Tilbake            
                                               Romjulssøndag

 

 

 

 

 

Gled dere med Jerusalem

Jes 66:10 - 13

   10 Gled dere med Jerusalem og juble over henne, alle dere som elsker henne! Fryd dere, ja, fryd dere med henne, alle dere som sørger over henne! 11 Så skal dere få die og bli mettet av hennes lindrende bryst, suge og glede dere ved hennes store herlighet. 12 For så sier Herren: Se, jeg lar fred komme over henne som en flod og hedningenes herlighet som en overstrømmende bekk. Og dere skal få die, på armen skal dere bli båret, og på fanget skal dere bli kjærtegnet. 13 Som en mor trøster sitt barn, slik vil jeg trøste dere. I Jerusalem skal dere få trøst.

   Jerusalem, Guds stad. Du ser den kalles henne. Den er altså fremstilt som Guds brud. Vi har det jordiske Jerusalem, den byen som ligger der den dag i dag – og som Herren ganske åpenbart har en plan med i de siste dager, som med hele det jødiske folk. Men nå skal vi be om å få stanse noe ved den mer åndelige siden.
   Du vet, Herren taler gjennom den samme profet i Jes 43:19: «Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire frem.»
   Dette innebærer også et nytt Jerusalem – et annerledes Jerusalem. Apostelen Paulus skriver i Gal 4:25, om det jordiske Jerusalem, det Jerusalem som nå er, at det er i trelldom med sine barn. Han sammenligner det med trellkvinnen Hagar, hun som fødte trellen Ismael etter Abrahams feilsteg. Og henne sammenligner han igjen berget Sinai i Arabia, der hvor lovtavlene ble gitt – og så sier han noe vi bør legge merke til, og som vi aldri av oss selv hadde kommet på, sier Luther, om det ikke var skrevet – apostelen skriver at dette berget svarer til det Jerusalem som nå er, for det er i trelldom med sine barn.
   Han setter altså ikke byen Jerusalem opp mot Egypt eller Babylon eller noen av de andre store verdslige og hedenske sentra, men setter det på samme linje som dem. Det han i stedet viser hen til som motsetningen til alt dette, er det han kaller det Jerusalem som er der oppe.
   Han skriver i Gal 4:21-26: «Si meg, dere som vil være under loven: Hører dere ikke loven? Det står jo skrevet at Abraham hadde to sønner, én med trellkvinnen og én med den frie kvinne. Trellkvinnens sønn ble født etter kjødet, men den frie kvinnes sønn ble født på grunn av løftet. I dette ligger en dypere mening. For disse kvinner er to pakter. Den ene er fra berget Sinai, og den føder barn til trelldom. Dette er Hagar. Hagar er berget Sinai i Arabia, og svarer til det Jerusalem som nå er, for det er i trelldom med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor.»
   Du ser, så lenge det Jerusalem som nå er holder fast ved Sinai-pakten er det i trelldom med sine barn. Som apostelen også skriver i 2 Kor 3:13-18: «Vi gjør ikke som Moses, som la et dekke over ansiktet, for at Israels barn ikke skulle se slutten på det som svant. Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet. Helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir lest. Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort. Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet. Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.»
   «For det er bare i Kristus det blir fjernet.» Det er en beskrivelse av den nye fødsel. «Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort.» Omvender seg til Herren! Til det blødende Guds Lam! Syndesoneren! Han som det egenrettferdige sinn ikke kan tåle – fordi Han blir en dom over deres egen oppstyltede rettferdighet.
   Og så kommer det: «Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet!» Hva var det apostelen skrev om det Jerusalem som er der oppe: «Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor.»
   Er fritt! Hun beskrives som en mor som føder barn til frihet! Hun føder ikke barn til trelldom! Disse som strever og arbeider og ber om hjelp og styrke og kraft til å omsider å bli slik som Gud vil ha dem, slik som de kan speile det i alle lovens og formaningenes ord, de viser nettopp ved dette at denne fødsel ikke har skjedd. De er ennå under Sinai – Hagars barn.
   Men når de omvender seg til Herren, som vi leste det her, da blir dekket tatt bort, og de får skue inn i frihetens fullkomne lov. Det går for seg på den måte at det de hører begynner å trenge inn hos dem – lysets ord inn i det åndelige mørke. Derfor heter det også i Guds ord: Hør! Og da skjønner vi – eller burde iallfall skjønne – at det ikke er likegyldig hva vi hører.

