Tilbake

 

Han kommer!
Av M. Luther

Du kommer ikke til Ham og henter Ham. Han er altfor høy for deg og for langt borte til at du ved din egen møye og arbeid skulle nå Ham. Du kan ikke rose deg av at du ved din egen fortjeneste og verdighet har brakt Ham ned til deg. Nei, kjære menneske, all egen fortjeneste og verdighet settes her til side. På din side er det intet annet enn bare uverdighet og mangel på fortjeneste, og på Hans side er bare nåde og barmhjertighet. Gud må legge den første stein og begynne i deg slik at du søker og kaller på Ham. Han er allerede til stede når du begynner å søke Ham. Er Han ikke der, så er alt det du begynner på, intet annet enn synd, og jo helligere gjerninger du foretar deg, jo større synd begår du, og du blir en forstokket synder.

 

Han kommer til deg!
Av M. Luther

Deg, deg, hva er det? Er det ikke nok at Han er din Konge? Er Han din, hvorfor behøver Han da å si at Han kommer til deg? Alt dette anfører profeten for at han på det aller vennligste kunne male Kristus for oss og lokke oss til troen. Det er ikke nok at Kristus har forløst oss fra syndens, dødens og helvetes tyranni og herredømme, og på den måten blitt vår Konge. Men Han gir oss også seg selv til eie, slik at det det Han er og har blir vårt. Om dette sier apostelen Paulus i Rom. 8, 32: ”Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?” Altså har da Sions datter et dobbelt gode av Kristus. Det første er troen og Ånden i hjertet. Ved det blir hun ren og løst fra synden. Det andre er Kristus selv, slik at hun i det gode som hun har mottatt i Kristus, kan rose seg likeså fullt som det var hennes eget hva Kristus selv er og har, og hun kan forlate seg på Ham som sin arvedel. Derfor sier Paulus i Rom. 8 at Kristus er vår forløser fordi Han antar seg oss. Og: 1.Kor.1, 30: ”Kristus Jesus, er av Gud blitt oss visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.” Å, hvilken livsalig og trøstefull tale! Hvem har nå grunn til å forsake eller frykte for død og helvete, dersom han tror disse ord og har Kristus til eie?

 

Saktmodig.
Av M. Luther

Saktmodig. Dette ord må vi spesielt legge merke til, fordi det bringer med seg en søt trøst for en synders samvittighet. For synden forårsaker naturligvis en redd og fryktsom samvittighet, som forskrekkes og skjuler seg for Gud, likesom Adam gjorde i Paradis. Og den kan ikke tåle at Gud kommer nær, fordi den vet og naturlig føler at Gud er en fiende av synd og straffer den hårdt. Derfor gruer og forskrekkes den når den bare hører Gud nevnt, og er redd for at Han straks slår til. For at denne mening og fryktaktighet ikke skal jage oss fra Kristus, forsikrer Han oss her trøstefullt at denne Konge kommer saktmodig. Det er som Han vil si: Vær ikke redd og flykt ikke! Han kommer ikke på den måten som Han kom til Adam, til Kain, til syndflodens mennesker, til Babel, til Sodoma og Gomorra, heller ikke som Han kom til israelittene på Sinai berg. Nei, Han kommer ikke med vrede eller for å gå i rette med deg og kreve gjelden av deg. Han er helt annerledes sinnet. Han viser meget mer hvor ondt det gjør Ham at Han noensinne med sin straff og rettferdige vrede har brakt deg til å forskrekkes og flykte for Ham. Derfor vil Han nå igjen trøste deg og gjøre deg frimodig. Se, dette er jo rett å trøste en arm og av synden bedrøvet samvittighet. Dette er å forkynne Kristus rett og forkynne evangeliet. Hvordan er det mulig at slik tale ikke skulle glede hjertet og drive bort all frykt og redsel for synden, døden og helvete, og derimot opprette en fri, trygg og god samvittighet, slik at mennesket i fremtiden med glede handler og gjør alt, ja mer enn man forlanger av det.

Ved at nå profeten formaner Sions og Jerusalems datter til å fryde og glede seg, gir han rikelig til kjenne at denne Konges komme er den mest trøstefulle og vennlige for alle syndige samvittigheter. De behøver derfor ikke frykte eller flykte for Ham og mene at Han vil være en streng dommer over dem og drive dem med loven, som Moses har gjort. På grunn av den ble de også forskrekket og kunne ikke ha noen trøstefull tillit til Gud, fordi den erkjennelse og følelse av synd som loven virker, bare har slikt i sitt følge. Men langt heller søker Han straks med de første ord å vekke dem til å vente all nåde og godhet av Ham. Hvorfor skulle Han vel ellers formane dem til å fryde seg, ikke bare å fryde seg slik alminnelig, men med all hjertens glede? Dette sier Han etter Guds befaling og på Guds vegne til alle dem som er i bedrøvelse, i frykt og i angst for Gud. Han viser altså at det ikke bare er Guds vilje og stadige tanke, men også Hans alvorlige befaling at alle bedrøvede skulle fatte en trøstig tillit til Ham, i stedet for deres naturlige frykt og skrekk.

 

Kristi titler
Av M. Luther

Profeten gir Kristus tre titler:
fattig, rettferdig, og Frelser, mens evangelisten bare gir Ham én tittel: Saktmodig. Dette er skjedd for korthets skyld, fordi han heller vil vise oss til profetens ord enn selv forklare dem. Fattig og saktmodig kan ikke den kalles som mangler gods og penger, men den som er elendig og bekymret i hjertet. Hos en slik finner en sannelig ingen vrede eller hovmod, men bare saktmodighet og medlidenhet.

Som du nå ser at Kristus forhol­der seg, slik må du også forstå det ord: fattig og saktmodig. Hvordan forholder Han seg da?
Hans hjerte er jo fullt av jammer og medlidenhet over Jerusalem. Det er ikke tegn til vrede eller hevngjerrighet hos Ham. Derimot er Han så overflødig full av saktmodighet at Han endatil gråter over sine fi­enders fordervelse. Ingen var så ond og syndig at Han skulle ha gjort eller ønsket ham noe ondt. Syndernes jammer gjør Ham så mild og saktmodig at Han ikke tenker på noen vrede, trussel eller hevn, ikke tenker på sin overmakt, men viser frem bare medlidenhet og godvillighet. Se, dette kaller profeten fattig og evangelisten saktmodig. Og salig er den som kjenner Kristus slik og tror på Ham. Han behøver ikke frykte, men har en fri og trøstefull tillit og adgang til Ham. Det mangler ham heller ikke noe. For slik som han tror, slik finner han Ham. Disse ord bedrar og lyver ikke.

Det ord rettferdig skal her ikke forstås om den rettferdighet som Gud dømmer med, og som ellers kalles Guds strenge rettferdighet. For dersom Kristus kom til oss med den, hvem kunne da bestå for Ham? Og hvem kunne ta imot Ham? Ja, de hellige kunne da ikke tåle den. Dermed ble jo dette inntogs (i Jerusalem) glede, lyst og kjærlighet forandret til den største frykt og forskrekkelse. Nei, det betyr den nåde som Han gjør oss rettferdig ved. For ordet i grunnteksten betyr egentlig from og fromhet. Derfor skal profetens ord forstås slik: Din Konge kommer til deg from. Det er: Han kommer for å gjøre deg from ved seg selv og sin nåde, vel vitende at du ikke er from. Din fromhet skal ikke være din egen gjerning, men alene Hans nåde og gave, så at du ved Ham er rettferdig og from. I denne henseende sier Paulus i Rom. 3, 26: Han er rettferdig. Det er: Kristus alene er from for Gud, og Han alene er den som gjør oss fromme. Likeså i Rom. 1, 17: Guds rettferdighet blir åpenbart i evangeliet. Det er: Guds fromhet, nemlig Hans nåde og barmhjertighet, som Han gjør oss fromme ved, blir forkynt i evangeliet. Som du ser i disse ord av profeten, blir Kristus forkynt oss til fromhet. Han kommer til oss from og rettferdig, for at vi ved Ham i troen skal bli fromme og rettferdige.

 

Den naturlige og åndelige søvns likhet
Av M. Luther

Se nå hvordan den naturlige og den åndelige søvn ligner hverandre. Den som sover, ser eller føler ikke alle de tingene og alle de velsignelsene som han har rundt seg på jorden. Som et dødt og unyttig menneske ligger han midt blant disse tingene. Han verken bruker dem eller bryr seg om dem. Til tross for at han lever, er han likesom død for alle ting. Og videre, når han drømmer, ser han tåpelige bilder og unyttige former av de virkelige, gode ting, i stedet for de virkelige ting. Han er da også så dum at han mener at han ser de virkelige, gode ting. Men når han våkner, forsvinner disse drømmebilder og blir til intet, og da får mennesket å gjøre med virkelige ting, og ikke lenger med bilder.
På samme måte forholder det seg i det åndelige. Et menneske som lever i ugudelighet, sover. Det er likesom dødt for Gud. Det ser eller føler ikke de rette åndelige goder som blir tilbudt og lovt det ved evangeliet. Det lar disse goder stå foran seg og rundt seg til ingen nytte. Slike goder kan nemlig sees bare med hjertets tro, og de er ennå skjult for det mennesket. Derimot blander mennesket seg i de timelige, forgjengelige goder, vellyst og ære. I forhold til det evige liv, den evige glede og salighet, er disse goder akkurat som drømmebilder i forhold til de naturlige, legemlige, skapte ting.

 

Evangeliets kjerne
Av M. Luther

Pass på, at du ikke gjør Kristus til en Moses, som om han ikke gjorde mer enn å undervise og gi et forbilde. Det gjør nemlig også andre hellige. Evangeliet er ikke en lærebok eller lovbok. Nei, du bør oppfatte Kristus, Hans ord, gjerning og lidelse på to måter: først som et forbilde, fremholdt for deg, som du skal følge og handle etter. Dette sier Peter i 1. Pet. (2,1 og 4,1). Kristus led for oss og etterlot oss et forbilde. Som du altså ser, at Kristus ber, faster, hjelper folk og viser kjærlighet imot dem, slik skal du også bære deg ad i ditt liv og mot din neste. Dog er dette det minst betydningsfulle i evangeliet. Og det er ikke derfor, det kan kalles evangelium. For ved det gagner Kristus deg ikke mer enn noen annen hellig gjør. Hans liv blir jo dermed begrenset til Ham selv og gagner ikke deg. Kort sagt, å forstå evangeliet på den måte gjør ikke noen til en kristen. Det skaper bare hyklere. Du må nå til en langt høyere forståelse, selv om det nevnte gjennom lang tid har vært den aller beste prekemåte, skjønt den ennå sjeldent var å finne i praksis.
Evangeliets kjerne og grunnvoll er, at du, før du tar Kristus som forbilde, først mottar og erkjenner Ham som en gave, som er gitt deg av Gud og hører deg til. Og når du fester blikket på Ham eller hører, at Han gjør eller lider noe, så skal du ikke tvile på, at Kristus selv med det, Han gjør eller lider, er din. Du kan sette din fulle lit til det, ganske som om du selv hadde gjort det, ja, som om du var denne Kristus. Se, det kan man kalle å erkjenne evangeliet rett, nemlig å erkjenne Guds overmåte store godhet, som ingen profet, ingen apostel, ingen engel noensinne har kunnet tale fyllestgjørende om, og intet hjerte tilstrekkelig har kunnet beundre og fatte. Det er Guds store, brennende kjærlighet til oss. Ved den blir hjertet og samvittigheten glad, trygg og tilfreds. Det er å forkynne den kristne tro. Derfor kalles slik preken evangelium, hvilket på vårt språk betyr et gledelig, godt, trøsterikt budskap. På grunn av dette budskap kalles de tolv budbringere.

