Den store ildprofeten, tisbiteren Elias redd! Dette kan vi lese i første del av vers 3. Og han drog avsted for å berge livet. Altså for selv å berge livet! (v.3a). Hvor var nå hans store tro til Herren?
   Men Herren forlot ikke sin tjener av den grunn. Som vi ser fulgte Herrens engel med ham ut i ørkenen og sørget for ham. «Og styrket ved denne maten gikk han førti dager og førti netter, til han kom til Guds berg, Horeb.» (v.8). Det minner oss om Jesu faste i ørkenen flere årtusen senere. (Mart 4; Luk 4).
   La dette få tale også til deg som i dag kan hende driver om i en åndelig ørken. Kanskje vantros- og tvilstanker som truer med å ta livet fra deg - hvor er nå Gud i alt dette som skjer med meg? og lignende. Han er ikke annerledes overfor deg - Han ser deg. Slik også med trellkvinnen Hagar der hun var på flukt ute i ørkenen. Herren så henne og talte til henne der, og slik låter det da: «Og Herren som talte til henne, kalte hun ved navnet: «Du er Gud, den som ser.» For hun sa: Har jeg her virkelig fått se Ham som ser meg?» (1 Mos 16:13).
   Han  glemmer ikke sine, som Han også lover oss: «Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» (Hebr 13:5b).

   Den store profeten - ildprofeten som han kaltes - var nå i stor anfektelse. Han som hadde nedkjempet de 500 Ba'alsprofeter på Karmel-fjellet, var nå på flukt fra en kvinnes makt. Nemlig Jesabel, dronningen - selve hovedkilden til Israels frafall og avgudsdyrkelse.
   Det var ikke mye igjen av den stor profeten nå - han som hadde stått så frimodig opp imot avgudsprestene i Herrens navn. Hør ham nå - dette kan vi lese i det samme kapittel som teksten vår er hentet fra: «Selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen. Der satte han seg under en gyvelbusk, og han ønsket seg døden og sa: Det er nok! Ta nå mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn mine fedre. Jeg har vært nidkjær for Herren, hærskarenes Gud. For Israels barn har forlatt din pakt. Dine alter har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er alene tilbake, og meg står de etter livet.» (v.4 og 10).
   Nå orker han ikke mer. Nå er også ildprofeten kun en fattig synder innfor Gud! For det finnes ikke inngang i Guds rike for noen andre enn fattige syndere. Elias kunne ikke gå inn i Guds rike på sin store tro på Herrens velde og makt! Han kunne ikke gå inn der på den store gjerning han hadde fått stå i! Han kunne ikke gå inn der på grunn av de store tegn og under Herren hadde utvirket ved ham! Dette er noe vi bør ta oss ad notam i vår tid. Jesus taler nemlig om noen som skal tro seg selvskrevne til himmel og salighet på grunn av slike ting. I Matt 7:21-23, leser vi: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!»
   Vi kan også lese om en annen flokk i Luk 13,26-27: «Da begynner dere å si: Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater. Men Han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett.»

   Hva leste vi hos Matteus her?: «Mange skal si til meg på den dagen!» Mange! Det skal være mange slike! Som viser til sitt eget i frelsesspørsmålet. Som viser til hva Gud har brukt dem til - hva de gjorde osv.
   Hos Matteus sier Jesus dette i forbindelse med at Han taler om treets frukt! På frukten skal treet kjennes! Dette er altså en dårlig frukt! Det er ikke en frukt av samfunn med Herren! Når mennesker altså finner noen trøst og frimodighet i sitt eget kristenliv og sin tjeneste.

   Nei, ildprofeten hadde ett stort behov innfor Herren - et behov han ikke kunne tilfredsstille selv. Ikke engang ved Herrens hjelp og kraft. Profeten var i behov av å få sine synder renset bort. Han var i behov av syndenes forlatelse - han som alt annet kjød. Det måtte gjøres soning også for ham, om han skulle kunne stige inn i himmel og salighet.
   Derfor ser vi gjentatte ganger disse underlige veier «de store» måtte gå. Tenk bare på døperen Johannes - lange tider i et fangehull, for så å bli henrettet ved sverd, som en forbryter. Hør hvordan Jesus taler til sin mor Maria der hun kommer til Ham med en begjæring, i bryllupet i Kana - hun som pavekirken har opphøyd til en avgud større enn Jesus selv: «Da det ble mangel på vin, sa Jesu mor til Ham: De har ikke vin. Jesus sa til henne: Kvinne, hva vil du meg?» (Joh 2:3-4).
   «Kvinne, hva vil du meg?» Kvinne! Det er sin mor Han taler til! Og hvem er Han? Det kan det jo sies mye om, vet vi - men Han er blant annet den som har gitt oss det fjerde bud: «Du skal hedre din far og din mor!» (2 Mos 20:12).
   Vi leser et ord i Klag 3:33: «For det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.» Nei, aldri av hjertet! Han har altså ikke noe behag i det - men det hender Han må likevel. Og det har denne ene grunn - at det kun er én inngang til Guds rike, nemlig den drakt, den bryllupskledning som er renset i Lammets blod!
   Derfor må ikke mennesket få noe annet å opphøye seg på innfor Gud, for da er det tapt. «For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.» (Luk 14:11).
   Derfor må Han ta slike grep ofte, for at Han skal få opphøye oss i sin tid, på det sanne og rette grunnlag - løsepengen Han selv har betalt for oss: Blodet! 

