Hans kommes herlighet!
Av Johan Arndt
All vår frelse er grunnet på
Jesu Kristi komme og ved den må all vår salighet komme fra Gud. Og fordi vi
arme mennesker ikke selv kunne komme til Gud, så er den barmhjertige Gud kommet
til oss, for at Han måtte skinne for oss som sitter i mørke og dødens skygge,
og styre våre føtter på fredens vei (Luk. 1,79). Og likesom Gud først kom til
Adam i Paradiset, søkte ham og ropte på ham, likeså måtte Gud først komme til
oss. Dersom Kristus ikke først var kommet til oss, så var vi aldri kommet til
Gud. For Han er kommet for å søke og frelse de fortapte (Luk. 19,10). Han er
kommet som en forløser til de fangne, som et lys til mørket, som en lege til de
syke, som livet til de døde, som en trøst til de bedrøvede, som en velsignelse
til de forbannede, som en hyrde til de tapte får, som en rettferdig til
syndere, en hjelper til de forlatte. Han kom fattig for å gjøre oss rike - Han
kom saktmodig for å bevise oss nåde. Slik lyder det i Jes. 61,1-2: ”Herren
Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt
budskap for de elendige. Han har sendt meg til å forbinde dem som har et
sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de
bundne, til å utrope et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, til
å trøste alle sørgende."
Derfor bør vi av hjertet glede oss og trøste oss i denne Hans legemlige komme.
For herlighetens Herre, nådens Konge, fredens Fyrste, Livets Herre er kommet til
oss, ja den rette salighetskilde er vellet frem.
Frykt ikke!
Av Johan Arndt
Han vil også regjere våre
hjerter med sitt guddommelige Ords trøst. For likesom evangelisten beviser Messias' legemlige komme med en spådom av prof. Sak. i kap. 9,9, slik vil
Kristus stadig forsikre våre hjerter med Guds ord. For i dette språk (denne
profeti) er beskrevet frukten og velgjerningene så vel av Kristi legemlige som
åndelige komme, sammen med en herlig trøst. Det heter jo først: Du
Jerusalems datter! Akk, hvor yndig og herlig er det ikke å være
et Guds barn! Fryd deg storlig, rop med glede, vær ikke forskrekket, fortvil ikke i dine synder,
trøst deg i den nådige Konge, som ikke er kommet for å forskrekke ditt hjerte,
men for å glede deg! Han fører ikke frykt og skrekk med seg, men glede og
trøst. Guds Ånd gleder seg i våre hjerter som Davids sier i Sal. 51,14: ”Gi meg
igjen din frelses fryd, og hold meg oppe med en villig ånd!” Så følger og: ”Din
konge kommer til deg.” Akk,
kom til meg og gjør bolig hos meg! Å, store herlighet, at et hjerte skal være
et kongelig hus! En rettferdig kommer til syndere, som gjør oss rettferdige,
som Han også i Jer. 23, 6, kalles: Herren vår rettferdighet, en
hjelper til de hjelpeløse, en fattig som gjør oss rike, som det heter i 2. Kor.
8,9: ”For dere kjenner vår Herre Jesu
Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved
hans fattigdom skulle bli rike.” Han kom saktmodig for å vederkvege og
bløtgjøre våre hjerter - for Han er våre sjelers fred, ro og vederkvegelse.
Hans kongemakt i oss!
Av Johan Arndt
Han regjerer vårt hjerte
saktmodig, idet Han løser hjertet.
For dette er om å gjøre for Herren at Han som en åndelig nådens Konge
løser de bedrøvede samvittigheter: Fra lovens bånd, byrde og forbannelse, fra
djevelens bånd og fra dødens strikker. Akk, hvor mang en bedrøvet samvittighet engster og
kveler ikke djevelen med sine gloende piler! Men vær tilfreds, Herren har
frigjort deg (Jes. 61,1-2). For det annet:
løser Han hjertet fra denne verdens og
kjødets lyst, som
våre hjerter er bundet til: gjerrighet, vellyst og hofferdighet. Disse synder
er fordervelige bånd, som menneskene er bundet med som med strikker, og ved dem
senkes hjertet ned i fordervelse og fordømmelse som med en møllestein. Derfor
kom, å kjære Herre! Løs vår samvittighet, hjerte og sjel som er bundet til
denne verdens bekymringer og rikdom likesom med sterke strikker, og før oss til
deg for at du alene må ride på dem med saktmodighet og ydmykhet - og vi finne
ro for våre sjeler - for ditt åk er gagnlig og din byrde er lett. Hans byrde er kjærlighet, nåde,
ydmykhet og saktmodighet. Men lovens byrde er forbannelse og vrede.
Ta dere i vare!
Av Johan Arndt
Jesus sier: Men ta dere i
vare, så ikke deres hjerte tynges av rus og svir og timelige bekymringer. (Luk.
21,34). Dette er ikke bare en advarsel, men også en forutsigelse: at i de siste
dager skal de fleste mennesker kun være jordisksinnet, ha all deres omsorg
henvendt på det timelige og på daglig vellyst, at bare legemet må bli
forsørget. Vi ser hvordan denne verdens gud, djevelen, forbinder menneskene med
kjærlighet til denne verden, engster dem med sorg for næring og utrydder av
deres hjerter alle himmelske og guddommelige tanker. Satan gjør likesom
filisterne. For likesom disse fylte brønnen som Jakob hadde gravd, for at
fårene til Isak og Jakob ikke skulle få vann å drikke, slik fyller Satan
verdensmenneskenes hjerter med jord, dvs. med jordiske tanker, med sorg for
næring. Og ved det synker menneskene ned (likesom møllesteiner) i fordervelse
og fordømmelse (1 Tim. 6,9), og glemmer det himmelske og evige. Derfor bruker
Herren dette ord «tynges», at hjertet blir tynget med sorger likesom en
tung last eller byrde, slik at det ikke kan heve seg opp til Gud, heller ikke
betenke enden og den ytterste dom.
Så viser også Herren årsaken
til at vi skal fly begge disse laster, vellyst og gjerrighet, idet Han sier: Så
den dagen skulle komme uventet over dere som en snare. For den skal komme over
alle dem som bor over hele jorden. (Luk. 21,34-35). Dette er ikke bare en
advarsel, men også en forutsigelse. For i de siste dager skal det være en stor
sikkerhet på jorden, ja så stor at menneskene ikke mer skal frykte for Gud og
Hans dom. Noen vil spotte som Paulus har forutsagt (2 Tim. 3,1 fig.), så også
apostelen Peter i sitt 2 brev 3,3-4: Dette skal dere først og fremst vite, at i
de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer fram etter sine
egne lyster og sier: Hvor er det blitt av løftet om hans gjenkomst? For fra den
tid fedrene sovnet inn, forblir alt slik det har vært fra skapningens
begynnelse. De ugudelige vil forakte tegnene.
Og Herren selv sier: Og som
Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være. For likesom de i dagene
før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, helt til den dag da
Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem
alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer. (Matt. 24,37-39). Så
sier også apostelen Paulus: Når de sier: Fred og ingen fare! – da kommer en brå
undergang over dem. Den kommer som veer over en kvinne som skal føde, og de
skal slett ikke slippe unna. (1. Tess. 5,3). Slik som det gikk med Farao i det røde hav,
slik vil det gå med alle spottere.
Gjerrighet, sorg for næring,
vellyst, fråtseri og drukkenskap vil være den lokkemat i snaren som verdens
mennesker vil søke i endetiden. Men da vil Herrens dag uforvarende falle over
dem, og de kan ikke unnfly. Slik vil det gå til på den ytterste dag. De jordisk
sinnede mennesker som med sine sorger er fangne likesom i en snare, de må
forderves, for de er djevelens fangne fugler. Derfor: Ta dere i vare! Ta
dere i vare! sier Herren.
Du kom til oss!
Av Johan Arndt
Denne kostelige legedom kan
vi nå ikke av vår egen kraft og evne motta og bruke, for vi er altfor svake til
det. Av naturen motstår vi denne himmelske legedom. Derfor må du, o trofaste og
saliggjørende lege, ikke vente på vårt
komme, for da blir vi aldri sunne og helbredet. Men dra du oss til deg (Høys.
1,4). Løs du oss helt fra oss selv og ta oss ganske til deg, så vi kan bli helt
helbredet. Lar du oss ligge i vår sykdom, da må vi forderves i evighet. Derfor
omvend du oss. Herre, så blir vi omvendt. Leg du oss, så blir vi legt, frels
oss, så blir vi frelst, for du er vår ros. (Jer. 17, 14 og 31, 18). Inntil du
kommer med din barmhjertighet, må jeg bli i min sykdom og i døden. Inntil du
gjør meg levende, holder dødens bånd meg fanget. Derfor roper David: Gud, skynd
deg til meg! Du er min hjelper og befrier, Herre, vent ikke! (Slm. 70, 6).
Kjære Herre. skulle ikke din
barmhjertighet være sterk nok til å hjelpe meg arme, svake menneske, som ikke
kan hjelpe meg selv? Skulle ikke du være så vennlig at du vil komme til meg, da
jeg ikke kan komme til deg? Har ikke du først elsket meg, før jeg elsket deg?
(1. Joh. 4, 10). Er ikke din barmhjertighet så sterk at den har overvunnet deg
selv, har naglet deg selv til korset og senket deg ned i døden? Hvem er så
sterk at han kan overvinne deg, du sterke Gud, uten din barmhjertighet? Hvem
har makt til å fange og binde deg, til å korsfeste og døde deg, uten din
kjærlighet, som du elsket oss med, da vi enda var syndere og døde i synden? For
du ville heller lide død, enn at vi skulle evig bli i døden og helvete. Din
barmhjertighet har gjort og gitt oss deg ganske til vår egen. For oss er du født
da du ble et lite barn. Oss er du gitt, da du ble et offer, da Gud ga deg som et
lam for oss alle, og forærte oss alle ting med deg (Jes. 9, 6). Å, hvilken stor
gave. Du er oss en guddommelig foræring og vår eiendom.
