himmelfarten. I den dåp til Gud som Han forordnet for ”alle folk,” stiller Han seg selv som den annen person i guddommen. Alt viser oss, at Han er Gud av samme vesen, kraft og evighet, som Faderen og Ånden.
Tenk nå på dette, at den Gud som vi har syndet mot, hvis bud vi har overtrådt, og som har makt til å fordømme og forkaste oss til helvete, at Han ikler seg vår menneskelige natur og kommer til oss for å frelse oss. Å, om vi riktig kunne senke våre tanker dypt ned i denne salige sannhet! Den evige, allmektige Gud ligger i Marias skjød som et lite spedbarn. Han er oss lik i alle ting, unntatt i synd. I Ham bor guddommens fylde legemlig. Han kom ned i armod, fattigdom og elendighet for å løfte oss opp til herlighetens evige fylde hos seg i himmelen.
Kan noe røre vårt hjerte til takknemlighet, ja da må det sannelig være det dyrebare julebudskap, at Gud er blitt menneske for å lide og dø for oss alle.

 

Kristi offers nødvendighet!
Av Peder Tallaksen

Guds uforanderlige lov og Hans likeså uforanderlige vesen var årsaken til, at Han måtte bli menneske, om vi skulle frelses.
Gud hadde bestemt, at om mennesket overtrådte Hans bud, da skulle døden og Guds forbannelse ramme det som en rettferdig straff. Da Guds lov er langt helligere enn ”medernes og persernes lov,” og da Hans uforanderlige vesen forbyr Ham å forandre det som er gått ut av Hans lepper, må Hans rettferdige dom bli utført i den nøyeste fullkommenhet. Kristus kom ”ikke for å oppheve, men for å oppfylle den.”

Derfor ”kastet Faderen alle våres misgjerninger på Ham.”
Derfor måtte ”den rettferdige dø for de urettferdige.”
Derfor måtte Kristus – ikke oppheve forbannelsen, men frikjøpe oss fra lovens forbannelse ved selv å bli en forbannelse – og dette for oss.
Derfor er vi som tror på Ham ”rettferdiggjorte ved Hans lydighet.”
Under Kristi offerdød for oss er Hans blod utgytt til våre synders forlatelse; for ”uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.”

Alene på denne grunn kan Gud være rettferdig, når Han rettferdiggjør den ugudelige; for når én er død for alle, så har de alle dødd. Hadde Gud tilbakekalt forbannelsen, og ikke frikjøpt oss fra den med sin død, da kunne vi ikke være sikre for, at Han jo hvilken dag som helst også tilbakekalte sine løfter.

Men det var skjult for de fleste, at dette lille barnehjerte, som nettopp har begynt å slå i forsonerens bryst, skulle gjennomtrenges av rettferdighetens dødsspyd, og dets blod skulle flyte for all verdens synd. Altså måtte Jesus bli født, Gud bli et menneske for å være et offer for oss alle til forsoning for hele verden.

Kristi Ånd taler i den 40de Davids salme slik: ”Slaktoffer og matoffer har du ikke lyst til – du har boret mine ører – brennoffer og syndoffer krever du ikke. Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.”
Disse ofre var bare dunkle skygger av det Guds Lam, som var det evig gjeldende, det avsluttende og fullkomne offer. ”Han tar bort det første, for å la det andre stå fast. Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle” (Hebr. 10,9-10).

Derfor er grunnen til vår juleglede den, at dette lille barns legeme inneholder det liv som skal gis hen til liv for verden. Det er alle troendes juleglede.

 

I Ham var livet!
Av Peder Tallaksen

Hva er årsaken til at urene syndere får større glede enn de rene og syndfrie vesener i himmelen?
Tenk deg et barn som ligger og kjemper i dødsnød ute på havet. Det anstrenger sine siste krefter, til det bevisstløs begynner å synke. I ytterste sekund redder en barnet og bærer det til dets hjem. Hvem er nå mest glad i dette hus, enten det barn som ble revet ut av dødens armer, eller de andre barn, som ikke var utsatt for fare? Sikkert det barn som foreldrene har fått tilbake som oppstanden fra de døde. Ja, hele huset gleder seg over barnets frelse, og barnet selv gleder seg, som om det var født for annen gang.
Slik ser vi, at englene aldri kan erfare slik glede over sin himmelske herlighet som en benådet synder kan glede seg over sin frelse ved Jesu død for alle hans synder.
Når englene, som er vant med så mye stort, likevel sier ”stor glede,” ja da er den i sannhet stor. La oss aldri glemme dette.

Videre heter det i vår tekst (Joh. 1, 1-14:) ”I Ham var liv, og livet var menneskenes lys.”
Johannes begynner å beskrive frelseren nærmere, og han nevner da først livet, fordi det var Kristi liv, som måtte gis hen i døden for å redde vårt liv. I Kristi lydige liv og levnet, i Hans fullkomne lovoppfyllelse for oss og i hans livs oppofrelse under våre synders dom er vår rettferdighet. Derfor sier Johannes: ”I Ham var livet!” Selv det aller mest fullkomne menneskes liv er usselt og ufullkomment og overfor Guds lovs fordring bare vrakvare; men i Kristus var det liv som loven krevde.
Det er en salighetskilde som vi kan øse strømmer av trøst for våre fattige sjeler ut av.
Når du ser på deg selv og din skrøpelighet, å, gjør da som Moses, da han så tornebusken begynte å brenne: Trekk dine sko av – det er: Erkjenn, at ditt liv er forkastelsesverdig og syndbesmittet – og tred frem med dine nakne føtter – det er: Du erkjenner, at du er en fortapt synder som ber om frelse av nåde alene for Kristi skyld. Når du da ser, at du eier Kristus, da eier du Hans liv, så har du nok i det. ”I Ham var livet,” og i det liv har vi evig salighet og evig rettferdighet.

 

Vår gjenvunne herlighet - ved Ham!
Av Peder Tallaksen

Han ville være og bli et menneske som vi i alle ting, unntatt i synd. Han har elsket vår slekt så inderlig og så høyt, at Han har villet smake alt, alt, alt, det som falt i vår lodd. Derfor lot Han seg unnfange i morslivet, utvikle under morshjertet som et alminnelig foster, bli født på alminnelig og naturlig måte, bli oppfostret fra barnealderen til manndomsalderen og siden dele med oss alle livets lidelser og byrder, sorg og savn.
Vi ser Ham gå under sorg og smerte. Vi ser Ham trett av veien under dagens hete ved Sykars brønn. Vi ser Ham i tårebønner natten over på de galileiske fjell. Vi ser Ham stå med et medlidende hjerte ved båren til enkens sønn i Nain. Vi ser Ham med disiplene ute i fiskebåten. Vi ser Ham ved de syke og fattiges sykeleier. Vi kan finne Ham overalt, hvor det er nød. Han vandrer omkring i Betesdas bueganger for å helbrede dem som vil bli friske; vi ser Ham ta lange omveier for å hjelpe de elendige. Her ser vi, hvilken usigelig kjærlighet so har dratt Ham ned fra herlighetens himmel for å hjelpe de falne syndere.

Kast et blikk på den herlighet Han hadde hos Faderen, før Han kom til verden! Fra evighets morgengry var Han tilbedt av de mange millioner engleskarer. All himmelens herlighet frydet Ham der oppe, hvor glansen og storheten overgår alle våre menneskelige begreper. Vi kan ikke rekke lenger, når vi tenker på den herlighet som er i vårt faderhus i himmelen, enn til det Johannes avmaler for oss i Åpenbaringsboken.
Hans skildringer bringer vår tanke så vidt som den kan strekke seg; men allikevel så tør vi si, at ennå er det ikke åpenbart for noe menneskeøye den herlighet, Gud har beredt for dem, som elsker Ham.

Der oppe er det, vår Herre Jesus Kristus har tronet fra evighet av, og nå stiger Han ned i et slikt dyp av menneskelig elendighet, at vi må spørre med forundring: ”Hva har kunnet bringe Ham til det?” Og svaret blir bare dette: ”Han elsket.” Der stanser alt. Han elsket oss mennesker.

Når vi nå ser på, at Han elsket menneskeslekten, så Han forlot denne herlighet for å komme ned i vår elendighet, så glem ikke å tenke på, at du for din egen del er gjenstand for Guds kjærlighet. Man har så lett for å kaste blikket utover det store og hele, så man glemmer seg selv. Men glem ikke deg selv. Vær riktig hjemme hos deg selv i ditt sinn på denne juledag.
Kanskje det kunne være godt for deg, om du lukket øynene sammen og foldet dine hender og gjentok disse ord: Det er for min skyld, Faderen sender ut sin enbårne Sønn og river Ham fra sitt faderhjerte. Det er for min skyld, at Immanuel, Guds høylovede, kom ned på jorden. Å, gjem det i ditt hjerte, for skal du ha gagn av julebudskapet, så la ikke tankene bli atspredte. Si i din stille sjel: Det er for meg Han kom, for å smake alle de lidelser som jeg for syndens skyld er kommet ut i. Det er mine synder Han vil ta bort og bære på sitt hellige legeme opp til straffedommens rettersted. Det er alle mine synder, med alle deres forbannelser, som Han vil begrave i Josefs hage. Det er den død som jeg ved synden har pådratt meg, som Han vil smake av Guds store nåde og således dø den død, slik at den for meg blir til en herlig gjennomgang til udødelighetens land. Det er for meg Han vil gråte sine mange bitre tårer under følelsen av den skyld og brøde jeg har besmittet meg med, men som Han påtar seg på sitt hellige legeme og sin syndfrie sjel. Det er under mine synder Han vil svette de store og tunge blodsdråper i Getsemane hage. Det er for mine misgjerninger Han ikler seg et legeme, som Han vil ofre for mine synder. Det er for meg Han påtar seg å bli et naturlig menneske, idet Han tar blod av kvinnens blod, så Hans blod blir likeså fullt menneskelig som guddommelig blod, og dette blod kom Han for å la flyte til en fullkommen syndsforlatelse for alle mine synder.
Hold deg endelig dette for øye, at det er for dine synder alt dette er skjedd, så din tanke ikke skal atspredes. Det er for å vinne en herlig utgang fra dødens mørke til en ærefull oppstandelse for deg og meg, det er for å åpne for oss det paradis som synden har stengt, det er for å bli den evige yppersteprest, at Han treder inn i den helligdom som ikke er gjort med menneskehender, og der bærer frem sitt eget blod for oss som den seiervinner som har erobret igjen alt, som vi hadde tapt ved synden, og således skal vi ved Ham gå inn i herligheten, arve herligheten i himmelen med Ham og få igjen den salighet som vi er skapte og bestemte av Gud til.