E.K.

   Paulus var jo også en slik som var rikt utrustet fra Herrens side, til den gjerning han skulle stå i - men hør hva han forkynner: «Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg.» (2 Kor 12:7).

   Og nå Elias i en hule ute i ørkenen. Hva er det som får deg til å stige frem for Herren med frimodighet? Når, og på hvilken grunn våger du deg frem? Nå er Elias liten og hjelpeløs. Nå ser han sin svakhet - den lyser vel som en sol for ham der i den mørke hulen! Jeg har sviktet! Jeg har ikke bare klaget min nød, men jeg har endatil bedt Gud om døden! Og så, midt oppe i denne situasjon skjer det noe, der ute like for hulens inngang. «Og se, Herren gikk forbi. Foran Ham fór en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper.» (v.11). Det var virkelig Herren som gikk forbi - men i den tilstand han var, Elias, våget han seg ikke ut til Ham. Å nei, ikke når Han kom slik! Men så står det noe underlig og velsignet her: Denne stor og sterke stormen fór foran Ham, men Herren var ikke i den! Hør det!: Ikke i den! Når dette var passert, står det videre: «Etter stormen kom det et jordskjelv.» Det var Herren som var der ute, men Elias kjente Ham ikke igjen, og han våget seg ikke ut. Nei, han så nå hvor langt fra han var Hans likemann! Hadde du våget deg ut? Men også her vitnes det: «Men Herren var ikke i jordskjelvet.» Videre: «Etter jordskjelvet kom det en ild.» (v.12). Hvem våger seg nær til ilden? Den fortærer deg! Det er jo ildens vesen det - den fortærer alt den kommer i berøring med! Men så får vi dette velsignede budskapet igjen: «Men Herren var ikke i ilden.»
   Det er møtet mellom Gud og et syndig menneske vi leser om her. Har du ikke det for øye, så går hele meningen tapt for deg. For se det som skjer nå: «Etter ilden kom lyden av en stille susen. Da Elias hørte den, dekket han ansiktet med kappen og gikk ut!»
   Da Elias hørte den! Nå kjente han Herren igjen - den Herre som synderen kan nærme seg! Nå våget han seg ut! Han la riktignok kappen om ansiktet - et tegn på beskjemmelse. Han skulle stå innfor Herren! Da kommer det gjerne en blygsel over synderen. Men det hindret ham ikke fra å gå ut - ut dit hvor Herren var. Ut dit hvor Herren åpenbarte seg som en stille susen. Denne var Herren i! Dette var ikke bare noe Han sendte foran seg eller hadde omkring seg - nei, slik er jeg! «Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet.» (Sal 103:8). «Da Han så folket, fikk Han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.» (Matt 9:36). «Jesus ble grepet av medynk og rørte ved øynene deres. Straks fikk de sitt syn igjen, og de fulgte Ham.» (Matt 20:34). «Jesus fikk medynk med ham, rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: Jeg vil, bli ren!» (Mark 1:41). «Da Herren så henne, fikk han medynk med henne og sa til henne: Gråt ikke!» (Luk 7:13). Bare for å nevne noe.
   La du merke til et ord som gikk igjen her? Medynk!
   Og apostelen vitner så fint om Ham: «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.» (Hebr 4:15).
   Her møter vi det igjen: Medlidenhet! Har Han ikke medlidenhet med oss - Han som var villig til å ta korsets død for oss! Dette er den stille susen, ved hvilken Herren kaller den fryktsomme synder ut av den mørke hulen han er blitt drevet inn i! Kom ut Elias! Frykt ikke! Det er meg! Jesus! Han er i sin egen person, den stille susen som Herren ikke bare er i, men som er Herren selv!

   Dersom du er her i kveld - kom frem! Eller er du en av dem som våger å møte Ham i noe annet? De mennesker som har opplevd orkanen, de som har opplevd jordskjelv, som har opplevd hva ild kan gjøre - de skjønner hva dette dreier seg om. Forkynn for dem at de komme til dette for å møte Gud - de ville rømme så langt bort det var mulig å komme! De ville ikke oppleve dette en gang til! Du skjønner tanken? Hvor uvettige vi egentlig er, når vi vil møte Gud på noe annet grunnlag!
   I andre religioner - i filosofiens verden - kan det være mange fine og høytravende ord og tanker, men i møte med den hellige levende Gud vil det blåse bort som agner for vinden - brenne opp som fjon i ilden. Våre synder må sones! Og det er der - og kun der du kan møte Gud - i syndebæreren! I det Guds lam, Jesus Kristus! Og det med frimodighet! Du behøver ikke engang legge kappen over ansiktet. Nei, som det står i Sal 34:6: «De så opp til Ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam.»
   Rødmet aldri av skam! For de så - og trodde hva de så - deres synder var ikke mer for Gud! Og hva skulle de da rødme for? Så helt og fullt har Herren tatt våre synder bort fra oss, at vi ikke engang behøver å rødme i møte med den tre ganger hellige Gud.
   Men det tar noen tid i Herrens selskap for et menneske å nå dit hen - om en noen gang gjør det i dette livet - hvor vi bærer det gamle menneske med oss! Men vi skal, uansett hvordan vi føler det eller har det, få lov til å tro denne totale syndefordrivelse, og syndsforlatelse, som er gitt oss i vår Herre og frelser, Jesus Kristus! Han er det Guds Lam som bærer verdens synd! (Joh 1:29 og 36).