Evangelium for fattige
Av Johan Arndt
Dersom du nå er åndelig fattig, så vil Herren også for deg
holde en evangelisk nådeprediken: Sønn! vær frimodig, dine synder er deg
forlatt! (Mt. 9,2). I dag er dette hus blitt frelse til del (Luk. 19,9). De
friske trenger ikke til lege, men de som har ondt, Mt. 9,12. Slik forkynner også
nå til dags Herren evangeliet for de fattige, når Han med sin Hellige Ånd
trøster de bedrøvede hjerter.
Hans store tegn
Av Johan Arndt
Dette store tegn, Hans
lidelse og død, skulle vi ofte i troen beskue, og skjule oss i Hans hellige sår
for Guds vrede, likesom en due i klippens revner (Høys. 2,14). Ta ikke anstøt
av Hans lære, selv om den går imot all fornuft, at vi ved Hans død skal leve,
og at Han i den hellige nattverd gir oss sitt legeme og blod. Du må høre hva
Herrens munn taler, og ikke hva din fornuft sier. «Salig er de som ikke
forarges (tar anstøt) på meg.» La det være dere en advarsel. For Herren har
hermed advart oss, at vi ikke skal vike av fra Hans hellige ord og hellige
sakramenter. Mange av de høye og lave stender gjør dessverre det. Da Jesus sa:
Mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke, så tok mange av
Hans disipler anstøt av Hans tale og sa: Dette er en hård tale, hvem kan høre
Ham? og de forlot Ham (Joh. 6,55-66).
Da sa Herren til de tolv: Vil også dere gå bort? - hvorpå Peter
svarte: «Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!»
Den korsfestede Kristus er for mange blitt en duft av død til død, men for oss
en duft av liv til liv (2 Kor. 2,16), mange til fall og mange til oppreisning.
(Luk. 2,34; 1. Kor. 1.23).
Kristus vitner om oss!
Av Johan Arndt
Men da disse gikk bort, begynte Jesus å si dl
folket om Johannes. . .
Av den berømmelse og vitnesbyrd som Jesus vitner om Johannes, har vi å lære: at
den rettferdiges uskyldighet blir reddet av Gud. For Johannes sitter uskyldig i
fengsel, men Herren taler Ordet til ham og er hans trøst og beskyttelse. Av
dette skal vi lære, - at når vi blir forfulgt, da vil Gud redde vår uskyldighet
(Mik. 7,7; Slm. 37,1; Slm. 97,10-12; Slm. 112,10) - likesom Jonatan reddet
David og
- Så bekrefter Herren her
Johannes' embete. For slik skal det være: En Kristi tjener skal vitne om
Kristus, og Kristus gir atter sin tjener vitnesbyrd, gir ham den frimodige og
bestandige ånd og kraft, at han står fast og ikke svaier som et rør hit og dit
av vinden.
I dette vitnesbyrd om
Johannes anfører Han de herlige kjennetegn på en tro forkynner. For det første
skal han ikke være et svaiende rør og ikke vike fra sannheten, selv om en
ubehagelig forfølgelsesvind blåser, for det sømmer seg ikke verken for
forkynnerne eller tilhørerne. Enhver må avlegge regnskap for seg selv. Om den
sæd som ble sådd på klippen (steingrunn) taler Herren: Disse har ikke rot, sier
Han, de tror til en tid, og i fristelsens stund faller de fra (Luk. 8,13).
«Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel,»
sier Jesus (Mt. 10,28; Jes. 51,12-13).
Djevelen holder ikke opp, han anfekter alle kristnes tro, for om mulig å rive
dem bort fra Kristus. Vær derfor tro inntil døden! Hold fast på det du har –
hold fast på din kledning (Kristi rettferdighet), at du ikke skal bli funnet
naken. På troens grunnvoll står alt vårt salighetshåp.
Beskrivelse av fallet
Av Johan Arndt
For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det
ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes
lydighet. Rom 5:19
Adams fall er den ulydighet
mot Gud som gikk ut på at mennesket vendte seg fra Gud og til seg selv.
Det røvet da æren fra Gud, ved at det selv ville være Gud. Derfor mistet
mennesket Guds bilde, nemlig den fullkomne arverettferdighet og hellighet. I
forstanden ble det da forblindet, i viljen ulydig og gjenstridig mot Gud, og i
alle hjertets krefter ble det vendt bort fra Gud og Guds sinn. Denne
avskyelighet blir forplantet videre på alle mennesker ved den naturlige
fødsel. Etter den er mennesket åndelig dødt, et vredens og fordømmelsens barn,
såfremt det ikke blir frelst derfra ved Kristus.
Derfor skal du enfoldige
kristen, ikke se på Adams fall som en ubetydelig synd, som om det bare skulle
bestå i et eplebitt. Men du skal vite at Adams fall besto i det at han selv
ville være Gud. Det samme var også Satans fall, og det er den mest
forskrekkelige og avskyelige synd. Dette fallet er først foregått i hjertet. Deretter er det brutt ut og
kommet til syne ved eplebittet. Det er lettere å forstå dette når en sammenligner
det med Absaloms fall og synd. For det første: Han var sønn av en konge. For
det annet: Han var det vakreste menneske, som det ikke fantes lyte på fra issen
til fotsålen. (2. Sam. 14, 25.) For det tredje: Han var en meget kjær sønn for
sin far, som en kan skjønne av Davids gråt. (2. Sam. 18, 33.) Likevel var
Absalom ikke fornøyd med denne herlighet. Han ville selv være konge og røve den
æren som tilkom kongen. Da han så bestemte seg for det, ble han sin fars svorne
fiende og traktet ham etter livet. (2. Sam. 15.) Likedan var det med Adam. For
det første: Han var Guds sønn. For det annet: Han var den vakreste av alle
skapningene, så han var uten feil både på legeme og sjel. For det tredje: Han
var et kjært barn for Gud. Men da han ikke ville være fornøyd med denne
herlighet, men ville være Gud selv, da ble han Guds fiende. Hadde det bare vært
mulig, hadde han tilintetgjort Gud.
Vi bor ei her, vi er jo bare gjester!
Av Johan Arndt
Vi bør også merke oss, at
Josef og Maria var på reise da Jesus ble født i Betlehem. Slik er vårt liv her
i verden, en pilegrimsstand og en blott gjennomreise til et annet og bedre
fedreland, og ofte forbundet med stor elendighet. David sier: «Jeg er en
fremmed hos deg, en gjest som alle mine fedre» (Slm. 39,13).
Likesom Kristus er født i
Betlehem, som betyr Brødhus, til vitnesbyrd om at Han er det rette livsens
brød, slik fødes Han også åndelig i våre hjerter, eller vi finner da Kristi
fødsels frukt i oss, når vi har en åndelig hunger og tørst etter Ham, likesom Slm. 42,3 sier: «Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud,» hvorpå
Herren i Joh. 6,35 svarer: «Jeg
er livsens brød; den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på
meg, skal aldri tørste.» «Smak og se at Herren er god!» (Sal. 34,9).
Menigheten
Av Johan Arndt
Nå sier Kristus: Den som ikke
er med meg, er imot meg. Men den nærværende verdens liv er ikke med Kristus,
det stemmer ikke overens med Ham. Det er nesten ingen som har et hjerte, sinn,
gemytt, én ånd med Kristus, som det jo skulle være, og Paulus vitner: Vi har
Kristi sinn, og atter formaner han: at enhver skal være sinnet som Kristus var.
Derfor er alle verdens barn imot Kristus. Men den som er imot Kristus, han er
en antikrist. Er det han det ikke i lære, så er han det likevel i liv.
Hvor skal man nå finne sanne
kristne? Man kan vel si, at de er en liten hjord, som Herren selv kaller dem,
eller, som profeten Jesaja, sammenligne menigheten med en hytte i en vingård,
en natthytte i en gresskarhage og med en ødelagt by, eller, som profeten Mika,
sammenligne den med en vindrue, som er blitt hengende på vinstokken etter
vinhøsten, og si: Ve meg! For det er gått meg som når ettersankingen etter
vinhøsten er til ende, eller som den kjære David, ligne den med en ensom
turteldue, med en ensom våkende fugl på taket, en pelikan i ørkenen og på øde
steder.
Nå, Herren dem kjenner, hvem
og hvor de er: Kristus er hos dem, ja
i dem alle dager inntil verdens ende. Han skal ikke etterlate dem farløse. ”Guds
faste grunnvoll står og har dette segl: Herren kjenner sine.” Men hvem er Hans?
Det står i det påfølgende: ”Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra
urett!” Den som ikke vil gjøre det, han la Kristi navn være i fred og kalle seg
etter hvem han vil.
Han vil gjerne tilgi!
Av Johan Arndt
Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. (Luk. 19.10).
En grunn til at enhver kristen skal trøste seg ved syndenes
forlatelse og Kristi fortjeneste, er de alminnelige løfter, som dette viktige
språk av Lukas også handler om. Er Kristus kommet for å søke det fortapte, da
vil han sikkert søke deg, for du er jo en av dem. Er Han kommet for å frelse de
fordømte, da skal Han også frelse deg. Paulus sier: Gud befaler nå alle
mennesker alle steder, at de skal omvende seg. For han har fastsatt en dag da han
skal dømme verden med rettferdighet. (Ap.gj. 17,30-31). Hvilken trøstelig
slutning. Kristus skal dømme hele verden. Han befaler derfor alle mennesker å
omvende seg, for at de kan unnfly de fordømtes forferdelige dom. Dette gjentar
apostelen Peter (2 Pet. 3, 9) idet han sier: Gud vil ikke at noen skal gå
fortapt, men at alle skal komme til omvendelse. Der har du Guds alminnelige,
store nåde mot deg. Ved denne nåde trøster også den store synder Manasse seg i
sin bønn (Man. bønn 7, 8). Han sier: Du, Herre, har, etter din store godhet,
tilsagt omvendelse og syndenes forlatelse for dem som har syndet mot deg, og du
har av din store barmhjertighet beskikket omvendelse til salighet for syndere.
Du satte ikke omvendelse for de rettferdige, men for meg synder. Gjør også du,
det som Manasse gjorde, for Gud har ved slike eksempler vist at Han vil gi
omvendelse etter synder (Visd. 12).
Ved hellig ed!
