Det er forunderlig og over naturen, at Herren taler med en død. Hvorfor? For denne er ikke død for Ham, - men han sover, og likesom vi kan vekke opp en sovende, slik kan Herren vekke opp en død.
Så lærer vi da her den forskjell på hvordan profetene og apostlene har gjort døde levende, og Herren selv. Herren sier her: "Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!" Men profeten Elias ber og sier: "Herre min Gud! La sjelen vende tilbake til dette barnet!" (1 Kong. 17,21). Det første er et Herrebud av Ham som er Herre over levende og døde - dette er en ydmyk bønn, om at alle levende ånders Gud vil la den sjel som Han har i sin hånd, komme tilbake.  Nå har den sterke fratatt den veldige hans rov og løslatt hans fanger. Og den døde reiste seg opp og begynte å tale. Dette er nå den herlige, trøstelige, guddommelige undergjerning, at i et øyeblikk, så snart ordet er uttalt, kommer sjelen igjen til dens legeme, reiser legemet opp og begynner å tale. Talen er en fornem egenskap hos et levende menneske og en fornuftig sjel, likesom man også kan kjenne en på språket. Hvor glad ble ikke Maria Magdalena da hun kjente Herren på Hans røst!

Og Han gav ham til hans mor. Dette er en herlig trøst for troende foreldre, som mister sine barn eller sine i ungdommen ellers i deres beste blomst. På hin dag skal de se, at de ikke har tapt sine som er døde i Herren, - men at de er blitt bevart i himmelen som et kostelig klenodie. Gud vil da gi dem tilbake til deres. Hvilken stor glede vil ikke det være, når foreldrene på hin dag skal se deres barn i stor herlighet? En far og en mor gleder seg jo, når deres barn her i denne verden opphøyes til timelig ære, - men hva er det mot den evige herlighet? Da Jakob atter så sin sønn Josef i så stor herlighet, hvor glad ble han ikke da? Hvor omfavnet og kysset han ham ikke? Da Jakob mistet sin sønn Josef, som han gråt så mye over, da var han en fattig hyrdegutt, - men da han kom tilbake til ham, da var han skjønt smykket med kongelig habitt - noe som alt er et bilde av det evige liv. Se, er ikke det en skjønn forandring? Å få et levende barn for et dødt, å se igjen en venn, bror, søster, far og mor i skjønne, himmelske, forklarede legemer, - dem som vi har sendt forut og gitt Gud i dødelige, syndige legemer.

Nå stod der, etter jødenes renselsesskikk, seks vannkar av stein, hvert på to eller tre anker. Jesus sa til dem: Fyll karene med vann! Og de fylte dem til randen.

Nå kommer vi til vannkarene. Akk, sier Na'aman, hva skal vann hjelpe meg? Er ikke elvene ved Damaskus, Abana og Parpar, bedre enn alle Israels vann! (2 Kong. 5,12).
Jo, visselig! - men det mangler Guds ord. Hva Han sier til dere, det skal dere gjøre. Fyll karene med vann!
Vann hjelper ikke noe, dersom ikke Gud hadde befaler og velsigner det. Å be hjelper heller ikke noe, dersom Gud ikke hadde befalt det; å tro hjelper heller ikke noe, dersom Gud ikke befaler det. Dersom en narr ville tro, at han skulle bli romersk keiser, så ville det ikke bli noe ut av det, ettersom Gud ikke har befalt det. Det blir alt tomt, både vannkar, arbeid, bønn og tro, når ikke Guds ord er hos det.
Dersom Peter uten Guds ord hadde villet gå på vannet, så hadde det vært en stor dårskap; men da Herren sa: Kom! - så kunne han det.
Dersom Moses hadde villet bringe vann ut av klippen, uten Guds ord, så hadde det vært en stor dårskap; men da Gud sa: "Slå klippen!" - så gikk strømmer av vann frem.
La oss se på denne undergjerning. Herren hadde vel uten vann kunnet gjort karene fulle av vin, eller formert noe lite vin, på samme måte som Han formerte det lille av brød i ørkenen, og på samme måte som Elias gjorde ved Det lille av mel og olje som enken hadde; men i dette ligger en hemmelighet. For vann betegner i Skriften kors og bedrøvelse, og den hellige dåps vann er et korsvann, som vi likesom blir døpt til det hellige kors ved.
Men Herren kan den kunst, at Han kan gjøre vin av vann, av bedrøvelse glede, av fattigdom rikdom, av en synder en rettferdig, av døden livet, av vårt arbeid daglig brød. Derfor må det være vann, dersom Herren skal gjøre vin ut av det, d.e., bedrøvelse og kors må være der, skal Herren gjøre glede av det.
Når du nå sier: Akk, jeg er arm og elendig! Det er rett, det må så være, for at Herren kan hjelpe deg. Jeg er foraktet! Det er rett, for at Gud kan rive deg ut, og sette deg til ære. Jeg må dø! Det er rett, ellers kunne ikke Gud gjøre deg levende. Summa, vannkarene må være fulle av vann, så er det rett. Og det kommer ikke noe ondt over oss ved det, Gud gjør noe godt ut av det. "Alle ting skal tjene dem til gode, som elsker Gud."
Likesom det tjente den hellige Job til beste, at han led skade og tap på alt sitt, slik må mangt et menneskes fattigdom tjene ham til salighet.
Nei, den Gud som av en jordklump har kunnet gjøre et skjønt menneskes bilde og forvandlet den til kjøtt og blod, - den Gud som av jorden kan gjøre en skjønn blomst og et skjønt, fruktbart tre, - den Gud som av vannet kan gjøre den skjønne himmel med dens skinnende stjerner, som av et forråtnet legeme, av en håndfull støv kan gjøre et skjønt, nytt, forklaret legeme, - den Gud som ved vintreet kan forvandle jordens vann og saft til vin: Han kan også dette ved sitt ord, - Han er det sanne vintre.
Augustin sier: "Han som skaper vinen i vinranken, Han skapte den også i vannkarene."
Ved det minner Gud oss om sin allmakt og sin skapelse. For likesom Han i skapelsen forvandlet jorden til kjøtt og blod, da Han skapte mennesket, slik forvandler Han den dag i dag brødet av jorden, som vi eter, til vårt kjøtt og blod, og minner oss om vår skapelse.
Gud er en kunstner, Han kan av det bløteste element, av vannet, gjøre himmelens befestning. Og dersom Gud Herren årlig forvandler vann til vin ved det naturlige vintre, og bringer oss vår mat av jorden, så skal vi komme i hu, at vi er Guds gjester, så ofte som vi eter og drikker, og erkjenne og prise Hans makt, Hans daglige mirakler og godhet som Han viser oss.

Menneskets sjel elskes så høyt av Gud, at likesom Kristus er Gud og menneske og forener seg med den menneskelige natur, med vårt legeme og vår sjel, slik elsker Gud vår sjel så høyt, at Han har lyst til helt og aldeles å utøse seg i i vår sjel, hvis den bare ville være fullkomment forent og mennesket ikke motsto Ham. For det er en uendelig kjærlighet i Gud, som er uutsigelig.
Så er da dette et av de aller største bevis på Guds kjærlighet, at Gud ble menneske og viste seg som en rett menneskeelsker, idet Han påtok seg det, som er menneskelig, slik at Han kunne gi oss det som er guddommelig. Han ble et menneskebarn for at Han kunne gjøre oss til Guds barn, Han kom til oss på jorden for at Han kunne føre oss til himmelen. Å, et edelt bytte! - det skjedde alt sammen til det mål, at vi i Ham kunne bli elsket av Gud. Det er som om Gud ropte ned fra himmelen: "Å, dere mennesker! se på min kjære Sønn, Ham har jeg latt bli menneske, for at Han skulle være et levende eksempel på, og vitne om, min hjertelige kjærlighet til dere, så Han kunne bringe dere alle med seg til meg, og dere alle, ved Ham bli mine barn og arvinger.
Derfor kaller Herren alltid seg selv Menneskesønnen i evangeliet, av hjertelig kjærlighet til oss. Vi leser sjelden at Han kaller seg Guds Sønn, men alltid Menneskesønnen, av hjertelig ydmykhet og kjærlighet.