Når vår tanke hviler ved dette, sier vi i dag av hele vårt hjerte: ”Hjertens velkommen, du, alle kongers konge, du, Guds velsignede Sønn, velkommen til denne verden, velkommen i menneskelig kjød og blod!”

 

Alt i Ham?
Av Peder Tallaksen

Også Josef drog opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var med barn. Luk 2:4-5

Ned Jesus til skatt og rikdom er man lykkelig og glad, hva som enn kan møte på vandringen. For hva er vårt liv her nede?
Er det et paradis, vor vi skal bygge og bo? – Nei, vi sier med David: ”Jeg er en gjest hos deg, en fremmed som alle mine fedre.”
Er det her du skal ha din himmel og fornøyelse? Å nei, vi vandrer gjennom fiendeland, hvor vi verken natt eller dag kan være trygge for å overfalles dels av djevelens listige piler, dels av verdens vold og makt, dels av våre egne onde tilbøyeligheter og lyster, som ligger i den menneskelige fordervede natur.
Derfor ser du, at ditt liv her nede er og må være et kampens liv, et liv, hvor du ikke kan vente deg eller bør vente deg hvile, glede og herlighet i det ytre, som Gud har beredt for deg, når dagene er talte. Han vil derfor i Josefs og Marias historie avmale for oss det rette og sanne forhold, som en kristen skal stå i her på jorden.

”Men,” kan noen si, ”er det da synd og urett å ha et eget hus, et godt og hyggelig hjem og timelige gode ting, som man kan erverve seg med flid og omtanke?” – Da svares: Med det rette syn på dette kan du besitte det, slik at du ikke for dets skyld synder mot Gud; men at det ligger en større fare og fristelse i det enn i fattigdommen, kan dog ikke benektes; for jo mer Herren tildeler deg av det jordiske gods, desto større ansvar hviler det over deg for, hvordan du husholderer med det som Gud har betrodd deg.
Kan du ha de jordiske ting på en slik måte, at det like mye gleder deg, når de farer ut av ditt hus, som når de kommer inn, så kan du bli bevart. Kan du ha det på en slik måte, at det ikke hindrer deg i å ha din sjels og ditt sinns glede i Herren alene, da kan du besitte det, uten at det skader din sjel. Prøv deg, om du kan være villig til å ofre det i hvilket som helst øyeblikk.
Det hviler et ansvar på den rike og mektige, som jeg vet kan bli drøyt nok for ham å gjøre regnskap for, når Kristus kommer tilbake.

Det er likevel også farer for den fattige. Han fristes til fremtidssorger og bekymringer for morgendagen. Men kan Gud få tukte ham til alltid å hvile ved Hans løfter, da er det godt å ikke være belemret med denne verdens forfengelighet.

Det ligger alltid en tilbøyelighet hos Guds folk til å klage over den stilling, som Gud har satt oss i, og til å se med begjærlighet etter en annen stilling, som vi tror skulle være bedre for oss. Men se dypere i saken! Kommer ikke all gave, både legemlig og åndelig fra Ham, om hvem Jakob sier: ”All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos Ham er ingen forandring eller skiftende skygge” (Jak. 1,17).  Og apostelen Paulus sier: ”Hva har vel du som du ikke har fått?” (1 Kor. 4,7). M.a.o.: Har du noe som Gud ikke har gitt deg? Har du ikke fått alt av Ham? Nåvel, har Gud gitt deg det, så kan du vel av det utlede, at Han har forstand til å gi deg, både hva du trenger og det som er gagnlig for deg. Har du altså fått det du har, av Gud, så kan du være viss på, at Han skjønner bedre, hva du behøver enn du skjønner det selv.

 

Elsket av Ham?
Av Peder Tallaksen

Jesus står en dag og taler for den tallrike folkeskare, for fullt hus, mens Maria og hennes øvrige sønner står utenfor og er hindret av menneskemassen fra å komme inn. Så kommer et bud inn til Mesteren og sier: ”Se, din mor og dine brødre står utenfor og vil få deg i tale!” Jesus svarer: ”Hvem er min mor, og hvem er mine brødre? –”; Han stanser ved denne tanke; jeg har nok mange slike, vil Han si, det er ikke bare dem som står utenfor; se på alle disse – og så ser Han på alle, som tror på Ham – de er meg like så kjære som den naturlige mor, som fødte meg i stallen i Betlehem. Mine brødre er også alle disse, som tror på meg og elsker meg og følger meg; de er likeså fullt mine brødre som de som er min mors øvrige sønner.

Det er noe som riktig burde glede oss, at den Herre Jesus elsker oss like fullt og like hjertelig, like trofast og like brennende og like evig, som Han elsket sin jordiske mor Maria.

Vi skulle ikke la slikt gå upåaktet hen, men glede oss i våre sjeler over den kjærlighet, som vi er elsket av den store himmelens og jordens Herre med.

 

Se! – og gå!
Av Peder Tallaksen

La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss. Luk 2:15

Når Herren har kalt oss til sin gjerning i sitt rike, la oss da tro fast på Gud, og villig lyde Ham, som vi ser hyrdene gjør. La oss aldri gjøre som de som bygde Babels tårn; det den ene bygde opp, rev den andre ned, derfor måtte de forlate arbeidet. La oss med enige hjerter og på Ordets grunn og med blikket på Jesus handle i tro og i lydighet. Det fører alltid til fremgang og seier.

Hyrdene ga sine kyr og sine får Gud i vold og dro av sted. Hvor få som gjør dette etter dem; for de fleste lar seg hindre av sin timelige omsorg og sine forretninger i å søke Jesus.
Akk, hvor hjertesønderslitende disse, til ingen nytte, vil gråte over sin dårskap på den store dag! Akk, om enhver kunne se, hvilken dyrebar gave vi har i Jesus, så ville ingen la seg avholde fra å søke Guds rike og Hans rettferdighet først.

Hyrdene gjorde ingen innvending for de vanskeligheters skyld, som kunne møte dem. Hvor lett kunne ikke den tanke oppstå hos dem: Det er vanvittig å gå til Betlehem midt på svarte natten. Ingen er oppe nå, og ikke kan vi banke på alle dører. Vi drøyer til vi har lyse dagen for oss.

Nei! Tro og lydighet treder alle innvendinger med forakt under fot som visnet løv, og lar følgen av det bringe Gud ære eller skam.
Hvor mange ganger er ikke du, som har tenkt din frelse, blitt hindret av djevelens innvendinger. Lær nå av hyrdene, at på øyeblikkelig lydighet følger usigelig salighet.
Jesus Kristus er kommet til verden for å frelse syndere. Du behøver denne frelse. Begi deg nå med en gang dit hen, hvor frelse er å finne. Kristus er nå  i sitt ord, likesom Han den gang var i Betlehemskrybben, og likeså – ja, enda lettere, enn hyrdene fant frelseren med sine øyne, kan du finne Ham med ditt hjerte i dette øyeblikk. I din Bibel kan du finne, at Jesus er gitt deg til frelse, at Han har båret alle dine synder, at Han har tatt på seg å fullføre all din rettferdighet og åpne himmelens porter for deg. Når du nå enfoldig åpner ditt hjerte for Herren, vil Den Hellige Ånd lære deg å kjenne dine synder og forklare Kristus for ditt hjerte og lede deg til rettferdiggjørelse og gjenfødelse. Ransak, om du er født på ny. Millioner navnkristne går til helvete med hele kunnskapen i hodet, mens en liten, Foraktet hop av gjenfødte Guds barn med det evige liv i sin sjel drar lykkelige til himmelen.
Nå vet du veien likeså godt som hyrdene. Men om du, likesom de, vil vandre den, det overlates til ditt eget ansvar. Betal nå hyrdene for deres lærdom med det, at du skåner dem fra å oppstå som vitner imot deg på dommens dag til din rettferdige fordømmelse, om du ringeakter den lærdom, de ga deg.
Mange sjelehyrder vet veien til salighet likeså godt, som disse fehyrder visste veien til Betlehem, uten noensinne å vandre den selv. Mot disse vil våre Betlehemshyrder sammen med de tusener av fortapte sjeler, som var overlatt til disse leiesvenner, stå opp i dommen og stadfeste fordømmelsesdommen over de stumme hunder som ikke kunne gjø. – Det ”overflødige brød,” de har nyte, krydret med stikk i samvittigheten, mens de var ”leiesvenner” i ”Faderens hus,” får de god tid til å gråte over i den evige pine.
Hyrdene fikk en rik lønn for sin vandring til Betlehem. De ville ikke for alt i livet ha unnvært, det de fikk se her. Også du, dyrekjøpte sjel, vil, når du lyder Herrens stemme og vandrer til Jesus, se deg salig i verdens forsoner, og du vil aldri i livet glemme den lykkelige stund. Det blir din salighet i livet, din trøst i døden og din lovsang i himmelen for hele evigheten. Tenk, hva du våger ved å forspille en slik salighet!
Det var ikke ved tunge gjerninger, hyrdene ble salige. De sier: ”La oss nå gå rett til Betlehem og se…” Se kan enhver gjøre, som har fått øyne å se med. Gud fordrer aldri, at en synder skal gjøre noe til sin salighet, men bare, at han ser på det Gud har gjort. Hva trengte de israelitter, som ble bitt av slangene i ørkenen, å gjøre? – Bare å se på kobberslangen som glinset på toppen av stangen. Hold nå fast på det! – Hva har en synder å gjøre for å bli frelst? ”Gå til Betlehem og se de ting som er skjedd der.” Der har du det. Like til Jesus og se, hva Han har gjort for deg, og hva du har i Ham. Se og tro, og du er salig. Det er godt å høre for dem som føler sin fordervelse, syndens makt, og sin egen vanmakt til alt godt. Vend ditt blikk til Jesus! Det kan du gjøre.
Stemmer dette overens med evangeliet i sin alminnelighet? Vi må se etter i Ordet! Hvilken salighetsvei lærte døperen Johannes? – ”Se, det Guds lam som bærer (bort) verdens synd.” ”Han skal vokse, jeg skal avta.! Der har du det.

