Først var det bare et underfullt syn for Moses - et merkelig fenomen ville vi ha kalt det. Det vakte hans interesse og nysgjerrighet rett og slett, slik at han ville bort til det og ta det nærmere i øyesyn. (v.3).
   Slik er det også for mange, endatil av de som sliter kirke- og bedehusbenker - kristendommen, kristenlivet, Herren og Guds rike har ennå ikke blitt noe mer for dem enn interessant - i beste fall. Så de leser eller går for å høre interessante utleggelser av interessante emner. - Det er så interessant dette og hint - dette underfulle! «Moses sa: Jeg vil gå bort og se dette underfulle syn.» (3a).
   En møteleder et sted, sa etter talen: «Ja, dette var interessant!» - hvorpå taleren svarte: «Hvis dette bare har vært interessant, så har jeg talt forgjeves.»

   Men så langt var det bare interessant også for Moses - inntil «Gud ropte til ham midt ut av tornebusken» (v.4), og det gikk opp for ham, hvem som åpenbarte seg i dette fenomenet, og hvem han nå altså hadde å gjøre med. Han hadde ikke blitt mer skremt, om det plutselig hadde åpenbart seg en giftslange der. «Da skjulte Moses sitt ansikt, for han fryktet for å se Gud.» (v.6b).
   Så lenge han fikk gå der og pusle for seg selv i ørkenen, opptatt med å gjete svigerfarens småfe, kunne han leve sånn tålelig med sin synd og svikt. - En del plagsomme tanker og minner nå og da, men en hangler nå videre i livet likevel. Vi kjenner til tilstanden.
   Men så sto han plutselig ansikt til ansikt med den Hellige! - Da var ikke Moses' synd og svikt, noe som lå og slumret mer og mindre der inne i sjelens tussmørke - noe han kunne dempe og ha en viss kontroll med, men nå sto det klart i dagen: Jeg slo i hjel en mann og gravde ham ned - «gjemte ham i sanden,» som det står. (2 Mos 2:12). Først så han seg omkring - at det ikke var vitner - så slo han ham i hjel. Det var altså overlagt, med vitende og vilje - og etterpå forsøkte han å skjule det. En slik vending tok hans gjerning for Gud og for sitt folk - og nå sto han overfor den Hellige! «Da skjulte Moses sitt ansikt, for han fryktet for å se Gud.» (v.6b).

   Du ser i dag, hvordan folk er opptatt med såkalte guddommelige manifestasjoner - de strømmer til i mengder for å se underlige ting, men når så du den frykten som vi ser hos Moses her? Gud, den fortærende ild imot all synd! (Hebr 12:29).

   Men det var ikke slik Han åpenbarte seg her. Det var den tre ganger hellige, allmektige Gud som åpenbarte seg i mennesket Jesus Kristus - men likevel ikke som en fortærende ild - heller som en varmende ild. Men at Jesus var hellig, det er det ingen tvil om, og den som får med Ham å gjøre er aldri i tvil om, at Han har med den Hellige å gjøre. - Ingen av dem som kom i livssamfunn med Jesus kunne fortsette i synd, og de som kom til Ham med sine egne gjerninger og sitt fromme liv, de kom også i berøring med den fortærende ild - de brant seg på Ham. Mens «tollere og syndere holdt seg nær til Ham for å høre Ham,» står det - ja, det står endatil: Alle tollere og syndere. (Luk 15:1).

   Dette - denne gudsåpenbaring møter vi også i teksten vår. - Ingen tvil om, at den ild det tales om her var hellig - det var jo Herren som åpenbarte seg. - Men likevel brenner ikke tornebusken opp.
   Det er altså en måte for Gud å åpenbare seg på - ikke mindre hellig - men likevel på en slik måte, at Han ikke blir til undergang for det skapte. Det er et bilde på Gud åpenbart i kjød, som mennesket Jesus Kristus.
   Men at det var hellighet Moses her sto overfor, det ser vi for det første av Guds ord til ham: «Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det sted du står på, er hellig grunn.» (v.5).
   Skoene er et bilde på menneskets vandring, og det kan ikke bestå for Gud! Det var disse «sko,» Jesus aldri fikk av fariseerne og de skriftlærde. Men det står vel bedre til med deg? Du står vel uten «sko» for Herren? Som det heter i en kjent sang: «Naken jeg om kleder ber, Hjelpeløs til nåden ser.»

   Moses berget livet her, fordi han bøyde seg for sannheten, det faktum at han ikke kunne bestå for den Hellige ved noe av sitt eget - og fordi Gud her ikke åpenbarte seg til dom, men til frelse!
   Har du sett Jesus slik! - Gud åpenbart til frelse.
   Gud sa ingenting til Moses, om denne egypteren han hadde slått i hjel. - Det trengte Han ikke. - Moses var nok snar til å sparke av seg skoene, der han sto! Loven i hans sinn, hadde nok allerede bøyd Moses i støvet, i skyldfølelse og anger - og Herren legger ikke stein til byrden.
   Slik er det vel også for deg, når Jesus treder nær, og du begynner å tenke på himmel og salighet - du ser inn i deg selv, på alt det som ligger der og anklager, alt det som det ikke ligger i din makt å bli kvitt - og så står det klart for deg: Hva har en slik som meg i himmelen å gjøre? - Dette inntil Jesu ord begynner å trenge inn og spre tåken: «Syndenes forlatelse! - Jeg gir meg selv til syndenes forlatelse!»