Så kaller også Gud Fader Ham sin kjære Sønn og bevitner ved det Hans evige guddom og opphøyer Ham dermed over alle engler - for til hvilken engel har Han noen gang sagt: "du er min Sønn" og " min utvalgte, som min sjel har velbehag i."
Dermed har også Gud Fader selv forklart læren om den hellige treenighet, som i Det Gamle Testamente på en dunkel måte var forestilt i Moses' velsignelse: "Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!" (4 Mos. 6,24-25).

Til å bekrefte denne evige velsignelse over hele den menneskelige slekt, åpenbares nå den hellige treenighet, og Gud legger denne velsignelse på sin kjære Sønn og sier, at alt Hans hjertes velbehag hviler på Ham.
Den som nå vil oppnå velsignelse, han skal søke den i og hos Kristus.

Likesom Farao henviste alt folket til Josef, slik viser Gud her alle mennesker til Kristus.
Da Salomos tempel ble innvidd fyltes det av Herrens herlighet, og Herren sa: "Jeg har helliget dette hus som du har bygd, så jeg lar mitt navn bo der til evig tid, og mine øyne og mitt hjerte skal være der alle dager" (1 Kong. 9,3b)
Dette har Gud ikke talt om Salomos tempel, som nå for lenge siden er revet ned, men om Kristi hellige legemes tempel, som har sitt forbilde i dette .
Om dette sier Han her: "I Ham har jeg velbehag!"
Av dette skulle vi nå skjønt lære å søke Guds nåde i Kristus - for Gud vil ikke elske noen utenfor Kristus, Hans kjære Sønn. I Ham blir vi elsket av Gud, ja blir Guds barn.
Når du derfor er sørgmodig og bedrøvet, så se ikke hen til Gud i Hans blotte majestet, men se hen til Ham i Kristus. Hvordan Guds hjertes velbehag hviler i Ham, og se på denne nådestol.

Dersom vi nå ved troen er i Kristus og er Hans lemmer, så vil Gud også ha velbehag i oss - for dette er det skjønne brystsmykke og klare skinn på vår evige yppersteprests bryst. Og er vi i Ham, så lyser også Gud sitt ansikt over oss og er oss nådig.
Derfor, når du er bedrøvet, så kom til Jordan og se himmelen åpen, hør Gud tale og se den hellige treenighet - for denne stemme har lydt for din skyld.

Tre ganger har Guds stemme lydt fra himmelen i Det Nye Testamente:
1) i Herrens dåp,
2) i Kristi forklarelse på fjellet, og
3) da Gud sa: "Jeg har herliggjort det, og jeg skal igjen herliggjøre det! Folkemengden som stod der og hørte det, sa da at det hadde tordnet. Andre sa: En engel talte til Ham. Jesus svarte og sa: Ikke for min skyld kom denne røsten, men for deres skyld" (Joh. 12,28b-30).
Slik er også denne røst: Dette er min Sønn, den elskede! skjedd for vår skyld, og er den rette jubelårs basun som roper ut "frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne" (Jes.61,1).

Og er det merkverdig, at det siste jubelår, nemlig det trettiende, som jødene har holdt etter deres utgang fra Egypt, er inntruffet i Kristi trettiende år, og er oppfylt i Hans dåp? Der er vi igjen kommet til vår rette himmelske arv. Der er alle fangne og treller blitt fri, og alle himmelske frukter og skatter i Kristus blitt felles for oss, likesom det pleier å skje i jubelårene.

Vær nå derfor din himmelske Far lydig og tro Guds stemme: Dette er min Sønn, den elskede! Hør Ham!
Og når du er bedrøvet, så hør ikke på hva djevelen, synden og døden sier, men hør hva den Herre Kristus sier: "Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!" (Mt.11,28).

Denne trøstelige adventsfest minner oss om den sanne lovede Messias' legemlige, nåderike komme, som de kjære fedre og profeter med slik hjertelig lengsel og glede ventet på. Og som de har sunget så mange herlige spådommer og salmer om. Spådommer og salmer som nå alle er oppfylt.
 
 Men har de gledet seg over Hans komme, hvor mye mer skulle da ikke vi av hjertet trøste og glede oss over Hans nærværelse? Hvor mye mer skulle ikke vi av hjertet be, at Han også måtte oppfylle sitt åndelige komme i våre hjerter, slik at vi med glede kan vente Hans siste komme, og også på hin dag få komme i Hans herlighetsrike på den andre siden.
 Dersom Han ikke først kommer til oss med sin fornedrelse og ydmykhet, så kan ikke vi komme til Ham i Hans herlighet.
 
 Jo prektigere og herligere denne verdens konger kan vise seg for sine undersåtter, desto større anseelse får de av alle og enhver. Selv om dette nå har en stor anseelse i verdens øyne, så er det likevel intet i Guds øyne, for det som er høyt for verden, er en vederstyggelighet for Gud. Men det som er i dypeste ydmykhet, er høyt for Gud. Og likesom den største prakt har den største anseelse for verden, slik har den dypeste ydmykelse den største anseelse for Gud. Den aller ydmykeste er for Gud den aller høyeste. Derfor, den som vil være stor i himmelen, den være liten og fornedret på jorden.
 
 I slik dyp ydmykelse ville nå Messias og verdens frelser åpenbare seg, slik at man av dette tegn kunne se, at Han var den høyeste i himmelen, da Han var den mest ydmyke på jorden.
 
 Ved Kristi ydmykhet måtte vår hofferdighet sones.
 Men nå kunne noen si: Hva har da beveget Guds den aller høyestes Sønn til en slik dyp ydmykelse? To ting: For det første vårt fall, og for det annet vår trøst. Først fordi mennesket ved den største hofferdighet, nemlig at han ville være Gud lik, falt fra Gud, derfor måtte han ved den dypeste ydmykelse, bli forent med Gud igjen. I denne sin Sønns hjertelige ydmykelse hadde nå Gud et velbehag, og derfor roper Han fra himmelen: "Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag." Og til denne hjertelige ydmykhet henviser Guds Sønn oss, når Han sier: "Lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet."
 Ettersom Kristus ved ydmykhet skulle forsone mennesket med Gud Herren, så måtte også alle Hans gjerninger være ydmyke, og derfor er også Hans legemlige kommes åpenbaring skjedd i så stor ydmykhet, som dagens tekst bevitner.
 