Da Filip hadde sett seg salig i frelseren, tenkte han på sin bedrøvede kamerat, som satt i sine dype tanker og grublet. ”Akk,” sukket han, ”om også Natanael hadde erfart, det jeg har fått se i frelseren!”
Filip fant Natanael og sa til ham: ”Ham som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om, Ham har vi funnet: Jesus, Josefs sønn fra Nasaret.” Da spør Natanael: ”Kan det komme noe godt fra Nasaret?” Da svarer Filip: ”Kom og se!” Han fikk også se Jesus Kristus, trodde og var salig.
Videre heter det: ”De så opp til Ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam.” Jesaja visste ikke noe bedre å rope til folket enn: ”Se, deres Gud!” Paulus kjente ikke noen bedre måte  enn å fremstille ”Kristus som korsfestet for deres øyne” og rope til dem: ”Se på Jesus!” Selv Herren kjente ikke noe bedre middel mot Tomas’ vantro enn: ”Se mine hender og min side!”
Så er det da bare den gamle sannhet vi forkynner, og synger derfor enda en gang:

Det er liv i å se på det Golgata kors,
Ja, just nu er det liv og for deg.
Å synder, så kom da til Ham og bli frelst,
Se på Ham som tok straffen på seg!

 

Se! – og gå!
Av Peder Tallaksen

La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss. Luk 2:15

Jeg kan høre, at du sier: ”Jeg har ikke tenkt på å gjøre det i dag.” Hadde hyrdene tenkt på å gå til Betlehem midt på natten? Langt ifra! De gikk, da Gud kalte dem. Gjør du likesom dem, da blir du like salig som dem.
Hyrdene gjorde ingen forberedelser, men gikk, just som de sto. De kunne ha tenkt: ”Til fine folk i fine hus kan vi umulig gå i våre hverdagsklær. Det lukter jo sau av oss. Vi må dog hjem og få stelle oss litt.”
Slik tenker og handler mange og ved det forspiller de sin frelse. Men hyrdene handlet ikke slik. De kom som de var til Betlehem og fant Jesus i krybben og er salige i Ham.
Var hyrdenes drakt ikke til hinder for dem, så er dine hverdagsklær – det er ditt syndeliv, din skam, din mangel på alt godt, din hardhet, din elendighet – heller ikke noe hinder for deg. Jesus er deg nær nettopp nå. Du kan få et møte med Ham i denne stund. Velsignede sjel! Gid, du ville!

 

Sannhet i hjertets innerste!
Av Peder Tallaksen

Les: Mt. 23, 34 – 39

Dette Guds ord som vi leste hos Matteus, er en del av en tale, som Herren holdt for de skriftlærde og fariseerne, og som Han bebreider dem deres hykleri i, og fremstiller for dem deres gjerrighet og utbruddet av deres onde hjerter, som gir seg til kjenne i det, at de legger svære byrder, som de vanskelig kan bære, på sine medmennesker, - byrder som de selv ikke vil røre med en finger. Videre, at de ”gjør alle sine gjerninger for å bli sett av menneskene. De gjør sine bønneremmer brede og sine minnedusker store.”: dvs., at de pryder seg med en ytre åndelighet for å vinne folkets aktelse og respekt ved det.
Men Jesus blotter her deres hjerters ondskap. ”De vil gjerne ha hedersplassene i gjestebudene og de fremste seter i synagogene, få hilsninger på torgene og bli kalt rabbi av menneskene.”
Det måtte være underlig for dem selv å høre, når Jesus likesom vender deres indre ut, for at de skulle lære seg selv å kjenne, mot deres vilje, da det smakte meget bittert for dem å høre.
”Men,” sier Han til disiplene, ”dere skal ikke la dere kalle rabbi, for én er deres mester, men dere er alle brødre… Og dere skal ikke kalle noen på jorden far, for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere lærere, for én er deres lærer, Messias. Men den største blant dere skal være tjener for de andre.”
Her har vi årsaken til de skriftlærdes og fariseernes dype fall, nemlig hovmodet.
For at Jesu disipler nå ikke skal falle i det syndedyp som disse folkets ledere er falt i, advarer Jesus dem mot hovmod. Og var det nødvendig å advare dem mot hovmod på den tid, så er det ikke mindre nødvendig å advare Guds menighet mot det nå. For hovmodet kommer av, at man ikke kjenner sin egen dype fordervelse. Det er mangel på syndserkjennelse, som bringer folk til hovmod, og hovmodighet er den kilde, som alle de laster suger sin næring av, de som her regnes opp i dette kapittel som vår tekst er tatt ut av.

 

Gi akt på det som Han har gjort!
Av Peder Tallaksen

”Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gir tiende av mynte og anis og karve, men lar ugjort det som veier tyngre i loven: Rettferd, barmhjertighet og troskap. Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes.” – De hadde hele sin tanke rettet på å tjene Gud med sine gjerninger, Herren derimot vender opp ned på denne tanke og viser dem, at hvis de vil tenke noe som kan bli dem til salighet og frelse, så må de tenke på de gjerninger som Gud har gjort for dem, og han viser dem derfor hen til tro og barmhjertighet.
Tro er å fatte og motta det som Gud har gjort for oss, og det bringer Herren den ære Han fortjener. Det motsatte holder de på. De vil ved sine egne gjerninger selv fortjene saligheten hos Gud, for at æren skal tilfalle dem selv. Ser dere her, hvordan hjertet er fullt av ondskap og vil trekke til seg alt som kan tenkes å bringe dem ære og anseelse hos menneskene? Gud hjelpe oss, at vi måtte ta lærdom av dette og vokte oss for alt som vekker Herrens vrede mot oss!

 

Å fare herfra i fred
Av Peder Tallaksen

Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse. Luk. 2,29

Å fare herfra i fred – det er lett å si og synes lett forstått; men likevel er vel ikke noe mer misforstått enn nettopp dette. Den som kunne se de millioner som stadig senkes ned i fortapelsens fæle avgrunn, i det øyeblikk de dør i ”fred,” den kunne ikke holde ut dette syn, men måtte dø av skrekk. De fleste ugjenfødte mennesker dør i fred. Men, kjære Gud, for Jesu navns og blods skyld bevar oss fra denne fred!

Hva er årsakene til dette? De kan være mange; men jeg vil vare peke på noen av de mest alminnelige.
Religiøse og tilsynelatende ivrige predikanter, som har noe vennlig og vinnende i sitt vesen, men er åndelig døde, er kommet inn i sognene, selv om ingen har kalt dem. De gir seg ut for å være kristne og lykkes snart i å få folk til å tro det og vinner tillit ved det. Eier de i tillegg litt fremstående begavelse, kan de desto bedre skjule ulvetennene med fårepelsen. De får nå som regel mange tilhørere og driver hardt på med å straffe synden. De formaner ivrig til bot og helliggjørelse. Folket følger så den anviste vei til et rosverdig liv og søker å forbedres hver dag i liv og levnet.
De synes, at en forandring har skjedd med dem. De forbedrer daglig sitt liv, så godt de formår og forstår – går nå også flittig til alters og til kirke. De legger seg håpefullt og så inderlig fornøyd på sin dødsseng. Presten meddeler dem nå ”sakramentet.” – Så farer de herfra i fred. – Den nærmeste slektning lukker de brustne øyne igjen, mens den evighet som sjelen svever i, har åpnet deres øyne for den fryktelige sannhet, at freden var falsk. – Fortapt, fortapt! – Ugjenkallelig fortapt!  Dette er den største gatedør, som de fleste strømmer inn i den evige pine gjennom.

Hva besto egentlig feilen i? Jo, de var ikke gjenfødte! Uten å være født på ny kan ingen se Guds rike. ”Budet drepte” dem aldri. De ble heller aldri ”levendegjort av Ånden.” De ble bare til ”de mange leiefolk i Faderens hus, som har overflod av brød.”
De ble aldri den fortapte sønn, som sulten og naken lå skamfull i Faderfavnen. De var i bryllupshuset, men i sin egen kledning. De var jomfruer, men uten olje. De var grener på vintreet, men uten liv. ”De blinde er blindes veiledere og faller begge i grøften.” Ikke noe under, at Jesus, som ser alt dette, roper: ” Ve dere, blinde veiledere!”
Hvor fælt å være prest for mennesker uten å være prest for Gud1

En annen grunn til at mange dør i den falske fred, er frafall ved uårvåkenhet. De var engang sønderknuste ved loven. De var i den åndelige fødselsnød. De var engang ærlige og elskelige nådebarn og hadde det evige liv i Guds Sønns tro. Alt gikk godt en lang tid, jevnt og stille. De ble mindre våkne overfor sitt hjerteforhold til Jesus. De forlot så gradvis den første kjærlighet. De såkalte mindre synder ble mindre smertelige for dem. Den kontinuerlige renselse i Jesu blod fra all indre urenhet ble av mindre betydning enn livets utside. Iveren for den rene lære og samfunnets fremgang blomstrer, mens den barnlige og inderlige kjærlighet til Jesus selv – visner. Åndens minnelser aktes mindre, og sjelen kommer så smått i en slumrende tilstand, likesom da Samson sovnet i Dalilas skjød, inntil hårlokkene, som hans kraft lå i, var raket av ham.
Han kan ha navn at han lever, selv om han er død. Han har nå ikke slik frykt for seg selv, at den driver ham til nattekamp med Gud, til det dages. Hans ro blir en åndelig dødsro. Han dør i stille fred. – Men freden var falsk. Hans sjel er fortapt! Han var tro en tid; men han var ikke tro til døden.
Akk, skulle ikke dette være et advarende eksempel!

I tillegg til dette kommer enda en skare navnkristne i den verdslige kristenhet, så uttallig som sand i strand, som slumrer på det for dem så behagelige leie, som kalles dåpen. I mange og lange år hører de ikke en preken, uten at dåpen stadig blir satt i Kristi sted og gjort til en avgud.
Det lyder vanligvis slik: ”Å komme tilbake til dåpen, - å tenke på sin hellige pakt i dåpen, - å trøste seg ved dåpen, - å glede seg i dåpen, - å hvile i dåpen osv.”
Dette er behagelig for den gamle Adam og en makelig vei for det dovne kjød og blod, og tusener slumrer så søtelig inn i døden i denne falske fred i troen på dåpen. – Hvilket sjelemord!