 

Gi akt på tegnene!
Av M. Luther

Han taler om tegn som skal skje på menneskene. Og spesielt sier Han at de skal bli engstelige og redde, at de skal forsmekte av redsel og forventning for de ting som skal komme over jorden. Disse tegn skal følge etter de forannevnte. For tegnene på himmelen, i luften og i havet skal ikke bare rett og slett skje, men vil sannelig forårsake store og skrekkelige plager og omveltninger i verden. En kommer til å få se kongeriker og land ødelagt, ja til sist en gruelig forvirring og undergang av alt styresett. Det vil neppe finnes noen sann dyd, ærbarhet og tukt. Derimot forblir reddsomt tyranni, barbari, utroskap, forræderi og all slags ondskap uhindret og ustraffet. Det er som Kristus også sier, at kjærligheten skal bli kald på jorden og all urettferdighet ta overhånd, så enhver må si: Det er umulig at verden nå kan bli stående lenge. Og vi ser jo også at det onde i denne tiden hersker så sterkt at en ikke kan ha håp om noen bedring.

Hva sier vi i dag? Red.

 

Å lovsynge er ikke noe annet enn å erkjenne de mottatte goder.
M. Luther

 

Et godt budskap!
Av M. Luther

Den annen del av Guds ord er ikke lov og befaling, den krever heller ikke noe av oss. Men når lovens ord har vist oss vår armod og elendighet, så kommer denne og tilbyr sitt kjærlige og levende ord, lover, tilsier og forplikter seg til å hjelpe og gi nåde, så vi kan reddes fra denne elendige tilstand. Våre synder skal ikke bare forlates, men også utslettes. Ja, vi skal også få kjærlighet og lyst til å oppfylle loven.
Dette Guds løfte om Hans nåde og forlatelse for våre synder kalles da egentlig evangeliet. For evangelium betyr et glad budskap, fordi det forkynner den salige livsens lære om Guds løfter og tilbyr Guds nåde og syndenes forlatelse. Derfor hører ikke gjerningene til evangeliet. For det er ikke lov, men tro. Ved dette loves og tilbys oss Guds nåde alene. Hver som tror det, han får nåden og Den Hellige Ånd. Ved det blir hjertet fornøyd i Gud, og gjør da hva loven byder uten frykt for straff og uten begjær etter lønn. Det nøyer seg med Guds nåde, og dermed er det gjort fyllest for loven.
Alle slike løfter er helt fra verdens begynnelse rettet på Kristus, og Gud har ikke lovt noen sin nåde uten i og ved Kristus. Kristus er det bud som forkynner Guds nåde for hele verden. Til dette er Han også kommet, og har ved evangeliet meddelt hva Han tidligere har latt forkynne ved alle profetene. Derfor kan ingen vente noe guddommelig løfte oppfylt utenfor Kristus. Jødene venter det, men forgjeves. Alt sikter på Kristus og i Ham er alt oppfylt. Den som ikke hører Ham, han hører heller ikke noe guddommelig løfte. For likesom Gud ikke har gitt noen lov uten ved Moses, så gir Han heller ikke noe løfte uten ved Kristus alene.
Av alt dette ser vi nå klart at den største av alle Kristi gjerninger er denne, at evangeliet forkynnes for fattige. Det sier så mye at Guds løfter om nåde og trøst, som tilbys og meddeles i og ved Kristus, forkynnes for de fattige. Hver den som tror, for ham er syndene forlatt, loven oppfylt, samvittigheten befridd og det evige liv gitt. Hva kan vel være mer gledelig for en elendig og bedrøvet samvittighet? Hva kan bedre sette mot i et hjerte enn slike trøstefulle ord og løfter? Synd, død, helvete, verden, djevelen og alt ondt kan et troende hjerte helt forakte når det får slike herlige løfter og guddommelig trøst. Å gjøre blinde seende - å oppvekke døde osv. er nok store gjerninger og velgjerninger, men de er likevel som intet å regne mot dette, at evangeliet forkynnes for de fattige. Derfor nevnes det også aller sist, som den største og beste blant Kristi gjerninger.
Men en bør merke seg at Han sier: Evangeliet forkynnes for fattige. Med dette mener Han uten tvil at det bare er en prediken for de fattige. Da det nå er forkynt for hele verden etter Kristi befaling i Mrk. 16, 15: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen, så kan Han her ikke mene dem som er fattige på timelig gods, men bare de fattige i ånden. Det er dem som ikke begjærer eller elsker noen rikdom, ja, som har et sønderknust, fattig hjerte, og som i sin samvittighetskval lengter etter hjelp og trøst. De forlanger verken timelig ære eller rikdom, men er fornøyd bare når de har en nådig Gud. Dette er de rette åndelige fattige, og for disse er denne prediken behagelig og går dem til hjerte som om de allerede var forløst fra død og helvete.
Derfor kaller Kristus og profetene en slik prediken med god grunn et evangelium, en nåderik, trøstefull og salig lærdom. Når en rik mann lover en fattig tigger en stor sum penger i gave, så vil det for tiggeren være et gledelig budskap, som han gjerne hører og av hjertet gleder seg over. Men hva er gods og gull å ligne mot denne trøstefulle og nåderike prediken, at Kristus tar seg av de elendige, og er en slik konge som vil befri arme syndere fra lovens trengsel, som de er fanget av, og hjelper dem til et evig liv.
Om en slik konge, om en slik evangelieforkynnelse taler ikke Moses og loven.

 

Hans salige rike!
Av M. Luther

Dens (lovens) dom lyder straks: Den som er en synder, han er under djevelens og dødens herredømme, men den som vil ha del i Guds rike, han må være hellig og uten synd. Slik er det i sannhet også. For Moses’ rike er også Guds rike, og hans forkynnelse er Guds ord på samme måte som også det verdslige styre med rimelighet kan kalles Guds rike. Han vil jo også at vi i det verdslige rike skal vise oss lydige. Men det er bare Hans ringeste rike, hvor Han beskikker far, mor, keiser, konge, øvrighet, dommer og gir dem myndighet og styre, eller ved lærere, engler eller mennesker be­faler hva vi skal gjøre.

Hans eget rike derimot, som Han selv regjerer og virker i, er dette hvor evangeliet forkynnes for de fattige. Der lærer du (når det kommer så langt med deg) at din egen hellighet ikke kan bestå eller hjelpe deg noe. For dette og til dette er Han innsatt til konge at Han skal forkynne evangeliet. Det er å trøste og styrke fattige, fryktsomme og bedrøvede hjerter. Derfor kalles og er Hans rike et trøsterike og et hjelperike. Her forskrekkes ikke de engstelige, her lar man dem heller ikke bli i sin bedrøvelse, men med sann guddommelig trøst hjelper man dem og gleder dem på ny.

Slikt skjer ikke, og kan heller ikke skje, ved lovens forkynnelse, men bare ved vår Frelsers Kristi lærdom, ved dette glade budskap at Han har gjort fyllest for alle våre synder, og at vi ved Hans lidelse og død er befridd fra den evige død. Denne prediken er da bare for de fattige. Det er til dem jeg vil gå, sier Herren. Til de store helgener som ikke vil være syndere, kommer jeg ikke. For slike trenger ikke mitt evangelium. Tvert om forfølger de det som et kjetteri, og sier at en slik forkynnelse forbyr gode gjerninger og taler mot Moses og loven.

 

Salig er de som ikke tar anstøt av meg!
Av M. Luther

Ja, sannelig er en slik salig. For hele verden forarger seg på denne konge og Hans forkynnelse som hver og én heller burde glede seg over. Slik ser vi i den evangeliske historie at fariseerne, de skriftlærde, ypperste­prestene og levittene og alle som hadde noen anseelse, holdt Kristus for en forfører og fordømte Hans lærdom som et kjetteri. Han forkynte dem aldri til lags. De syntes at Han alltid fordreide og fordervet den rette mening, at Han fordømte de hellige og rettferdige til helvete, og ikke kunne tåle dem i sitt rike, men at Han derimot løftet syndere inn i himmelen. Dette er nettopp en av årsakene til at verden støter seg på Kristi lærdom. Fordi den og dens barn ikke forlater seg på Guds nåde, men på sine egne gjerninger og fortjeneste, sier den at det hellige evangelium er en forførende lærdom, som forbyr gode gjerninger og gjør menneskene ryggesløse og uregjerlige.
Dernest forarges verden på Kristi armod og elendighet, og fordi Han selv bar korset og lot seg henge på det, og også formaner sine kristne til å ta korset opp og følge Ham gjennom alle slags anfektelser og elendighet. Slikt er helt uanstendig for verden. Den unndrar seg det. Når det kommer an på å bekjenne evangeliet eller våge og lide noe for dets skyld, da ser vi at mange faller fra som ormstukken frukt om sommeren.

 

Verden forarger seg på Ham!
Av M. Luther

Kristus advarer sine tilhørere mot slike forargelser med ordene: Salig er den som ikke tar anstøt av meg. Det er som Han vil si: Dere ser og erfarer nå og skal heretter enda mer se og erfare at verden forarges på mitt ord og forfølger dere som bekjenner det. Dette sier jeg dere på forhånd, for at dere skal tenke på det og ikke la dere forføre, men tenke i deres hjerte: Det gikk heller ikke Kristus bedre, Han som var vår Herre og Guds egen Sønn. Selv om Han forkynner med stor myndighet og gjorde så overmåte store undergjerninger, så hjalp det Ham ikke noe. Og for at vi enda bedre skal komme det i hu og ikke la oss overtale til noe annet av verdens visdom, herlighet, makt eller mengde, så har Han trolig advart og formant oss til å holde fast ved Ham og Hans ord, når Han sier: Salig er den som ikke tar anstøt av meg.

 

Kristi forløper!
Av M. Luther

Kristus vil ikke at han (døperen Johannes) skal aktes som en profet, men mye høyere og større, så at ingen profet kan lignes med ham når det gjelder embetet. For profetene hadde hittil vært slike personer som var sendt umiddelbart av Gud for å lære. De var utrustet med et guddommelig vitnesbyrd og hadde Den Hellige Ånd. Alle forkynte de om Kristus som skulle komme. Derfor kalles også i alminnelighet den en profet som forkynner om de kommende ting. Dere skal ikke regne Johannes blant disse. For dette er hans navn og embete (som Gud kaller ham hos Malakias): Guds engel eller nærmeste bud som går fram for Herren. Han peker på Kristus og sier: Dere behøver nå ikke vente på Ham lenger. Han er her allerede. Se nå til at dere ikke forkaster Ham1
Disse ord av profeten Malakias viser at Gud vil virke og være kraf­tig  i menneskene  nettopp  ved Johannes' forkynnelse og ord og ikke på noen annen måte. For dersom Kristus skal antas og menneskene bli salige ved Ham, må Han forut ved ordets forkynnelse vises og erkjennes. Derfor sier Han: Se, jeg sender min engel for ditt åsyn, han skal berede din vei for deg. Det vil si: Hvor jeg skal gi min Ånd og det evige liv, der må denne engel, denne lærer, som er sendt av Gud, gå foran. Derfor er han mer enn en profet. Han er en engel, et bud, en forløper som alle profeters Herre kommer med.
Dette at han skal berede Herrens vei, betyr at han skal ta bort alt som kan hindre Herrens gang, liksom tjenere i vår tid går foran sin herre og rydder bort og bringer av veien trær, stein, folk og hva som ellers er til hinder. Men hva var vel i veien for Kristus, som Johannes skulle bringe til side? Uten tvil var det synden, men ennå mye mer var det de gode gjerninger som de innbilte helgener hovmodet seg av. Han skulle i sin alminnelighet gi til kjenne at alle menneskers gjerninger og vesen var syndige og fordervelige uten Kristi nåde. Den som vet og rett kjenner dette, han er ydmyket i seg selv og har rett beredt veien for Kristus. Nå er det på tide at vi også gjør oss nytte av dette evangelium.