 Den andre årsak til Hans ydmykhet er vår trøst, at vi ikke skulle frykte for Ham. Derfor roper Han: "Kom til meg, jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet." Og det heter om Ham: "Se det Guds Lam, som bærer verdens synd." Akk! hvem skulle frykte? I ydmyke gjerninger er Guds makt. Men nå skulle Han åpenbare seg for verden, og i særdeleshet for det jødiske folk som en konge, - vel ikke som en verdslig konge, men som en nådekonge. Derfor måtte Han dra inn i den kongelige stad Jerusalem. Men da Hans inntog skulle skje i ydmykhet, og Han dog allikevel skulle være en konge, så måtte det også ved dette ydmyke inntog være kongelig makt, majestet og herlighet, vel ikke på verdslig, men på himmelsk måte.
 
 Derfor finner vi tre slags kongelig herlighet ved dette inntog: Først den kongelige befaling til Hans disipler, og hjertenes lydighet. For det annet, den profetiske spådom om denne konge og Hans inntog, som aldri er blitt noen verdslig konge til del, nemlig at en profet har forutsagt hans hylning og inntog. For det tredje, den kongelige ære i "Hosianna." Dette ydmyke legemlige  komme er nå et vakkert speil på, at Han også på åndelig vis slik vil komme saktmodig til oss i våre hjerter og ikke forskrekke oss. "Se, jeg står for døren og banker, om noen hører min røst og lukker opp døren, til ham vil jeg gå inn og holde nattverd med ham og han med meg."
 
 Akk! La da den vennlige Herre, din konge, ikke stå utenfor, men lukk opp snart for Ham ditt hjertes dør.

 Dette kjære, hellige evangelium foreholder oss et offentlig vitnesbyrd av to gamle, hellige folk, Simeon og profetinnen Anna, om barnet Jesus, - at Han er den sanne, lovede Messias - og selv om de aldri tidligere med legemlige øyne  hadde sett dette barn, så kunne de likevel, ved den Hellige Ånds åpenbaring, prise og takke Gud for at de nå hadde opplevd den dag.

Når vi nå holder denne historie i forhold til det Gamle testamente, så finner vi også der en slik Simeon og Anna - for Simeon er i denne historie ikke ulik patriarken Jakob. Likesom Jakob gledet seg, da han så Guds Sønn i menneskeskikkelse og mottok velsignelsen av Ham, og sa: "jeg har sett Gud åsyn til åsyn, og enda berget livet," slik gledet den gamle Simeon seg i Ånden, da han holdt Messias i sine armer, og sa: "Herre! nå lar du din tjener fare herfra i fred, for min øyne har sett din frelse." Og likesom Jakob på sin dødsseng lengtet etter Messias og sa: "Herre! jeg bier etter din salighet," slik hadde også denne Simeon utbedt seg av Herren, "at Gud ikke ville la ham dø, før han hadde sett verdens frelser."

Akk! - når vil det da også i oss bli oppvakt en slik hellig lengsel?

Om et menneskes synder oppfylte hele verden. så er allikevel Kristi rettferdighet større. For han er Herren vår rettferdighet. Skulle dine synder være mektigere enn Gud? Det er jo ikke mulig. Vår synd og skyld er dessverre over all måte stor i seg selv. Allikevel, når den lignes med Kristi fortjeneste, da er den som om man bare var én øre skyldig, og det ble betalt tusen ganger tusen tønner gull for den. Så høyt og dyrebart er Kristi blod, eller Guds blod som Paulus kaller det, å regne mot våre synder (Ap. gj. 20, 28). Så stor er Kristi rettferdighet som han skjenker og gir oss ved troen. Den sletter ut og leger alle våre skrøpeligheter, den gjør oss hvitere enn snø (Salm. 51, 9). Så langt øst er fra vest, lar den alle synder og forsømmelser være langt fra oss (Salm. 103, 12). Ja, den ikke alene tar bort all vår skyld og overtredelse, den gjør oss også helt delaktige i Kristi betaling og fortjeneste, som om den var vår egen. Liksom et skittent barn ikke bare blir vasket rent, men også iført rene klær, så har den Herre Kristus med sitt blod og fortjeneste, ikke alene vasket oss rene fra våre synders skyld og overtredelse, men ved sin betaling og fortjeneste også iført oss uskyldighet og salighets kledning og rettferdighetens kjortel. Det er den deilige prydelse David taler om, (Salm. 110, 3) i hvilken Guds folk skal fremføre frivillige offer for Herren. Det er de deilige klær Jesaja skriver om, (11, 10) som skal gis de bedrøvede i Sion. Det er den hellighets og rettferdighets hvite og rene silke, som den mangfoldighet i den stridende himmel etterfølger Kristus i (Joh. åp. 19, 8). For vi har fått dobbelt av Herrens hånd. (Jes. 40, 2). En stor nådes rettferdighet var gitt våre første foreldre før syndefallet, men denne er langt større. Amos (5, 24) kaller den rettferdighets sterke strøm. Paulus kaller den en mektig og regjerende nåde, nådens overflødighet til rettferdighet og nådens overflødige rikdom (Rom. 5, 17 og Ef. 2,7). Det er så stor en nåde som intet menneske kan utgrunne. Våre første foreldre hadde vel en fullkommen rettferdighet og troskyldighet, men de hadde allikevel ikke en så overflødig rettferdighet som vi ved troen har i Kristus. For den er langt større enn den vi kunne ha arvet i Adam, om han hadde blitt i sin uskyldighet. Kristus har med høyere lydighet og ydmykhet vært til behag for Gud, enn Adam i sin uskyldighet. Ja, han er mer enn tusen Adamer i deres uskyldighet og rettferdighet

Selv om nå denne Kristi kjærlighet er det aller høyeste gode i himmelen og på jorden - for i denne kjærlighet er alt godt innbefattet, - så er likevel Gud så villig og beredt til å gi oss dette høye gode, at Han endatil har sendt sin Sønn til denne elendighet, for ved Ham å gjøre oss delaktige i denne uutsigelige skatt ved troen. Og Han er mye villigere til å gi oss dette høye gode, enn vi er beredte til å ta imot det.

Når denne kjærlighet, som utøses i våre hjerter ved Den Hellige Ånd fornemmes, da gleder den mer enn all verden. Og om enn alle skapninger var nærværende, så lot den troende og elskende sjel dem fare og så seg ikke om etter dem, for Guds kjærlighets overvettes liflighets skyld. Og om alle skapninger begynte å tale, så var likevel Guds kjærlighets røst sterkere og lifligere enn alle skapningers røst. For denne kjærlighet forbinder og forener sinnet med Kristus og oppfyller det med alt godt, høyere og bedre, enn alle skapninger formår.
Dette høye gode kjennes, ses og smakes vel i ånden, men kan ikke utsies med ord, for alle ord er mye for lite, endatil til å betegne blotte skyggen av av det, fordi intet menneskes legemlige tunge kan nå det kostelige og liflige gode, som menneskets ånd føler.
Derfor hørte også Paulus uutsigelige ord, som det ikke er tillatt et menneske å uttale.

Og når et slikt kostelig gode unndrar seg fra sjelen, så er det større sorg, enn om den hadde mistet hele verden. Da roper man: å, du livsalige kjærlighet! jeg har knapt rett smakt deg, - hvorfor forlater du meg? Det går min sjel likesom en avvent hos sin mor, sier salme 131, 2.

Akk, din miskunnhet er bedre enn livet, la meg føle den. Min sjel tørster etter Gud - ikke noe annet kan mette eller glede meg.