Av Johan Arndt
Guds hellige ed skal også
forsikre deg om dine synders forlatelse. For at du ikke skal tvile på Guds
nådige vilje mot deg, så har Han bekreftet sin alminnelige forjettelse med en
hellig ed. Så sant jeg lever, sier den Herre, Herre, jeg har ikke behag i den
ugudeliges død, men i det at den ugudelige omvender seg fra sin vei, så han må
leve (Esek. 38, 11). Mener du at jeg har behag i en ugudeligs død? Som om Han
ville si: Hvordan kan den ha behag i døden, som selv er livet? Han legger også
til: Når en ugudelig omvender seg, skal han leve. Alle de synder han har gjort,
skal jeg ikke mer komme i hu. Se, Gud vil ha omvendt ugudelige og syndere. Er
ikke også du en synder? Denne ed forklarer Paulus: ”Det er et troverdig ord,
fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere. (1 Tim.
1, 15). Er Kristus kommet til verden for å frelse syndere, så er du også en av
dem, for hvis skyld Kristus er kommet. Gud sier tre ganger at Han ikke mer vil
komme synden i hu. Først hos Jes. 43, 25: ”Jeg, jeg er den som utsletter dine
misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu. Annen gang hos
Jer. 31, 33.34: Dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de
dager, sier Herren: Jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme
deres synd i hu.” Tredje gang hos Esek. 18, 22: ”Når den ugudelige vender om
fra alle de synder han har gjort, da skal han visselig leve – han skal ikke dø.
Ingen av de overtredelser han har gjort, skal tilregnes ham.”
Årsaken til at Gud ikke mer vil komme synden i hu, er Kristi fullkomne betaling
og forlik. For det som fullkomment, ja til overflod er betalt, det må også være
forlatt. Da Gud helt og aldeles er forlikt, forsonet og betalt ved Kristi aller
helligste offer, kan Han jo ikke mer trette med oss, ikke evig tenke på våre
synder heller. Samme ed gjentar Herren hos Jes. 45.22: ”Vend dere til meg og bli
frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen. Ved meg selv har jeg
sverget, et sannhetsord er gått ut av min munn, et ord som ikke skal vende
tilbake.” Om samme ed sier apostelen: ”Da Gud så ville vise løftets arvinger
desto mer klart hvor urokkelig hans vilje er, innestod han for det med ed, for
at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud
kunne lyve – vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran
oss. Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn
til det som er innenfor bak forhenget. (Hebr. 8,17-19). Ved sitt løfte eller
forjettelse, og ved sin ed, har Gud beseglet og bekreftet sin nådige vilje mot
oss.
En evig
nådepakt!
Av Johan Arndt
En grunn til vår trøst er den
evige nådepakt, som består i syndenes forlatelse. Om dette sier Herren hos Jer.
31,33-34. Dette skal være pakten: Jeg vil forlate dem deres misgjerning, og
ikke lenger komme deres synd i hu. Denne pakt og testamente er stadfestet med
Kristi død, derfor er den evig. Han sier: ”Min fredspakt skal ikke rokkes, sier
Herren, Han som forbarmer seg over deg” (Jes. 54,10). Og: ”jeg vil opprette en
evig pakt med dere, og gi dere Davids rike nåde, den visse” (Jes. 55,3), det er
Kristi nåde. Om det samme står det i 5. Mos. 4, 31: ”For Herren din Gud er en
barmhjertig Gud. Han skal ikke slippe deg og ikke la deg gå til grunne. Han
skal ikke glemme pakten med dine fedre som han stadfestet med ed.” I Slm. 111,5
står det: ”Til evig tid kommer Han sin pakt i hu.” For at du kan trøste deg ved
at Gud også har innesluttet deg i den evige pakt, har Han gjentatt den for deg
især, og på ny bekreftet den i den hellige dåp, derfor kaller apostelen Peter i
1 Pet. 3,21 dåpen en god samvittighets pakt med Gud. Derfor har også Kristus latt seg døpe i
Jordan, og er trådt i pakten med deg.
Trøst av Kristi død
Av Johan Arndt
En grunn til vår trøst er
Kristi død, som Gud har stadfestet sitt forbund og testamente ved. Tenk etter
hvem Kristus er død for! Paulus sier om det: ”Én er død for alle” (2 Kor.
5,15). Og: ”Han er en soning for hele verdens synder” (1 Joh. 2,2). Døperen
Johannes sier: ”Se, det Guds lam, som bærer verdens synd.” (Joh. 1,29). Dette
forklarer Paulus trøstelig i Rom. 5, 18. Han sier: Likesom én manns overtredelse
ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige
gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker."
Her holder Paulus Adam og
Kristus mot hverandre. Er Adams synd kraftig over alle mennesker, skulle ikke
Kristi rettferdighet være kraftigere og mektigere enn all synd? Om synden er
stor, så er nåden ennå større.
For at Paulus derfor kan
bevise at Kristi fortjeneste er alminnelig og strekker seg til alle mennesker,
sier han til slutt: ”Det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker,
mennesket Kristus Jesus, Han som gav seg selv til en løsepenge for alle” (1
Tim. 2,5-6).
Derfor vil Gud også at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets
erkjennelse, fordi Kristus har gitt seg hen til en gjenløsning for alle. Om det
samme sier han: ”Ved Ham (Kristus), er alle ting forlikt, enten det er de som er
på jorden, eller de som er i himlene” (Kol. 1,20). Dette vitner han også i Rom.
8, 32: ”Han sparte ikke sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle.” Se, i deres
tall er også du, for hos Gud er ingen persons anseelse. Si meg nå, for hvem er
Kristus død? For syndere. Er Han død for syndere, så er Han jo også død for deg,
da du også er en synder.
Trøst av kallet
Av Johan Arndt
En grunn til vår trøst er det
alminnelige kall, som flyter av Kristi alminnelige fortjeneste. For da
fortjenesten er skjedd for all verdens synder, så er også kallet forkynt for
alle skapninger. Derfor sier Herren (Matt. 9, 13): Jeg er ikke kommet for å
kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. Se, du er jo en synder, derfor har Kristus kalt deg. Til hva? Til
omvendelse. Hvorfor? For at du ved troen skal motta og få syndenes forlatelse.
Derfor har Han latt omvendelse og syndenes forlatelse for alle folk, forkynne
i Hans navn (Luk. 24, 47). Derfor sier Paulus (Kol. 1,23): Evangeliet er
forkynt for hver skapning under himmelen. Hvorfor har Gud latt evangeliet
forkynne? For å oppvekke og opptenne troen, som det i Rom. 10,14 trøstelig står
skrevet: Hvordan kan de påkalle en
som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har
hørt om? Nå lar ikke Gud deg kalle forgjeves. Han farer ikke med spøk og
smiger. Han sier ikke annet enn det Han mener, eller det som er Hans rette
alvor. Han vil du skal følge Hans guddommelige kall. Han blir også meget vred
på dem som forakter Hans måltid og bryllup (Mt. 22, 7). Men de som mottar dette
kall ved troen, har Han gitt det trøstelige løfte, at alle de som tror på Ham,
ikke skal fortapes, men ha det evige liv (Joh. 3, 16). Ja, Han vil også
oppholde den samme tro inntil enden. Inntil troens ende, som er sjelens
salighet (1 Pet. 1, 9 og Fil. 1,9).
Trøst av Den Hellige Ånds vitnesbyrd
Av Johan Arndt
En grunn til vår trøst er Den Hellige Ånds indre
vitnesbyrd, som du er beseglet med, og som sukker i deg etter rettferdighet
(Rom. 8, 16). Denne Ånd driver deg stadig i din samvittighet, og lar deg ikke få
noen ro. Den straffer deg stadig, stiller dine synder for dine øyne, driver deg
til omvendelse, kaller og overbeviser deg, for at du skal bedre deg, og vil
gjerne holde og vende deg fra synden. Dette Kristi vitnesbyrd tier ikke i deg.
Om du enn tilstopper dine ører, så hører du det allikevel i ditt indre. Om du
enn ikke vil forstå det, så må du allikevel høre og tåle det. Dette er jo et
levende og uimotsigelig vitnesbyrd på at Gud gjerne vil du skal bli salig.
Han mottar syndere!
Av Johan Arndt
Du har også mange eksempler
på at Gud har mottatt de syndere som har omvendt seg til Ham. Det er jo ingen
rettferdig blant menneskene, de er alle syndere. Ikke bare David, Manasse,
Peter, Paulus, Maria Magdalena og Sakkeus er syndere, men også alle andre
mennesker. For det er ingen forskjell, de har alle syndet, og står uten ære for
Gud. (Rom. 3,23). For Ham er ingen uskyldig (2 Mos. 34,7). Liksom Han har
mottatt én synder, så mottar Han også alle, for Han anser ikke personer. En er
ikke bedre for Ham enn en annen (Ap.gj. 10, 34). Vi er alle blitt salige av
nåde, ved troen. Og det er ikke av oss selv, men det er en Guds gave. Vi
trenger alle syndenes forlatelse (Ef. 3, 8). Dersom Han vil tilregne synden,
hvem kan da bli stående? For om Han vil gå i rette med oss, da blir ingen som
lever, rettferdig for Ham (Slm. 143, 2).
Kristi fortjenestes fullkommenhet!
Av Johan Arndt
Kristi fortjeneste er ikke bare nok, men dekker
til overflod alle menneskers synder. De må være så store, så mange og så
skrekkelige som de vil. Kristi fortjeneste er ikke bare en nøyaktig og like
viktig betaling, men også en overflødig, overmåte og langt mer fullkommen og
gyldig betaling enn all verdens synder. Hvorfor vil du da lukke deg selv ute og
ikke bli gjort delaktig i denne betaling? Du er jo et menneske? Herren sier jo:
Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskenes sjeler, men for å
frelse dem (Luk. 9,56). Er ikke du også i verden? Paulus sier (2 Kor. 5, 19):
Gud var i Kristus, som forlikte verden med seg selv. Johannes sier (1 Joh. 2,
2): Han er en soning for hele verdens synder. Det er for alle de synder som
hvert menneske har gjort.
En evig
betaling!
