Skjærtorsdag

Det fremstår for oss som en riktig slik solskinnshistorie det vi leser om her i teksten. Men den som leser denne teksten noe mer nøye, han vil oppdage at det ikke bare er en slik «takk for gode dager i sin alminnelighet» dette - nei, her bryter noe frem, noe sprenger seg vei til overflaten innenfra og tar form av ord. Det er lovprisning av Gud som frelser vi møter her - lovprisning av Gud som den som redder det som synker i avgrunnen: «Dødens rep hadde omspent meg, og dødsrikets redsler hadde funnet meg, nød og sorg fant jeg» (v.3) - jeg synker i dypet, som Peter der ute på den opprørte sjøen (Matt 14), uten noe feste for foten.
Den som har opplevd det, vet hvor ille det er å befinne seg i en farlig situasjon, uten å se noen redning. - Det kan være å gli utfor en stor høyde - å ligge og kave i sjøen, som Peter - en uhelbredelig sykdom - eller at synden er blitt levende for deg og du ser og føler bare dom i hjerte og samvittighet.

   «Men jeg påkalte Herrens navn: Å, Herre, frels min sjel!» (v.4).
   Synes du ikke du hører Peters rop der ute på sjøen? Og hva får han se, salmisten, som følge av dette ropet? «Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig.» (v.5). Du får se Menneskesønnen som er kommet for å søke og frelse det som var fortapt! (Luk 19:10). Du får se Ham, Skriftens Jesus - ikke en oppdiktet og tenkt en, men den som Faderen har sendt. Han som ikke er kommet for å kalle rettferdige, men syndere. (Matt 9:13). - Han som ikke er kommet for de friske, men for de som har ondt. (Mark 2:17). - Han som ikke er kommet for de selvbergede, men for de som var fortapt. (Luk 19:10).
   En som ligger og svømmer og koser seg ute i vannet en fin sommerdag, han ville se på deg som vanvittig om du hev ut en redningsbøye til ham i et forsøk på å berge ham. Han ville si: Jeg trenger ingen redning - jeg trives og fryder meg her i vannet! Slik har en sovende synder det i synden, det er som et velbehagelig og naturlig element. - Derfor så forstår han heller ikke kallet til frelse. Når vi roper det til dem, er det uaktuelt, det har ingen relevans, som det heter.
   Og det er en ting til, han i vannet ville ha sagt deg - og der er her synderen tar så fatalt feil - han ville ha tilføyd: - og jeg kan svømme til land ved egen hjelp, når jeg vil.
   Det er det et menneske gjerne tror - jeg kan omvende meg og bli en kristen, når jeg vil. Men det er like umulig for et menneske å omvende seg og bli en kristen, som det er for en som ligger midt ute i Stillehavet å svømme til fastlandet. - Eller som Jesus selv sier det: - som «for en kamel å gå gjennom et nåløye.» (Blant annet Mark 10:25).
   I det tilfelle, så sier Han også like ut til sine disipler, og til oss nå, hvordan det er fatt - og la nå det få synke inn: «For mennesker er det umulig!» Men så føyer Han til - og takk Gud for det!: « - men ikke for Gud, For alt er mulig for Gud!» (Mark 10:27). - Også å gjøre dette umulige, å gjøre en synder til en fullkomment rettferdig og hellig.
   Har det noen gang riktig gått opp for deg, som kaller deg en kristen - at dersom det virkelig er tilfelle at du er det, så er det umulige skjedd! Og det bare av den ene grunn, at alt er mulig for Gud - også det umulige. Og så tenker altså vi at vi skulle ha noe å bidra med i denne sak!

   Å ja, men da, dersom det er slik, da er det jo greit, har en så snart for å tenke: Gud ordner det jo! - Men sannheten er jo den - og erfaringen bekrefter det - at vi ikke legger vår sak og vår sjel i Herrens hånd, før vi har sett og erfart, at det er umulig for oss å frelses ved noe eget!
   Guds ord beskriver virkelighet, og når vi begynner å se inn i den, da bryter salmistens rop også ut i oss: «Å, Herre, frels min sjel!» (v.4b). Da er det ikke nok for deg å bare ha noen tanker og meninger om Jesus og kristendom, du håper skal bære gjennom - nei, da må du vite for visst! For jeg går under! - Alt jeg prøver å støtte meg til, bryter sammen! De gode følelsene svikter - jeg ville være en så god og vennlig og hjelpsom kristen, men situasjonen jeg er inne i nå, gjør meg så snart irritabel og utålmodig - jeg ber til Gud om kraft og hjelp, men erfarer ikke å få noen - tvert imot, min synd, de ting jeg vil bekjempe, synes heller å øke på. Og ikke minst blir dette ille, når du begynner å få se all den falskhet og hykleri som bor i hjertet! - Du står gjerne og vitner selv, om hvor stor en synder du er, men stakkars det menneske som da reiser seg opp og sier deg det og dermed bekrefter ditt vitnesbyrd! - Du sier du er helt fortapt uten Jesus alene, men hva er det da du stadig går og leter og graver etter i ditt eget hjerte? Som en sa det: Alle vil være ydmyke, men ingen vil ydmykes!