Du min Herre Jesus sier: Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv. Jeg har hittil ikke rett fornektet meg selv, derfor har jeg ikke rett etterfulgt deg. Du sier, den som ikke hater sitt eget liv, han kan ikke være min disippel og komme til meg. Akk, min Herre! jeg har ennå aldri rett hatet meg selv, hvordan har jeg da kunnet komme til deg og vært din disippel? Å Herre Jesus! du som er den rette Siloas dam, gjør med meg som med hin blinde, åpne mine øyne for at jeg rett kan se min synd og hjelp meg å komme til denne Siloas dam så jeg kan tvettes ren for mine synder. Hjelp meg av nåde til det. Amen

Ved omskjærelsen i Det Gamle Testamente gjorde Gud en pakt med det jødiske folk:
1. At Han ville være deres og deres etterkommeres Gud.
2. At han minnet dem om deres syndige, fordervede natur, at de var unnfanget og født i arvesynden under Guds vrede.
3. At av deres sæd og slekt skulle Messias komme, som skulle utgyte sitt blod til deres og hele verdens synders renselse.
4. At Han skulle omskjære dem åndelig i deres hjerter, hellige og rense deres fordervede natur, forsone dem og gjøre dem evig rettferdige og salige.

Derfor måtte nå det kjære Kristusbarn la seg omskjære:

1. Til vitnesbyrd om at Han var Abrahams sæd, av jødisk stamme, slekt og blod, fra hvem saligheten skulle komme, som det heter: "For det er jo ikke engler Han tar seg av, men Abrahams ætt tar Han seg av."

2. At Han måtte oppfylle loven og derved oppheve forbannelsen som var kommet over alle mennesker, og ved sin lydighet, som Han viste overfor loven, gjøre oss rettferdige, som Paulus sier: "For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved det ene menneskes lydighet." og, "Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår."

For hadde Kristus ikke oppfylt loven for oss, så var vi for alltid blitt treller under lovens strenge tvang og trelldom, og var ikke blitt barn, men måtte alltid ha beholdt trelldommens frykt under loven. Men nå har Kristus velsignet oss med en barnlig ånd, ettersom Han har tatt lovens frykt og skrekk fra oss ved sin oppfyllelse av loven.

Men det er den barnlige frykt, som er bundet sammen med tro, kjærlighet og håp, når man sier:  Akk, kjære Far! du vil ikke handle med meg etter din strenge lov, fordi du er min Far. En trell frykter Gud som en streng dommer, et barn frykter Gud som en far.

Likesom nå det kjære Kristusbarn er vårt, gitt og skjenket oss av Gud, slik er også Hans lydighet og lovens fullkomne oppfyllelse vår, som det heter: "Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror." Ved troen griper vi i Kristus hele lovens oppfyllelse.

Da nå denne lære om lovens oppfyllelse er en høyst nødvendig lære, en viktig og såre trøsterik lære, så må vi av den grunn behandle dette emne noe mer utførlig. Lovens oppfyllelse er da intet annet enn vår Herres Jesu Kristi lydighet, som Han på den mest fullkomne måte viste overfor  loven, innvortes og utvortes fra barn av i hele sitt liv og i sin død. Og alt dette gjorde Han for oss og i vårt sted, for at vi ved Hans lydighet måtte bli løste og frie fra loven, dens anklage og forbannelse.

3. Av denne lovens oppfyllelse følger den sanne rettferdighet og salighet. Derfor er det ikke uten høy viktig årsak, at vårt barn Kristus i sin omskjærelse blir kalt Jesus, en frelser - for de to største gjerninger som av høyeste nødvendighet ble gjort til vår salighet, er ved dette, - nemlig ved Hans omskjærelse og Hans navn, - begynte og siden fullendte. For ved Hans omskjærelse skulle loven opphøre, ha sin oppfyllelse og ende , - men i Hans navn Jesus skulle evangelium begynne.
Derfor skal deres kjærlighet tenke over hva det er for en høy Guds visdom, som i Kristi omskjærelse er forrettet, nemlig at de to høyeste lærdommer i hele Skriften kommer sammen i Kristi omskjærelse:  Den ene, nemlig loven, blir oppfylt og får ved Ham sin ende. Den annen, nemlig evangelium, tar sin begynnelse med navnet Jesus. Ved lovens oppfyllelse i Kristus er all fortjeneste til salighets mottagelse ved egne gjerninger fratatt oss. Ved navnet Jesus er troens rettferdighet opprettet, for ettersom Han er vår Jesus, vår frelser, så er det jo ikke våre gjerninger.

4. Av denne lovens oppfyllelse flyter nå samvittighetens sanne, åndelige frihet og glede, som Paulus herlig beskriver: "Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren."
Dette vil si så mye:  La oss takke Gud for at Kristus er oss født, og har oppfylt loven,  oss til gode. For tidligere, - enda før Han kom, - var og lå vi under et tungt åk og en svær byrde, var treller, fangne og innesluttet under loven i stadig frykt og angst under en hård og streng tuktemester, som stadig jaget, forskrekket, fordømte og forbannet oss. For det er lovens stemme: "Se, du har syndet - derfor er du fordømt! Du har gjort hva du ikke skulle, og har forsømt det du skulle ha gjort - derfor er du forbannet!"

Men nå, da Kristus har kommet og har oppfylt loven har vi blitt fri i vår samvittighet fra lovens hårde anklage, forbannelse og fordømmelse, som fra en hård og grusom tuktemester. Nå derimot, er troen på Jesu navn kommet,  samt nåden som trøster oss, at Kristus har oppfylt loven for oss.

5. Av dette flyter nå i store anfektelser og dødsnød, en sann bestandig trøst imot lovens og den onde samvittighets anklage. Men for at dere skal kunne fatte denne trøst, så må dere vite og forstå, hva lovens anklage nå er for noe. For mange kan si:  Hva har jeg å gjøre med loven? 
Svar:  Lær her, at lovens anklage ikke er annet, enn når din samvittighet anklager, bedrøver og forskrekker deg i ditt hjerte for dine mangfoldige synders skyld, de som du har gjort imot loven - for loven er ikke utenom deg, men i deg, skrevet i ditt hjerte og samvittighet. Den anklager deg heller ikke utenfra, men inneni deg. Der fordømmer den, der viser den deg helvetes ild, Guds evige vrede og den evige fordømmelse, som også Paulus taler om: "Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven."

Forstå dette vel:  det skjer i deg, og ikke alene skjer dette i de grovere syndere, men i de hellige. For om du enn ikke hadde begått noen virkelig synd, så er du likevel av naturen et vredens barn, solgt under synden, har aldri elsket Gud av hjertet eller rettskaffent forlatt deg på Ham. Denne medfødte urettferdighet forbanner og fordømmer alle hellige, om de enn ikke hadde gjort noen utvortes synd. Vi finner mye om dette i den Hellige Skrift - de helliges store klage, hyling, skrekk, frykt, angst, sitring og beven, som det er beskrevet i den 38 salme.

Lovens kraft reiser seg i store anfektelser og i dødsnød. Trøst deg da imot dette, med at du i Kristus har forløsning fra loven, ettersom det kjære Kristusbarn så villig har gitt seg inn under loven, - som Han dog ikke var noe skyldig - for i lovens oppfyllelse ligger all vår trøst og salighet.