   Det Jerusalem som er der oppe. Det er altså der vi har vårt, vi som er kommet til troen – eller har fått del i denne tro som knytter oss an til Jesus Kristus – ja, som mottar Ham med glede. Det er der vi hører hjemme. Derfor heter det også i Kol 3:1-2: «Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.»

E.K.

   Hva er der oppe? Jo, der sitter Kristus ved Guds høyre hånd. Din frelser! Han som gav avkall på alt for din skyld! Der er blodet den kostbare pris, som har åpnet for oss et stengt Paradis. Derfor heter det om dette nye Jerusalem, at det er fritt. De sjelene som hører hjemme der, de er kjøpt fri! Frikjøpte sjeler i tusentalls. Derfor glem ikke hvor du hører hjemme ved noe her på jord. Vi tar imot Guds gaver også her med takk – men vi vil ikke la oss binde ved noe av det.
   Har du blikket festet på det du har der? Eller det du har på jorden? Vi må be om at Herren alltid må fri oss ut av det som vil binde oss her. Be Ham – for vi er langt mer skrøpelige enn vi til tider kan tro. «Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!» (1 Kor 10:12).

   En levende troende står med Israel og det jødiske folk i den kamp de har, og den nød de blir påført, men det er nok Gud alene som råder med det som skjer der nede, og jeg tviler på at vi kan gjøre så mye fra eller til med det. Er heller redd for at noen ikke lenger har evnen til å skjelne, og bindes av dette. Det blir nærmest mitt forhold til Israel som blir frelsesgrunnen.
Åp 16:16 Og han samlet dem på det sted som på hebraisk heter Harmageddon.   Til meg og deg lyder det: Søk det som er der oppe – der Kristus er! Han alene er vår redning, og Han er det som også tar seg av Israel, som Han i sin nåde har tatt seg av oss. Han er alene Israels håp, og Han er alene ditt håp. Så søk Ham alene!

   Uansett hva du legger til dette – Han alene! – det må være så fromt. Så åndelig, så rett det bare vil, det fører deg inn under samme dom som vi hører felt over mange i Sardesmenigheten – Herren vitner om noen der i Åp 3:4: «Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det.»
   Hørte du? Bare noen få! Altså hadde de fleste i menigheten sølt til sine klær! De hadde veket fra evangeliet, den uforskyldte nåde og lagt noe eget til, som vi også ser det så alvorlig i Galatermenigheten. Derfor leser vi også om det i Åp 16:15: «Se, jeg kommer som en tyv! Salig er den som våker og tar vare på sine klær, så han ikke skal gå naken og de skal se hans skam.»
   Tar vare på sine klær. Hva klær kan det være snakk om? Det er jo bare en mulighet – den rettferdsdrakt som gis i Kristus Jesus alene.
   Jesu Kristi rettferdighet i seg selv kan jo ikke søles til, men du har lagt til noe eget, og dermed går det alt tapt for deg. For her er bare to veier, og du kan bare gå på en av dem. Enten alt i Ham eller alt i deg selv!

   «Fryd dere, ja, fryd dere med henne, alle dere som sørger over henne!» Og når du nå vet hva dette nye Jerusalem er, så vet du også hva det er å fryde seg med henne, eller i henne. «Så skal dere få die og bli mettet av hennes lindrende bryst, suge og glede dere ved hennes store herlighet. For så sier Herren: Se, jeg lar fred komme over henne som en flod og hedningenes herlighet som en overstrømmende bekk. Og dere skal få die, på armen skal dere bli båret, og på fanget skal dere bli kjærtegnet. Som en mor trøster sitt barn, slik vil jeg trøste dere. I Jerusalem skal dere få trøst.»

   «Hedningenes herlighet som en overstrømmende bekk,» det må sikte til det vi kan lese om Jerusalem i vers 7 i samme kapittel hos Jesaja: «Før hun var i barnsnød, har hun født. Før veene kom over henne, har hun født et guttebarn til verden.» Det er altså tale om åndelig fødsel – hedningenes innlemmelse.
   Som vi også kan se av Jes 2:3: «Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så Han kan lære oss sine veier, og vi vandre på Hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.»

   Guds ord beskriver altså en tid da Ordet – frelsens ord – skal gå ut til hedningene. Denne tid har vart nå i nærmere to tusen år. Derfor kan du nå sitte her i kveld og ha dette levende håp om evig inngang i Guds rike, da du har fått høre fra Hans egne lepper at Han har åpnet deg vei, ved sitt liv, ved sin død, ved sitt offer. La det stå rent og alene for deg som eneste grunn til liv og salighet, så ikke også du skal søle til dine klær.