   Det er liksom ikke sannhet i dette hjertet! Det faller igjennom - det er som å støtte seg til en råtten stav - å bygge en stige av råttent materiale - når du skal stige opp på den, raser den sammen. Da bryter ropet frem: «Å, Herre, frels min sjel!» (v.4b).

Hvorfor svarte da ikke Gud på dine bønner og rop om kraft og hjelp? Nei, Han vil jo ikke være med på å legge noen annen grunnvoll enn den Han selv har lagt, det er Jesus Kristus! (1 Kor 3:11).
Det er altså det du, hvor velment det enn var, har forsøkt på - å legge en annen grunnvoll! Og dette ville du ha Guds hjelp til! - Han som alt har lagt en grunnvoll! - Og det er denne sin grunnvoll, Han vil ha deg inn på. Og denne grunnvoll er altså, Jesus Kristus!

Paulus som både hadde sett og kommet inn på denne grunnvoll - han definerer sin tjenestes innhold for oss, idet han sier: «Og Ham (Jesus) forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus.» (Kol 1:28).
I Kristus! - Ikke i seg selv! Derfor så finner vi knapt noe mer tragisk enn disse som har fått bygd seg, og føler seg trygge og sikre på, sin egen grunnvoll, enten den kalles gode gjerninger, den rette lære, dåpen, en fast tro, eller hva det måtte være. Det de først og fremst må oppleve, det er at denne grunnvollen svikter. Det hjelper ikke at denne grunnvollen bærer Jesu navn i seg - den må være Jesus Kristus, og ikke noe mer! For det er jo den grunn som Gud har lagt!

   Jesus har jo også sagt hvem Han er kommet for - så er jo bare spørsmålet da, om Han finner deg hjemme der. Tenk om det sto i Skriften at Menneskesønnen var kommet for å frelse de som bor i - og her kan du sette inn navnet på ditt hjemsted. Da var det jo bare èn ting om å gjøre da, nemlig at du hadde din adresse der, og ikke i nabobyen eller nabobygda.
   Hva da når Han sier: Synder! - Fortapt! - Finner Han deg hjemme der? - Finner Han deg bak den døren, når Han banker på? - Eller finner Han deg bak døren: «åndelige Kari» eller «gudfryktige Gunnar!» eller lignende?
   Det kan du sikkert svare på.

   «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.» (Sal 50:15).
   Hør løftet til den som er i nød: «Kall på meg, så vil jeg utfri deg!» Det skal du altså slippe å streve med selv - jeg vil gjøre det! Kall du bare på meg!.
   Og det er jo nettopp, hva salmisten vitner om i vår tekst: «Men jeg påkalte Herrens navn: Å, Herre, frels min sjel!» (v.4b). - Og hva skjedde? «Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig. Herren verner de enfoldige. Jeg var elendig, og han frelste meg. Kom igjen til din ro, min sjel! For Herren har gjort vel imot deg. For du fridde min sjel fra døden, mitt øye fra gråt, min fot fra fall. Jeg skal vandre i Herrens åsyn i de levendes land.» (v.5-9).
   Holdt Herren sitt løfte? Han fikk svar, som han også vitner om her: «Han hører min røst, mine inderlige bønner. - Han har vendt øret til meg.» (v.1b-2a).

Det er ikke sikkert at han ble fridd ut av den ytre trengsel - det har jeg også opplevd i mitt eget liv, at stormen har lagt seg og det er blitt blikkstille - den ytre årsak til trengselen ble altså tatt bort - men det er ikke alltid slik - men èn ting opplevde iallfall salmisten her, han fikk visshet for at han og hele situasjonen nå var i Guds hånd, og under full kontroll, og han kan utbryte: «Jeg skal vandre i Herrens åsyn i de levendes land!» (v.9).
Både situasjonen og dens utgang skal bli meg til velsignelse, for Gud har tatt seg av det! - Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for en arm synder som meg. - Han har tatt seg av det! «Kom igjen til din ro, min sjel! For Herren har gjort vel imot deg.» (v.7).

Dette vi leser her, er ikke en leppenes lovprisning av en som løfter hendene i et stemningsfullt øyeblikk, godt hjulpet av manende musikk osv., men det er en hjertets lovprisning fra en som har sett, hva han er frelst ut av. - Det er en druknende som er trukket på land, og nå lovpriser sin redningsmann. Og hør, hvordan han begynner: «Jeg elsker Herren!» (v.1a).
Her bryter det frem - for Han har frelst meg! - Jeg har fått se: Kjærligheten er ikke, at jeg har elsket Gud, men at Han har elsket meg og sendt sin Sønn til soning for mine synder. (1 Joh 4:10).

Det hele toner ut i et klart vitnesbyrd om menneskets tilstand og en velsignet lovprisning av Herren - en lovprisningen av Skaperen og frelseren fremfor skapningen: «Jeg trodde, for jeg talte. Jeg var ille plaget. Jeg sa i min angst: Hvert menneske er en løgner. Hvordan skal jeg gjengjelde Herren alle Hans velgjerninger mot meg? Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle Herrens navn. Mine løfter til Herren vil jeg holde, og det for hele Hans folks øyne.» (v.10-14).