Annerledes var det med Simeon – pris skje Gud! Han hadde en fred som var verd å eie. Han hadde ikke mye kunnskap om Jesus, men han hadde – Jesus. – Han hadde fornemmelsen av, at når han eide Jesus, så var ingen ting, ikke engang hans eget liv verd å eie.
Jesus var gått inn i ham, derfor var han gått inn i Jesus, og nå ville han bare gå inn i himmelen med Jesus og verken høre eller se eller vite noe mer.

Lykkelige Simeon! Han er fart herfra i fred. Ja, den fred som overgår all forstand. Gud gi, at vi alle hadde den fred1

 

Simeons fire Åndens gaver
Av Peder Tallaksen

Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon, en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham. Luk. 2,25

”I de utlevde er visdom, og dagenes lengde gir forstand. La dagene tale og års mangfoldighet kunngjøre visdom.”
La gamle Simeon, hvis ånd har vandret lenge i de himmelske helligdommer, og hvis føtter har vandret så lenge i Herrens jordiske forgårder, i dag lære oss Herrens gamle, gode stier.
Gud som alene er ufeilbar, gir ham det vitnesbyrd, at han er rettferdig – gudfryktig – at han ventet på Jesus – og at Den Hellige Ånd var over ham. – Fire hellige egenskaper besitter denne ærverdige olding.
Den som har Simeons lodd, eier mer enn den som bare eide alt gull og alle skatter i verden.

Likevel, så stort dette enn er, så kan enhver som følger Herrens kall få motta samme åndelige rikdom. Behold nå endelig denne tanke levende, at hvem som vil kan få de samme goder, når vi nå betrakter disse fire Åndens gaver, som var forent i denne elskelige Herrens tro tjener.

Han var rettferdig.
Da det første som times en synder som overgir seg til Herren, er å bli rettferdig, så nevnes også dette først. Den som er oppskremt av loven, har forgjeves forsøkt å gjøre seg selv rettferdig ved sine egne gjerninger og faller vanmektig og dømt i samvittigheten Gud til fote, - han får til sin store forundring se, at ”Gud er den som rettferdiggjør,” ikke den som fordømmer en sørgende synder, men den som rettferdiggjør den ugudelige. Pris skje Gud! Vi har en vennlig og god Far i himmelen, som kan være rettferdig idet Han gjør rettferdiggjør store misgjerningsmenn, fordi Han for atten hundre (nå to tusen) år siden lot alle våres misgjerninger ramme Ham som var uskyldig, men døde for de skyldige, som lydig inntil døden selv bar våre synder på sitt legeme opp på korsets tre – og der var også alle Simeons synder med. Og da han nå trodde på Jesus, var han ”rettferdiggjort ved Hans lydighet.”
Dette ga også Simeon lyst og kraft til å leve et rettskaffent eller rettferdig liv til Herrens ære. Han hadde fått det sinn, at han hatet all urettferdighet.

Han var gudfryktig.
Det er: På samme tid som han inderlig elsket Gud, har han også en hellig ærbødighet for Hans store majestet.
Han fryktet ikke for å bli forkastet av Gud eller for å bli straffet av Ham; han var seg vel bevisst, hvor inderlig Gud elsket ham; men han fryktet for, at han ved uårvåkenhet eller ved for liten motstand mot det ondes makt skulle gjøre sin gode Far imot og dertil skade sin salige hjertefred.
Han lignet ikke en tjener som alltid tenker med uro på sine gjerninger og sin krevende herre, men det lykkelige barn som fryder seg i sin Fars rikdom og kjærlighet og beskyttelse og omsorg i alle ting, som angår Hans kjære barn.
Denne gudsfrykt, som Herren priser ham for, var helt motsatt det støyende uleven som noen driver nå under skinn og navn av gudstjeneste. Av ham kunne det ses, hvordan vi skal ”tjene Gud til Hans behag, med blygsel og ærefrykt.”
Han er et eksempel til etterfølgelse for de unge så vel som for de gamle. Hans livsprinsipp var å gjøre Guds vilje. Kunnskap om, hva Gud ville, søkte han ikke i andres meninger, langt mindre i fornuftsslutninger, men alene i Guds eget ord. Da var han heller ikke i tvil om, hva Guds vilje var. Hvor sørgelig få av hans slekt det er å møte i våre dager!

Han ventet alltid på Kristi komme.
Det kom av det, at han trodde, Gud mente, nettopp det Han sa i sitt ord. Han svermet ikke for fortolkninger, men tok Ordet enkelt, som det sto skrevet. Han leste i de gamle Skrifter det ene løftet etter det annet om Messias som skulle komme. Han visste med den største ro, at Gud ikke kan lyve. Og derfor ventet han, uforstyrret av sine forhånere, med fast tro og inderlig bønn på Kristi komme i kjødet.
Gud, som hører alles bønn, hørte også hans bønn og ga ham som svar en Åndens åpenbaring, at han med egne øyne skulle få se Messias. Vant med å alltid forlate seg på Herren har dette gledet hans sjel usigelig, og nå venter han daglig å få se sin elskede frelser.

Den Hellige Ånd var over ham.
Han var likesom Stefanus full av Den Hellige Ånd. Dette blir jo lett å forstå, når vi tenker på det foregående som vi har betraktet.
Han bøyde seg i lydighet under lærdommer i Ordet og var også Gud lydig i sitt liv; for ”Gud har gitt dem sin Hellige Ånd som lyder Ham.”
Ved lydighet mot Gud får Ånden stor makt i Guds barn, men ved ulydighet støter man Ånden bort. Vil derfor noen ha en større fylde i sjelen av Guds Ånd, så kan man få det som følge av større lydighet mot Gud. Dette kalles også ”renselse i Åndens lydighet.” Hvor såre få som har åpent øye for dette og daglig øver seg i det.

Hvor langt mer elskelig de kristnes samliv ville være, om de troende la vinn på å ikke bedrøve Ånden ved ulydighet. Ved gjentagende å bedrøve Ånden utslukkes den. Paulus skriver til tessalonikerne: ”Utslukk ikke Ånden.” Dette er et ord til oss alle.
Til efeserne skriver han: ”Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, Han som dere har fått som segl til forløsningens dag.”
Den som tar dette til hjerte og lyder Guds formaning, vil også bli overskygget i rikt mål av Den Hellige Ånd likesom gamle Simeon. Følgene av det vil da snart vise seg; for ”Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.”
Han korsfester kjødet med lyster og begjæringer og lever i Ånden og går frem i Ånden.

 

Simeons bønn
Av Peder Tallaksen

Av Simeon lære vi å be kort og enfoldig. Han sier: ”Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.”
Han tviler ikke på sin barnerett hos Gud, men sier med frimodighet for Hans ansikt, at han er Hans tjener. Det forråder en uforsvarlig sløvhet og mistillit til Gud og Hans ord, når noen går i uvisshet om sin nådestand. Det bringer Gud vanære, en selv unødig lidelse og kval og andre bedrøvelse og uhygge. Alt hjelpes og rettes i det øyeblikk man tror den nåde, som er gitt alle.
Merk vel: er gitt alle. Ikke: skal gis. Nåden ”den som Han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av.” Altså gitt1
Priset være vår kjære Far, som ”i Ham har utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt.”
Den som bare mottar, det som er alle gitt, den har det som ikke alle har.
Hvor unyttig den martrer sin sjel som ikke tror den gitte nåde. Så ubarmhjertig var ikke Simeon mot seg selv.

Nå vil han fare herfra i fred. Tenk på, hvor salig å fare hjem til Jesus i fred! Det er godt å være kommet vel til verden; men det er bedre å være kommet vel ut av den. Han eier ikke spor av frykt for døden; for han har dødens og helvetes overvinner i sitt skjød.

Er Jesus kun vær fører,
Da kan vi vandre trygt;
For den, som Ham tilhører,
Har ingen grunn til frykt.

 

Etter ditt ord!
Av Peder Tallaksen

En meget viktig lærdom, som ikke alle har innsett verdien av, hadde Simeon lært. Den faste ankergrunn for Simeons tro og håp var denne: ”Etter ditt ord.” – Dette er et solid fundament. Å ha et ord fra den rettferdige, sanndrue Gud, den allmektige, - den grunn er pålitelig, urokkelig og står i alle stormer.
Dernest å forlate seg på det, hvordan det så ser ut og føles, - det bringer Herren ære og hjertet fred og salighet.
Akk, de ulykkelige mennesker som på innbilningens vinger svever i det løse som lyktemannen, eller bygger luftslott på blotte følelser, de kommer til å begråte sin dårskap enten her eller hisset.

Det er så enkelt å tro, hva Gud har sagt. Se her. Gud sier: ”Synder, kom til meg.” Kom da du. Han sier: ”Dine synder er deg forlatt for Jesu blods skyld.” Si da som Simeon: ”Ja, Herre, etter ditt ord.”

Så enkelt og likefrem har Simeon først trodd, at han skulle få se frelseren, fordi Gud hadde sagt det, og nå er øyeblikket kommet, at han kan si: ”Mine øyne har sett din frelse.”
Dette er den rette vei. Tro først, siden får man som Simeon både se og føle og fryde seg riktig til gagns.
Det er klokere å søke i Guds ord etter grunnvoll for troen enn å søke i seg selv etter følelser til å tro på. Følelsene er lik den skjønne luftspeiling med deilige hager og prektige palasser; men det svinner bort og etterlater et tomt rom i det blå. Likeså går det med våre følelser.
Men den som tror Ordet og slutter Jesus som her kalles ”Guds frelse” – hvilket er den rette betydning av navnet Jesus – inn i sine trosarmer, og som lar seg lede og bevare av Ham til sitt livs kveld, - han vil da med egne øyne få se Jesus i sin store herlighet og tilbe og love og prise Ham i all evighet blant alle de frelste.

 

For alle folk!
Av Peder Tallaksen

Når Simeon sier: ”Som du har beredt for alle folks åsyn,” – så gir dette til kjenne hans utstrakte syn på frelsens store og vide omfang, idet den når til alle og gjelder alle mennesker uten persons anseelse.
Satan hadde ikke fått bedratt ham med den løgn, som han bedrar så mange med: at frelsen ikke gjelder for alle.
For Gud er alle syndere, alle urene, alle ulykkelige, alle udugelige til å frelse seg selv, alle like – det er ingen forskjell. Skal det beredes oss frelse, må det enten være for alle folk eller for ingen.