 

Han rettferdiggjøres i sine troende!
Av M. Luther

Nå er Guds hemmeligheter intet annet enn ting eller goder som blir forkynt om Kristus ved evangeliet, og de ting som bare troen fatter og beholder. Om det sier Paulus (1 Tim. 3, 16): ”Stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet.” Alt dette er sagt om Kristus, som er åpenbaret i kjød - for Han har vandret blant menneskene, som hadde kjød og blod som Han selv. Men det ble likevel en hemmelighet. For det var skjult at Han var Kristus, Guds Sønn, livet, veien, sannheten og alt godt.
Dog er Han rettferdiggjort i ånd. Det er: De som ved Ånden har fått troen, har antatt, kjent og aktet Ham for det. For ordet rettferdiggjort skal forståes på samme måte som når det sies i Luk. 7, 29: ”Og hele folket som hørte ham, også tollerne, gav Gud rett,” og Slm. 51, 6: ”for at du skal være rettferdig når du taler.” Det vil si: Den som tror på Kristus, den gir Ham rett, bekjenner at det er sannhet at Han alene er vårt liv, vår rettferdighet og visdom, og at vi syndere er døde og fordømte. For det er Han, og det vil Han være. Og den som akter Ham for det, han rettferdiggjør Ham i sin ånd. Men den som ikke gjør det, han stoler nå sine gjerninger, vil ikke la alt det han er og har, være fordømt, går i rette med Kristus og fordømmer Ham.
Om denne rettferdiggjørelse tales det også i Rom. 1, 4: at Han ”etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn.” Det er som om Han ville si: I de vantroende er Kristus intet, ja ikke bare svak, men endatil fordømt. Men hvor det er hellige som lever i Ånden, som helliggjør dem, der blir Han ansett for å være stor og kraftig og for å være Guds Sønn. For de har Åndens sikre forvissning om det.

 

Hør!
Av M. Luther

Han sa: Jeg er en røst av en som roper i ørkenen: Gjør Herrens vei jevn, som profeten Jesaja har sagt.

Her er to slags mennesker til stede. Det er noen som tror denne røsten og bekjenner den som sannhet. Til dem kommer Herren. Der er Hans vei beredt og banet, som Peter sier: De ydmyke gir Han nåde. Og Kristus: Den som seg selv fornedrer, skal opphøyes. For her må du lære å forstå åndelig hva Herrens vei er, hvordan den beredes, og hva som hindrer at Han ikke kan finne rom i oss. Herrens vei er, som du har hørt, at Han selv gjør alle ting i oss og at alle våre gjerninger ikke er våre, men Hans, og det skjer ved troen.
Hindringen som ikke gir Herren rom, består ikke bare i de grove synder, som ukyskhet, vrede, hofferdighet, gjerrighet etc., men især i åndelig stolthet og fariseisk hovmod, som synes godt om gode gjerninger, er sikker i dem, fordømmer ikke seg selv, og kan heller ikke tåle å bli fordømt av noen. Dette er det annet slags mennesker som ikke vil tro Johannes' røst, men sier at den er av djevelen da den forbyr og fordømmer alle gode gjerninger og gudsdyrkelse. Til dem sies det aller sterkest: Gjør Herrens vei jevn! Men disse gjør det aller minst.

 

Rettferdigheten av troen!
Av M. Luther

Gode gjerninger skal vi gjøre og beflitte oss på. For Gud har befalt dem i de ti bud. Dem har Han ikke gitt forgjeves. Det er Hans ord, og Han vil og at vi skal holde det. Derfor må hver beflitte seg på å leve etter det og vise seg lydig og takknemlig mot Gud, som har gitt oss sin egen aller kjæreste Sønn. Han har for vår skyld fornedret seg selv og blitt lydig til døden på korset. Ved det har Han gjort fyllest for all verdens synder. På denne manns lydighet kan du forlate deg. Kast alt det gode som du har gjort, ned for Hans føtter, og bekjenn rent ut av hjertet med Johannes at du ikke er verdig til å løse Hans skorem.
Det synes å være en dyd blant menneskene at du ikke er noen horkar, tyv eller morder, at du gir almisse og er flittig i ditt kall. Det er også i sannhet å rose. Men når det skal prøves i Guds dom, må du si: For deg, kjære Herre, er all min dyd som et besmittet klede. Døm meg derfor ikke etter mine gjerninger. Jeg vil gjerne la dem være din dørmatte, og lar meg nøye om du kan bruke dem til det.
Slik gjør Paulus i Fil. 3, 5-7: Jeg er av Israels slekt, en fariseer etter loven, ustraffelig etter lovens rettferdighet. Det var sannelig verd å rose seg av. Men de ting, sier han, som var meg en vinning, har jeg for Kristi skyld aktet for skade. Og det er min største glede og beste trøst at jeg kan finnes i Ham, ikke med min rettferdighet som kommer av loven men med den som kommer på grunn av troen på Kristus, eller den som Gud tilegner troen.

Men likevel vil Gud at vi skal leve dydig og som Paulus sier: ustraffelig etter den rettferdighet som er i loven. Også på andre steder og særlig i dette brevet til Filipperne driver han på med det samme. I kap. 2, 15 sier han: Lev, slik at dere kan være ustraffelige, rene, Guds ulastelige barn etc. Videre: Er det noen dyd eller noen lov, så gi akt på den. Fordi denne rettferdighet kalles en gjerning etter loven, kan den, jo ikke forkastes. Ja det er også sikkert at et slikt liv og slike gode gjerninger behager Gud hos dem som tror på Kristus for mellommannen Kristi skyld, og de skal sannelig etter Guds løfte ha både timelig og evig belønning.
Men vi skal også vite at gode gjerninger ikke danner grunnlag for å fortjene ros eller verdighet eller trøst om salighet. Hvor hellig vårt liv enn er, så er det likevel ikke uten synd og urenhet for Gud. Derfor kan det heller ikke bestå for, Guds dom. Det er ofte i Skriften at de hellige profeter bekjenner det. Men det er bare Guds Sønns rettferdighet og renhet som gjelder. Han har med sin lydighet og sin li­delses og døds offer sonet og tatt bort Guds vrede, som vi fortjente. I stedet har Han ervervet og gitt oss syndenes forlatelse og det evige liv, slik at vi for Hans skyld - om vi tror på Ham - er Gud behagelige og arvinger til det evige liv. Dette kan vi aldri oppnå med våre egne gjerninger og vår egen hellighet.
Skjønt vi ved vårt gode liv og gjerninger er behagelige for Gud; om vi tror på Kristus - og skjønt vi tjener Ham med dem og har ros for en god samvittighet for all verden, så har vi ikke noen ros for Gud og Hans dom. Det er som Paulus sier om Abraham i Rom. 4, 2: For der­som Abraham ble rett ferdiggjort av gjerninger, da har han ros, men ikke for Gud.

Når vi derfor taler om rettferdighet for Gud, syndsforlatelse, forløsning fra den evige død og å fortjene det evige liv, så må vi med døperen Johannes og Paulus ydmyke oss og si: Jeg holder meg til den Herre Kristus og Hans hellighet, som er lovt og gitt meg i dåpen, ordet og sakramentet. Ved dette vil jeg bli som en elendig orm. Slik skal vi gjøre forskjell på vår egen hellighet og den rettferdighet som er i Kristus. For vår hellighet består ikke overfor Guds vrede og den evige død. Alt det som finnes utenfor Kristus, blir oppslukt av døden.

 

Omvend dere!
Av M. Luther

Johannes sier vel: Omvend dere! Men han mener ikke at du ved dine egne gjerninger skal forbedre deg og legge av synden. Det bevitner han ettertrykkelig med den annen del av sin preken, når han sier: Se det Guds lam som tar bort verdens synder. Han mener tvert om, som tidligere sagt, at enhver skal erkjenne sitt behov for omvendelse, men likevel ikke søke den hos seg se1v, men bare hos Kristus.
Til denne erkjennelse av Kristus hjelpe oss Gud Fader etter sin store barmhjertighet! Han sende Johannes' røst ut i hele verden ved mange evangelister! Amen.

 

Gled dere!
Av M. Luther

Paulus sier her: Gled eder i Herren alltid!
Denne glede er en frukt og en følge av troen, som han sier i Gal. 5, 22: Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, fromhet, godhet, tro, saktmodighet, avhold. For det er ikke mulig at et hjerte som ikke tror på Gud, kan glede seg i Ham. Der hvor det ikke er noen tro, der er det bare frykt, angst og bedrøvelse, når Gud bare blir tenkt på eller talt om. Ja i et slikt hjerte er det hat og fiendskap mot Gud. Årsaken til dette er at hjertet finner seg skyldig i sin samvittighet og har ikke tillit til Gud. Han kan ikke tro at Gud er nådig og vennlig mot ham, ettersom han vet at Gud er en fiende av synden og straffer den hårdt.
Når nå disse to ting er i hjertet, nemlig bevissthet om synden og erkjennelse av Guds straff, må det alltid være bedrøvet, forsagt og forskrekket. Det er hvert øyeblikk redd for at Gud skal stå bak ham med hammeren, som Salomo sier i Ordspr. 28, 1: ”De ugudelige flykter uten at noen forfølger dem.” I 5 Mos. 28, 65-66 heter det: ”Herren skal gi deg et bevende hjerte og du skal aldri være sikker på ditt liv.” Å tale om gleden i Gud for et slikt hjerte, det er det samme som om man vil overtale vannet til å brenne. Det går ikke inn i hjertet, for de føler hvordan Guds hånd trykker dem i deres samvittighet. Derfor sier også profeten, Slm. 32, 11: ”Gled dere i Herren! Dere rettferdige, fryd dere! Og juble, alle oppriktige av hjertet!” Det må være rettferdige og fromme som skal glede seg i Herren. Derfor er denne epistel ikke skrevet for syndere, men for hellige. Syndere må først få rede på hvordan de kan bli kvitt sine synder og få en nådig Gud. Når de så er blitt fri fra sin onde samvittighet, følger gleden av seg selv.
Hvordan blir man fri fra den onde samvittighet og får en nådig Gud? Til det er å svare: Det er til fulle blitt sagt og blir heretter sagt enda mer, at den som vil ha en god samvittighet og finne en nådig Gud, han må ikke begynne med å sette lit til gjerninger, som forførerne gjør. For det piner hjertet enda mer og gjør hatet til Gud enda større. Derimot må han forsake alle gjerninger, gripe Gud i Kristus, ta imot evangeliet og tro det som evangeliet sier.
Men hva sier evangeliet annet enn at Kristus er gitt oss i den hensikt at Han vil bære våre synder, at Han er vår biskop, mellommann og talsmann for Gud, at Gud alene ved Kristus og Kristi gjerninger vil forlate synden, at Gud ved Ham er forsont, og samvittigheten er befridd og oppreist. Når denne tro til evangeliet virkelig er i hjertet, da er Gud søt og kjærlig. Da føler hjertet bare gunst og nåde hos Ham, og har tillit til Ham i alt. Da frykter det ikke for Guds straff, men er sikker og ved godt mot. For Gud har på den måte i Kristus gitt ham sin bunnløse nåde. Derfor må en slik tro føre med seg kjærlighet, glede, fred, jubel, takksigelse og lovprisning. Mennesket har da en hjertelig velbehagelighet til Gud som sin aller kjæreste og nådigste Far, som så faderlig hand­ler med ham og uten all fortjeneste utøser sine gaver over ham så rikelig.

 

Å rose seg i Herren
Av M. Luther

Å glede seg i Herren, det er å forlate seg, rose seg, påberope seg og pukke på Herren, som på en nådig Far. En slik glede forakter alt som ikke er Herren. Ja, den forakter også egen hellighet. Om dette sier Jeremia i kap. 9, 24: ”Den vise skal ikke rose seg av sin visdom, den sterke skal ikke rose seg av sin styrke, og den rike skal ikke rose seg av sin rikdom! Men den som vil rose seg, la ham rose seg av at han er forstandig og kjenner meg.” Og Paulus sier i 1. Kor.1,31: ”Den som roser seg, han rose seg i Herren.”

