Tilbake            
                                               Treenighetssøndag

 

 

 

 

 

Gud kaller Jesaja

Jes. 6, 1 - 8

   1. I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy, opphøyet trone, og slepet av Hans kåpe fylte templet. 2. Serafer stod omkring Ham. Seks vinger hadde hver. Med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han. 3. Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av Hans herlighet. 4. Dørpostenes fester bevet ved røsten av dem som ropte, og huset ble fylt med røk. 5. Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud. 6. Da fløy en av serafene bort til meg. Han hadde en glødende stein i hånden. Med en tang hadde han tatt den fra alteret. 7. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet. 8. Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Se, her er jeg, send meg!
 

   Kong Ussias var død. Kongen, folkets leder var død. Og det er alltid svært når en folkets leder dør.
   Disse kongene hadde jo en helt annen stilling og funksjon, enn hva kongene har hos oss i dag. Når kongen var borte, var likesom hodet av folket kuttet av - inntil det kunne innsettes en ny. Folket befant seg altså i sorg, og i en «hva nå? - situasjon.»
   Og nettopp da, vitner Jesaja: «- så jeg Herren sitte på en høy, en opphøyet trone.» (v.1).
   Det er en minnelse om, at uansett hvordan forholdene er i denne verden, er «Gud på tronen ennu, og Han kommer sine i hu.»
   Han så til Jesaja - Jesaja som gikk der i templet og sukket over folkets frafall - for Israel var i en forferdelig åndelig tilstand på denne tiden. Det var et folk som lukket øyne og ører igjen for Guds ord, og var kommet så langt i sitt frafall at det bare var en liten rest igjen som kunne berges.

   Men så var det Jesaja da, han var selv en av denne lille rest. Han holdt seg etter Guds ord og holdt til i templet, i Guds hus, i Guds åpenbaringssted. Han var det vel i orden med?
   Du kan se for deg denne spesielle gudfryktige typen menneske - kanskje ledere og høvdinger på hjemstedet - (det var vel flere av dem før) - og det var prisverdig det, de kunne gjerne være flinke til å bedømme den åndelige situasjonen, langt på vei se folkets synd og avvik osv. - men nettopp her kunne de også gå så feil. Midt i alt dette kunne de selv mangle det mest vesentlige. (Se blant annet Åp. 2, 1-7).
   Det avsløres også på Jesaja her. - Det var vel så tålelig greit når han kunne gå der og pusle med sitt, lese i bokrullene, be til Gud, forkynne litt der han kom til osv. - noen tvers igjennom egenrettferdig var nok ikke Jesaja, til det hadde han hatt for mye med Herrens ord/Ånd å gjøre, men det var nå ikke verre enn at det hanglet og gikk, og han ville jo høre Herren til og følge Ham.
   Gudfryktighet er kanskje den største dyd, men du kan ikke møte Gud med den!
   Og da kommer vi til det som manglet Jesaja. Gud åpenbarte seg for Ham i sin hellighet/opphøyethet - og hva sier da den gudfryktige mann?: Ve meg! Jeg er fortapt! (v.5a). Hans synd ble åpenbar: «Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper.» (v.5a).
   Hvor var nå Jesajas' gudfryktighet? «Jeg er fortapt!» Det vil si at han så seg selv i en situasjon hvor det ikke fantes muligheter for å berge seg selv. Da griper Herren inn! «Da fløy en av serafene bort til meg. Han hadde en glødende stein i hånden. Med en tang hadde han tatt den fra alteret. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.» (v.6-7).
   Når Gud slik har fått satt deg til veggs, så du får se din egen synd - slik at du må si med Jesaja: «Ve meg! Jeg er fortapt!» - da ser du sant på ditt eget jeg: Jeg er fortapt! Ikke noe av mitt - ikke det best, kan forandre det.
   Da blir du heller ikke så hard i din dom overfor dem, som har syndet imot deg. Men fremfor alt - den dagen er definitivt forbi, da du trodde du kunne berges ved noe av ditt eget.

   Dette måtte Jesaja igjennom av to grunner: Først og fremst for at han selv skulle kunne bli frelst, og videre for at han skulle kunne være profet for Herren. Det måtte gå opp for ham uten en trevl av tvil, at han var fortapt i seg selv.  Først da kunne evangeliet bli åpenbart for ham - for evangeliet er et budskap nettopp til de fortapte. «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Luk. 19,10). Han har et budskap til dem!
   Men det er jo klart, at dersom du ikke ser deg selv slik - ja, så har Han jo ikke noe å si deg.
   Det står i en sang av Rosenius: «Bli liten, bli barn, bli enfoldig og tro, Bli en blant de synderes skare -» og det er nettopp, hva som skjer med Jesaja i møte med Guds hellighet. Bare hør hvordan han nå ser seg som en av folket: «Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper.» (v.5a). Med andre ord: «Jeg er ikke noe bedre jeg, enn dem!»