Av Johan Arndt
Kristi fortjeneste er en evig
betaling uten ende. Den har ingen tall, måte eller ende, og det for den persons
høyhet som har lidd for oss; Han er Gud og menneske. Hvorfor vil du da sette
tall, måte eller ende for denne høye betaling, slik at det endelig skulle
mangle noe på deg, at du og dine synder ikke skal være regnet med i den? Dersom
hvert eneste menneske hadde all verdens synder på seg, og det var så mange
verdener fulle av synder som det er mennesker til, så var allikevel Kristi
fortjeneste og rettferdighet større enn alle disse synder. Hvorfor skal da ikke
du motta og tilegne deg den? Det er det havets dyp hvor Gud kaster alle våre
synder. Det er det som står i Slm. 103, 2: Så høy som himmelen er over jorden,
er Hans miskunnhet mektig over dem som frykter Ham. Og i 12. vers: Så langt som
øst er fra vest, lar Han våre overtredelser være langt fra seg. Det er den evige
forløsning som det tales om (Hebr. 9, 12). Paulus sier (Rom. 8, 33.34): Hvem vil
fordømme? Kristus er den som er død. Gud er den som rettferdiggjør.
Den fullkomne lydighet!
Av Johan Arndt
Kristi lydighet er
fullkommen. For å forsone og forlike alle menneskers ulydighet, har Han helt og
ganske oppfylt loven og sin Fars vilje. Hvis det var et menneskes synd og
ulydighet som ikke var tatt bort ved Ham, da var ikke Hans lydighet fullkommen,
og Adams ulydighet kraftigere enn Kristi lydighet. Dette kan ikke være slik,
for Paulus sier i Rom. 5, 18.21: Hvorfor vil du utelukke deg selv fra Kristi
fullkomne lydighets fortjeneste og ikke motta eller tilegne deg den? Tenk på
hvorfor Kristus har vist sin himmelske Far en så dyp lydighet og fornedrelse.
En lydighet inntil korsets død (Fil. 2, 8). Det er, Han ble på det skrekkeligste
forbannet, for at Han kunne frelse dem som var under lovens forbannelse. Blant
denne flokk og tall er også du. Denne dype fornedrelse måtte skje, fordi våre
første foreldre hadde begjært og antastet den høyeste guddoms ære, og traktet
etter å være lik Gud. Det har Kristus måttet betale med sin dype fornedrelse og
forsmedelse, og blitt et forbannelsens eksempel, for at velsignelsen skulle
komme over alle dem som var forbannet i Adam (Gal. 3, 13).
Kristi seier!
Av Johan Arndt
En grunn til vår trøst er at
Kristi kongelige seier, triumf, makt og velde er høyere enn all syndens makt.
Den overgår alle synders mangfoldighet, alle synders storhet og all djevelens,
dødens og helvetes makt. Hvorfor skulle ikke Kristi seier og makt også overgå
dine synder? Skulle dine synder alene være sterkere enn Kristus, den allmektige
konge? Har Han lagt alle sine fiender til fotskammel for sine føtter, (Slm.
110, 9), skulle da bare dine synder
ikke være underlagt Ham? Hvorfor skal du lukke deg alene ute fra Kristi mektige
seier?
Kristus vår mellommann!
Av Johan Arndt
Kristi kongelige prestedømme
er et evig prestedømme (Slm. 110, 2.4, Hebr. 5,6 og 4, 14). Han forlater alle
syndere som ber Ham om det. Slik gir Han Den Hellige Ånd til alle som ber Ham
om det. Han nekter ingen sitt embete. Han kan heller ikke gjøre det, for Han er
verdens frelser, en mellommann mellom Gud og menneskene. Dersom Han unndro seg
fra ett menneske, som vendte seg til Ham om hjelp, var Han ingen fullkommen
mellommann. Hvordan kan Han nekte noen sin prestelige mellommannstjeneste? Han
tilbyr alle mennesker og alle syndere det, når Han sier: Kom til meg, alle dere
som strever og har tungt å bære (Mt. 11,28). Den som tørster, kom til vannene
(Jes. 55,1). Ved sine sendebud tilbyr Han oss forlik med Gud. Han tilbyr oss
sitt forlikelsesembete (2 Kor. 5, 20). Han søker det fortapte får, og Han tar
imot den fortapte sønn. Se, du er også et menneske. Hvorfor vil du selv forkaste
Kristi mellommannstjeneste, som er opprettet mellom deg arme menneske og Gud, og
utelukke deg selv fra den trøstelige Kristi mellommannstjeneste?
Den falske ånd!
Av Johan Arndt
De avtalte da i hemmelighet med noen menn at de skulle
si: Vi har hørt ham (Stefanus) tale spottende ord mot Moses og mot Gud osv. Ap.gj. 6
Her står nå dette tro vitne for det geistlige råd i Jerusalem og blir fordømt
ved hjelp av falske vitners anklage. Løgn og mord er den grunn som djevelen
bygger sitt rike på, da han er en løgner og en morder, en løgnens far fra
begynnelsen (Joh. 8,44). De falske vitner anklager ham som en gudsbespotter, at
han har talt imot Moses og loven - at han hadde talt spotteord imot templet,
det hellige sted som Gud hadde utvalgt, og sagt at dette tempel skulle bli
ødelagt. Her ser vi at djevelen, den bakvasker, på den argeste og mest
ondskapsfulle måte giftig forvrenger og fordreier fromme, ivrige og åndrike
predikanters ord. Skriftens hemmeligheter, den guddommelige visdom er skjult
for baktalerne, og de er heller ikke verdig til å forstå den. Stefanus hadde
sagt at loven, templet og alle seder (særdeles offertjenesten) vitnet om Messias, og da nå Han var kommet, så var alt dette oppfylt i Ham; og alt hva
Moses hadde forebildet måtte skje på åndelig vis, for at Mose profetier måtte
bli oppfylt. Dette kan jo ikke sies å være spott mot Moses, men en bekreftelse
på at han var en stor messiansk profet.
Derfor forsvarer den hellige
Stefanus seg med en herlig forsvarstale. Han sier: Brødre og fedre, hør på meg!
Herlighetens Gud åpenbarte seg for vår far Abraham osv.
Så er nå Moses en mektig
profet, og Mose lov, offer og seder et skjønt vitnesbyrd om Messias, men som nå
er skjønt oppfylt i Messias; for ved det har Gud forebildet og antydet Messias.
Dette kan jo ikke kalles å spotte Moses og den hellige lov, men å ære og
bekrefte dem og bruke det til vitne om Messias. Men, sier Stefanus, likesom Moses
ble forkastet av sitt folk, slik er også Messias av dere, Hans eget folk, blitt
forkastet. Derfor spotter dere selv Moses, fordi dere forkaster den som Moses
har antydet og forebildet.
Vitnene la klærne av seg ved føttene til en ung mann
som hette Saulus.
Han innvilget i Stefanus'
død, og ved det hjalp han til med å utgyte uskyldig blod. Lær av det: at når
noen blir inntatt av falsk lære, så blir han lett en morder. I all falsk lære
er en mordånd. Så må de bevise hva slags ånds barn de er; for Den Hellige Ånds
barn myrder ikke noen. På det erkjenner man den babyloniske hore, at den er
blitt drukken av de helliges blod (Åp. 17,6). Kort sagt: Hvor en løgnånd er,
der er også en mordånd. At djevelen slik tørster etter de kristnes blod, det
skjer av hat imot Kristus og Hans menneskelige natur. For da han ikke kan skade
den, så blir han vred og går ut for å stride mot de øvrige av Hans ætt og
stikker Kristus i hælen (1 Mos. 3,15). Derfor må enhver kristen vente et
mordbitt og stikk av helvetesslangen. For et fiendskap er satt i mellom slangens
ætt og kvinnens ætt så lenge verden står.
I stillhet!
Av Johan Arndt
Gud kan ikke tåle at vi
tilskriver våre egne krefter noe, eller at vi følger vår egenvilje i noe. Han
vil enten ha det hele hjerte, eller intet. Når sjelen fullt ut gir seg over til
Gud og lar Ham alene være herre og mester over den, da hviler Gud ganske i
sjelen. Så meget som sjelen hviler i Gud og fornekter sine onde begjæringer, så
meget blir den delaktig i Gud, og så meget meddeler Gud seg til den. Vil du
ikke la Gud regjere viljen, forstanden, begjæringene og kreftene dine, men i
stedet la din vantros eget gode tykke regjere dem, da vil ikke Gud bo i deg,
regjere deg eller virke sine gjerninger i deg.
Skal øyet ditt se og oppfatte
et bilde, da må det være ledig. Det må være fritt og tomt for alle andre bilder
og skikkelser. øyet må vekk fra alle andre bilder du kan se på, hvis du skal
oppfatte det ene. På samme måten kan heller ikke sjelen og dens krefter, -
forstand, vilje, hukommelse og begjæringer - se og fatte Gud når de er fulle av
verden, av skapningene og de jordiske ting.
Slik er det også med øret. Skal man høre på en liflig harpetone eller
annen musikk, da må øret være tomt for all annen lyd. Slik må også sjelen være
tom fra verden og dens kjærlighet hvis den skal høre og nyte Guds liflighet. Jo
mer sjelen avsondrer seg fra de jordiske lyster, desto mer åndelig blir den, og
mer delaktig i den guddommelige natur.
Kristi ringhet – menneskers anstøt!
Av Johan Arndt
Menneskene tar anstøt av Kristus: 1) På grunn av Hans ringe person i henseende til den ytre anseelse,
likesom det i Joh. 7,48-49 heter: «Har vel noen av rådsherrene trodd på Ham,
eller noen av fariseerne? Men denne hopen som ikke kjenner loven, er
forbannet!» 2) På Hans lære, fordi
den er en dårskap for fornuften, 1 Kor. 1, 23-24: «Men vi forkynner Kristus
korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap. Men for dem som er
kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom.» 3) På menighetens hellige sakramenters
ringe midler. Vi leser i Luk. 7.30 om fariseerne, at de har foraktet dåpen, som
Guds råd. 4) På kirkens lille
uanselige hop; for fornuften gjør denne slutning: Den meste og beste del i
verden, har vel også den beste religion. Men imot dette vitner Paulus i 1 Kor.