1. Derfor har Han oppfylt loven for oss og forløst oss fra dens anklage, og det er den rette åndelige frihet.
2. Derfor har vi syndenes forlatelse ved Hans blod, fordi Han har tilfredsstilt lovens krav.
3. Derfor har vi Guds nåde og yndest, fordi Han i vårt sted har vist fullkommen lydighet overfor loven.
4. Derfor har vi velsignelse av Kristus, fordi Han har tatt bort lovens forbannelse.
5. Derfor har vi barnekåret og barnerettighet, fordi Han har oppfylt loven, som alltid gjorde oss til treller.
6. Derfor har vi den rette samvittighetsfrihet fra Guds vrede, død og fordømmelse, fordi Han har forløst oss fra lovens trelldom - for fra denne lovens trelldom kan vi ikke bli fri på annen måte, enn ved at Kristus måtte bli en trell for oss, og med sin lydighet, ydmykhet og blodsutgytelse tilfredsstille lovens krav.

La oss derfor av hjertet takke Kristus for denne Hans hellige lydighet, ydmykhet og blodsutgytelse, som Han har tilfredsstilt lovens krav med - for se! hvilke store goder har vi ikke av lovens oppfyllelse?

Omskjærelsen lærer oss også Kristi store kjærlighet imot oss, idet den viser oss på hvilken måte Kristus ville forløse oss, nemlig med sin død og blodsutgytelse. Og herved ser vi hva for en underlig lege Kristus er - for, for å gjøre oss sunne og lege oss, så sårer Han seg selv, noe andre leger jo ikke gjør. Men denne skåner oss og griper seg selv an, vil ikke gjøre oss smerte, men tilføyer seg selv smerte. Han lar seg hudstryke, såre, korsfeste og døde, og hjelper dermed oss. Han lar seg forbanne for at vi må bli velsignet. Han lar seg såre, for at vi må leges. Han lar seg døde, for at vi må leve. Han gjør seg selv til trell, for at vi må bli fri. Derfor må vi anse Kristi omskjærelse meget annerledes enn andre folks omskjærelse - for andre mennesker ble omskårne for å innlemmes i nådepakten og blant Guds folk, og hadde slik en legedom imot arvesynden. Men dette har Kristus ikke trengt til, for Han er selv nådepakten og er ren fra arvesynden, og av den grunn har Han ikke for seg selv, men for oss påtatt seg omskjærelsen, likesom Han også senere lider døden, ikke for sine synder, men for våre synder.

At den Herre Jesus er steget opp på et fjell med folket, hvor de hyppig har samlet seg om Ham fra Jerusalem, fra Judea og Galilea og fra hinsides Jordan, det er ikke skjedd uten grunn, men for at vi skal lære med den Herre Jesus å stige opp på et åndelig fjell, når vi rett vil høre Ham, likesom dette folk er steget med Ham opp på et legemlig, jordisk fjell.

Men det er vårt åndelige fjell, når vi hever vårt sinn og hjerte og gemytt til Ham og likesom stiger fra denne jord oppad i høyden til Ham. Når vi glemmer denne verden, avlegger de jordiske tanker og bekymringer og har hellige, himmelske, guddommelige, åndelige tanker. Det er det høye lystelige fjell, som den Herre Jesus har satt seg ned på, da Han lærte folket. Og slik setter Herren seg også i vårt hjerte, og begynner å lære oss. Det var fjellet Tabor, et stykke av det lystelige fjell Hermon som alltid var fuktet med en liflig dugg, som det heter om: "Det er likesom dugg på Hermon."

Og om dette fjell er det profetert: "Tabor og Hermon skal fryde seg i ditt navn." Da har disse fjell frydet seg i Hans navn, da Kristus forkynte på dem og gjorde dem til sin prekestol.

På dette fjell har Kristus ofte vært hele natten over i bønn. På det er Han blitt forklaret, på det har Han forkynt, og det har vært den rette dugg som er falt ned av Hermon. På dette andaktens, troens, den himmelske betraktnings fjell lærer Herren oss, gleder oss, slik at vi jubler i hjertet - der hører Han vår bønn, der opplyser Han oss, og der blir vi forklarede.

På Sinai fjell talte Gud skrekkelig med Israels barn, slik at fjellet røyk og bevet, - men her er Israels liflige fjell. Det sømmer seg for oss å stige med Kristus opp på fjellet Tabor, og derfra vil Han igjen stige ned med oss.

- Når dere nå oppløfter deres hjerter til Gud, så stiger dere med Ham opp på fjellet og lærer mye guddommelig visdom. Å hvor surt blir det ikke for mang en, før han kan komme dit opp og glemme verden litt. Men derfor er Guds Sønn først kommet fra himmelen til deg, slik at Han kunne føre deg med seg opp på dette fjell, likesom Han førte alt dette folket med seg. Og kort før sin lidelse, sa Han: "Når jeg blir opphøyet fra jorden, vil jeg dra alle til meg."

Å dra oss etter deg, kjære Herre! slik at vi ikke skal bli stikkende i denne verdens dynn og skam, og evig forderves i det.

Vil du nå stige med Ham opp på fjellet, så vil Han igjen stige ned derfra med deg - for teksten sier: Da Han gikk ned fra fjellet, fulgte mye folk Ham. Dersom folket ikke hadde steget opp med Ham, så var Han ikke steget ned med dem igjen. Stiger du slik opp til Ham med din bønn, tro og andakt, så stiger Han igjen ned med deg med sin nåde, hjelp og barmhjertighet, som salmisten sier: "Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper."

I nedstigningen følger nå mye folk etter Herren. Dette folk har Herren draget etter seg ved sin kjærlighet, ved sin godhet, ved sin barmhjertighet. Den som en gang rett har smakt Kristi kjærlighets søthet i sitt hjerte, og smakt hvor vennlig Herren er, den følger alltid etter Ham, den viker ikke fra Ham, den skriker etter Ham likesom hjorten etter vannbekker, og tørster alltid etter Ham. Ja, den som engang rett har smakt Hans godhet, den hungrer alltid etter Ham. Se til de hellige martyrer! Der de engang hadde smakt dette vintreets søthet og drukket denne frydevin, da ble de ved det så drukne i Kristi kjærlighet, at verken ild eller vann, ikke heller noen marter, verken liv eller død har kunnet skille dem fra Ham. De "er regnet som slaktefår -" "men" - sier Paulus - "i alt dette vinner vi mer enn seier ved Ham som elsket oss." Disse er de som "følger Lammet hvor det går."

Akk, du kjære Guds Lam! Er du for vår skyld blitt myrdet, og har for vår skyld utøst ditt ømme blod, og vi skulle ikke følge deg gjennom kors og død, igjennom ære og vanære, igjennom godt rykte og ondt rykte? Vel, så se nå her du Guds menneske, se det Guds Lam som står på fjellet og syng det en takkesang. Du kan alltid betrakte det, fjellet er ikke for høyt, Han er i ditt hjerte, - betrakt der det slaktede Guds Lam og følg etter det hvor det går hen, så vil det dra deg etter seg.

Den Herre Kristus vil ikke være uten oss. Han vil være hos oss og være forent med oss - Han er i oss og vi i Ham, hvilket er forebildet i Det Gamle Testamente - for på yppersteprestens klær var tolv edelstener, i hvilke Israels barns navn var inngraverte, dem bar nå ypperstepresten på sitt bryst, på sine skuldre, på sin panne og på sin skjønne hue. Det er livets bok, som våre navn er innskrevet i. De, hvis navn nå er innskrevet i denne bok, de følger det Guds Lam, hvor det går.

Så stig da nå, du menneskelige hjerte! opp på dette fjell, og betrakt de himmelske ting, og stig igjen ned med den Herre Kristus derfra , ved barmhjertighetens gjerninger.