Men også her har vi Herrens eget ord og behøver ikke å famle i løse meninger. Engelen sa til hyrdene om Jesus: ”…en stor glede – en glede for alt folket.” ”Han skal være til frelse inntil jordens ender.” Faderen har gitt Ham ”jordens ender til eie. ”Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle hedningenes ætter skal tilbe for ditt åsyn.” ”Alle hedninger skal tjene Ham.” Jesus sier: ”Kom til meg alle” osv. Paulus sier: ”Én er død for alle.” Johannes sier: ”Han er en soning for hele verdens synder.” Jesaja sier: ” Vi fór alle vil som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham.” Moses sier til Gud: ”Visselig, du er den som elsker folkene.” Folkene – altså ikke noen iblant dem.

Ja, Gud skje lov, Kristus er gitt for alle. Ingen er glemt eller utelukket fra frelsen i Ham. Nå sendes derfor innbydelsen til enhver, til hvem som helst, til alle – alle uten unntagelse.

”Guds rettferdighet” – det er rettferdiggjørelsen i Jesu blod – er ” åpenbart ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. - For det er ingen forskjell.” Kristi lydighet gjelder for alle ulydige. Kristi renhet gjelder for alle urtene. Kristi blod renser fra all synd. Kristi blodsved skjedde for alle syndere. Kristi død skjedde for alle dødsskyldige. Kristi forbønn: ”Far, forlat dem” – skjedde for Hans grådigste, mest rasende fiender.

Det Satans mordvåpen, at ikke alle som vil bli frelst, kan frelses, - knuses ved dette Simeons sverd: ”Herre! …etter ditt ord.” – Guds ord har Guds makt. At nåden gjelder for alle, og at hvem som vil kan bli frelst, er likeså sant, som at Gud taler sannhet. Og Herren sier: ”Når den ugudelige vender om fra alle de synder han har gjort… da skal han visselig leve!” – ”Når den rettferdige vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, da skal han dø. Og når den ugudelige vender om fra sin ugudelighet og gjør rett og rettferdighet, da skal han leve.” – ”Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde veier!”

Dette gjelder alle mennesker, alle vegne og til alle tider uten unntagelse alle – alle!

 

Gud åpenbart i kjød!
Av Peder Tallaksen

Og Simeon velsignet dem! Luk. 2, 34

Simeon velsignet dem. Han forrettet en gjerning hvis storhet han ikke ante. Faderens enbårne, himmelens og jordens høybårne arveherre og konge holder for første gang sitt høytidelige inntog i kjødet, i den hellige kongestad, - og der, i det tempel som det var spådd om, - at selv om dette som ble bygd i trange tider etter landflyktighetstiden i Babylon, var så overmåte enklere og fattigere enn det herlige tempel, som Salomo hadde bygd, så skulle likevel dette siste tempels herlighet være større enn det førstes.
Nettopp nå oppfylles denne forjettelse, da Gud åpenbart i kjød kommer inn i templet. Nettopp nå møter Simeon frem den jødiske menighets representant i den jødiske helligdom og velsigner og mottar det ventende Israels Messias, konge, Herre og frelser.
Samme hyllest og herlige mottagelse fikk Han i Betlehem på den Kristi menighets vegne som består av alle hedninger, folk og tungemål gjennom alle tider, - da de vise fra Østerland, som rette representanter for denne menighet, i hellig tilbedelse og med stor glede og forundring ofret sitt gull, røkelse og myrra til Ham, deres nyfødte frelser og konge.

Betrakt i hellig ærbødighet Guds og menneskenes mellommann på Simeons armer som rettferdighetens og herlighetens sol og all salighets uutømmelige kilde.
Fra den gamle av dager, den evige Jehova, som troner på Israels lovsanger, lyder det fra himmelen: ”Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.” Her er gjenstanden for hele Guds Faderhjertes fylde av guddomskjærlighet. Det velbehag, som Hans Faderøye stråler sin Sønn imot med, kan ingen dødelig holde ut å se. Englenes mange tusener stemmer i sine hallelujasanger fulle av forundring og fryd over dette ufattelige Guds kjærlighets under, som også for dem er ufattelig, - og som de begjærer å skue inn i.
Jøder og hedninger, ja, alle folkeslag under himmelen må stemme i: ”Syng en ny sang for Herren, syng Hans pris i de frommes forsamling! La Israel glede seg i sin skaper, og Sions barn fryde seg i sin konge! Pris Herren, Jerusalem! Lov din Gud, Sion! For Han har gjort dine portbommer sterke, og Han har velsignet dine barn inne hos deg.”
Ja, sannelig! ”- det må alle bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet.”

Her er Han, som den urene og i seg selv vanhellige synder og den rene og rettferdige, hellige Gud kan møtes i, og enhver kan få det som han søker. Gud som den rettferdige dommer finner i mellommannen, - som kalles ”Herren vår rettferdighet,” - en fullkommen oppfyllelse av sin hellige lov og en fullkommen forsoningslidelse for all verdens synd, - og synderen finner her dobbelt nåde for alle sine synder i dette Guds lams blod, som ble utgytt til våre synders forlatelse. Her er det miskunnhet og sannhet møter hverandre, rettferdighet og fred kysser hverandre. Her er det, at den vandrende Israel (Jakob) eller Guds pilegrimer på jorden ser stigen oppreist fra Betel og til Faderens herlighet. Han er det eneste foreningsmiddel mellom himmelen og jorden. Derfor kommer ingen til Faderen uten ved Ham.

 

Til fall og oppreisning
Av Peder Tallaksen

Og Simeon velsignet dem og sa til Hans mor, Maria. Luk. 2, 34

I det løftesbeger som Simeon rekker den tankefulle og forundrede Maria, er en blanding av den søteste honning og den bitreste malurt og galle. Hun får høre, at hennes underbarn skal bli mange i Israel til fall og til oppreisning og til et tegn som blir motsagt, - og at hennes egen sjel skal bli gjennomtrengt av et sverd, og at mange hjerters tanker skal åpenbares.

Hva er dette? Ja, hva er det annet enn at Jesus både er alle de troendes grunnstein og hovedhjørnestein og for alle sine motstandere en snublestein og en anstøtsklippe.
Den som Han holdes frem for, blir Han enten til oppreisning eller fall for, en årsak, enten til himmelens fryd og salighet eller til helvetes dype og evige kval og pine. Han må enten mottas eller støtes bort.
De som tok imot Ham, ga Han rett til å bli Guds barn og Hans medarvinger til Guds herlighet; de som forkaster Ham, forkaster ved det sin eneste frelse.
Pilatus forkastet Ham, Judas solgte Ham, Kapernaum drev Ham ut, Jerusalem avlivet Ham, - hvor er disse? Jeg vil ønske, at du aldri måtte se eller møte dem.
Simeon og Anna tok imot Ham, Josef og Maria pleiet Ham, disiplene fulgte Ham og trodde på Ham, synderinnen badet Hans føtter med sine tårer, Marta oppvartet Ham, Maria salvet Ham med kostelig nardussalve, kvinnene tjente Ham med sitt gods, og mange saliggjorte syndere elsket Ham og tjente Ham og var Ham tro til døden. Hvor er disse? – Jeg er lykkelig i håpet om snart å få møtes med dem og med dem og alle de hellige skue Guds salvede i herlighet.

 

Motsigelsestegnet
Av Peder Tallaksen

…og til et tegn som blir motsagt. Luk. 2, 34

Han ble dem også til et motsigelsestegn, en gåte. Var Han Messias eller var Han det ikke? Han bekjente, at Han var det. Men prestene og de skriftlærde sa, at Han var en forfører, hadde djevelen og var gal.
Hadde Han rett, så var hele prestestanden og det overmåte høyaktede høye råd idel kjettere, løgnere, folkeforførere og falske profeter, som skulle vært bannlyst og støtt ut av deres synagoger.
Dette kunne det da vel aldri være mulig å tro om disse såkalte høyhellige rabbinere, som trodde, at de satt i Guds sted og etter lovens dom avgav alle kirkelige kjennelser?
– Men Jesu kjærlighet til alle lidende, og Hans store kraft til helbredelse av syke, Hans eksempelløse forsakelse og sannhetskjærlighet – var alt dette djevelens verk, så var han (djevelen) ikke så farlig. Men alle de onde ånder Han drev ut av de besatte? – skjedde dette ved en overdjevel, som drev ut underordnede, så var jo Satans rike i innbyrdes revolusjon.

Men var det ikke mer fornuftig å tro, at den ene var gal, og at alle de øverste, rådet og prestestanden hadde rett, enn at denne ulærde tømmermannssønn hadde rett, og alle sammen var dårer og gale?
Simeon opplyser saken med disse ord: ”et tegn som blir motsagt.”

 

Sorg til glede!
Av Peder Tallaksen

Også din egen sjel skal et sverd gjennombore! Luk. 2, 35

Marias sjel skulle gjennomtrenges av et sverd. Hvor bitre malurtdråper som blandes i deres kalk, som er særskilt elsket og høyt benådet av den forunderlige Gud1

Når gikk dette sverd gjennom hennes hjerte? Ingen i verden kan gi et fullkomment svar på det. Tidlig måtte hun rømme i landflyktighet med sitt barn for den blodtørstige tyrann kong Herodes’ etterstrebelser. Ofte hørte hun, at de var i ferd med å steine hennes elskede skatt, og var beredt på å finne Ham som et blodig lik blant en forbitret fiendehop. Men hvem kan tale om hennes hjertelidelse, når hun ser sin elskede sønn føres bundet til domshuset og avkles for å hudstrykes, når Han segner vanmektig under det tunge kors på veien til Golgata, og når hun ser Ham som en forbannelse hengt opp mellom himmel og jord i røvernes rad og der oppgi sin ånd og dø – hvem kan tale om denne uutholdelige morssmerte?
- Simeon, som sa: ”Også din egen sjel skal et sverd gjennombore!”

Ja, man kunne jo tenke, at et så hett fiendskap engang brøt ut i denne lue. Men er det da for alltid dødt og borte med Ham og den gjerning Han drev? Kan Faderen se med likegyldighet, at alle fiender jubler, og at alle Jesu venner er nær ved å dø av sorg?

”Mange hjerters tanker skal bli åpenbart!” Mange hjerters tanker åpenbares, når Herren med seier og herlig triumf ved sin oppstandelse har kledd alle sine fiender i spott og skam som i en kappe og forvandlet sin salige sørgende menighet til en gledesdrukken bryllupsskare, som Han viser sine hender og sin sides, idet Han hilser dem med: ”Fred være med dere!”
De som forlater seg på Herren, skal aldri bli til skamme!

