Vingårdssøndag / 14. søndag i treenighetstiden

   Nei, Gud er ikke nådig overfor menneskets vurdering av seg selv. Mennesket har det jo med å gi seg selv karakterer hele veien - vi vil gjerne gjelde for noe. En naturlig drift det. En dåre vil jo ingen være, og desto lenger en kan stige opp på denne skalaen som er satt opp, desto bedre - og kan en til alt overmål gå for å være vis og sterk og rik - ja så er det jo knapt måte på, hvor stort det er.
   Tenk deg vis, sterk (det vil si god helse), og i tillegg rik - det står vel øverst på de fleste menneskers ønskeliste. Og det er jo ikke noe galt i det for så vidt, men nå sier altså Guds ord, at den som måtte ha del i dette, han skal ikke rose seg av det, men rose seg av at han er forstandig og kjenner Herren. Det vil altså si, dette lite smigrende for mennesket, at dersom du ikke har dette kjennskap å rose deg av, da har du ingenting å rose deg av. Da har du kun del i det som går til grunne.
   Hør hva Guds ord sier om det: «Denne verdens visdom er dårskap for Gud.» Og: «Herren kjenner de vises tanker, og vet at de er tomme.» (1 Kor 3:19-20). Tomme! Verre kan det jo ikke bli! Tomhet er jo ingenting!

   I salmene vitner David: «Bare tomhet er menneskenes barn, bare løgn er mannens sønner. I vektskålen stiger de til værs, de er tomhet alle sammen.» (Sal 62:10).
   Dette lever da verden i, dette roser den seg av - og gjør seg til av - det som i Guds øyne er tomhet. Og det som i Guds øyne er den største rikdom, akter de for ingenting verd - ja, de regner det som et rent tap, om de skulle bli kristne. Det er verden - den er ifølge Guds ord blind og i mørke, og vet ikke hvor den går - nemlig mot en evig fortapelse. Ikke noe av det den holder for rikdom, kan kjøpe dem fri fra det.
   Men hva med deg? Du som er kommet inn i Guds menighet på jord, og regner deg til den flokken: Kom du inn gjennom denne trange port, hvor du måtte legge igjen alt ditt eget på utsiden, og ikle deg en annens rettferdighet i stedet? Måtte du trekke dine sko (bildet på din vandring her i verden) av føttene, fordi den (vandringen) ikke holder mål for Gud, som du skal trede frem for? Og dersom du gikk gjennom denne porten hvor alt ditt eget gikk til grunne, da vandrer du vel i den erkjennelse fremdeles? Da er det vel slik du lever med Ham hele tiden - hvor du avkles ditt eget og ikles Jesus?
   Jeg spør altså: Kjenner du noe til dette? Om svaret er nei - hvordan er du da kommet inn? Hvordan har det så gått til, at du har blitt ikledd bryllupsdrakten Ordet taler om, dersom du ennå er fornøyd med din egen drakt? Det er de nakne som kjenner på behovet for klær, og som roper til Ham om å bli skjult.
   Men jeg er døpt, sier du, og konfirmert - jeg går til nattverd, jeg leser min andakt og i Guds ord, jeg har holdt kontakten med kirke og menighet, jeg ber og virker også til en viss grad, for å utbre Guds rike - i det minste ved å gi av mine midler. Alt dette er jo vel og bra, men er du dermed frelst? - Er du dermed en levende grein på vintreet Kristus, som suger all din næring fra det?
   Nå er vi inne på det virkelig alvorlige i vår tekst - den «grøft» som Israel, de omskårne på kjødet, nå lå i. Omskjærelsen er ikke aktuell for oss, så vi ville heller si døpte, i vår sammenheng. Og hør: «Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil hjemsøke alle omskårne som er uomskårne.» (v.25). Men en omskåren er vel omskåren? - Han kan vel ikke være uomskåren? Jo, han kan altså det, viser Ordet oss her. Så det å være omskåren i sannhet, må altså være noe dypere, enn bare dette ytre på kjødet. Og likeens, det å være døpt i sannhet, må altså være noe dypere, enn bare å ha vært igjennom denne ytre handlingen.
   «Egypt og Juda og Edom og Ammons barn og Moab og alle med rundklipt hår som bor i ørkenen. For alle hedningefolkene er uomskårne, og hele Israels hus er uomskåret på hjertet.» (v.26). Hele Israels hus!