Dette er en vakker lære, hvordan Kristus rett blir erkjent under korset.
Når Kristus kommer på havet, d.e.: bryter frem med sitt evangelium, så blir det visstnok, som vi har hørt, en stor uro. Da raser djevel og mennesker som om de ville overskylle båten med bølger, men utfører likevel ikke mer enn at de selv ved deres raseri og larm går til grunne og gjør menigheten herlig og utbrer den i all verden.

Slik ble den sanne Gud og den sanne tro åpenbar for mange ved de tre menn i den gloende ovn (Dan.7). Så også ved Daniel i løvehulen.
Og på samme måte blir ved dette uvær den Herres Kristi erkjennelse vidt utbredt - for mennene sier: Hva er dette for en? Ja, hva dette er for en mann det kan man se av Hans gjerninger: at både vindene og sjøen er Ham lydige.
Han er Herre over sjøen, vinden og skapningene, ja en allmektig Gud.

Se, slik blir Kristus erkjent under korset, og menighetens herlighet er alltid større under korset enn i gode dager - for under korset viser Herren sine undere.
Når det ikke var noen nød så var det heller ingen undergjerninger.
Til det har Gud utvalgt sine - å gjøre dem herlige ved korset - d.e. å vise sine undergjerninger på dem, likesom på Israels barn i ørkenen.

I stor nød er de store undergjerninger skjedd - derfor er de kristne de rette undergjerningsfolk.
"Og dem som Han har kalt... dem har Han også herliggjort" (Rom.8,30).
Se deres herlighet som er blitt bevart i syndfloden, i det Røde hav, i den gloende ovn, blant løvene - de er Gud Herrens redskaper for Hans undergjerninger.
Det er den største herlighet å bli Kristi bilde lik og ved korset å gå inn med Ham i herlighet.

Dertil hjelpe oss Gud i evighet! Amen.
 

Gud har lidd!
Av Johan Arndt

”Gud har lidd i kjødet,” sier apostelen Peter (1 Pet. 4,1). Vi er gjenløst ved Kristi blod, (Ap.gj. 20,28), og herlighetens Herre er korsfestet (1 Kor. 2,8). Ikke noe menneske hadde kunnet ta bort et slikt uendelig onde. For å overvinne synd, vrede, Guds forban­nelse, død, helvete og djevel, tilhører Guds kraft og makt alene.

Ikke noe menneske hadde kunnet tilbakeføre det tapte gode. Den som skal rettferdiggjøre, erverve Guds nåde og bringe velsignelse, liv og salighet til oss, måtte være en sann Gud. - Derfor er betalingen større enn all verdens synd. Derfor er Guds vrede, som verken engel eller menneske med sin herlighet og rettferdighet, makt og kraft hadde kunnet forsone, forsonet; for den som skal forsone Guds vrede, måtte selv være Gud. For Guds nåde kommer ikke fra noen annen enn fra Gud selv. Den som skal rettferdiggjøre, måtte selv være rettferdighe­ten. Derfor sier apostelen Paulus i Rom. 8,33 flg.: «Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordøm­mer? Kristus er den som er død.» Jer. 23,6; 33,16. Han er «Herren, vår rettferdighet.»
Den som skal utslette synden, måtte selv være Gud; for synden fortørner Gud, det høyeste gode. Den som skal ta bort døden, måtte selv være livet. Den som skal overvinne djevelen, måtte selv være Gud.

Kristus bar!
Av Johan Arndt

Apostelen Peter sier: Kristus bar våre synder på sitt legeme.
Her har vi i Kristi lidelse et rett kjærlighetsspeil. Det er en uutsigelig faderkjærlighet, at Han ikke har spart sin egen Sønn, men gitt Ham hen for oss alle (Rom. 8,32). Gud har straffet alle våre synder på sin Sønn, for Jesaja sier i kapittel 53,6: «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham.» og 1 Joh. 3,1: «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn.» Faderens kjærlighet er uutsigelig; så er også Sønnens kjærlighet uutgrunnelig. For det er den aller høyeste kjærlighet i himmelen og på jorden å frata alle mennesker, deres synder og legge på seg som en uendelig byrde, så som profeten Jesaja sier i kapittel 53,4: «Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg (nemlig som en stor byrde), og våre piner har Han båret» (nemlig som en stor byrde).

Om en spedalsk var så full av spedalskhet, at alt kjød på hans legeme var verkfullt og urent slik at det var en vederstyggelighet å se, og lå i en seng hvor det var spedalsk materie: ville du da legge deg hos ham i hans seng med et friskt legeme og påta deg hans spedalskhet og frelse den spedalske?
Nå har Jesus tatt din syndespedalskhet, din vederstyggelighet på seg. Derfor er Han blitt en forbannelse, og på Hans legeme har intet vært helt og sunt, hvilket har vært mye bitrere for Ham enn den legemlige død; og til det har ikke noe annet beveget Ham enn Hans store kjærlighet.
Men Han har ikke bare smakt den legemlige døds bitterhet, men også den evige døds kval i sin hellige sjel. Derfor har Han ropt: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Nå skulle vi i evighet ha lidt denne sjelekval og angst og legemlige plager, hvis ikke Guds Sønn hadde forbarmet seg over oss. Vår elendighet har beveget Guds Sønn til barmhjertighet.

Vi bør høylig forundre oss over Guds kjærlighet til sine fiender, Rom. 5,8, og takke Ham for det. Gud elsker oss mennesker høyere enn noe annet Han har skapt. Derfor, ha Ham til venn, søk Ham som din kjæreste i alle ting. Hva enten du eter eller drikker, så la Ham, være din spise. Når du sover, så la Ham, være din hvile. La Ham være din prydelse og kledning - ikle deg Ham. La Ham være ditt alt, så skal du finne alle ting i Ham. Hele verden kan, uten Ham, ikke hjelpe deg. Den som finner Ham i alle ting, den finner den rette skatt og klippe. Uten Ham er all rikdom den største fattigdom og sorg. I Ham og for Hans skyld, bør alle mennesker elskes; men Kristus for sin egen skyld, som den beste og mest trofaste venn. Vi skal be til Ham for alle mennesker, at de må komme til Hans kjærlighet.

Ved Hans sår!
Av Johan Arndt

 Apostelen Peter sier: Ved Hans sår er dere blitt legt. Dette er et rett trøste- og nådespeil, og er et underlig nådemiddel. Da Kristus vil helbrede oss, så lar Han seg såre, og ved sine sår helbreder Han oss. Dvs. Han lider straffen som vi har fortjent, nemlig legems- og sjelslidelsen, og forløser oss fra den. Og for denne høye persons skyld, som er Gud og menneske, er Hans betaling fullkommen - og ved den er våre onde samvittighetssår, som svir så smertelig, helbredet.
Har Han nå helbredet dem, så lær dermed å trøste den onde samvittighet for at du ikke må fortvile. Tenk dog på at Kristus har blitt såret for at Han ved det måtte helbrede din samvittighet og skaffe den fred og ro, gi deg glede og et legemiddel imot den fortvilelsen, som djevelen inngir. For en slik grunnsetning anfører djevelen: «Synden er et uendelig onde, en fortørnelse imot det uendelige gode, derfor er den større enn at den kan bli forlatt.» Dette djevelens argument kan man oppløse med Guds Sønns uendelige fyllestgjørelse og betaling.
Så slutter apostelen Paulus i Rom. 5,18: «Likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker.»