 

Guds fred som overgår all forstand
Av M. Luther

Med denne fred menes ikke den fred at Gud er stille og fredelig hos seg selv. Men det betyr den fred som Han gir oss i hjertet, i det at vi er vel tilfredse. Det er akkurat som det kalles Guds ord, det ord som Han gir oss å tale, høre og tro. Det er en Guds gave - derfor kalles det Hans fred. Det kalles den også fordi den gjør fred med Gud, selv om vi ikke har fred hos menneskene.
Denne Guds fred overgår all tanke, fornuft og forstand. Dette må du ikke forstå slik at ingen kan føle eller finne den. For hvis vi skal ha fred med Gud, må vi jo føle den i hjertet og samvittigheten. Hvordan kunne ellers vårt hjerte og sinn bli bevart ved den? Derimot skal du forstå det slik: Når motgang og gjenvordighet kommer over dem som ikke vet å fly til Gud i bønnen, men i stedet vil finne en utvei selv, så farer de til og søker vel også fred. Men de søker bare den fred som fornuften kan begripe og oppnå. Fornuften kjenner imidlertid ikke til noen fred med mindre det onde er opphørt. Denne fred overgår ikke fornuften, men er tvert imot begripelig for den. Derfor kjemper og arbeider man etter fornuftens regler for å få den freden ved at det onde blir tatt bort, enten det skal skje med makt eller list. Det er likesom den som har et sår; han føler det og søker etter å bli helbredet.
Men de som gleder seg i Gud, de er fornøyde når de bare har fred med Gud. Da er de frimodige i trengsel. De begjærer ikke den fred som fornuften vil ha, nemlig at det skal bli slutt på det onde. De står fast og venter på den indre styrke ved troen. De spør ikke etter om det onde vil vare kort eller lenge. De tenker og sørger ikke for hvordan utfallet vil bli. De lar alltid Gud råde. De spør ikke når, hvordan, hvor og ved hvem det skal skje. Derfor gir Gud dem også nåde og gjør en slutt på deres onde, og lar dem endatil få en fordel av det som ikke noe menneske kunne tenkt eller håpet.
Dette kalles korsets fred, Guds fred, samvittighetens fred, den kristelige fred. Den freden gjør at mennesket også i det ytre er stille og vel tilfreds med enhver og lar enhver være i ro. For fornuften forstår og virker ikke at et menneske kan ha glede under korset, og ro og fred i urolighet. Det er en Guds gjerning, som ikke er kjent for noen andre enn dem som har erfart det.

 

Ærens konge!
Av M. Luther

»Da Han i sin ferd var funnet som et menneske,« sier apostelen. Han gjorde altså som alle andre. Han spiste og drakk, sov og var våken, gikk og sto, ble sulten og tørst, frøs og svettet. Han ble trett, arbeidet, kledde seg og bodde et sted.

Han ba og gjorde alt mulig annet, som et menneske gjør i forhold til Gud og andre mennesker. Men alt dette hadde Han jo kunnet slippe og i stedet ha oppført seg helt annerledes. Denne mulighet ga Han avkall på og ble som en av oss. Han delte helt våre vilkår.

Alt dette hørte sammen med, at Han ydmyket seg selv, som teksten her taler om. Og Han nøyde seg ikke med å bli som en av oss, men Han ble den minste av alle mennesker. Han tjente oss med den størst mulige tjeneste, da Han ga sitt legeme og liv for oss. Og Han ydmyket seg ikke bare, slik at Han ble ringere enn alle mennesker, men Han gikk også inn under synden, døden og djevelen og bar alt dette for oss. Dessuten led Han den død, som er den mest vanærende, nemlig døden på korset. Han døde ikke som et menneske, men som en orm (Sl. 22,7), ja, som den største forbryter. Han mistet også den takk og ære, som Han hadde fortjent ved å ta på seg tjenerskik­kelse.

Hvorfor gjorde Han nå alt dette? Det var ikke, fordi vi var verdige til det eller hadde fortjent det. For hvem ville være verdig til å bli betjent på en slik måte av en slik per­son? Men Han gjorde det, fordi Han var lydig mod Faderen. Med det ene ord »lydig« åpner Paulus himmelen og lar oss se inn i den guddommelige majestets innerste dyp og se faderhjertets uutsigelige kjærlighet til oss. Vi skal forstå, at Gud fra evighet av har funnet behag i det, som Kristus i sin herlige person skulle gjøre for oss og nå har gjort. Hvems hjerte vil ikke smelte av glede over dette? Hvem vil ikke love og prise Ham for det, som Han har gjort? Hvem vil ikke bli tjener som Ham, ja, bli til intet for hele verden? Her sies det jo, at vi er så dyrebare i Guds øyne, at Kristus for vår skyld ydmyket seg og ble lydig til døden. Hvilke ord taler ikke Paulus her! Her taler han som ikke noe annet steds. Dette er å komme til Faderen gjennom Sønnen. Hvor mange tror ikke at de vet alt, men har ennå aldri merket det som det her er tale om! Hvor hurtig blir de ikke mestere - de, som ennå ikke er blitt disipler? Likesom Kristus, i lydighet mot Gud og for å tjene oss, ble den minste, slik har også Gud igjen opphøyet Ham, for at Han skal være Herre over alle engler og alt det skapte, over død, djevel og helvete. Nå har Han avlagt sin tjenerskikkelse og er igjen i guddomsskikkelse, og Hans guddommelige vesen, Hans makt og herlighet forkynnes, bekjennes og æres. »Alt er Ham underlagt,« sier Paulus i 1. Kor. 15. Vi kan ganske vist ikke se det ennå. Men det er likevel sant, at Han er høyt opphø­yet og har all makt i himmel og på jord. Men det er det få som tror. Våre øyne er så forblindet, at vi ikke ser, at alt er Ham underlagt. Men på den ytterste dag skal det bli åpenbart. Da skal vi se, at Han, som ga avkall og tok tjenerskikkelse på, nå har avlagt den og i stedet treder frem i guddommelig maje­stet. Da skal vi se, at Han er herlighetens Gud og Herre over liv og død. Ja, vi skal se Ham som ærens konge.

 

Ære være Gud i det høyeste!
Av Martin Luther

Det er som de kjære engler vil si: Slik går det til, og slik skal det gå til, fordi dette barn ligger i sin vugge, æres og prises Gud. Nå begynner alt det å fullbyrdes som profetene har forkynt. Før dette barn ble født, var det helt annerle­des. Da var det ikke annet i verden enn gudsbespottelse og avguderi. For alt som er utenfor Kristus - det være så ypperlig og herlig som det vil - er likevel ikke annet enn gudsbespottelse. Men dersom Gud skal være Gud, det vil si, aktes og æres av mennesker som Gud, da må det skje ved dette barnet. For alene ved Ham kan vi lære og bli visse om at Gud er en nådig og barmhjertig Gud, ettersom Han ikke sparte sin enbårne Sønn, men lot Ham bli menneske for vår skyld. Denne usigelige store velgjerning trenger seg inn på og driver hjertene, så de i rettskaffen kjærlighet, tillit og håp åpner seg for Gud, og takker og lover Ham for det.
Frukten av dette er, sier englene, at Gud rett blir æret i det høyeste, ikke med ytre gjerninger - de kan ikke stige opp til himmelen, - men med hjerter som svinger seg fra jorden opp i det høye til denne nådige Gud og Fader med takk og hjertelig tillit.
Ved denne englesang blir alt som er utenfor Kristus, fordømt og ansett som gudsbespottelse, avguderi og vederstyggelighet.  Skal Gud æres, må det skje ved og i dette barn, som er Kristus, Herren. Uten Ham kan en ikke finne eller ære Gud, men vanærer Ham på det groveste. Med dette oppheves alt det som i den vide verden kan ha navn av gudstjeneste og ære. Et levende, hellig og Gud velbehagelig offer skal kalles: Kristus og i Kristus. Ellers skal det ingen gudstjeneste være til. Gud har innbefattet all sin ære i dette barn. Blir Han ikke æret i dette barn, blir Han aldri æret.
For alle som tar imot dette barn og tror på det, de kjenner Gud rett. De sier: Jeg er intet, all min rettferdighet, hellighet, visdom, kunnskap, rikdom og makt er intet. Det lille barn, Jesus, er alt.
På denne måten får Gud sin ære. Han alene blir vår styrke, glede og rikdom. Vi kan av hele hjertet sette all vår lit, trøst og glede til Ham alene.
I dette første stykket av sangen innbefatter de kjære engler kort alt hva vi er og har, og tar fra oss all rikdom, makt og ære, og særlig de åndelige gaver og den gudsdyrkelse som kalles rettferdighet, hellighet, visdom og gode gjerninger. De befaler oss at vi ikke skal beholde det hos oss selv, men kaste det fra oss og gi Gud alene æren for det. Dette skal skje, synger de i sangen sin.

 

Broderkjærlighet, - en frukt av barnet!
Av Martin Luther

De som tror på dette barn, de gir ikke bare Gud æren i alle ting, men de er også selv innbyrdes guder, dvs. de er vennlige og fredsommelige mot hverandre. Hvor det finnes kristne som kjenner og antar dette barnet, der er det et fredelig og kjærlig styre blant menneskene. Der ønsker ikke den ene den andre noe vondt.

Dette skjer når Gud får sin ære og erkjennes som Herren som vi har alle ting av. Denne erkjennelse gjør menneskene fulle av kjærlighet. Ingen hater da den annen. Ingen stjeler da fra den annen. Ingen hovmoder seg over den annen, men hver akter seg selv minst og de andre større. Alle sier: Kjære bror, du er større enn jeg, be til Gud for meg. Der er fred og velsignelse uten ende.

 

Ved Ham har Han også skapt verden
Av Martin Luther

Det er jo klart at apostelen her taler om Sønnen, som den som er satt til en arving, og som Han også har skapt verden ved. Er allting skapt ved Ham, så må Han selv være uskapt. Av dette følger jo klart at Han er en sann Gud. For alt det som ikke er skapt, men likevel er noe, det må være Gud. Derimot må alt som er skapt, være en skapning og ikke Gud. For det har ikke sitt vesen av seg selv, men av den som har frembrakt det. Men nå er alle ting skapt ved Kristus, og Han er ikke skapt ved noe. Da har Han også sannelig sitt vesen av og i seg selv, og ikke fra noen skapt ting eller fra noen skaper.

 

Hans kongerikes spir
Av Martin Luther

Hans kongerikes spir eller septer er evangeliet, som er et rettvishets septer, for at riket kan styres rett og riktig. Det er sagt mot menneskelære, som har mange krumme og villfarende veier og dog aldri fører til salighet.

Det er sagt for at vi her igjen skal lære at vi ikke antar noe i kristenheten uten dette Hans rikes spir. Han vil ikke ha sitt rike regjert ved noe annet enn ved dette evangeliets rettvise spir.

 

Opplatt forstand!
Av Martin Luther

Lukas kapittel 24,45 sier: Da åpnet Han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene."
Han lukket ikke opp Skriften, men forstanden. For Skriften er åpen, men våre øyne er ikke åpne.