 

Ung igjen som ørnen!
Av Peder Tallaksen

Og det var en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asers stamme. Hun var kommet høyt opp i årene. Etter sin jomfrutid hadde hun levd sju år med sin mann. Deretter hadde hun levd som enke til en alder av åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt. I samme stund stod også hun fram og lovpriste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem. Luk 2:36-38

Den 84 årige Anna Fanuelsdatter deltar med Simeon i å love og prise Gud og i å tale om Jesus der inne i templet til alle som ventet på forløsning for Jerusalem.
Her er et lærerikt eksempel for de gamle. Mang en gammel broder eller søster, som føler seg likesom til overs i verden, og ikke vet, hva de skal leve for, og ønsker snarest mulig å komme her ifra, bør lære av disse gamle å love og prise Herren, å vandre natt og dag i Kristi evangeliums hellige tempelganger, å tale med liten og stor om Jesus, likesom disse gjorde, - da skal de verken mangle tidsfordriv eller føle seg i veien eller lengte etter døden, men med en glad og livsfrisk ånd være saftig og grønn til å vise, at Gud er mektig til å gjøre de gamle unge på ny som ørnen.

For å komme til dette ungdomsliv i alderdommen, må man på samme måte som Simeon og Anna tro løftene og vente Herren daglig.
Om dette sier Jesaja: ”Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir Han stor styrke. Gutter blir trette og utmattet, og unge menn snubler. Men de,” – hvilke? Jo nettopp de – ”som venter på Herren,” de som nå venter Herrens annet komme, som disse gamle ventet Hans første komme, de har løftet, - de ”får ny kraft. De løfter vingene” – det er møte Herren i skyene – ”De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.”
I sannhet, store løfter fra vår store Gud, som inneholder stor trøst imot alle store trengsler i livet! Å venner, la disse to ærverdige gamle lære oss å prise, love og ære vår Gud, fordi Han oppfyller sine løfter.
Kanskje du klager, kanskje du blander ”titt din frydesang med gråt og dype sukke,” tenk da på, sørgmodige venn, at du kan ære og glede Herren til fullt velbehag ved å lite på Ham. Det fryder Hans hjerte mer enn englenes sang.

For bør du stille være,
Er enn din bane trang,
Din Gud med tillit ære
Om ei med frydesang.
Han veiet har din våde,
Din klagesang Han vil
Omvende ved sin nåde
Til – frydens harpespill.

 

Vandre for Hans ansikt!
Av Peder Tallaksen

Fra Jesu barndoms og ungdomsår, til Han ved 30 årsalderen sto frem for Israel, er det et stort mellomrom, som historien forbigår med fullkommen taushet.
Hva vi vet er, at Han vokste og ble sterk i ånden, full av visdom, og at Guds nåde var over Ham.
Årsaken til denne Hans ubemerkede livsperiode finner vi i forordningen om påskelammet. Det skulle settes i forvaring til den fjortende dag i måneden. Slik skulle det påskelam som fra evighet av var utsett av Gud, Kristus, på det nøyeste oppfylle alt det som var skrevet om Ham.

Måtte nå vi ved Hans kraft vokse en åndelig vekst! Måtte også vi daglig bli styrket i ånden og fylt av Guds hellige visdom i alt det som hører til Guds rike, og i Åndens lydighet vandre for Hans ansikt ved den Guds nåde som er oss gitt i Kristus Jesus, så når vi målet, fullender løpet og mottar kronen.
Gud av nåde hjelpe oss til det for Jesu Kristi skyld! Amen.

 

 

Ved Hans lydighet!

Av Peder Tallaksen

 

Da åtte dager var gått, og Han skulle omskjæres, fikk Han navnet Jesus, som Han var kalt av engelen før Han ble unnfanget i mors liv. Luk 2, 21

 

Slik lød det vers som ble lest opp, og viste oss, at Jesusbarnet ble omskåret på den åttende dag, og at Hans navn ble kalt Jesus, slik som engelen på forhånd hadde sagt til Maria, før Han ble unnfanget.

 

Disse to ting nemlig Jesu omskjærelse og det dyrebare Jesunavn, vil vi da tenke og tale over, idet vi alle sammen utber oss den nåde av vår Far i himmelen, og at vi ikke bare måtte forstå Hans ord rett, men at det også måtte få bringe frem den virkning i våre hjerter, at vi mer og mer måtte dannes og modnes for Hans rike, og at vi mer og mer måtte gjøre fremgang i det som Paulus skriver om i filipperbrevet: ”La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus” (Fil. 2,5), som slik oppofret seg, at Han steg ned i en tjeners skikkelse og ble oss lik i alle ting, unntatt i synd, for at Han skulle være en trofast og medlidende yppersteprest, som kunne ha medlidenhet med oss i alle våre prøvelser og fristelser, idet Han har vært oss lik i alle ting.
Ja, Han har mer enn noen av oss smakt alt som er tildelt menneskene i livet. Han har ikke unndratt seg noen slags lidelse, noe som vi ser, når Han, den åtte dager gamle frelser, legger seg under omskjærelseskniven, når Han tar på seg alle lovens krav, for at Han, som apostelen seier, skulle bli ”lovens endemål til rettferdighet for hver den som tror” (Rom. 10, 4).

 

Den del av Guds ord som vi har lest, handler om Jesu første blodsutgytelse på jorden og har en salig løftende tanke for oss, idet vi ser, at Han gir et pant, en besegling på, at Han er den, og Han alene den, som vil ta på seg hele menneskeslektens frelse og salighet, vil sone for alle våre synder. Her gir Han garanti for, at Han en gang i tidens fylde skal legge frem hele løsepengen for all verdens synd.
Måtte vi nå med hellig ærefrykt betrakte denne handling, som for verdens øyne og for fornuftens blikk kan synes ubetydelig, men dog er så stor, høy og hellig, at selv englene ser ned med forundring på denne forunderlige handling, ved hvilken Gud selv, himmelens og jordens Herre, legger seg under den hellige lov for å oppfylle alle dens bud, og det på en slik måte, som ingen dødelig kan oppfylle den. Men ikke bare for å oppfylle hvert bud, men også for å gjøre fyllest for og sone for alle de lovens overtredelser som hele menneskeslekten hadde begått, for at våre synder ved Hans bitre lidelse måtte bli sonet og utslettet, slik at veien til salighet måtte bli åpnet for alle.
Først må vi vel komme i hu, at Jesus som lovens hode og Herre ikke behøvde å la seg legge under loven og la seg omskjære. Nei, nei, til det var Han for høyt opphøyet.
”Hvorfor gjorde Han det da?” spør du med rette. Ja, det er en sak som bør bringe våre hjerter til å gløde av takknemlighet og gjenkjærlighet, at loven ble oppfylt av Ham selv, at Han steg så dypt ned til den menneskelige fornedrelse for å frelse den falne verden.

 

Nå kommer rabbinerne som hørte til den jødiske synagoge. Nå blir dette lille, åtte dager gamle barn, so hele guddommens fylde bor i, brakt på et bord og behandlet akkurat som andre små jødebarn med omskjærelsens kniv, blir brakt inn under pakten å holde alle Guds bud, tar ved denne handling på seg å utføre alt som Gud har befalt i sitt hellige ord, gir til kjenne med noen blodsdråper, at Han vil ta overtredernes forbannelse på seg.
Å, hvor vi må forundre oss over Guds nedbøyende kjærlighet! Han behøvde ikke å gjøre dette; men Han gjør dette for å trede ned i dypet av alle menneskers lidelser, for å smake alt som synden har brakt over mennesket, i de aller minste detaljer. Vi må si Gud inderlig takk for Hans store kjærlighet til oss mennesker.

 

Men her er også en annen ting å merke.
Alle de som ble omskåret før Ham, og alle de som ble omskåret etter Ham, var alle sammen lovovertredere av Guds hellige lov, for at alle måtte, når deres vandring var endt, si: ”Jeg har ikke holdt lovens bud og har derfor pådratt meg dens forbannelser. Jeg er skyldig i alle bud; for jeg har ikke holdt dem.”
Det måtte hvert eneste menneske, hvis han kjente lovens hellige krav og sine synder for Gud, erkjenne, at han hadde pådratt seg alle lovens forbannelser; for her taler loven så tydelig, idet den sier: ”Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det” (Gal. 3,10).
Således er hver munn tilstoppet, og hele verden er skyldig for Guds dom.

 

Men nå ligger det en på omskjærelsens bord, hvis like verden aldri har sett. Nå kommer rabbineren med omskjærelseskniven for å utføre sin handling, for å omskjære en som er kommet til verden uten syndsbesmittelse, en som er helt igjennom hellig og ren.
Her legger Gud seg selv under alle lovens krav. Her tar Gud på seg all lovens forbannelse. Å, at det måtte bringe våre hjerter til inderlig takknemlighet og gjenkjærlighet! Nå treder Han frem, som er mellommann for oss, og tar på seg alle lovens forbannelser, som vi var hjemfalne til.

 

Om dette skriver profeten Jesaja i det 42de kap.: ”Det er Herrens vilje å gjøre loven stor og herlig” (Jes. 42,21).
Aldri er loven blitt vist en større ære, enn når himmelens Gud og Herre selv påtar seg dens oppfyllelse. Dette viser klart og tydelig, at Gud ikke vil, at det skal gå et ord ut av Hans munn, uten at det skal bli oppfylt. Nei, før skal Han komme fra himmelen hit ned og iføre seg menneskelig skikkelse, før en tøddel av loven skal forbli uoppfylt.
Det samme sier også Jesus i sin første preken, da Han holdt sin inntredelse i verden, i Bergprekenen: ”Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle” (Mt. 5,17).
Dermed vil Han si: ”Dere skal ikke tro, at jeg er kommet for å forkaste og tilintetgjøre noe av Guds ord. Nei, langt ifra, til det er Guds ord for høyt og hellig; men jeg er kommet for å fullbyrde alt det, som menneskene ikke kan fullbyrde, for å oppfylle loven i deres sted.”
Han er ikke kommet for å oppløse, men for å fullkomme, for at vi skal bli rettferdige ved Hans lydighet.

 

 

 

Ved Ham!