Kommer nå djevelen og sier: «Se der hvor stor din synd er, hvor bitter og forskrekkelig døden som du må lide er,» så si: Hør djevel, vet du ikke hvor stor min Herres Jesu Kristi lidelse, død og oppstandelse er? I Ham er jo en evig, uendelig rettferdighet, et evig liv. I Ham er jo en mektig, ja allmektig kraft av oppstandelsen fra de døde, som ikke bare er større enn synd, død og helvete, men også større enn himmel og jord. Min synd og død er et lite støv; men min Herres Kristi lidelse, død og oppstandelse er det store hav, som min synd blir kastet i! - Min Herres Kristi person er stor, uendelig og ubegripelig, likeså Hans oppstandelse, seier og triumf! - Derfor, om det enn var tusende helveter og død, hva var de imot Kristi lidelse og oppstandelse - Han som er Gud?
- Nå er Gud selv vår rettferdighet, derfor, om jeg og du allerede tusen ganger hadde fortjent helvete og døden, - så er dog hjelpen i Kristus mye større.

Derfor den, som ikke søker sin trøst i Kristi lidelse, men søker den andre steder og i verden, den må fortvile.
Er du nå bedrøvet for dine synders skyld? Kristus har for dem lidt straffen. Anklager dine synder deg? Kristi rettferdighet forsvarer deg. Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud 2. Kor. 5,21. Derfor er Kristus blitt en forbannelse for oss, Gal. 3,13.

Frykt ikke!
Av Johan Arndt

Frykter du for døden? Kristus har tilintetgjort døden, og ført liv og uforgjengelighet frem i lyset, 2. Tim. 1,10. Hebr. 2,14-15. Se, slik er synd, død, helvete og djevel blitt overvunnet ved Kristi betaling, person og embete. Og dette er et rett trøste- og nådespeil, at synden er blitt utslettet ved Ham som er Gud og menneske, ved den fullkomne betaling. Det som er fullkommen betalt, det er glemt, og må ikke bli stående i skyldboken, men være utslettet og strøket ut Jes. 43,24 flg.: «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.» Jes. 44,22: «Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg gjenløser deg!».

Slangegiften
Av Johan Arndt

”De velter elendighet (urettferdighet) over meg, og i vrede forfølger de meg” (Slm. 55,4).
Dette er den gamle slanges fiendskap, som stikker Kristus i hælen; slik går det alle sanne Kristi lemmer.

Ta mitt åk på dere!
Av Johan Arndt

 
Les: Joh. 3, 1 – 15

Skjønt vi nå i denne skrøpelighet ikke kan bringe det til fullkommenhet, så skal vi likevel strebe etter det, sukke etter det og ønske av hjertet, at Kristus og ikke Satan må leve og ha sitt rike i oss.
Ja, vi skal kjempe for det og ved daglig anger døde det gamle menneske. For så mye som et menneske dør fra seg selv, så mye lever Kristus i ham; så mye som den onde natur ved Guds Ånd avtar; så mye tiltar nåden i mennesket; så mye som kjødet blir korsfestet, så mye blir ånden levendegjort; så mye som mørkets gjerninger dempes i mennesket, så mye blir mennesket mer og mer opplyst; så mye fornyes det i det indre; så mye som våre egne tilbøyeligheter og hele det kjødelige liv dør i oss, slik som egenkjærlighet, egen ære, vrede, gjerrighet, vellyst, så mye lever Kristus i oss.
Jo mer mennesket slår verden fra seg, d.e.: øyenslyst, kjødslyst og en hovmodig livsførsel, desto mer går Gud, Kristus og Den Hellige Ånd inn i mennesket og tar bolig i ham; derimot: jo mer naturen, kjødet, mørket, verden hersker i mennesket, desto mindre er nåde, Ånd, lys, Gud og Kristus i ham.
Når nå det skal skje, så er det et bittert kors for kjødet, for ved det blir det dempet og korsfestet sammen med lyster og begjæringer, og det er omvendelsens rette kraft og frukt.
Kjød og blod ønsker seg heller et fritt, ryggesløst, sikkert liv etter sin egen lyst og vilje, det er det aller søteste og lystigste liv for kjødet; men Kristi liv er et bittert kors for kjødet og det gamle menneske, men et mildt åk, en lett byrde og en liflig hvile for det nye, åndelige menneske. For hva består den lifligste hvile i, uten i troen på Kristus, i Hans saktmodighet, ydmykhet, tålmodighet? – så skal dere finne hvile for deres sjeler.
Ja, den som har Kristus riktig kjær, for ham er også døden for Kristi skyld den høyeste glede. Det er Kristi milde åk, som den sanne sjelenes hvile er i, vi skal ta på oss.

Å1 Herre min Gud, gjenfød meg du ved din Hellige Ånd, og ved ditt Ords makt og gi meg nåde til å fatte og forstå, din Ånds- og nådes virkning på mitt hjerte. Du evige vei, led meg, du evige sannhet, lær meg, du evige liv, vederkveg meg. Forny mitt legeme, ånd og sjel daglig etter ditt bilde, inntil jeg blir fullkommen. La meg dø bort fra verden, så jeg kan leve deg. La meg oppstå med deg, så jeg kan fare med deg til himmelen; la meg korsfestes med deg, så jeg kan gå inn til deg i din herlighet. Amen.

Hans kjepp og stav
Av Johan Arndt

Din kjepp og din stav, de trøster meg. Slm. 23, 4

Vår gode hyrdes kjepp og stav er Hans barmhjertighet, som trøster oss, og Hans allmakt, som verner oss.
Er synden veldig, djevelen sterk og gruelig, døden forskrekkelig, helvete forferdelig, verden og alle tyranner for mektige for deg, vel så tenk: hva er da Kristus? – hva har du for en hyrde? – er Han ikke en sann, evig, allmektig og sterk Gud?
Er synden mektig, så tenk på den person som har løst deg fra synden, og som er Gud og menneske og derfor mye mer mektig enn hele verdens synder. Og hvorfor har Kristi lidelse, blod og død en slik makt til å utslette syndene? Fordi den person som har lidd og utgytt sitt blod for oss, er både Gud og menneske. Er djevelen, døden og helvete sterke, så tenk på, at Kristus, din hyrde, har overvunnet alle disse fiender. Han har avvæpnet åndeverdenens fyrster og veldige og latt dem bli til skamme innfor alle i det at Han i Ham har triumfert over dem, (Kol. 2,15).
Han har gjort dødens makt til intet og ført liv og uforgjengelighet frem i lyset ved evangeliet (2 Tim. 1,10). Han har overvunnet helvete (Hos. 13,14), Han skal slå sønder tyrannene med jernstav ”Slm. 2,9; Jes. 8,9-10).
Se, du Kristi lam, dette er din hyrdes kjepp og stav, Hans person, Hans embete og Hans ord, med det skal Han verne deg mot alle helvetes porter, gjennom det skal du også seire og overvinne.