 

For meg!
Av Martin Luther

I dag vil vi gjennomgå ordene »som er unnfanget ved Den Hellige Ånd.« Det er uttrykt kort, men den, som vil vite noe mer om, hvordan det er gått til, han får det forklart i denne teksten. Selve trosbekjennelsen må jo være kort for folkets skyld, men den forklares gjennom evangeliene. Derfor gjorde de vel, de som fordelte beretningene om Jesu liv på forskjellige søndager og helligdager, for at Kristi minne og navn ikke skulle forgå. Trosbekjennelsen kan hurtig sies, men den skal forklares utførlig. Derved ledes vi kristne til å kjenne Kristus godt. Og i Ham finnes all visdom, ikke bare for dette liv, men også for det kommende. Alt, det som kalles forstand, visdom og klokskap, finnes bare i dette menneske, Jesus Kristus. Det merker du, når du ser, hvordan filosofene og munkene har spekulert utenfor Kristus. Vel har de foregitt å eie stor visdom og talt om Gud og om, hvordan Han handler med oss, men de har alle knekket nakken på det. Det er bare kommet spillfekteri og splid ut av det. Derfor skal vi fryde oss og falle på kne og gråte av glede over, at vi kan høre Sønnen, som Faderen har sendt. Gud sier: Menneske, du er for svak og blind. Jeg vil sende min Sønn og legge Ham i en mors skjød. Der finner du alt, det du behøver å vite. Der kan du lære meg å kjenne og finne den visdom, som overgår all forstand...

Du skal ikke bare læse evangeliet som en historie om noe, som er skjedd, men du skal ta imot det som en gave og en skatt, som er gitt nettopp til deg. Og du skal ha all din glede i det, og ditt hjerte skal fryde sig ved det. Du skal tro, at Kristus er unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av Jomfru Maria, men se til, at du nå også virkelig tar imot det som en gave. For Kristus ble unnfanget for din skyld, han ble født for din skyld, og han døde for din skyld. Øv derfor din tro, så den blir mer fast, og du kan ha glede ved den. Selv om det tales om Peter og Paulus, skal du vite, at de bare er små bekker, men Kristus er selve kilden. I Ham finnes all visdom og sannhet. Hvis Kristus skal kunne vinne skikkelse i deg, så er det ikke nok, at du hører denne historie. Ditt hjerte må også trekke følgende slutning: Det er ikke bare en historie, jeg hører nå, men det er en gave til meg. Hvis du hører, at den og den har 100.000 gylden, hva kommer det deg ved? Men hvis pengene er dine, så er du glad. Hvis en annen har gods, ære, rikdom og en vakker hustru, det rører meg ikke. Hvis jeg ikke bare anser evangeliet for løst snakk, men vet, at det barn som det taler om, virkelig er mitt, og at jeg bør høre om og ta til meg, det Kristus sier og gjør, så blir troen grunnfestet dypt i mitt hjerte. Troen vil etter hvert bli så sterk, at død eller liv ikke betyr noe. På denne måte skal man alltid forkynne om Kristus, så de kristne kan lære Ham å kjenne. Vi kalles jo nettopp kristne. Du skal altså ikke lytte til dette evangelium på samme måte som papistene, djevelen, tyrkerne og horkarlene gjør det, men for deg skal det være en umistelig skatt. Og du må holde fast ved, at Kristus ble unnfanget og født for deg...

 

Jomfrusønnen!
Av Martin Luther

Født av jomfru Maria.

Det er sterke ord, som ikke kan gjendrives. Ingen kan si: »Kristus var en ånd«, for det står her, at Han skulle unnfanges i Marias skjød og være hennes virkelige sønn. - Man kalles jo ikke sønn, med mindre man er av samme kjøtt og blod som moren og er unnfanget i henne og født av henne. Så er da Kristus, himlens og jordens skaper, virkelig jomfruens sønn, unnfanget ved Den Hellige Ånd uten noen manns medvirkning. »Den Høyestes kraft skal overskygge deg,« sa engelen (Luk.1,35), og på den måte skulle Marias kropp og blod renses. Dette er vår tro. Hvis vi mister dette, mister vi hele frelsen. For hvis Kristus ikke ikledde seg mitt kjød og blod, kan Han ikke hjelpe meg, men Han må i så fall hjelpe ånder og spøkelser. Men når Han nå er vår bror, og Hans mor er vår søster, og når Han har samme kropp og sjel som oss, så holder vi fast ved Ham i tro...

Engelen sa: »Vær hilset, du som har fått nåde! .. Se, du skal bli med barn og føde en sønn« (Luk.1,28.31). Det samme sa Jesaja lenge før (Jes.7). Kong Akas var hårdt trengt av Syrias konge. Da sa Herren til Akas gjennom profeten: »Krev et tegn av Herren din Gud! Krev det i det dype eller i det høye der oppe!! «Men da Akas ikke ville kreve et tegn, ble Gud vred og talte følgende ord til Akas gjennom profeten: »Herren selv vil gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn.« Det er dette ord, som engelen siterte: »Denne jomfru - det er deg!« Jødene har aldri aktet på det tegn, som Gud gav dem. Fordi Guds ord og tegn ble ringeaktet, ble det dem til fordømmelse, men oss ble det til frelse. Tegnet er nettopp, at jomfruen, som ikke vet av noen mann, skal bli fruktsommelig. Noe slikt har man aldri hørt om helt fra verdens begynnelse. Her er en jomfru, og likevel er hun fruktsommelig. Hvordan kan det passe sammen? Det er overnaturlig. Nettopp derfor er det et tegn. Det ville jo ikke være forbausende, hvis jeg sa til en pike på 15 år: »Du skal bli mor til et barn.« »Om Gud vil,« kunne hun så svare. Men hvis du sier: »Her står en jomfru, som likevel er frukt­sommelig,« det ville jo være en stor løgn. Da Maria hørte engelens ord, undret hun seg da også over, hvem som skulle bli far til barnet, og hun ble forferdet. Men hun skulle bli fruktsommelig på en slik måte, at Jesajas' profeti gikk i oppfyllelse. Hun skulle ikke ha noe med en mann å gjøre, men allikevel bli en virkelig mor ved Den Hellige Ånd. Dette er en trosartikkel, at Maria er Herrens mor og likevel ikke mistet sin jomfruelighet. Dette skal man tro: Kristus er født uten synd. Hvis Han var født i synd, så hadde Han ikke kun­net frelse oss, men ville selv ha hatt bruk for en frelser, likesom sin mor. Men Gud ville, at Han skulle ha en jomfru til mor, for at vår Frelser kunne være ren og ikke unnfanget i ond lyst. Derfor kan Han hjelpe oss, som er født i synd. Det var altså ingen mann med, da Kristus ble unnfan­get i sin mors skjød, men det skjedde ved Den Hellige Ånd. Allike­vel er Han av vårt kjød og blod. Han ble gitt til oss, for at vi skulle holde fast ved Ham. Denne artikkel holder vi høyt i ære og tar den til vårt hjerte. Vi vil ikke bare la den være en historie om noe, som er skjedd, men vi vil bevare den som en kostelig skatt. La deg ikke drive fra denne artikkel, verken av paven eller tyrkerne. Men si: »Jeg tror på Guds Sønn, som er unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av Jomfru Maria.«

 

Nåden hersker!
Av Martin Luther

Hvis ikke Kristi rettferdighet helt og holdent dekket over våre synder for Gud, da var Guds rike, ikke »et nåderike, hvor nåden hersker over synden, men et synderike, hvor synden hersker over nåden.« »Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! - Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn” (1 Kor. 15,57; Gal. 2,21).

 

Tro på Ordet!
Av Martin Luther

Og det skjedde, da englene var faret opp fra dem til himmelen, da sa hyrdene til hverandre: La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss. De skyndte seg av sted, og de fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben. Luk. 2,15-16

Det første en skal merke seg her, er hyrdenes tro. For dersom de ikke hadde trodd englene, hadde de ikke gått til Betlehem, og hadde heller ikke gjort noe av det som sies om dem i dette evangeliet. Men om noen vil si: Ja, jeg vil også tro dersom en engel fra himmelen preket for meg, det gjelder intet. For den som ikke antar Ordet i seg selv, han antar det aldri for lærerens skyld, om så alle engler preket for ham.
Og den som antar det for lærerens skyld, han tror ikke Ordet, heller ikke på Gud ved Ordet, men på læreren. Derfor varer hans tro ikke lenge. Men den som tror Ordet, han ser ikke på personen som lærer det; han ærer heller ikke Ordet for personens skyld, men personen for Ordets skyld, og setter alltid personen under Ordet. Og dersom personen faller fra troen og forkynner annerledes, så holder han fast ved det han har hørt. Personen får være og gjøre hva han vil og kan.
En må også gjøre forskjell på den guddommelige tro og den mennes­kelige tro. Den menneskelige tro henger ved personen og tror og ærer Ordet for lærerens skyld. Men den guddommelige tro henger ved Ordet og tror og ærer Ordet ikke for hans skyld som lærer det, men fordi han føler det er så stor sannhet at ingen kan rive ham fra det, om så læreren prøvde på det. Dette bevises av samaritanerne i Joh. 4, 42. Da de av den hedenske kvinnen først had­de hørt om Kristus, og på hennes ord gikk ut av byen til Ham og selv hørte Ham, da sa de til kvinnen: Nå tror vi ikke lenger for din tales skyld, for vi har selv hørt Ham og vet at denne er sannelig Messias, verdens Frelser.
Da Kristus ble korsfestet, falt også alle de fra som hadde trodd på Ham for Hans persons og undergjerningers skyld. Ordet alene - uten persons anseelse - må fylle hjertet, innta det og likesom ta det til fange, så det kan føle dets sannhet, om så all verden, alle engler, alle fyrster i helvete, ja Gud selv sa noe annet.
Han har også undertiden fristet sine utvalgte, idet Han har anstilt seg som om Han ville si noe annet enn det Han tidligere har sagt. Slik fristet Han Abraham da Han befalte ham å ofre sin sønn Isak, likeså Jakob i hans kamp med engelen, og David da han ble jagd i landflyktighet av sin egen sønn Absalom.
Denne tro står fast i liv og død, i himmel og helvete. Ikke noe kan kullkaste den. For den trøster seg alene ved Ordet, tross alle personers forakt. Denne tro har også hyrdene hatt. For de hang fast ved Ordet og glemte englene som hadde talt til dem. De sa ikke: La oss gå og se det som englene forkynte, men: det som Herren har kunngjort oss. Englene glemte de straks, men Guds ord alene holdt de fast ved. Det samme sier også Lukas om Maria: Hun bevarte og overveide disse ord i sitt hjerte. Hun har uten tvil ikke latt seg anfekte av hyrdenes ringe per­son, men har holdt alt for Guds ord. Ikke alene de, men også alle de andre som hørte hyrdenes tale og undret seg over den, de holdt alle fast ved ordet alene.

 

Ved troen alene!
Av Martin Luther

Da skrek de med høy røst og holdt seg for ørene, og stormet alle som én inn på ham. De drev ham ut av byen og steinet ham. Vitnene la klærne av seg ved føttene til en ung mann som hette Saulus. Og de steinet Stefanus, mens han bad og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn. Ap.gj. 7,57-60

For at denne episteltekst rett kan forståes, må vi føye til noe som er utelatt og fortelle årsakene til det som hendte.
Opprinnelsen til tretten var at Stefanus hadde sagt, at alt det som ble gjort uten tro, ikke dugde til noe. Man kunne ikke tjene Gud med å bygge kirker eller med andre gjerninger, når ikke troen på Kristus var til stede. Det er bare denne tro som gjør from og bygger Guds templer, det vil si, de troende hjerter.
Mot dette hadde jødene påberopt seg Mose lov og templet i Jerusalem. Om dette står det ofte i Bibelen at Gud hadde utvalgt det til sin bolig og at Hans øyne alltid skulle se dit. Derfor kalles det også Guds hus. Med disse argumenter mente de å ha overvunnet Stefanus. Men Stefanus siterer et språk fra Jesaja 66, 1: ”Så sier Herren: Himmelen er min trone, og jorden er en skammel for mine føtter. Hva slags hus kunne dere bygge meg, og hvor skulle det finnes et hvilested for meg?"
Dette språk er så klart og uimotsigelig at ingen kan motsi det. Ved det bevises at Gud ikke bor i hus som er gjort med hender, fordi Han først har skapt alt det man trenger for å bygge det. Videre: Hvis verken himmelen eller jorden inneslutter Ham - for Han sier jo at himmelen ikke er Hans hus, men Hans stol, og jorden ikke Hans bolig, men Hans fotskammel - hvordan skulle Han da bo i et hus som er bygd av mennesker? I 1. Kong. 8, 27 taler Salomo, som jo bygde templet, på samme måte.
Ved dette og lignende språk var de blitt overvunnet, og de hadde ikke noe å motsi disse språkene med. Derfor oppførte de seg slik og tydet ordene hans som om han hadde sagt at Jesus ville forstyrre templet og forandre Mose lov. Dette hadde dog ikke Stefanus sagt. Han hadde bare uttalt at alene troen på Kristus gjør salig, og ikke loven eller templet. Hvis troen var til stede, kunne man ha kirker eller ikke ha kirker, og da kunne man holde loven rett.
Stefanus ville bare få slutt på den falske tillit til gjerninger og templet.