1, 26-27: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter
kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i
verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er
svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.» Og
Kristus sier (Luk. 12,32): «Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget
deres Far å gi dere riket.» Og i Mt. 11,25: «Jeg priser deg, Far, himmelens og
jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men
åpenbart det for de umyndige.» 5)
Kirkens kors er også en årsak til at mange tar anstøt. Macarius sier: «Hvor Den
Hellige Ånd er, der følger forfølgelse med, likesom skyggen et legeme. 6) Mange tar anstøt av Kristi hellige,
ydmyke livsførsel. For Han har befalt oss å forakte verden likesom Han gjorde.
Han vil at vi skal fornekte oss selv og lære av Hans ydmykhet og saktmodighet.
Dette vil ikke verdens barn, men vil heller ha øyenslyst, kjødslyst og en hovmodig
livsførsel (1 Joh. 2,16). Derfor vil mange ikke følge Ham, men de tar anstøt av
Ham.
Også i våre dager er det mange som forarger og støter seg på Kristus, har
jødiske hjerter, er jordisk sinnet og vil heller ha en jordisk Messias, som
kunne bringe dem til stor verdslig herlighet. Men, akk hvilken dårlighet
(dårskap)! Til evig herlighet er vi skapt, forløst og helliget, noe ingen
verdslig konge kan hjelpe oss til, men en slik som er sann Gud.
Til manges oppreisning!
Av Johan Arndt
Så skal Han også være til
oppreisning for mange i Israel, nemlig for dem
som søker nåde, syndenes forlatelse og deres evige frelse og salighet hos Ham.
Disse salige mennesker tar ikke anstøt av Ham, men i Hans kors søker de deres
trøst, i Hans forakt deres ære, i Hans armod deres rikdom, i Hans sår deres
frelse, i Hans blod deres synders renselse, i Hans død deres liv: Salige er
alle de som slik oppstår i Kristus. I Ham alene er det at alle arme falne
syndere må oppstå. Reis deg opp på denne klippe og kostelige hjørnestein, du
arme synder! Hold deg fast til Ham ved troen, Han skal ikke la deg synke, som
det heter hos Jes. 28,16: «Se, jeg har lagt i Sion en grunnstein, en prøvet
stein, en kostbar, fast hjørnestein. Den som tror, haster ikke.»
Større enn all synd!
Av Johan Arndt
Kristus skal være vår
oppstandelse: Av synden ved omvendelse, som er den første oppstandelse. «Våkn
opp, du som sover, og stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg!»
Følgelig vil de som ikke gjør bot og ikke oppstår fra synden, heller ikke bli
opplyst av Kristus. Ved omvendelse oppstår vi til et nytt liv (Rom. 6,4) som
det også heter i Kol. 3,1: «Dersom dere er oppreist med Kristus, da søk det som
er der oppe.» Guds barmhjertighet og Kristi fortjeneste er mye større enn vår
synd. Derfor vil Herren bevare oss fra fortvilelse, og Han gir nåde til
omvendelse. Kristi blod er utgytt for alle mennesker og for all synd, hvor mye
og hvor stor den enn er. Det er vel legemlige sykdommer og sår som er så onde
og farlige at de ikke blir legt ved noe middel; men det finnes ingen
sjelesykdom og ikke noe sjelesår så stort og så ondt, at det jo ikke skal kunne
leges ved Kristi blod. På det vil da den andre frydefulle oppstandelse på den
ytterste dag følge, og da vil den evige død ikke ha makt over deg. På denne
hjørnestein (Kristus) har mange arme falne syndere blitt oppreist, som Adam,
Manasse, David, Peter, Sakkeus, Maria Magdalena m.fl. «Herren åpner de blindes
øyne, Herren oppreiser de nedbøyde, Herren elsker de rettferdige» (Slm. 146,8).
Vår vanart – Guds nåde
Av Johan Arndt
Vi vet og erfarer, dessverre!
– at vår syndige natur, kjød og blod, legeme og sjel, er besværet med så mye
urenhet, ondskap, synd og last, noe som alt sammen er djevelens gjerning, vanart og egenskaper i det kjødelige, naturlige menneske, og især menneskets
onde vilje; for av den onde vilje kommer all synd; var det ingen ond vilje, så
skjedde det aldri noen synd. Men det er den onde vilje, som vender seg bort fra
Gud og Hans vilje; for alt det som vender bort fra Gud, Han som er det evige
gode, det er og må naturligvis være ondt.
Denne bortvendelse
er djevelens og menneskets fall, og av det er synden kommet og nedarvet og
forplantet til alle mennesker. Av dette er det nå åpenbart, at vårt kjød og
blod av naturen er forgiftet med djevelens vanart og vår kjødelige vilje med
Satans ondskap, nemlig løgn, hovmodighet, ond lyst og all udyd, som er Gud
imot.
For denne onde vanarts skyld kaller den Herre Kristus
fariseerne for djevelens barn, ja kaller noen av sine apostler for djevler, som
om gjerrighet, løgn, hovmodighet og all ond lyst var djevelen selv, som det
naturlige menneske er beheftet med.
Av dette følger da, at alle de som lever i ubotferdighet, i hovmodighet,
gjerrighet, vellyst og misunnelse, de lever i djevelen og er beheftet med
djevelens vanart; la dem enn i det ytre pryde seg så skjønt de vil, de forblir
dog i hjertet djevler, som Herren
sier til jødene – noe som, selv om det er skrekkelig, dog likevel er sannhet.
Akk! Herre Jesus, hvor ulikt
er dog mitt syndige levnet ditt hellige levnet! Jeg skulle leve i deg som en ny
skapning, men jeg lever mer i den gamle skapning, navnlig i Adam, enn i deg,
min kjære Herre Jesus Kristus; jeg skulle leve etter Ånden, men jeg lever
dessverre etter kjødet, og vet dog hva Skriften sier: Dersom dere lever etter
kjødet, da skal dere dø.
Akk! du vennlige, tålmodige, langmodige Herre Jesus, forlat meg min synd av
nåde og hjelp meg for din barmhjertighets skyld. Amen.
Den nye fødsels frukt
Av Johan Arndt
For det som betyr
noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning.
Gal. 6,15
Den nye fødsel er en gjerning
som Gud Den Hellige Ånd må utføre.
Ved den blir mennesket
gjenfødt fra å være et vredens og fordømmelsens barn til et nådens og
salighetens barn. Fra å være en synder blir det en rettferdig, og det skjer ved
troen, Ordet og sakramentene. Da blir også vårt hjerte, sinn, gemytt, forstand,
vilje og følelser fornyet, opplyst og helliget i og etter Kristus, til en ny
skapning. Den nye fødsel omfatter nemlig to hovedgjerninger: rettferdiggjørelsen
og helliggjørelsen eller fornyelsen. (Se Tit. 3, 5).
En sann kristen har to slags
fødsler. For det første har han den gamle, kjødelige, syndige, fordømte og
forbannede fødsel, som er av Adam. Ved den blir slangesæden, Satans bilde og
den jordiske og dyriske art forplantet i mennesket. For det annet har en
kristen den åndelige, hellige, salige og velsignede nye fødsel eller
gjenfødelse, som er av Kristus. Ved den blir Guds sæd, Guds bilde og det
himmelske menneske, - som er dannet lik Gud - forplantet på åndelig vis.
I enhver kristen er det altså
to fødselslinjer. Den ene er den kjødelige Adams linje, av naturen, og den
andre er Kristi åndelige linje, av nåden og troen. Og liksom Adams gamle fødsel
er i oss, så må også Kristi nye fødsel bli i oss. Og det kalles det gamle og
det nye menneske eller skapning, den gamle og den nye Adam, det jordiske og
det himmelske bilde, det gamle og det nye Jerusalem, Adam og Kristus i oss, det
ytre og det indre menneske, kjødet og Ånden.
Men legg merke til hvordan vi
av Kristus blir født på ny. Liksom den gamle fødsel blir forplantet i oss av
Adam på kjødelig vis, så kommer den nye fødsel i oss av Kristus på en åndelig
måte, og det skjer ved Guds ord. Guds ord er gjenfødelsens sæd.
”Dere er gjenfødt,”
sier Peter, ”ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som
lever og blir. (1 Pet. 1,23) Og Jakob sier: Etter sin
vilje har Han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av
Hans skapninger (Jak. 1, 18).
Dette ord oppvekker troen, og
troen holder seg til dette ord og griper der Jesus Kristus og Den Hellige Ånd.
Og ved Den Hellige Ånds kraft og virkning blir mennesket født på ny. Slik
skjer den nye fødsel først ved Ordet og Den Hellige Ånd (Joh. 3, 5). Det kaller
Herren å fødes av Ånden. For det annet skjer den ved troen. I 1. Joh. 5, i står
det: Hver den som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud. For det tredje
skjer den nye fødsel ved den hellige dåp. For Kristus sier i Joh. 3, 5: Uten at
noen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. Legg merke
til følgende forklaring om dette.
Fra Adam og av Adam har
mennesket arvet det største onde, som er synd, forbannelse, vrede, død, helvete,
djevel og fordømmelse. Derimot arver mennesket av Kristus ved troen det største
gode, som er rettferdighet, nåde, velsignelse, livet og den evige salighet. Av
Adam har mennesket arvet en kjødelig ånd og den onde ånds herredømme og
tyranni. Men av Kristus arver det den Hellig Ånd med Hans gaver og trøstefulle
styrelse. For slik ånd som mennesket har, slik fødsel, natur og egenskap har
det også. Derfor sier Kristus: ”Dere vet ikke hva ånd dere er av” (Luk. 9, 55).
Av Adam har mennesket fått en stolt og overmodig ånd ved den kjødelige fødsel.
Vil det nå gjenfødes og fornyes, da må det av Kristus få en ydmyk, sønderstøtt,
enfoldig og ny ånd ved troen.
Av Adam har mennesket arvet en vantro, gudsbespottende
og utakknemlig ånd. Av Kristus må det ved troen få en troende, gudprisende og takknemlig ånd.
Av Adam har mennesket fått en ulydig, stiv og trossig ånd. Av Kristus må det
ved troen få en lydig, mild og vennlig ånd.