Av Peder Tallaksen

 

Da åtte dager var gått, og Han skulle omskjæres, fikk Han navnet Jesus, som Han var kalt av engelen før Han ble unnfanget i mors liv. Luk 2, 21

 

Han er ikke kommet for å oppløse, men for å fullkomme, for at vi skal bli rettferdige ved Hans lydighet.

 

Dette er meningen med det Guds ord som vi betrakter i dag. Nå skal Jesus utføre alt dette som loven krever oppfylt.
Lovens fordring var: Hånd for hånd, øye for øye, fot for fot, liv for liv, og forbannet hver den som ikke fullkomment oppfylte alt.
Alt dette måtte Jesus ta på seg. Nå kreves det ikke noe mindre enn livet av dem, som hadde forbrutt seg mot loven. Livet måtte tas. Livet måtte ofres. Nå kommer Han, om hvem det heter: ”Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle” (Hebr. 10,10).
Tenk, ved ofringen av Hans legeme! Det har noe å bety for Gud. Nå inngås pakten mellom Gud og Menneskesønnen, vår mellommann. Nå står Han der som hele menneskehetens representant overfor Gud Fader. Nå drypper blodsdråpene. Å, velsignede guddommelige blod! Slike blodsdråper er aldri blitt utgytt på jorden; for det har alt vært syndig blod, skyldig blod, blod som har vært skyldig til evig fortapelse.
Hvis alle fjell hadde vært gull og edelstener, så hadde det ikke oppveid en eneste dråpe av disse hellige blodsdråpers verdi, fordi det er et forløsningsblod for hele verden.
De hellige Guds menn har før sett hen til den tid, da dette blod skulle flyte, som ikke var skyldig, men var et blod som var rent for skyld, et blod, om hvilket det heter hos Johannes: ”Jesu Kristi, Hans Sønns blod, renser oss fra all synd.”
Med disse blodsdråper sier Jesus til Faderen: ”Jeg gir deg mitt løfte på, at jeg skal utgyte alt mitt blod for verdens synd; jeg påtar meg hele verdens frelse og forsoning; det skal ikke kreves det minste av hele menneskeslekten, av alle Adams sønner og døtre, uten at jeg vil oppfylle det alt. Jeg vil gå inn i helligdommen for å sone for folkets synder med mitt eget yppersteprestelige blod.”
Hvilken høytidsstund for den hellige treenighet! Vi burde stå med ærefrykt og se til, når den store hellige treenighet handler til vår frelse, når barmhjertighet og rettferdighet møter hverandre, som David sier i salmen: ”Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre” (Slm. 85,11).
Her treder barmhjertighet frem, her treder rettferdighet frem på en slik måte, at rettferdighet og barmhjertighet møtes med varme hender, så nå kan det hete, at Han er ”rettferdig og gjør den rettferdig som troen på Jesus.”

 

Kunne vi av dette lære å se inn i Guds kjærlighet og se, at alt som skulle gjøres til vår frelse, er gjort av Jesus Kristus, at alt som kreves til vår salighet, ikke er noe som kreves av oss, men at det er krevd av Jesus og oppfylt av Ham! Det fordres derfor bare av deg og meg, at vi kommer i ydmykhet hen til Ham, som har fullbrakt alt, og i Ham har rettferdiggjørelse, fullkommen renhet, alt, alt i Kristus alene.
Så kan du leve og dø i Ham, være trygg for alle djevelens angrep i Ham, være trygg for alle lovens krav i Ham, se dødsstunden i møte med trygghet i Ham, sikker på, at Han alene er den som kan gjøre alle dem salige, som kommer til Gud ved Ham.

 

 

Hjertets omskjærelse

Av Peder Tallaksen

 

 

I de apostoliske brev forekommer ofte ordet hjertets omskjærelse: ”I Ham er dere også blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved at kjødets legeme ble avlagt, ved Kristi omskjærelse, For det er vi som er de omskårne, vi som tjener Gud i Hans Ånd og roser oss i Kristus Jesus, og som ikke setter vår lit til kjød.”

Hva lærer vi av dette? Jo, det er selve den betydning, som jeg vil ønske å kunne legge på våres alles hjerter i dag, nemlig apostelens mening om den sanne omskjærelse.
Denne hjerteomskjærelse finner sted, når en synder i sin syndenød kommer til Herrens nådes trone og bekjenner sine synder, bekjenner sin dype fordervelse for Ham, ber Gud i Jesu navn, at Han med sin Hellige Ånd vil trenge inn i Hans sjel og hjerte, omskape ham og gjøre ham til et nytt menneske. Da gis ham en ny lydighet, en ny kraft, en ny vilje til alt det gode. Ved det vil det gamle menneske bli brakt under Åndens lydighet, slik at kjødet ikke lenger får regjere, slik at det gamle menneske ikke lenger har noen rett, eller noen stemme, men er som en forbryter som er i et fengsel og venter på dødsdommen. Dermed er den fordervede Adamsnatur dømt til død og fordømmelse, noe som omskjærelsen var et tegn på.
Hvis dette er skjedd, da er vi med borgere i de helliges samfunn, da er skilleveggen, som ble bygd opp mellom hedninger og jødefolket i Jerusalem, brutt ned, som apostelen sier i brevet til efeserne: ”For Han er vår fred, Han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da Han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde Han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet” (Ef. 2, 14-16).
Dette fiendskap var oppstått ved det, at jødene så ned på de andre nasjoner med den dypeste forakt, fordi disse ikke var av Guds pakts folk. De sier: ”Vi er store helgener, opphøyde til Guds ære og verdighet; men dere, hedninger, har ikke rett til å trede på de hellige steiner i templets forgård.”
Denne mur står der og skiller dem og holder fiendskapet ved like. Om vi hadde kommet til Jerusalem, så hadde vi ikke fått lov til å komme innenfor skilleveggen, men måtte stå utenfor. Når de gikk store og stolte i sin egen innbilskhet der inne, måtte vi stå som utskudd utenfor.

 

Nå er denne mur aldeles nedbrutt. Nå er jødene med alle sine fortrinn likesom vi for Gud. Nå kan vi tross alle våre synder, skrøpeligheter og urenheter gå inn i den samme hellige pakt som alle jøder.
Her gjelder verken omskjærelse eller forhud, men en ny skapning i Kristus Jesus. Når hedningen bøyer seg for den Herre Jesus Kristus, ofrer seg selv på Hans hellige alter, bekjenner sin synd og ugudelighet og sier: ”Ta min synd og meg selv med legeme og sjel, gjenfød og omskap meg,” så mottar Gud for Jesu Kristi skyld enhver som kommer; for Han har åpnet veien til salighet både for jøder og hedninger.
Altså er det nå åpent for enhver, når han bare mottar Jesus som sin frelser, og den som gjør dette, har den hjertets omskjærelse som gjelder for Gud. Han står i den pakt som er inngått med det guddommelige blod, som Jesus selv har utgytt.

 

 

 

Husk! – din høye stand

Av Peder Tallaksen

 

 

Dette er en sak som jeg gjerne vil be dere om å følge med oppmerksomhet.
Det paktens tegn, omskjærelsestegnet, var en stadig påminnelse for jødene om, at de var tatt ut til et særeget, hellig Guds folk. Dette paktens tegn var en stadig minnelse for dem, at de ikke skulle leve og vandre på hedningevis. Det var en stadig påminnelse for dem om, at de var høyt opphøyet til samfunnsliv med Gud og hadde borgerrett i himmelen.

 

Dette er noe for deg og meg; for nå gjelder det ikke om den legemlige omskjærelse, men om å anta det rette paktens tegn, som du er kommet inn i livssamfunn med Gud ved. La nå dette natt og dag, i all din gjerning, i alt ditt liv, stå for deg som noe overnaturlig høyt og hellig. Husk på dette, og jeg vil be Gud, at det også må stå levende for meg.
Tenk å være forent med Guds hellige natur! Tenk å være arving til all den herlighet som Gud har vunnet oss!
Dette bør lære oss å forsake denne syndige verden og alle kjødelige og verdslige begjæringer, å leve gudfryktig i denne verden og vente Jesu Kristi komme, å stå stadig på vakt mot det onde og i troen se hen til den dag, vi for evig skal leve sammen med Gud i Hans himmelske herlighet.

 

Hvordan er det med deg? Passer det for en så opphøyd person som en Jesu brud, som er trolovet med himmelens og jordens Herre ved en blodig pakt, - passer det for meg som er bestemt til å være en Jesu Kristi etterfølger, til å være et lys i verden og jordens salt, - passer det for meg å leke og skjemte med verden, - passer det for meg å delta i dens kortvarige fornøyelse, - passer det for meg å gjøre meg til trell for synden? Nei, nei! Er jeg kalt med et hellig kall til å være Herrens særegne eiendom, så la meg stadig komme i hu min høye stand og la meg vandre i Hans fotspor til Hans ære.
Til en av menighetsforstanderne i Lille-Asia skriver apostelen Johannes, at han måtte kjøpe hvite klær, så han kunne kle seg i dem.

 

Nå vil mange si: ”Det er umulig selv for det aller mest årvåkne Guds barn å leve, uten at han på en eller annen måte, dels ved uårvåkenhet, dels ved utakknemlighet forsynder seg mot sin Herre og Gud.”
Det er sant, dessverre. Synden bringer alltid et Guds barn i nød. Hvis ikke dette er tilfellet, da ve deg, da er din samvittighet død, da bever jeg ikke ved å si, at forholdet mellom deg og Gud er avskåret.
Men kan du kaste deg ned for Gud og ligge tiggende ved nådens fotskammel, besegler Gud syndens forlatelse i din sjel, og du kan si: ”Takk, Herre Gud, og hjelp meg nå for fremtiden, at jeg ikke skal bedrøve deg med min synd!”
Så lenge Herren beholder deg i sin age, vil Han rense deg fra kjødets og åndens besmittelse.
La oss holde fast ved tanken: Hva skal vi gjøre, for at vi kan vandre for Gud med god samvittighet? Jo, et godt middel kan vi hente fra jødene, som alltid følte det fortrinn som var gitt dem i omskjærelsen; vi kan si: ”Jeg har kostet Jesus Hans dyrebare blod. Jeg har kostet Ham en tung vandring her på jorden. Jeg har kostet Ham mange torner i Hans panne. Jeg har satt blodmerke på Guds Sønn. Å, måtte jeg da komme i hu, at jeg ved Hans forløsning er blitt Guds eiendom, Guds blodkjøpte eiendom, slik at jeg alltid skal leve med Ham!”
Måtte denne høye tanke fylle oss, når vi går hjem! Vi skulle da rope til Gud: ”Å, Gud, la det påbegynte år bli et år i hellighet og årvåken vandring!”