 

I den rette hensikt!
Av Martin Luther

Det er ikke noe galt i å bygge kirker. Men det er galt hvis dette får en til å glemme tro og kjærlighet og en gjør det i den mening at det er en god gjerning, og at en derved vil fortjene noe av Gud. Den eneste grunn til å bygge kirker er at de kristne kan komme sammen for å be, høre forkynnelse og motta sakramentet. Når denne årsak ikke lenger er til stede, skal man rive kirkene ned igjen, slik som man gjør med andre hus når de ikke er til nytte lenger.

 

Alene ved nåden!
Av Martin Luther

Dere som har mottatt loven, gitt ved engler, og ikke har holdt den! Guds bud blir ikke oppfylt med gjerninger. Ap.gj. 7,53

Stefanus forkaster her ikke bare kirker og bygging av kirker, men endatil alle gjerninger, idet han sier: ”Dere som har mottatt loven, gitt ved engler, og ikke har holdt den!” Derfor skjeller de ham igjen ut, ikke bare for en som taler mot det hellige tempel, men også for en som laster Mose lov og vil lære andre gjerninger enn de hadde lært. Stefanus kunne jo ikke beskylde dem for at de ikke holdt loven med ytre gjerninger. For de var jo omskåret og holdt seg etter Mose lov i spise, klær, fester, ja de steinet ham jo for lovens skyld. Men Stefanus taler av samme Ånd som Paulus, Rom. 2 og 3: ”Ved lovens gjer­ninger kan ingen bli rettferdig for Gud, men alene ved troen."
Grunnen til dette er at der hvor Den Hellige Ånd ikke er og gir nåde, der kan ikke menneskets hjerte elske Guds lov. I stedet ønsker det at det ikke fantes noen lov. Enhver føler det hos seg selv. Vi er tunge og uten lyst til det gode, men villige og vel skikket til det onde, som Moses også sier i 1 Mos. 6, 5: ”Menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av."
Der hvor det ikke er lyst til det gode, der gjør mennesket lovens gjerninger med ond vilje, ikke av hjertet, men av frykt for straffen, skam og helvete. Eller det gjør det av kjærlighet til sin egen nytte og salighet, men ikke av kjærlighet til Gud og Hans ære. Derfor er alle slike gjerninger bare hykleri, og de aktes ikke for gode gjerninger.
Derfor har Han lovt Den Hellige Ånd, og Han gir den også til alle som tror på Kristus. Ved sin nåde gjør Den Hellige Ånd menneskets hjerte villig og skikket til det gode, så mennesket gjør de gode gjerninger alene til Guds ære. For ved troen og Ånden er mennesket allerede rettferdig og salig, og så langt kan ingen gjerninger bringe det.
Av dette kan vi lett slutte at de som er uten tro og nåde, ikke holder loven, selv om de plaget seg til døde med lovens gjerninger.
Det var dette Stefanus mente da han sa at jødene alltid motsto Den Hellige Ånd. For sine gjerningers skyld var de stolte og ville ikke erkjenne sin trang til Åndens nåde. De ville ikke ha sine gjerninger forkastet som fullstendig udugelige. De hadde alltid noe å bestille med loven, men de gjorde likevel ikke noe rett. Hele sin livstid var og ble de hyklere. De ville ikke ta imot troen, så de ved den kunne komme til sanne, gode gjerninger. Ved Åndens nåde kunne de da få lyst og kjærlighet til loven, så de med et fritt hjerte kunne oppfylle den. Det er slike arbeidere og lovoppfyllere Gud vil ha - og ingen andre. Derfor sier han også at de er ”stivnakker og uomskårne på hjerter og ører!” da de ikke ville høre eller forstå dette. De roper alltid: Gode gjerninger! Gode gjerninger! Lov! Lov! Men selv gjør de ikke noe av dette. De forfølger de rettferdige, og siden roser de seg av at de har gjort det for Guds og Hans lovs skyld.

 

Troen – nådens verk
Av Martin Luther

I denne beretning (juleevangeliet) ligger det en hemmelighet, som inneholder to ting: evangeliet og troen, altså hva man skal forkynne og hva man skal tro, hvem predikanten er, og hvem tilhøreren er. Det vil vi nå se på.
Guds ord vil først og fremst lære oss å kjenne troen. Men å tro vil ikke bare si å tro, at denne beretning er sannferdig. Det hjelper ikke noe som helst, for det tror alle syndere, også de fordømte. Skriften og Guds ord lærer oss, at troen ikke er en naturlig ting. Den er nådens verk. Dette er den rette og nådefulle tro, at du fullt og fast tror, at Kristus lot seg føde for din skyld, at Hans fødsel er skjedd for å gagne deg. For evangeliet lærer oss, at Kristus ble født for vår skyld. Han levde og døde for vår skyld, som engelen også sier: »Se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren. « I disse ord kan du se ganske klart, at Han ble født for vår skyld.
Engelen sier ikke bare slik i all alminnelighet: En frelser er født, men »dere, dere er en frelser født.« Han sier heller ikke: Jeg forkynner en stor glede, men: »dere«, »dere forkyn­ner jeg en stor glede.« Og denne glede er for hele folket. Denne tro verken eier eller er det fortapte, onde menneske i stand til å eie, for den er selve salighetens grunn, den som forener Kristus og den troendes hjerte slik, at de har alt felles. Og hva er det så, de har?
Kristus er født ren, uskyldig og hellig. Mennesket derimot er født urent, syndig og fortapt, som David sier i Slm. 51 »Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd. « Mennesket kan ikke hjelpes på annen måte enn gjennom Kristi rene fødsel. Men den kan vi ikke få del i på legemlig vis. Det ville heller ikke være oss til noen hjelp. Derfor er det åndelig – gjennom Ordet - at vi får del i Ham.
Den som i tro holder fast ved dette, han får del i Kristus. Selv om han er født i synd, kan den ikke skade ham, for i Kristus blir vi renset fra alt det som hører sammen med å være født inn i Adams syndige slekt. Derfor lot Kristus seg føde, for at vi skulle fødes på ny, som Han sier det til Nikodemus i Joh. 3,3: »Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.«
Dette skjedde, som det står hos Jakob 1,18: »Etter sin vilje har Han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av Hans skapninger.« Se, slik tar Kristus alt det som er vårt og skjenker oss alt det, som er Hans, for at vi gjennom Hans fødsel kan bli rene og nye, som om det var vårt eget. Derfor kan en kristen fryde og glede seg over Kristi fødsel, som om han selv var legemlig født av jomfru Maria. Den som ikke tror dette, eller tviler, han er ikke en kristen.

Det er denne glede, engelen taler om. Dette er trøsten og den ubeskrivelige gave fra Gud, at det menneske som tror, kan rose seg av denne skatt: Maria er hans rette mor, Kristus hans bror og Gud hans far. Det er sant, for slik er det skjedd, og det skjer deg som du tror. Her er selve kjernen og skatten i alle evangeliene. Den kan bare mottas i tro...
Og når vi lærer Kristus slik å kjenne, blir samvittigheten glad, fri og tilfreds. Av det vokser kjærligheten og lovsangen til Gud, som i Kristus har gitt oss denne ufattelig rike gave. Da er vi også villige til å gjøre, la skje og lide det, som Gud ønsker av oss, det være seg til liv eller død, som jeg så ofte har sagt. Som Jesaja sier (9,6): »For et barn er oss født, en sønn er oss gitt.« Oss, oss, oss er Han født, og oss er Han gitt.
Se derfor til, at du i evangeliet ikke bare henter en deilig stemning ved selve historien. Den vil ikke vare lenge. Heller ikke bare et godt eksempel, for det hjelper deg heller ikke uten troen. Men se til, at du gjør denne fødsel til din egen og bytter ditt liv med Hans, at du blir befridd fra din egen fødsel og overtar Hans. Det skjer, når du tror, da sitter du på jomfru Marias skjød som hennes eget kjære barn.
I denne tro må du øve deg, om den må du også be, så lenge du lever. Den kan aldri styrkes for mye. Dette er den grunn, som vi kan bygge våre gjerninger på.

 

Troen – og de gode gjerninger!
Av Martin Luther

I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad. Luk 2:11

Nå er altså Kristus blitt din, og ved troen på Ham er du renset og har fått arv og skatt i eie uten noen fortjeneste, men av Guds kjærlighet alene. Med Ham som eksempel følger så de gode gjerninger, så du gjør imot din neste, det du ser, at Kristus har gjort imot deg... Det var dette, Han talte om ved nattverden: »Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.« (Joh. 13,34). Her ser du, at Han har elsket oss og gjort alt for vår skyld. Slik skal vi da gjøre - ikke overfor Ham, for Han behøver det ikke, men overfor vår neste. Det er det Hans bud går ut på, det er det vår lydighet består i. Altså utretter troen dette, at Kristus er blitt våres, Hans kjærlighet gjør, at vi er blitt Hans. Han elsker, vi tror, og av det oppstår det en dyp enhet. På samme måte: Vår neste tror og venter på vår kjærlighet, så skal vi også elske ham og ikke la ham vente forgjeves på oss. Det ene er som det annet, Kristus hjelper oss, så hjelper vi vår neste, og dermed har vi alle, det vi behøver...
Disse to ting skal en kristen øve seg i: det første er i forholdet til Kristus: han skal iføre seg Kristus og i troen ta Ham til seg som sin eiendom, iføre seg Hans gode gjerninger og bygge frimodig på det. Det annet er i forhold til nesten: han skal bøye seg ned til ham og la ham gå i sine klær, likesom han selv vandrer i Kristi drakt. Den som ikke øver seg i disse to ting, for ham er det ingen hjelp å få, om han så faster seg til døde, lar seg martre, brenne eller gjør underverker, som Paulus lærer oss det i 1 Kor. 13...