Av Adam har mennesket ved den
syndige fødsel arvet en vredaktig, fiendsk, hevngjerrig, og morderisk ånd. Av
Kristus må det ved troen arve en kjærlig, saktmodig og langmodig ånd.
Av Adam fikk mennesket en
gjerrig, ubarmhjertig, egennyttig og røversk ånd. Av Kristus får det ved troen
en barmhjertig, mild og hjelpsom ånd.
Av Adam arvet mennesket en
utuktig, uren, overdådig og umåtelig ånd. Av Kristus arver det en ren, kysk og
måteholden ånd.
Av Adam har mennesket en
løgnaktig, falsk og baktalerisk ånd. Av Kristus får det en sanndru, oppriktig og
stadig ånd.
Av Adam har mennesket en jordisk og dyrisk ånd. Av Kristus
får vi ved en sann tro og inderlig bønn en himmelsk og guddommelig ånd.
Lovens oppfyllelse
Av Johan Arndt
Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født
av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under
loven, så vi skulle få barnekår. Gal
4, 4 - 5
For hadde Kristus ikke
oppfylt loven for oss, så var vi for evig blitt treller under lovens strenge
tvang og trelldom, og var ikke blitt barn, men måtte alltid ha beholdt trelldommens
frykt under loven. Men nå har Kristus velsignet oss med en barnlig ånd, fordi
Han har tatt lovens frykt og skrekk fra oss ved sin oppfyllelse av loven. Og
det er den barnlige frykt som er sammenbundet med tro, kjærlighet og håp, når
man sier: Akk, kjære Far! du vil ikke behandle meg etter din strenge lov, fordi
du er min Far. En trell frykter Gud som en streng dommer, et barn frykter Gud
som en Far.
Likesom det kjære Kristusbarn nå er vårt, gitt og
skjenket oss av Gud, slik er også Hans lydighet og lovens oppfyllelse vår, som
det heter i Rom. 10,4: «Kristus er lovens endemål til rettferdighet for hver
den som tror.»
Ved troen griper vi i Kristus hele lovens oppfyllelse.
- Da nå denne lære om lovens oppfyllelse er en høyt nødvendig lære, en viktig
og meget trøstelig lære, så må vi av den grunn behandle denne lære noe mer utførlig.
Lovens oppfyllelse er da ikke noe annet enn vår Herre Jesu Kristi hellige lydighet, som Han på den mest fullkomne
måte viste loven, i det indre og ytre fra barn av i hele sitt liv og i sin død.
Og denne lydighet gjorde Han for oss og i vårt sted, for at vi ved Hans
lydighet måtte bli løs og fri fra loven, dens anklage og forbannelse.
Av denne lovens oppfyllelse
følger nå den sanne rettferdighet og salighet. Derfor er det ikke uten
høyviktig årsak, at vårt kjære barn Kristus i sin omskjærelse er kalt Jesus
en saliggjører. For
de to største gjerninger som var høyst nødvendig til vår salighet, er begynt
ved Hans omskjærelse og ved Hans navn, og siden fullendt. For ved Hans omskjærelse skulle loven (den seremonialske lov) opphøre, ha sin oppfyllelse og ende, men
i Hans navn Jesus skulle evangeliet
begynne. Derfor skal deres kjærlighet tenke på, hva det er for en høy Guds
visdom som er forrettet i Kristi omskjærelse, nemlig at de to høyeste lærdommer
i hele Skriften kommer sammen i Kristi omskjærelse: Den ene, nemlig loven, blir
ved Ham oppfylt og får ved Ham sin ende. Den andre, nemlig evangelium, tar sin
begynnelse med navnet Jesus. Ved lovens oppfyllelse i Kristus er all
fortjeneste til salighetens oppnåelse ved egne gjerninger fratatt oss. Ved
navnet Jesus er troens rettferdighet opprettet, for ettersom Han er vår Jesus,
vår saliggjører, så er det jo ikke våre
gjerninger.
Av denne lovens oppfyllelse
flyter nå samvittighetens sanne, åndelige frihet og glede ut, som apostelen
Paulus herlig beskriver i Gal. 3, 23-25: «Men før troen kom, ble vi holdt i
varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart.
Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli
rettferdiggjort av tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under
tuktemesteren.»
Derfor, la oss takke Gud
fordi Kristus er født for oss og har oppfylt loven, oss til gode. For før
Kristus kom, var og lå vi under et tungt åk og en svær byrde, var treller,
fanget og innesluttet under loven. Vi var alltid i frykt og angst under en hård
og streng tuktemester, som stadig jaget, forskrekket, fordømte og forbannet
oss. For det er lovens stemme: «Se, du har syndet, derfor er du fordømt! Du har
ikke gjort hva du skulle, og forsømt hva du skulle gjort; derfor er du
forbannet!»
Men nå da Kristus er kommet
og har oppfylt loven, så er vi blitt fri i vår samvittighet fra lovens hårde
anklage, forbannelse og fordømmelse, som fra en hård og grusom tuktemester - og
nå er derimot troen på Jesu navn kommet, samt nåden som trøster oss, fordi
Kristus har oppfylt loven for oss.
Lovens endemål
Av Johan Arndt
Kristus er lovens endemål til rettferdighet for hver
den som tror. Rom. 10,4
Av dette flyter nå en sann
bestandig trøst imot lovens og den onde samvittighets anklage i veldige anfektelser
og i dødsnød
Men for at dere måtte fatte denne trøst, så må dere vite og forstå hva lovens
anklage er. For mange kan si: Hva spør jeg etter loven? Svar: Lær her, at
lovens anklage ikke er annet enn når din samvittighet anklager, bedrøver og
forskrekker deg i ditt hjerte for dine mangfoldige synders skyld, som du har
gjort imot loven. For loven er ikke utenom deg, men i deg (Rom. 2,14), skrevet
i ditt hjerte og samvittighet. Den anklager deg heller ikke utenfra, men inneni
deg: der forskrekker den, der tordner den, der lyner den, der forbanner den,
der fordømmer den, der viser den deg helvetes ild, Guds evige vrede og den
evige fordømmelse, som også apostelen Paulus sier om i 1 Kor. 15,56: «Dødens brodd er synden, og
syndens kraft er loven.»
Forstå dette vel: Det skjer i
deg, og dette skjer ikke bare i grove syndere, men i de hellige. For selv om du
enn ikke hadde begått noen grov synd i det ytre, så er du likevel av naturen et
vredens barn (Ef. 2,3), solgt under synden, har aldri
elsket Gud av hjertet eller rettskaffent forlatt deg på Ham.
Denne medfødte urettferdighet forbanner og fordømmer alle hellige, selv om de
enn i det ytre ikke hadde gjort noen synd. Vi ser Den Hellige Skrift, hvordan
de hellige har klaget over sin synd (Sal. 38).
Lovens kraft og anklage
reiser seg i veldige anfektelser og i dødsnød. Trøst deg da imot det, - at du i
Kristus har forløsning fra loven, ettersom det kjære Kristusbarn
så villig har gitt seg under loven, for i lovens oppfyllelse ligger all vår
trøst og salighet.
Derfor har Han oppfylt loven
for oss og forløst oss fra dens anklage, og det er den rette åndelige frihet.
Derfor har vi syndenes
forlatelse ved Hans blod, fordi Han har gjort loven fyllest (oppfylt lovens
krav).
Der har vi Guds nåde og
yndest (velbehag), fordi Han i vårt sted har vist loven fullkommen lydighet.
Derfor har viden rette
velsignelse av Kristus, fordi Han har tatt bort lovens forbannelse (Gal. 3,13).
Derfor har vi den sønnlige utkårelse
og barnerettighet (Gal. 4, 4-5), fordi Han har oppfylt loven som alltid gjorde
oss til treller.
Derfor har vi samvittighetens
frihet fra Guds vrede, død og fordømmelse, fordi Kristus med sin lydighet,
ydmykhet og blodsutgytelse har gjort loven fyllest.
La oss derfor av hjertet takke Kristus for alt dette. Se, hva store goder vi har
i lovens oppfyllelse.
Om navnet
Jesus
Av Johan Arndt
Da åtte dager var gått, og Han skulle omskjæres, fikk
Han navnet Jesus, som Han var kalt av engelen før Han ble unnfanget i mors liv.
Luk 2, 21
I dette navn er alle våre
salighets skatter, alle himmerikes goder og hele evangeliet skjult. Derfor skal
dette navn være alle kristnes gylne klenodium, sjelens skjønneste smykke,
største skatt og skjønneste lys. For navnet Jesus stråler klarere for Gud i de
troende hjerter, enn det klareste lys og den skjønneste rubin og diamant. I
dette navn er det evige livs og den guddommelige erkjennelses lys, som
fordriver all vantroens og fortvilelsens mørke og blindhet av hjertet. «Herren
er Gud, Han lot det bli lyst for oss » (Slm. 118,27).
Hva følger nå av dette lys?
Guddommelig visdom. Er nå Jesu navn vårt
sjelelys, så er det også vår høyeste visdom. Hvorfor? Fordi det lærer oss hva
for en mektig saliggjører vi har. For Han er ikke bare et sant menneske, men
også en sann Gud, for Jesus betyr en saliggjører (frelser); men å gjøre salig,
det kan ingen uten Gud. Slik er det vår visdom, at vår salighet ikke er grunnet
på et blott menneske eller en engel, men på Gud selv. Derfor er det av en høy
Guds visdom, at omskjærelsen og navnet Jesus er sammenføyd i dagens tekst.
For som omskjærelsen viser at
Han er et sant menneske, slik viser navnet Jesus at Han er en sann Gud.
Han er omskåret som en sann Abrahams sønn, Jesus er Han som en sann Guds Sønn.
Med navnet Jesus lærer Han oss at Han er vår saliggjører. Med omskjærelsen
lærer Han oss hvordan Han er vår saliggjører, nemlig ved sin lydighet, fyllestgjørelse
og blodsutgytelse.
Så er det også en stor visdom, at vi vet at Gud i dette navn hører vår bønn og
gir oss det som vi ber om etter Hans vilje. Vi behøver ikke en helgens bønn til
det.
Hva følger da av denne
himmelske visdom i Jesu navn? Rettferdighet.
For det er den høyeste visdom som
gjør oss rettferdig. Så er nå Jesu navn vår rettferdighet, som det heter i 1
Kor. 6,11: «Dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn.»