   Og det gjelder oss alle - alt som heter menneske, i møte med Guds hellighet står vi aldeles fortapt - ja, det er ingen forskjell, sier Ordet. (Rom. 3,22).

   Men så skjer det noe som gjør Jesaja annerledes enn folket forøvrig: «Da fløy en av serafene bort til meg. Han hadde en glødende stein i hånden. Med en tang hadde han tatt den fra alteret. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.» (v.6-7).
   Det var noe veldig det Jesaja fikk del i her - alt det som hadde fått ham til å rope: «Ve meg! Jeg er fortapt!» - det var nå tatt bort! Det var ikke mer! Nå kunne han si: «Jeg skal se Ham som Han er, og bli Ham lik!»
   Du som er av sannheten, du roper nok ofte: Jeg er fortapt! - slik som jeg er. Men hvor ser du hen da? Du ser iallfall ikke på himmelens alter, og hva som ligger der: Lammets blod! - For hva sier det? Nei, du er slett ikke fortapt, for «se, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.» Er!

   Du skal merke deg noe vesentlig i denne fortellingen, nemlig Jesajas' rolle - han står der bare som en tilskuer til det hele - ikke uberørt riktignok - men det er ikke han som foretar seg noe. Det er Herren som både avkler og ikler ham.
   Det er det samme som skjer med deg når du utsetter deg for Ordet - det gjør sin gjerning.

   «Da sa jeg: Se, her er jeg, send meg!» (v.8b).
   Dette er også en strofe i en sang som ofte synges av ungdomskor: «Herre, her er jeg, send meg!»
   For det første, når jeg hører det må jeg undre meg på, om de forstår hva de ber om? Og for det annet - har de Jesajas' erfaring av lov og evangelium? Hva skal de ellers ut og forkynne, om de ikke har det?
   Mange av disse blir jo borte langs veien, eller de går de inn i «oppgaver,» som det heter. De er på forskjellig vis engasjert i kristen virksomhet, men deres hjerte og deres glede har de et helt annet sted og i helt andre ting, og på et vanlig evangelisk møte, hvor man samles om Guds ord alene, ser du dem sjelden eller aldri.
   Ikke å undres over at mange blir borte på veien - det er hardt å skulle leve som en frigjort og glad kristen, uten å være det! Du blir trett av det etter hvert!
   Slike opplever det som en enorm befrielse den dagen de endelig kan gi kristendommen «på båten» - og da altså få leve etter sitt egentlige jeg, og sin egentlige vilje.

   Men nå skal du altså få slippe å spille og hykle - du skal få komme til Ham og si det akkurat slik som det er fatt. - Og begynn slik, for da begynner du iallfall sant: «Herre, du vet!»

   Tenk å likesom skulle stramme seg opp og komme inn for Ham, så kristelig og from som råd! Det er som om du kan høre Ham si: «Hva er det nå du holder på med da? - Hva er dette for noe? - Var ikke vi to blitt enige?»
   Ja, hør den gudfryktige mannen Jesaja: «Ve meg! Jeg er fortapt!»

   Helt kort til slutt vil jeg henlede oppmerksomheten på det faktum - for det har så snart for å bli bare ord for oss - at når Jesaja sier meg og jeg - ja, så taler han om sin egen person, alt ved og i ham: Fortapt!
   Og så ser du at løsningen - Guds løsning - ikke er å gjøre den fortapte Jesaja til noe annet enn hva han faktisk er - det er jo vår naturlige tanke om Guds frelsesinngripen - men å bringe inn noe helt nytt, en ny og annen grunn å stå på, nemlig denne at Gud har tatt din misgjerning bort ved å sone din synd. Det er dette budskap som åpner synderen for det nye hjerte og nye ånd Gud taler om i sitt ord. (Esek. 36,26).
   La oss nå rope til hverandre da: Det er din nye grunn, den som Gud har lagt, herfra og inn i evigheten. For etter ditt naturlige menneske vender du deg alltid til det som er fortapt, og venter at det skal ha oppnådd noen bedring.
   Nei, det var steinen fra alteret - Han som gikk gjennom ilden for deg - som tok Jesajas' misgjerning og synd bort. Den har også tatt din!


   Hvor finner vel hjertet sin saligste ro?
I Jesus, bare i Jesus!

E.K.