 

Ta dekket bort!
Av Martin Luther

I juleevangeliet står det også: »Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.« Dette svøp er ikke annet enn Den hellige Skrift, for i den ligger kristendommens sannhet innsvøpt, der er troen beskrevet. Hele Det Gamle Testamente inneholder egentlig bare Kristus, slik som Han forkynnes i evangeliet. Derfor ser vi også, hvordan apostlene henter deres lærdom fra Skriften, når de skal finne ut av, hva man skal lære og tro om Kristus. Slik sier Paulus i Rom. 3,21, at troen på Kristus, som vi blir rettferdige ved, er bevitnet av loven og profetene. Og da Kristus oppsto fra de døde, står det, åpnet Han Skriftene for sine disipler og viste dem, hvordan disse taler om Ham. På samme måte skjedde det på Forklarelsens berg (Mt. 17,3), hvor Moses og Elias, dvs. loven og profetene, sto hos Ham, de to vitner, tegnene, som viser hen til Ham. Derfor sier engelen i evangeliet, at barnet i svøp skal være et tegn for dem, for at de må kjenne Ham. For her på jorden finnes det ikke noe annet tegn for den kristne sannhet enn Den hellige Skrift...
Slik ser vi, at loven og profetene heller ikke kan forstås rett eller forkynnes rett, før vi finner Kristus skjult til stede.
Riktignok ser det ikke ut, som om Kristus er der. Jødene ser Ham jo heller ikke. » Svøpet« er ringe og uanselig, enkle ord, tilsynelatende så ubetydelige, at de ikke av seg selv gir seg til kjenne, men Det Nye Testamente, evangeliene, peker hen på dem, åpner dem og kaster lys over dem, så vi kan se alt dette vi her har talt om. Derfor er det så nødvendig å lytte til evangeliet og tro det som engelen har sagt.
Hvis hyrdene ikke hadde hørt engelens ord, ville de aldri ha fattet, at det var Kristus som lå der, om de så hadde sett barnet tusener og atter tusener ganger. Derfor sier også Paulus i 2 Kor. 3,14: »Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet.«
Vi må altså først høre om Kristus i evangeliet. Først da kan vi se, hvordan alt i Det gamle Testamente passer på Ham og stemmer så fint overens med alt det som evangeliene forteller om Ham, så vi i troen må la oss ta til fange og fatte sannheten i Kristi ord: »For hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om.« (Joh. 5,46).
La oss derfor vokte oss for all lære som ikke lærer Kristus. Hva mer vil du vite? Hva mer behøver du å vite, når du vandrer med Ham i troen for Guds ansikt, og i kjærlighet gjør mot din neste, hva Han har gjort imot deg. Dette er Skriften i et nøtteskal. Så behøver vi egentlig ikke si mer eller skrive flere bøker om det, men leve og handle etter det...

 

Forkastelse og frelse
Av Martin Luther

Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke. Se, huset deres skal bli liggende øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Mt. 23,37-39

Hans to vinger er de to testamenter i den hellige Skrift. De brer Hans rettferdighet over oss og fører oss under Ham. For Skriften lærer oss at vi blir frelst ved Hans rettferdighet i troen.
Slik er dette og alle andre evangelier Hans vinger eller sannhet. For de lærer alle Kristus på denne måten, likevel tydeligere på ett sted enn på et annet. Tidligere har vi hørt at Han kalles lys og liv, Herre og hjelper. Her sammenlignes Han med en høne. Med det opp­muntres vi mer til troen jo lenger vi kommer. Hans legeme er Ham selv eller den kristne menighet. Hans varme er Hans nåde og Hellige Ånd.
Se, hvilket trøsterikt bilde! Han vil så gjerne samle oss under seg. Han brer ut sine vinger og lokker på oss. D.e.: Han forkynner og lar forkynne de to testamenter. Han sender profeter, vise og skriftlærde til Jerusalem og til hele verden. Men hva skjer? Vi vil ikke skjule oss under Ham. Særlig de hovmodige kristne, de strider imot med sine gode gjer­ninger. De vil ikke erkjenne at troen er så nødvendig og salig. De vet ikke av noen fare. De lar heller ikke sitt eget strev være udugelig til frelse. Ja, de blir selv rovdyr, som sluker og forfølger kyllingene og hønen; dreper profetene og steiner dem som blir sendt til dem. Men hva lønn får de? Hør nå! Det er skrekkelige ting du får høre.
Se, huset deres skal bli liggende øde! Hvilken forferdelig straff! Det ser vi på jødene. De har så lenge drept profeter at Gud ikke vil sende dem flere. Han har nå latt dem gå over 1600 år uten preken og uten profeter. Han har tatt sitt ord fra dem, og trukket vingene til seg, og slik er deres hus øde. Ingen arbeider på deres sjel. Gud bor ikke blant dem mer. De har fått det som de ønsket, som Slm. 109, 17 sier: Han elsket å forbanne, og forbannelse kom over ham. Han hadde ingen glede i å velsigne, og velsignelse ble langt borte fra ham.
På den måten kommer alt det blod over dem som er utgytt på jorden, og dette ord er oppfylt på dem.
Dette må vi hedninger tenke vel over. Vi er ikke bedre enn jødene. Vi har også forfulgt Kristus og ikke blitt stående i troen. Derfor er også vårt hus blitt øde og våre vingårder forlatt. Vi har ikke mer noen erkjennelse av troen, ikke noe kristelig liv, ingen kjærlighet, ingen Åndens frukt, men bare torn og tistel, dvs. øyentjeneste og hykleri.
Herre Gud, alle ting er helt nedrevet og tråkkes nå under fot! Herre Kristus, vi elendige mennesker er i disse siste vredens dager altfor meget øde og forlatt! Våre hyrder er ulver, våre voktere er forrædere, våre beskyttere hater oss, våre fedre er mordere, og våre lærere forførere. Akk, akk! Når? Når? Når vil din strenge vrede holde opp?
Til slutt får jødene likevel denne trøst: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn!
Disse ordene talte Kristus tirsdag etter palmesøndag, og de er slutten på Hans forkynnelse her på jorden. Derfor er de enda ikke oppfylt, men må oppfylles. De tok nok imot Ham en gang på palmesøndag, men det er ikke nok. For disse ordene: Fra nå av skal dere ikke se meg, er ikke slik å forstå at de ikke skulle se Ham mer legemlig. De så Ham jo da de korsfestet Ham. Men Han mener at de ikke skal se Ham mer som forkynner og Messias, som Han var sendt og kommet til. Hans embete og Han i sitt embete skal ikke mer sees blant dem. Denne preken skal være den siste. Nå vil Han slutte det embete Han var sendt til.
Det vil da vises at jødene enda skulle si til Kristus: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn.
Det har også Moses forut forkynt, der han i 5. Mos. 4, 30-31 sier: I de siste dager, da skal du omvende deg til Herren din Gud og høre på hans røst. For Herren din Gud er en barmhjertig Gud. Han skal ikke slippe deg og ikke la deg gå til grunne. Han skal ikke glemme pakten med dine fedre som Han stadfestet med ed.
Likeså Hos. 3, 4-5: For i mange dager skal Israels barn sitte uten konge og fyrste, uten offer og billedstøtte, uten livkjortel og husguder. Deretter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David, sin konge (d.e.: Kristus). Bevende skal de søke Herren og Hans gaver i de siste dager.
Og Asarja i 2 Krøn. 15, 2-4: Dersom dere forlater Ham, skal Han forlate dere. I lange tider var Israel uten den sanne Gud og uten prest som lærte dem, og uten lov. Men i sin trengsel omvendte de seg til Herren, Israels Gud. De søkte Ham, og Han lot seg finne av dem.

Disse ord forståes ikke om andre enn de nærværende jøder. For tid­ligere har de ikke noen gang vært uten fyrste, uten profeter, uten prester, uten lærere og uten lov. Her stemmer Paulus overens i Rom. 11, 25-26: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst.

Gud gi at den tid snart måtte komme! Vi vil håpe det. Amen.

 

Stridens eple
Av Martin Luther

Derfor, se, jeg sender til dere profeter og vismenn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere hudstryke i synagogene deres og forfølge fra by til by. Slik skal det komme over dere, alt det rettferdige blod som er blitt utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod like til blodet av Sakarias, Barakias' sønn, han som dere slo i hjel mellom templet og alteret. Sannelig sier jeg dere: Alt dette skal komme over denne slekt! Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke. Se, huset deres skal bli liggende øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Mt. 23,34-39

Dette er et strengt ord mot troens forfølgere. Likevel, så hårdt som det er mot dem, så meget trøstefullere er det for de troende som forfølges. Denne tekst lærer oss hva menneskenes naturlige innsikt, selvinnbilning og fornuft er for en halsstarrig ting, når den holder fast ved gjerninger og befalinger. For da hører den ikke noen mer. Men dens gjerning og mening skal være rett. Det hjelper ikke hva man forkynner for den og hvor mange profeter Gud sender til den. Alle som er mot den, blir forfulgt og drept.

Evangeliet viser oss dette halsstarrige og morderiske sinn ved dette at Gud hadde forsøkt alle ting med dem og sendt dem alle slags lærere: profeter og vise og skriftlærde.

Profeter kalles de som forkynner etter Den Hellige Ånds umiddelbare inngivelse. De tar ikke sin prediken av Skriften eller av menneskelige bøker. Slike har Moses og Amos vært. Disse lærere er de ypperste og beste. De er vise og kan gjøre andre vise. De kan skrive og utlegge Skriften.

Vise er de som har sin visdom ikke bare fra Gud, men også fra skrifter og mennesker. Disse er profetenes etterfølgere og disipler. Likevel forkynner og lærer de munt­lig det levende ord. En slik var Aron, som talte alt det Moses befalte ham.

Skriftlærde kalles de som underviser ved hjelp av bøker og skrifter hvor de ikke nærværende kan undervise muntlig. Evangelistene, apostlene og deres etterfølgere, de hellige fedre, var slike. De har likevel ikke skrevet eller avhandlet sine egne meninger, men Guds ord, som de har lært av de vise og av Skriften. Det er tre måter som sannheten kan åpenbares på: ved skrift, ord og tanker; ved skrift gjennom bøker, ved ord gjennom munnen, ved tan­ker gjennom hjertet. For en kan ikke meddele lærdommen ved noe annet middel enn ved hjerte, munn og skrift.

Alt dette hjelper ikke hos den egensindige fornuft. Den vil ikke la seg lære av ord, skrift eller opplysning. Gud må prøve med hvilket middel Han vil. Den undertrykker og brenner skrifter og bøker, likesom kong Joakim gjorde med Jeremias' bøker (Jer. 36, 23). Den forbyr, fortier og fordømmer Ordet. Opplysningen jager og dreper den sammen med profetene. Og det er underlig at ingen profet er drept, jagd og forfulgt fordi han har straffet de grove synder, unntatt døperen Johannes, som Herodias lot drepe da han straffet hennes horeri. Hos denne store mann måtte det jo være den mest forsmedelige årsak til å bli drept. Likevel var det ikke dette, jødene hatet ham for, men fordi han ikke ville anerkjenne deres gudsdyrkelse, sa de: Han er av djevelen. For all uenighet og splid har alltid oppstått om rett og falsk gudsdyrkelse.
Abel ble myrdet av Kain for at hans gudsdyrkelse ikke skulle gjelde.
Slik har alle profeter, vise og skriftlærde straffet den gudsdyrkelse som forrettes uten tro, med ord, fornuft og gjerninger som avguderi. Dette kan den kloke fornuft ikke tåle, men sier at det skjer til Guds ære, og altså må det være godt. Derfor måtte profetene dø da de forbød og straffet gudstjeneste, ære og gode gjerninger. Kristus sier i Joh. 16, 2: Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse.
Derfor består all splid i at de falske helgener tretter med de rette hellige om gudstjeneste og gode gjerninger. Hine sier: Dette er den rette gudstjeneste. Disse sier: Nei, det er avguderi og overtro. Dette har vært stridens eple fra begynnelsen, og vil være det inntil enden.

 

Kristi rettferdighet – vår frelse!
Av Martin Luther

Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke. Mt. 23.37

Se på en høne og kyllingene hennes! Der ser du Kristus malt bedre enn noen maler kan gjøre det.

For det første vises at ved kyllingene forståes våre sjeler. Djeve­len og de onde ånder ligner da rovfuglene i luften. Men vi er ikke så kloke som kyllingene til å fly under hønens vinger. Dessuten er djevelen meget listigere til å røve våre sjeler enn rovfuglene til å snappe bort kyllingene. Vi har andre steder sagt at det ikke er nok at vi er fromme, gjør gode gjerninger og lever i nåden. For vår rettferdighet kan ikke bestå for Guds øyne og dom, enn si vår urettferdighet. Derfor har jeg sagt at troen - dersom den er rettskaffen - ikke stoler på seg selv, men holder seg til Kristus. Den underkaster seg Hans rettferdighet. Den lar Ham være sin beskyttelse og sitt forsvar, likesom kyllingene ikke stoler på sitt eget liv og sitt løp, men gir seg inn under hønens vinger.