Hva følger av
rettferdigheten i Jesu navn? Helliggjørelsen. Derfor er Jesu navn vår helliggjørelse, som helliger
oss: «Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu
navn og i vår Guds Ånd» (1 Kor. 6,11).
Hva følger nå på en slik
helliggjørelse? Den åndelige velsignelse i
himmelske goder, ved Åndens
mange slags gaver. Derfor er Jesu navn vår velsignelse til legeme og sjel.
Forbanner verden deg, så velsigner dette navn deg. Det velsigner ditt embete,
din inngang og utgang. Bruker Satan loven for å forbanne deg ved den, så
velsigner Jesu deg, ja, dette navn gjør deg til Herrens velsignelse.
Hva følger da på
velsignelsen?
Den evige salighet! Derfor er Jesu navn vår salighet. «Det finnes ikke noe
annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved»
(Ap.gj. 4,12). «Du skal kalle Ham Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres
synder» (Mt. 1,21).
Hva følger nå av disse
himmelske goder og hva virker de i et troende hjerte? Sann trøst! Derfor er
Jesu navn vår høyeste trøst, for det trøster oss imot våre synder, imot Guds
vrede, død, djevel og helvete. Forsak derfor ikke i dine synder, bli ikke
forskrekket for døden og djevelen! For Jesus er jo din saliggjører.
Av trøsten følger sann fred. Derfor er Jesu navn vår fred, vårt hjerte hviler så
skjønt i Kristus, i Hans fortjeneste. Han har gjort fred ved sitt blod (Kol.
1,20). «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og
deres tanker i Kristus Jesus» (Fil. 4,7).
Hva følger nå av denne
hjertefred?
Glede. Derfor er Jesu navn vår høyeste glede. Slm. 16,9:
«Derfor gleder mitt hjerte seg, og min ære (sjel) fryder seg.» Luk. 1,47: «Min
ånd fryder seg i Gud, min Frelser.» Du er for mitt øre den deiligste sang! I
munnen er du den søteste honning! For mitt hjerte er du den høyeste fryd!
Hva følger nå av denne
sjeleglede?
Styrke, beskyttelse og seier. Derfor
er Jesu navn vår styrke i svakhet, vår beskyttelse imot fiender, vår seier over
verden, døden, djevelen og helvete. Det er Guds sterke navn, som beskytter oss
og holder oss oppe i kors, forfølgelse, fortvilelse og dødsnød.
Hva følger da på denne
seier? Herlighetens krone. «Den som kjemper på idrettsbanen, får ikke
seierskransen uten at han følger reglene» (2 Tim. 2,5).
Så er nå Jesu navn vårt hodes æreskrone, som vi på
hin dag skal bære i herligheten. Se! da skal vi motta en skjønn krone av
Herrens hånd. Kort sagt: I dette navn er hele Guds rike, som er rettferdighet,
fred og glede i den Hellige Ånd (Rom. 14,17).
Dette skal vi nå vakkert
sammenfatte og bruke til en velsignelse, som vi daglig skulle velsigne oss med:
Det hellige Jesu navn opplyse meg, lære meg, rettferdiggjøre meg, helliggjøre
meg, velsigne meg, gjøre meg salig, trøste meg, gi meg fred, glede meg, styrke
meg, beskytte meg og være min seier over alle mine fiender. Til det hører nå
troen, som trekker alle disse krefter til seg av Jesu navn: Lys, visdom,
rettferdighet, hellighet, velsignelse, liv, salighet, trøst, fred, glede,
styrke, beskyttelse og seier.
Dersom du nå har Jesu navn i ditt hjerte, så har du alle disse himmelske
skatter i deg.
- Vi vil slutte med den 115 Salme v. 1: «Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt
navn gi du ære for din miskunnhets og din trofasthets skyld!» Amen.
Hans kommes herlighet!
Av Johan Arndt
Jesus svarte og sa til dem: Bryt dette tempel ned, så
skal jeg gjenreise det på tre dager.
Joh. 2, 19
Da vår elendige, høyst
fordervede menneskelige natur nå er beheftet med så uutsigelig, skrekkelig
jammer, så har den nå måttet bli fornyet og forbedret.
Men hvordan? Slik: - fordi
den er blitt fordervet med det gruelige onde, så har den måttet bli forbedret
og fornyet med det høyeste gode, nemlig med Gud selv, - derfor måtte Gud bli
menneske.
Men nå ble ikke Guds Sønn
menneske for sin egen del, men for vår skyld, for at Han ved seg selv kunne
gjenforene oss med Gud og gjøre oss delaktige i det høyeste gode og atter rense
og hellige oss; - for det som skal bli hellig, det må bli hellig ved Gud og med
Gud.
Som Gud nå er personlig i
Kristus, slik må også Gud bli forent med oss ved troen og mennesket må leve i
Gud og Gud i ham, i Kristus og Kristus i ham. Guds vilje må være i mennesket og
mennesket leve i Guds vilje, og slik må Kristus Jesus være vår fordervede
naturs legedom.
Jo mer Kristus nå lever i
mennesket, desto mer blir den menneskelige natur forbedret. Ville nå ikke det
være et edelt menneske, som Kristus virket alt i, - hvis vilje var Kristi
vilje, - hvis tanker var Kristi tanker, - hvis sinn var Kristi sinn, som Paulus
sier: ”vi har Kristi sinn,” – hvis tale og ord var Kristi ord?
Og slik bør det i sannhet
være: Kristi liv er det nye liv i mennesket og det nye menneske er det, som
lever i Kristus etter Ånden. Kristi saktmodighet må være det nye menneskes
saktmodighet, - Kristi ydmykhet er det nye menneskes tålmodighet og så videre:
hele Kristi liv må bli det nye menneskes liv.
Det kan man da kalle en ny
skapning og Kristi edle liv i oss, som Paulus sier: jeg lever ikke lenger selv,
men Kristus lever i meg. Og det kan man da kalle å riktig etterfølge Kristus, -
det kan man kalle en rett omvendelse, for ved det går det gamle menneske helt
under, det kjødelige liv dør og det åndelige himmelske liv begynner.
Den er da en sann kristen, ikke av tittel og navn, men i gjerning og sannhet,
ja, den er et Guds barn, født av Gud og Kristus, fornyet i Kristus og levende
ved troen.
Å! du vennlige, tålmodige, saktmodige Herre Jesus, forlat meg alle mine
synder, dekk til mine skrøpeligheter, overøs mine misgjerninger, skjul dine
hellige, ømme øyne for min urenhet, forkast meg ikke fra ditt ansikt, støt meg
ikke ut fra ditt hus, som en uren og spedalsk. Utslett av mitt hjerte all
hovmodighet, djevelens ukrutt, og plant meg i din ydmykhet som er dydens rot og
grunnvoll; - utrydd i grunnen hos meg, all hevngjerrighet, og gi meg din edle
saktmodighet. Akk, hjelp meg du o Herre Jesus for ditt navns skyld. Amen.
Kristus vår frelses grunnvoll!
Av Johan Arndt
For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det
ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes
lydighet. Rom 5, 19
Når en god byggmester vil
bygge en stor og høy bygning, må han først legge en fast og dyp grunnvoll. Så
gjorde også den nådige, barmhjertige og gode Gud. For da Han ville oppreise
vår salighets og rettferdighets høye og evige bygning, la Han grunnen til den
i sin dype barmhjertighets, på sin kjære Sønns, vår Herre Jesu Kristi persons
og embetes evige og urørlige grunnvoll.
Det er den rette og
ubevegelige salighets klippe, som Han i Jesaja 28, 16 lovte: "Se, jeg legger i
Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme." Denne grunn viste og tegnet
Herren for Peter, da Han sa at Han ville bygge sin menighet så fast og
urokkelig på en klippe, at ikke engang alle dødsrikets porter skulle rokke den.
Til det viser også Paulus.
Han sier: Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus
(1. Kor. 3, 11).
I Salme 118, 33 vises Kristus
på samme måte, som vår salighets rette grunn- og hjørnestein. Kristus er vår
salighets grunnvoll, for på Ham, på Hans verdi og fortjeneste, ligger all vår
rettferdighet og salighet. Vi blir rettferdiggjort ufortjent av nåde, sier
Paulus, ved den forløsning som er i Kristus Jesus, som Gud satte til en
nådestol ved troen i Hans blod (Rom. 3, 24.25). Kristus er gitt oss av Gud til rettferdighet (1. Kor. 1, 30).
Kristus vår rettferdighet!
Av Johan Arndt
Han (Jesus) som for oss er blitt - rettferdighet! 1 Kor 1,30
Denne rettferdighet blir vi
delaktige i ved troen. Tro på den Herre Jesus, sa Paulus til fangevokteren, så
skal du bli frelst, du og ditt hus! (Ap.gj. 16,31).
På et annet sted sier han:
Guds rettferdighet kommer til alle og over alle som tror på Jesus Kristus (Rom.
3, 22).
Ved troen, som Gud har lagt i
vår sjels innerste grunn, og der opptennes ved Den Hellige Ånd, må Kristi
rettferdighet gripes, favnes og mottas. Alene av nåde ved samme tro blir vi gitt
og tilregnet Kristi rettferdighet, uten noen av våre foregående eller
medfølgende gjerningers, eller vår verdighets fortjeneste.
Gud, la derfor ditt ord og
din ånd virke og opptenne troen i oss, for at vi ved den kan bli delaktige i
Kristi rettferdighets usigelige skatt og eiendom!
Vi må rettferdiggjøres ved troen, som er i vår sjels innerste grunn. Liksom et
menneske ved Satan er forgiftet i sjelens innerste krefter og dypeste grunn, så
må det ved troen og Kristi store fortjenestes legedom leges og hjelpes i
innerste hjerte. For ved troen blir mennesket delaktig i Kristi rettferdighet
og hellige fortjeneste, ja, i hele Guds rike, som er innen i oss (Luk. 17,21).
Kristi rettferdighet blir
derfor tillagt oss ved troen, fordi den er bygd på Guds sannhet og løfte, det
løfte om rettferdighet og salighet som Gud lovte og tilsa Abraham og hele hans
troende slekt. For løftet utkrever troen, og troen grunner seg på løftet og
pakten.