    Som Han sier til Moses, lenger ute i teksten: «Nå er jeg steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd. Jeg skal føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning.» (v.8a).
   Merk deg, hva som egentlig står her. Det var ikke Moses som skulle føre dem ut -  nei, hør hva som sies her: «Nå er jeg steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd. Jeg skal føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning.» (v.8a). Jeg! - sier Herren. Moses er bare den som skal gå og forkynne dem det. Moses er den, ved hvem Han førte dem ut, men det var ikke i Moses' makt, det var Herren som gjorde det! Og dette er ikke en historie, det er historie! - Det har virkelig hendt!
   Også til deg lyder det: «Nå er jeg steget ned for å utfri dem - ! Jeg skal føre dem opp - !» Ja, opp dit hvor du aldri kunne ta deg frem! «Jeg skal føre dem opp!» sier Jesus - derfor er jeg kommet til jord!
   Å, hør nå dette: Jeg! - Når det er tale om din frelse - det heter ikke da, du, du! - men jeg, jeg! Jeg skal føre deg opp!
  Han bruker også en helt bestemt betegnelse, for å si Moses hvem Han er her: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» (v.6a).
   Jesus anvender dette i et møte med saddukeerne en gang - de som nektet at det var noen oppstandelse fra de døde - saddukeerne, den tids liberale teologer eller humanetikere, om du vil - det er samme sort - og så bruker Han det til å gjøre en sak helt klar for oss (også Guds- og Guds folks motstandere bruker Han til vår fordel). - Vi skal lese fra tre av evangeliene: «Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere da ikke lest det som er talt til dere av Gud, som sier: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke de dødes Gud, men de levendes.» (Matt 22:31-32). «Men når det gjelder de døde, at de oppstår, har dere ikke lest i Moseboken, i fortellingen om tornebusken, at Gud talte til ham og sa: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!» (Mark 12:26); «Men at de døde oppstår, det har også Moses vist i fortellingen om tornebusken. Der kaller han Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.» (Luk 20:37).
   Du som har tatt din tilflukt til Jesus - du har tatt din tilflukt til livet, til livets kilde! - Du skal ikke dø, du skal leve! Han er de levendes Gud! - Og dette livet, det evige, det har Han gitt deg i sin Sønn, vitner Ordet. (1 Joh 5:11).
   Er det ikke nå på tide å sparke av deg de skitne skoene dine, og ta din tilflukt til Ham som Gud har sendt i stedet? - La meg bare minne om, at den som ikke sparker av seg disse skoene, han vil komme til å møte Gud, ikke i den milde varmende ild, men i den fortærende.
   Det er nettopp årsaken til at du ikke skal dø, men leve, fordi Han har tatt på seg og båret det som blir deg til død - nemlig din synd!
   - Dermed så er det en forkastelse av hele Jesu Kristi verk, både på jorden og i himmelen, å ville beholde sitt eget. Vi har i syndefallet mistet vårt opprinnelige bilde (Guds bilde), og det må gjenopprettes ved Jesus Kristus.
   Du hører det ofte sagt i dag: Vi er skapt i Guds bilde, og derfor er vi da også så uendelig mye verd - fordi vi bærer Guds bilde. Det er «god teologi» alle vegne i dag det - også i luthersk sammenheng. Jeg vil spørre deg: Er dette bibelsk rett? Nei, dette er en blanding av sannhet og løgn, som djevelen er en sann mester i. Dette er såkalte New Age tanker og ikke bibelsk teologi!
   Det er sant, at vi ble skapt i Guds bilde, og det lyder slik: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte Han det, til mann og kvinne skapte Han dem.» (1 Mos 1:27). Men så vet vi, at det skjedde noe som er omtalt i 1 Mos 3 - mennesket falt i synd. Og hør hva som deretter sies: «Da Adam var hundre og tretti år gammel, fikk han en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde. Han kalte ham Set.» (1 Mos. 5,3).
   Hvilket bilde var det? - Var det Guds bilde? - Nei, det var den falne Adams bilde! Derfor begynte også mennesket å bære frem offer for Gud - og Abel det sanne offer, nemlig det blodige! - Og derfor også dette Guds rop til Moses, som vi møter i teksten vår: «Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det sted du står på, er hellig grunn.» (v.5).
   Nei, Gud er ikke kommet for å opphøye oss, ved hva vi er i oss selv - Han er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. (Matt 18:11 og Luk 19:10).
   Så får du se etter, om det er der du bor, så Han ikke skal banke forgjeves!

   «Jeg vil gå bort og se dette underfulle syn.» (v.3a).
   Ja, måtte vi alle få øye på dette underfulle syn - Gud, den Hellige, åpenbart til frelse for syndere.
   Skriften uttrykker det blant annet slik: «Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet. Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.» (Hebr 7:19).
   Dette bedre håp, det er Gud åpenbart i kjød, Jesus Kristus! Ved det kan også du nærme deg Gud!

   Har du lest historien om det kors
Der Jesus døden led,
Der din synd ble sont ved Hans hjerteblod,
Som fløt fra Hans side ned?

E.K.