Den som vil bestå for Guds dom, for ham er det ikke nok at han sier: Jeg tror og har nåde. For alt det som han eier og har, er ikke i stand til å beskytte ham. Men han trer fram for Guds dom med Kristi rettferdighet, og lar den avgjøre saken. Den kan med ære bestå i all evighet. Salme 111 sier: Hans rettferdighet står fast til evig tid. Under denne kryper han. Med den smykker han seg. Av den får han trøst til sikker hjelp og forsvar. Det går ham som han tror. Ved dette blir han hjulpet, ikke for sin egen eller for sin tros skyld, men for Kristi og Hans rettferdighets skyld. Til Ham overgir han seg. Den tro som ikke gjør dette, kan ikke kalles eller være rett.

Vi må endelig bli i, ved og under Kristus. Under hønens vinger må vi være, ellers er vi fortapt. Peter sier at den rettferdige vanskelig blir frelst. Så vanskelig er det å bli under denne hønens vinger. For mange slags legemlige og åndelige anfektelser vil med all makt rive oss fra Ham.

Se nå på hvordan en naturlig høne bærer seg ad. Neppe noe dyr, bekymrer seg så mye for sine unger. Den forandrer sin naturlige stemme og tar på seg en klagende og jamrende stemme. Den prøver å lokke kyllingene til seg. Finner den noe, så eter den det ikke selv, men gir dem det. Kommer rovfuglene, kaller den ungene til seg, brer villig vingene ut og lar kyllingene komme under seg. Den har behag i dem og tåler dem godt. Dette er et meget vakkert bilde og eksempel.

Slik har også Kristus tatt på seg en klagende stemme. Han ynkes over oss, Han forkynner omvendelse for oss. Han viser oss all vår synd og jammer. Han lokker oss inn i Skriften, gir oss å ete, og brer sine vinger over oss med all sin rettferdighet, fortjeneste og nåde. Han tar oss kjærlig inn til seg og varmer oss med sin naturlige varme, d.e.: Med sin Hellige Ånd, som bare kommer fra Ham. Han strider for oss mot djevelen som regjerer i luften. Hvordan gjør Han dette? Ikke legemlig, men åndelig.

Hans to vinger er de to testamen­ter i den Hellige Skrift. De brer Hans rettferdighet over oss og fører oss under Ham. For Skriften lærer oss at vi blir frelst ved Hans rettferdighet i troen.

 

De ”nådeløse”!
Av Martin Luther

For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, Han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger Tal dette, og forman og irettesett med all myndighet. La ingen forakte deg. Tit. 2,11-15

Åpenbaringen av denne nåde lærer oss to ting, som Paulus sier. Det er: Å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster.
Dette må forklares. Det greske ordet apostelen bruker, lar seg ikke oversette helt nøyaktig. Jeg har oversatt det med ordet ugudelighet. Det latinske og greske ord dekker heller ikke det hebraiske helt. For ordet betyr på hebraisk egentlig den synd at man ikke ærer Gud, det vil si at man ikke tror på Ham, ikke har tillit til Ham, ikke frykter Ham, ikke overgir seg til Ham, ikke lar Ham råde og være Gud. I denne synd sitter de grove ytre syndere dypt, men enda dypere sitter de vise hellige, lærde og åndelige. De vil være fromme i verdens og sine egne øyne, og de bygger på sine gjerninger. Kort sagt: Alle de som ikke overgir seg til denne Guds godhet og nåde og lever av den alene, de er alle ugudelige. Det hjelper ikke noe om de på grunn av sin store hellighet kan vekke opp døde og er fulle av alle jomfruelige dyder. Jeg så gjerne at man kalte dem nådeløse eller troløse mennesker. Vel, vi vil kalle dem ugudelige.
Paulus sier at den frelsende nåde er åpenbart for de nådeløse mennesker, for at de kunne bli rike i Guds nåde, dvs., at de kunne tro, ha tillit til, frykte, elske og love Gud, og altså omvende seg fra det ugudelige vesen til et gudelig liv og vesen.
Hvilken nytte var det vel i at Guds frelsende nåde var åpenbart, hvis noen ville være from eller føre et gudelig liv ved noe annet? Paulus sier her at nåden er forkynt og åpenbart for at vi skulle avsi det ugudelige vesen og heretter leve gudelig - ikke ved eller av oss selv, men alene ved denne nåde. Derfor er det ingen som bespotter denne nåde mer, ja ingen som mer vederstyggelig motstår dens åpenbaring, enn hyklere og ugudelige helgener. For de vil ikke at deres gjerninger skal være intet og fordømte. De finner ennå mye godt hos seg selv, så de tenker å fortjene mye uten nåde. Men Gud akter ingen gjerning for god, ja den er heller ikke god, hvis ikke Han ved sin nåde virker den i oss. Han har derfor åpenbart sin frelsende nåde for alle mennesker, for at Han kan virke mange slike gjerninger i oss alle, og for at vår egen gjerning kan opphøre.

 

Nådens nødvendighet!

Av Martin Luther

For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet… Tit. 2,11-12

Det første onde hos alle mennesker er altså at de er ugudelige, syndige og nådeløse. Under dette hører for det første det vantro hjerte, dernest alle tanker, ord og gjerninger, ja hele livet som blir ført fra og i et slikt vantro hjerte. Et menneske som er uten tro, lever og vandrer etter sin naturlige evne og fornuft. Og de skinner så skjønt og herlig at ikke engang de sanne hellige skinner så mye. Men i det søker de bare sin egen ære. De vil ikke leve og vandre til Guds ære. Likevel roser de seg av at de gjør det. De synes bedre om seg selv enn om de rette hellige, som Skriften ofte taler om. Et slikt ugudelig og nådeløst vesen griper vidt og bredt om seg. Men dets ondskap er så fin og skjult at de som vandrer i den, ikke kan kjenne det selv. De tror det heller ikke om en sier det til dem. Profeten kaller det således (Slm. 32, 2) ikke en naturlig, verdslig eller kjødelig list, men en åndelig list. Den bedrar ikke bare fornuften; men endatil menneskets ånd.
Kort sagt, man må mer tro enn føle det. For når Gud lar sin nåde forkynne for alle mennesker for at vi skulle avsi det ugudelige vesen, må vi tro Ham. For Han kjenner våre hjerter bedre enn vi. Vi må bekjenne at dersom våre gjerninger ikke var ugudelige og fordømmelige, så hadde Han ikke latt sin nåde forkynne til omvendelse. Det måtte jo være en narr som ville gi medisiner til en som ikke var syk. Gud må derfor bli til en narr for alle dem som etter sin egen forstand og følelse ikke vil tro at alt deres eget er ugudelig og fordømmelig, og at Hans frelsende nåde er nødvendig. Men dette er jo forferdelig.

 

Gudfryktighetens kilde!
Av Martin Luther

For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å… til å leve gudfryktig… Tit. 2,11-12

Her tales det nå om det gudelige, nåderike og salige vesen. Det består i at en tror på Gud, og bygger på Hans nåde alene. Da akter en ingen gjerning, bortsett fra om det er så, at Gud ved sin nåde virker den i oss, for at Han ved den kan kjennes i oss, æres, roses, prises og elskes. I korthet består alt dette i de to stykker å frykte Ham og å tro på Ham.
Slm. 33, 18 og 147, 11 synger: Herren har behag i dem som frykter Ham, som venter på Hans miskunn.

Å frykte er å tro at alt vårt er ugude­lig vesen, som Hans nådes åpenbaring lærer oss. Derfor frykter vi for Ham og skynder oss å komme ut av slikt vesen, og vokter oss deretter for å falle i det mer. Å håpe er at vi ikke tviler på at Han vil være oss nådig og gjøre oss til guddommelige, nåderike mennesker. Slik lar mennesket Gud få handle fritt. Det overgir seg til Hans eiendom og gjør ikke noe av seg selv, men lar Gud råde og virke i seg. Uten opphold vil da mennesket sørge, frykte, be og begjære at Gud ikke vil la ham selv virke og føre sitt liv. Han erkjenner sitt liv for ugudelig og verd å bli vred over. Men han ber at Gud derimot vil regjere ham og virke i ham med sin nåde. Ved det får mennesket en god samvittighet og kjærlighet til Gud, og Guds ære blir fremmet.
Dette kalles gudelige, nåderike mennesker. De setter ikke sin lit til noe i fornuften eller naturen, men til Guds nåde alene. De frykter alltid for at de igjen skulle begynne å stole på sin egen fornuft, dom, mening og gjerninger, som de selv har funnet på. David har skrevet hele den 119. Salme om dette. I denne Salmen er det 176 vers, og alle vers ber om Guds hjelp i dette stykke. Så stor makt ligger det på denne guddommelige vei, og så farlig er naturen, fornuften og menneskelærdom for den, at ingen kan frykte og vokte seg nok for slikt.

 

Renset ved troen på evangeliet!
Av Martin Luther

Hva er vel evangeliet annet enn den forkynnelse at Kristus har gitt seg selv hen for oss for å forløse oss fra alle synder, og at alle de som tror det sannelig også blir forløst. De skal altså fortvile på seg selv og bare holde seg til Kristus og forlate seg på Ham. Er ikke det en nådig og trøstefull tale? Evangeliet får også inngang i slike hjerter som fortviler på seg selv. Derfor betyr ordet evangelium et gledelig, godt og nådig budskap som virker glede og liv i et bedrøvet og forskrekket hjerte.
Du må derfor tro at det er sant som apostelen sier deg ved evangeliet, at Kristus har gitt seg selv hen for deg, for å fri deg fra all urettferdighet og rense deg til sin egen arving.
Av dette følger for det første at du må tro og bekjenne at alt ditt vesen er urent og urettferdig. Utenfor Kristus og i deg selv må du la natur, fornuft, kunst og fri vilje være intet, for ellers måtte du beskylde dette evangelium for løgn. Evangeliet lærer jo ikke at Kristus har gitt seg hen for de rettferdige og rene. Hvis de selv var rettferdige og rene, hvorfor behøvde da Kristus å gi seg hen for dem? Det hadde jo vært en latterlig hengivelse.
For det annet må du tro at Han har gitt seg hen for deg for at din urenhet og urettferdighet skulle bli tatt bort ved Hans hengivelse, og for at du skulle bli ren og rettferdig ved Ham. Tror du det, så virker denne tro alt dette. For Hans hengivelse for deg kan ikke rense deg og gjøre deg rettferdig på noen annen måte enn ved denne tro. Således sier Peter i Ap.gj. 15, 9: Han renset deres hjerter ved troen.
Av dette ser du at man ikke gir Kristus i hendene på deg eller legger Ham i en kiste. Ikke heller stikker man Ham i barmen på deg eller legger Ham i munnen din. Men man fremstiller Ham for deg ved ordet og evangeliet alene. Man forklarer Ham for ditt hjerte gjennom øret. Man tilbyr deg denne Frelser, som har gitt seg hen for din urettferdighet og urenhet. Derfor kan du heller ikke tilegne deg Ham med noe annet enn med ditt hjerte. Det gjør du også når du lukker opp for Ham og sier med hjertet: Ja, jeg tror at det er slik.
Slik går Han ved evangeliet, gjennom ørene inn i hjertet, og ved troen bor Han der. Da er du ren og rettferdig, ikke for dine gjerningers skyld, men på grunn av den gjest som du ved troen har tatt imot i ditt hjerte. Se hvor rike og kostelige ting dette er.

 

Side 1 2