Guds kjærlighet
Av Johan Arndt

Hvor det er kjærlighet, der er det forening; - for det er kjærlighetens art, at den forener seg med det som den elsker.
Ettersom Gud så såre elsket menneskene, så kunne det ikke annerledes være enn at Han etter menneskenes fall, av lutter kjærlighet og barmhjertighet, igjen måtte forene seg med menneskene, og bli et menneske.
"Hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham?" (Slm. 8,5).
Menneskets sjel elskes så høyt av Gud, at likesom Kristus er Gud og menneske, og forener seg med den menneskelige natur, og med vårt legeme og sjel; - så elsker Gud vår sjel så høyt, at Hans lyst er helt og fullt å utøse seg i vår sjel, dersom den bare var fullkomment renset, og et menneske ikke selv sto imot det. For i Gud er en uendelig og uutsigelig kjærlighet.
Så er da dette en av de aller største bevisninger på Guds kjærlighet, at Gud er blitt menneske, og har betedd seg som en riktig menneskeelsker, idet Han har påtatt seg det som er menneskelig, for at Han kunne gi oss det som er guddommelig.
Han ble et menneskes barn, for at Han kunne gjøre oss til Guds barn; - Han kom til oss på jorden, for at Han kunne føre oss til himmelen. Å, et edelt bytte og veksel! - det skjer alt til den ende, at vi i Ham kunne bli Guds elskede.
Det er jo likesom Gud ropte ned fra himmelen: - å dere mennesker, se til min kjære Sønn! Ham har jeg latt bli et menneske, for at Han kunne være et levende eksempel og vitne om min hjertelige kjærlighet til dere, for at Han kunne føre dere alle med seg til meg, og dere alle med Ham kunne bli mine barn og arvinger.
Derfor kaller Herren seg selv alltid av hjertelig kjærlighet til oss, Menneskesønnen. Vi leser sjelden i Det Nye Testamente, at Han kaller seg Guds Sønn, men at Han oftest kaller seg Menneskesønnen, noe som alt skjer av en hjertelig ydmykhet og kjærlighet.

Selv om nå Hans hellige manndomspåtakelse er en svært stor bevisning på Hans kjærlighet imot oss, så er likevel Hans hellige død og lidelse for våre synder en enda større bevisning. For "ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner" (Joh. 15,13). "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham" (1 Joh. 4,9).
Denne er den høyeste og mest fullkomne kjærlighet.
Den gode Gud hadde etter sin ubegripelige visdom og allmektighet vel kunnet finne et annet råd og middel til å gjenløse oss med, som også den Herre Kristus selv ber om det: "Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil!" (Mrk. 14,36).
Men da hadde ikke Gud bevist oss den høyeste kjærlighet. For at Gud da kunne vise sin aller høyeste kjærlighet på oss, og vi ikke skulle si: Gud hadde noe så kjært, at Han ikke ville unne oss det; - så har Han da gitt oss sin elskede Sønn, og det ikke slik løselig hen, men til en betaling for våre synder.
Derfor har Gud ikke kunnet vise oss noen større kjærlighet; - slik at Han må prise sin egen kjærlighet mot oss (Rom. 5,8). Fordi Han ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skulle Han kunne annet enn å gi oss alle ting med Ham? (Rom. 8,32).
Har Han gitt oss det største, da gir Han oss vel også det minste.
I det evige liv skal alt det som Gud eier, tilhøre oss, det skal bli vårt. "Den som seirer, skal arve alle ting" (Åp. 21,7).

Guds iboen
Av Johan Arndt

Gud viser sin kjærlighet mot oss med sin trøstelige iboen og nærværelse blant og i oss.
Å hva det er en stor trøst, at Gud har helliget og innvidd vårt hjerte til sin bolig! Da tabernaklet og helligdommen fordum i Det Gamle Testamente var laget, da måtte Moses innvie og hellige det, og bestenke allting på det og det nærmeste med offerets blod (Hebr. 9,22). For allting måtte helliges ved blod, og da det var gjort, da kom Guds herlighet fra himmelen, og en sky skjulte forsamlingens telt, og Herrens herlighet fylte tabernaklet (2 Mos. 40,34).
På samme vis, etter at Kristus er død for våre synder, og vi ved Hans blod er hellige, da kommer Gud til oss og gjør bolig hos oss. Den man elsker, den er man gjerne hos; - Gud elsker menneskene såre, derfor er Han gjerne hos menneskene og har værelse i dem.
I det høye og hellige bor jeg, sier den høye og opphøyde, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende" (Jes. 57,15).
Den man gjerne vil være hos, den elsker man også mye; - Gud er gjerne hos menneskene, derfor elsker Han dem hjertelig, og sier: "Jeg holder meg til de hellige som er i landet, de herlige, som jeg har all min glede i" (Slm. 16,3).
Det skal være vår trøst i all vår trengsel, i fattigdom, i sykdom, i forfølgelse, i forsmedelse, at Gud elsker oss og er hos oss. Ja, sier du, elsker Han også dem som Han lar oppleve så mye gjenvordighet? Svar: Ja visst; - for det skjer derfor, at Han ved korset kan gjøre dem herlige. "For likesom Kristi lidelser kommer over oss i rikt mål, så er også vår trøst rikelig ved Kristus" (2 Kor. 1,5). Jo større bedrøvelse på jorden, jo større glede og herlighet skal det bli i himmelen (2 Kor. 4,10).
Derfor gjør Gud mange mennesker elendige og bedrøvede, for at Han kan bo i deres hjerter. For Han er ingensteds nærmere enn i et sønderbrutt hjerte (Slm. 34,19; Jes. 66,2).
Derfor fyller Gud oss her med sin nåde, for at Han hisset kan opplyse og fylle oss, som det himmelske Jerusalem, med sin herlighet (Åp. 21,23).

Guds kall!
Av Johan Arndt

Har du syndet, så er det hos meg stor nåde. Har du forlatt meg, så har likevel ikke min kjærlighet og trofasthet ennå forlatt og forkastet deg, men løper ennå etter deg, søker deg og leter deg opp igjen, som et fortapt får. Og vil du ikke tro alle skapningers store vitnesbyrd, da tro min elskede Sønns vitnesbyrd, som viser at jeg i Ham har elsket hele verden.
Du kan ikke noe annet sted finne hvile for din sjel, du må vende deg hvor hen du vil, så kan du dog ikke riktig få ro og hvile uten i min kjærlighet og nåde.
Å! - hvor salig er ikke det hjerte, som forstår hvordan himmel og jord er fulle av Guds kjærlighet, og hvordan man har like så mange vitner på Guds kjærlighet som det er skapte ting og skapninger til.

Hans kjærlighet til oss
Av Johan Arndt

Å, salig er den sjel som så nyter og finner denne kjærlighet. En slik sjel finner i gjerning og sannhet, at Kristus ikke er annet enn idel ren kjærlighet, og at Han også er sjelens kjærlighet, det åpenbarer Han ved sitt åndelige i sjelen og ved sin liflige vederkvegelse.
Og når vår sjel finner en liten dråpe eller et lite blink av det, da er den fylt med glede til det øverste. For Hans uendelige kjærlighet er så stor, at vårt hjerte ikke nær kan fatte og begripe den.
Dette var den hellige martyr Ignatius inntatt av, han som alltid kaller den Herre Jesus sin kjærlighet og sa: Min kjærlighet er korsfestet.
Denne Kristi kjærlighet er det ypperste og høyeste gode i himmelen og på jorden; - for i denne kjærlighet er alt godt befattet.
Gud er også villig og rede til å gi og meddele oss dette ypperlige gode og har derfor sendt oss sin elskede Sønn ned til oss i vår elendighet, for at Han ved Ham ville gjøre oss delaktige i denne uutsigelige skatt ved troen. Ja, Han er langt villigere og mer ferdig til å gi oss dette ypperlige gode, enn vi er til å motta det.

Når denne kjærlighet, som ved Den Hellige Ånd utgytes i våre hjerter (Rom. 5,5), fornemmes, da gleder den mye mer enn all verden.

Side 1 2