   «For alle hedningefolkene er uomskårne,» sier Han her. Ja, det er jo et faktum vi alle kjenner til. Men så fortsetter Han: «- og hele Israels hus er uomskåret på hjertet.» På hjertet! Og da er vi i kjernen av dette.
   I romerbrevet skriver Paulus: «For ikke den er jøde som er det i det ytre. Heller ikke er det omskjærelse, det som gjøres i det åpenbare, på kjødet. Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde. Og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. En slik har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.» (Rom 2:28-29). Og til kolosserne: «I Ham er dere også blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved at kjødets legeme ble avlagt, ved Kristi omskjærelse.» (Kol 2:11).
Jøde i det skjulte! Heller ikke her får vi noe ytre å rose oss av overfor omgivelsene - men noe som kun Gud ser. Tenk da på alt dette du hører fra disse som mener seg å være døpt på den rette måte for eksempel. Roser seg av en ytre handling de selv har foretatt seg - men hva ser Han som ser til hjertet? - Er det omskåret?
   Her sier altså apostelen, at de troende både av jøder og hedninger er omskåret, men da på hjertet ved Ånden. Det var her de tok så feil altså - de holdt seg til det ytre. Og det førte da med seg, at de ble fiender av evangeliet, av Ham som kom til dem og ikke bare forkynte evangeliet, men var evangeliet i sin egen person. Hadde de tatt Guds dom over sitt eget innover seg - den kniven, som skjærer så dypt - ja, så hadde det også vært rom for evangeliet. Men de ville ha med sitt eget, og de ville ha ros for sitt eget, både på det ytre og indre plan.
   En kristen som er kommet inn på den veien, han takker Gud for hva Han har gjort med ham og ved ham - men hvor ofte takker han for hva Gud har gjort i Kristus?

   «Men den som vil rose seg, la ham rose seg av at han er forstandig og kjenner meg, at jeg er Herren, som gjør miskunn, rett og rettferdighet på jorden. For i det har jeg velbehag, sier Herren.» (v.24).
   Her er altså ikke bare tale om å ha noen tanker om Gud, men om å kjenne Ham. Kunnskapen er viktig nok, men du vet jo i enhver annen sammenheng, at det er ikke det samme som å kjenne. Samme hvor mye kunnskap du tilegner deg om en offentlig person for eksempel, så vil du aldri ved det, en dag komme så langt at du kan si, at du kjenner vedkommende. Du vil bare vite en hel del om ham. Men skulle du dukke opp på hans dør, ville han spørre: «Hvem er du?» Han kjenner ikke deg! Skal det bli kjennskap, da må du komme til Ham! Og da blir det plutselig svært viktig å ha klart for seg, hvem Han er kommet for. «Jeg tror det, skjønt jeg fatter ei, Han elsker syndere som meg.»
   Den som ser inn i, og får tro dette budskap, at «Jesus Kristus kom til verden for å frelse syndere,» om bare så pass, at en våger seg frem til Ham, tross alt, han er nettopp omskåret på hjertet - dekket har falt av, og lyset skinner inn. For dette er frelsens lys, i denne verden: Golgata kors! Det kors hvor Han sonte for alt som heter menneske - for alt det som vi kaller ondt, men også for alt det som vi kaller godt! Alt i denne verden måtte renses i dette blod, og den som ikke har gått inn til Gud gjennom denne kilde - denne dør - han er ikke gått inn i Guds rike, men i bedraget - hvor åndelig det enn måtte synes. Og den som ikke lever med Gud i kraft av denne kilde alene, hver tid og stund, han lever ikke i det fortrolige livssamfunn med Gud, men i et åndelig mørke - et åndelig bedrag, som djevelen holder ham fanget i.
   Sterke ord, men prøv det på Skriftens vitnesbyrd om Jesu gjerning - Jesu absolutt nødvendige gjerning til vår frelse. Som det er sagt: Har du noe mindre enn Jesus, har du for lite - har du noe mer enn Jesus har du for mye.
   Men her er altså en hemmelighet, som ikke uten videre er klar for en: Det er også den eneste gjerning, som er nødvendig til vår frelse - Jesu gjerning!