 

Navnet Jesus

Av Peder Tallaksen

 

 

Vi vil nå betrakte navnet Jesus, det som Han fikk ved omskjærelsen.
Engelen hadde før sagt, at Han skulle kalles Jesus. Nå da omskjærelsens kniv har gjort sin gjerning på Hans legeme, heter Han Jesus; Han har nå fått sitt navn.
Dette er også betegnende; så lenge jøden ikke var omskåret, hadde han ikke navn; men da han ble omskåret fikk han navnet.
Med det vil Gud lære oss, at så lenge vi er i vår natur, er vi ikke verd å nevne. Men når naturen her blir angrepet, og den dødbringende knivsegg blir satt på den, og blodet viser at dette er gjort, da får jøden sitt navn.
Jesus får navn i omskjærelsen, og får et stort og herlig navn, et navn som er over alle navn, - Han får navnet Jesus, d.e. frelseren.
Navnet Kristus hadde Han før. Kristus er det navn Han har fra Faderen som mellommann mellom Ham og mennesket, idet Gud ved det sier, at Han er Guds salvede, utsendt av Ham for å være verdens forsoner. Det navn Han får, fra den menneskelige side på omskjærelsens bord, er Jesus, den som frelser sitt folk fra dets synder.
Vi har ikke noe å byde den kjære Gud Fader til vår frelse; vårt navn er vanære og skam; men her har vi Guds egen kjære Sønn, som skal lide og dø for oss. Ved dette Jesu navn er himmelens stengsel brutt ned, og Paradiset åpnet for alle Adams barn, - det Paradis som ble stengt ved Adams synd. Det er dette Jesu navn det heter om: ”Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn” (Joh. 16,23).
Selv Satan vet, at Jesu navn er mektig. Når den mann, som hadde en legion av djevler så Jesus, så skrek han: ”Er du kommet hit for å pine oss før tiden?” (Mt. 8,29).
Alle helvetes innbyggere bever og skjelver for dette mektige navn. Døden er overvunnet, himmelen er åpnet, saligheten er gitt oss ved det dyrebare og høyt lovede Jesu navn. Når vi ber til Gud i dette navn, da er det som om Jesus selv hadde bedt den bønn. Faderen vil ikke nekte sitt eget barn, Jesus Kristus, når Han ber for oss, og slik er det også, når du ber i Jesu Kristi navn.

 

Et par bilder vil kanskje gjøre det klart for deg. Josef som kom til Egypt som en slavegutt, ble så opphøyet at Farao sa til ham: ”Du skal råde over mitt hus, og etter ditt ord skal hele mitt folk rette seg. Bare når det gjelder tronen, vil jeg være større enn deg” (1 Mos. 41,40).
Slik lyder det siden engang for Faraos ører: ”Josefs brødre er kommet.” Hvilken innflytelse hadde dette på Farao? Jo, han gleder seg og lar Josef gi dem Gosens land, det beste i hele Egypt, og alt det korn de behøver. Han nekter dem ingenting. Hele Egypt med alt, det han har å byde over, ligger for deres fot.
Skjer dette for deres egen skyld? Nei. Men det hersker nå en i Egypt, som er deres egen bror, og det er for hans skyld det går dem så vel. Skjønner du noe av dette? Forstår du, hva det vi si å komme til Guds trone og si: ”Jeg er en av Jesu brødre. Jeg er en av Jesu søstre. Jeg er en av dem, som Jesus har lidd og er død for, - en av dem som Han elsker og vedkjenner seg.” Da er himmelens salighet, syndenes forlatelse, himmelens herlighet, alt er åpnet for deg for Jesu Kristi skyld.

 

Det var det ene bilde. Glem det ikke.
Nå skal vi ta et bilde til for oss. Det fører oss hen til en liten by i Israels stamme, som heter Lo-Debar. Der sitter en mann, som har mange av sine like, - han er krøpling og lam og kan ikke flytte seg selv på sine ben, en ussel stakkar, en invalid. Han har vært ødelagt fra han var liten gutt. Tjenestepiken hadde falt om kull med ham, så begge bena hans ble brutt.
En dag kommer det utenfor hans hytte en fornem høy og herlig kongelig vogn med glinsende spann, og kusken spør, om det bor en som heter Mefiboset i dette hus? ”Jo,” sier tjenestepiken, ”her er en stakkar her inne, som alltid må bæres, som ikke kan gå.” ”Er han ikke en sønnesønn av Saul?” ”Jo, han er av Sauls ætt, som er Davids fiende.” ”Ja, vi er sendt fra kong David,” sier kusken, ”fordi han er av Sauls hus. Vi skal ha ham med i kongens vogn. Han kommer aldri tilbake mer, han skal bli i kongens borg alle sine dager. Han skal ikke ha noen nød mer. Han skal iføres herlige og kongelige klær.”
Mennene tar og svøper ham i et teppe og fører ham til kongens borg, og David sier: ”Er det du som er av mine kjære Jonatans blod?” ”Ja,” sier han. ”Hvorfor gjør du miskunnhet mot meg; for hva er vel jeg verd?”  Svaret blir at han er av Jonatans slekt.
Vi ser her, at årsaken til vår frelse gjennom det dyrebare Jesu navn ikke ligger i noen som helst vår verdighet; men fordi vi er Jesu Kristi nærmeste pårørende, er av Hans slekt, så er himmelens salighet åpnet oss.

 

Gud gi, at du skjønner dette, at du er av Jesu slekt og blod, at du arme synder, som ennå går i syndens stinkende, råtnende syndeliv i dette elendige Sodoma, at du innbys til nådens mottagelse og himmelens salighet. Guds evangelievogn er satt for din hjertedør. La Guds Ånd få løfte deg ut av dine synders gamle filler til nådens port, og du skal få syndenes forlatelse, og du skal få evig salighet, du skal tilhøre Herren med legeme og sjel og aldri, aldri bli kastet ut, så lenge du blir tro i Hans samfunn.
Å, arme synder, la ikke denne dag bli bare en naturlig nyttårsdag, men en salig overgangs dag fra ditt gamle liv i synden til et nytt liv i Jesu samfunn.

 

Hans fylde!

Av Peder Tallaksen

 

For av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, Han har forklaret Ham. Joh. 1, 16-18

Guds nåde og fred hvile over dere alle!

 

Kristus fremstilles for oss i de leste Guds ord som en uuttømmelig kilde full av nåde og salighet. I Ham alene er all den salighet og velsignelse, som en synder behøver for tiden og for evigheten.

 

Av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. Her fremstilles for oss storheten, dybden, det uransakelige, det uuttømmelige, det evig ufattelige, uendelige nådens hav i Kristus Jesus. Den Hellige Ånd vil lære oss, hvilken dyrebar og stor gave vi har fått av Gud, da vi fikk Hans elskede Sønn.

 

Det er godt for den som er fattig, å kunne få for intet, og det er godt å alltid vite, hvor man skal hen for å få det man trenger.
Her møter Herren oss med et uuttømmelig forråd, som rekker til for tid og evighet til alt, hva vi behøver.

 

Først vil vi tenke over det meget innholdsrike ord ”fylde.” Den Hellige Ånd kan med et meget kort uttrykk si uendelig store ting. Hva vi har i Kristus, hvor stor Han er i nåde, miskunnhet, kjærlighet, visdom og kraft – det kan ikke noe menneske til fulle forstå; for det overgår vår fatteevne; derfor uttrykkes saken best med det ord ”fylde.”

 

Dette ord sier oss, at nøden aldri kan bli så stor, at den ikke kan avhjelpes av Ham, ingen byrde kan være så tung, at den ikke kan løftes av Ham, ingen fattigdom kan være så dyp, at ikke Kristus Jesus kan forvandle den til rikdom og velstand. Ingen kan være så svak, at han ikke får kraft nok i Ham. Ingen kan være så dåraktig og uforstandig, at han ikke har visdom nok i Ham. Ingen kan være så syk, at det ikke er legedom nok for ham i Kristus Jesus. Der er en fylde i Ham av alt, det en synder trenger til sin sjels frelse, til sitt legemes opphold, til bevarelse under sin vandring og til trøst i sin død. Dette kan med god grunn kalles ”Hans fylde.”

 

Det er nåde over nåde, vi har fått av Hans fylde. Men nåde – hva er det? Svar: Da ingen forstår det, kan heller ingen uttolke det. Til det er det altfor høyt og dypt. Vi kan aldri i livet bunne eller måle storheten av det ord ”nåde.”
Likesom ingen kjenner antallet av alle himmelens stjerner og planeter, slik kjenner heller ingen antallet av nådens goder, og enda mindre nådens frelsende kraft.
Men om vi ikke kan si mye, kan vi likevel si noe om det. Det er noe godt – det er sikkert. Og vi kan videre si, at i Guds nåde innbefattes Guds inderlige kjærlighet, miskunnhet, barmhjertighet, usigelige godhet, som flyter ut i idel velgjerninger og gaver og strømmer av kjærlighetsbevisninger til alle som trenger, og til alle som vil ta imot.
Guds nåde er en uendelig velgjerningsstrøm, ja en velgjerningsflod, som flyter uavlatelig til alle mennesker fra Guds kjærlighet.

 

Ordet ”nåde” inneholder både en sørgelig dom over oss og også en fullkommen hjelp for oss.

 

Den som bekjenner, at han trenger til nåde, erkjenner at han er en forbryter, - han søker å få, det han ikke har fortjent. Nåden trenges ikke for rettferdige og fromme folk, som er som de skal være, og ikke har gjort noe ondt. Rettferdige og fromme folk er nåden likeså uvedkommende, som tiggerposen for millionæren.

 

Men dømmer dette ord ”nåde” oss til forbrytere, så inneholder det også en uuttømmelig kilde til rettferdighet og lykksalighet. For dens ”fylde” rekker til for alle. For de største av alle store syndere er den like overflødig som elven er for den tørste mygg. Det går snarere å øse havbunnen tørr med ett tefat enn for alle nasjoner å forminske Guds nådes fylde det aller minste. Likesom ingen storm kan slukke solens lys og ingen kulde frata den dens varmende evne, slik kan ingen syndemengde hindre Guds nådes frelsende makt for den synder, som føler behov av nåden.

 

Side 1 2