Derfor skriver Paulus:
Rettferdighet kommer av troen, for at den kan være av nåde, og at pakten skal
stå fast. (Rom. 4, 16). I Gal. 3,6 sier
han dette: Det er som med Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til
rettferdighet. Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn.
Skriften som forutsa at Gud
rettferdiggjør hedningene ved troen, forutsa dette evangelium til Abraham: I deg
skal alle hedninger velsignes. De som er av troen blir derfor velsignet med den
tro Abraham. I den mening blir det også sagt i Joh. 1,14 at Kristus er full av
nåde og sannhet. Nåde og sannhet er gitt oss ved Jesus Kristus (Joh. 1,17).
Denne sannhet er især oppfyllelse av løftene.
Herren vår rettferdighet!
Av Johan Arndt
Han (Jesus) som for oss er blitt - rettferdighet! 1 Kor 1,30
Vil vi finne den sanne
rettferdighet, da skal vårt hjerte, ånd og sjel vende seg fra all egen, menneskelig
kraft, evne og formue.
Djevelen forfører oss ved egen ære, egen kjærlighet og hovmodighet. Vi skal i troen alene vende oss til
Kristus, til Hans dyre fortjeneste og betaling. Av det alene flyter nåden og
syndenes forlatelse, fordi alene Jesus Kristus har betalt for verdens synder og
stilt Faderen tilfreds. Av Ham kommer all vår salighet (Hos. 13,9). Han er vår
rettferdighets begynner, midte og ende.
Det er ikke gitt oss noe annet navn under himmelen å bli frelst ved, enn den Herre
Jesu Kristi navn (Ap. gj. 4, 12). Han alene tråkket
Guds vredes perse (Jes. 63,3). Han beholder alene æren for det, og alles munner
må tilstoppes, sier Paulus (Rom. 3, 6).
Det er en Guds gave, ikke av
gjerninger, for at ikke noen skal rose seg (Ef. 2,
8). Dersom vår rettferdighet var grunnet på oss selv, på våre gjerninger og fortjeneste,
da var nåden intet. Da behøvde ingen nåde og barmhjertighet, heller ikke
syndenes forlatelse, som alle hellige ber om (Slm. 32,6). Også i det hellige
Fader Vår ber vi om det.
Da var også ydmykhet,
gudsfrykt, troen og bønnen unødvendig. Da behøvde vi heller ingen forliker,
frelser, gjenløser og saliggjører. Kristi død var da forgjeves, og Han hadde
forgjeves oppfylt hele loven med sin fullkomne indre og ytre lydighet. Vi var
da også under forbannelsen, falne fra nåden og hadde mistet Kristus, som
apostelen Paulus kraftig beviser (Gal. 3,4 og kap.
5).
Derfor er den lære om
menneskelige gjerningers rettferdighet og fortjeneste for Gud, så aldeles imot
den hellige Skrifts grunn og fundament, og imot den hellige og kristne tro.
Derfor kan ikke noe menneskes rettferdighet bestå for Gud.
Hvor fort kan ikke et
menneske falle? Da ligger også all hans rettferdighet i grus, og blir ikke
aktet på mer.
All menneskelig
rettferdighet er ufullkommen og full av svakheter og syndig smitte, for vi
faller i mange ting (Jak. 3,2). All vår rettferdighet er for Gud som et urent
klesplagg (Jes. 64,5). Vil Herren gå i rette med oss, da kan ikke engang den
rettferdigste svare Ham ett til tusen, men blir som den gjeldbundne tjener, som
var skyldig ti tusen pund og ikke hadde noe å betale med (Mt. 18,24).
Men Kristi rettferdighet er
ren i alle måter. Han er det eneste menneske uten synd. Han er den hellige,
uskyldige og ubesmittede, og atskilt fra syndere (Hebr. 7,28). Hans
rettferdighet varer evinnelig. Fjellene skal vike og haugene rokkes, men Hans
miskunnhet skal ikke vike, og hans fredspakt ikke rokkes (Jes. 54,10).
Profeten Daniel sier: Det er
den evige rettferdighet som skal føres frem (9, 24). Og Jesaja: Min frelse skal
vare til evig tid, og min rettferdighet skal ikke brytes (51, 6).
Ja, vår rettferdighet kan
ikke engang være bygd og grunnet på noen engel, for der er ingen engel som er
død for oss. Englene er heller ikke så rene for Gud at de kunne skaffe oss
rettferdighet for Ham. De er rene for seg selv, men ikke rene nok til å kunne
betale for andre. Ingen skapnings rettferdighet er nok til det.
Til det hører en uendelig
kraft og makt, som bare finnes i Kristi rettferdighet. Det er: Guds
rettferdighet.
Hvem vil anklage Guds
utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør, sier Paulus (Rom. 8,33). Og Jeremia
sier: Herren vår rettferdighet (23, 8).
Troens rettferdighet!
Av Johan Arndt
Han (Jesus) som for oss er blitt - rettferdighet! 1 Kor 1,30
For den (Krist rettferdighet)
er langt større enn den vi kunne ha arvet i Adam, om han hadde blitt i sin
uskyldighet. Kristus har med høyere lydighet og ydmykhet vært til behag for
Gud, enn Adam i sin uskyldighet. Ja, Han er mer enn tusen Adamer
i deres uskyldighet og rettferdighet.
Derfor er den forening med
Gud, som følger med Kristi rettferdighet, større enn den som var i Adams
uskyldighet. For Kristus har tatt på seg vår natur og forent den med seg i én
person. Ved det har Han renset den i seg selv, og gjort den langt skjønnere enn
den noen gang var i Adam.
Han blir også evig forent med
vår natur, og derfor også med alle troende. Kristus er blitt vår helt og fullt,
og vi er helt og fullt Hans egne.
Som Han slik har renset og
helliggjort den menneskelige natur i sin person, så renser og helliggjør Han
den også i sine lemmer og sanne troende.
Ved den betaling den har fått
ved Kristus, er den vel deilig. Det uttrykker Han i Høysangen (1,15) og
salmene (45,14), hvor Han sier: Se, du min kjæreste er deilig, ja liflig.
Bruden er aldeles deiliggjort i det indre, hennes klær er av gyllenstykker.
Dette begynnes her i troen, men skal engang, i det annet liv, fullkommes i
beskuelsen. Da skal alle syndens levninger være utryddet, og Kristi menighet
skal være aldeles uten rynke og smitte (Ef. 5,27). Da
skal Kristus også gjøre vårt legeme likedannet med sitt forklarede legeme (Fil.
3,21), og de rettferdige skal skinne som solen i deres Faders rike (Mt. 13,43).
Kort sagt, vår rettferdighet
er i Kristus så stor som Gud selv.
Vi kan derfor ikke grunne den ut i all evighet, slik som vi heller ikke kan
grunne ut Gud selv. Av det kommer det også at ingen skapning kan anklage det
menneske for noe, som er delaktig i denne rettferdighet, men må si: Hvem vil
fordømme? Gud, som rettferdiggjør, er her. Guds
Sønn er selv blitt menneskenes rettferdighet.
Dette er troens rettferdighet, på den bygger vi så fast som på en evig
grunnvoll. Ved den kan vi også glede
og rose oss, både i tiden og i evigheten, og ved den overvinner og seirer vi.
Kristi rettferdighet er vår rettferdighet, Kristi lydighet er vår lydighet, Kristi hellighet er vår hellighet, Kristi liv er vårt liv, Kristi salighet vår salighet og Kristi barnerett og arv
er vår barnerett og arv. Ja, Kristus
er helt vår egen både på sin guddoms og manndoms vegne, fordi Gud har gitt oss hele Kristus til en gjenløser og
saliggjører. Han skal helt være vår egen med sin person, embete, nåde,
herlighet og salighet.
Det er vår høyeste trøst, ære, ros og pris. Det er den største lyst, glede og
fred for Gud, for de hellige engler og de utvalgte. Det er vår høyeste visdom og
kunst, vår styrke, kraft, seier og tross mot verden, synden, døden, djevelen og
helvete, mot fordømmelsen og alle fiender. Derfor være Gud lovet i evighet.
Amen.
Bønn
Av
Johan Arndt
Jeg lover og priser deg, du
hellige og alene vise Gud, for at du ikke bare har lagt en slik fast og
bestandig grunn til min rettferdighet og salighet i deg selv, og at du har lagt denne grunn på Jesus, min salighets klippe.
Mot dette kan helvetes porter
ikke formå noe.
Men du vil også fast forsikre
meg om dette, idet du har befalt meg å bare tro.
Du var i Kristus og forsonte
verden med deg selv. Du har opprettet saliggjørelsens ord blant oss, som ikke
krever annet av oss til vår rettferdiggjørelse, enn sann og levende tro til
Jesus Kristus.
Å Herre, hvilken uvisshet
hadde jeg ikke alltid vært i, hvis jeg skulle søkt min rettferdighet og
salighet i mine eller andre menneskers gjerninger! Nå kan jeg derimot i troen
trosse og si: Hvem vil anklage meg? Gud, som rettferdiggjør meg, er her. Hvem
vil fordømme? Kristus er den som er død.
Å min Gud, forlat meg at jeg
hittil har tatt denne salighet så lite i akt. Denne salighet, som du for min
skyld har tålt så mye for.
Ta endelig engang fra meg den kjødelige sikkerhet,
for at jeg heretter med en sønnlig angst og frykt kan arbeide på min salighet.
La meg aldri, o trofaste Far,
forlate meg på meg selv, tillegge mine evner noe eller opprette min egen rettferdighet
for deg, men akte den for smuss og skade, for den er allikevel som en
tilsmusset kledning!
La meg derimot i en hjertelig
ydmykhet alltid ligge for Jesu føtter, finnes i Ham og ha den rettferdighet,
som du o Far, tillegger troen, så jeg kan kjenne Ham, Hans oppstandelses kraft
og lidelsers samfunn, og at jeg kan bli lik Ham i døden og møte Ham i de dødes
oppstandelse.
Han, som er min tros begynner og fullender, sammen med deg, o Far, og Den
Hellige Ånd, være all ære, pris og herlighet i evighet. Amen.