«Vet du det ikke, eller har du ikke hørt det?» spør profeten Jesaja. «Herren er den evige Gud som skapte jordens ender.» (Jes 40:28).
   Herren er den evige Gud. Det er Han som var allerede i begynnelsen – ja, som er begynnelsen, det vil si, den alt begynte i – Han er den som er nå, og alltid vil forbli i evigheters evighet. Dette er det liv den troende har fått del i. Dette var mennesket skapt til i begynnelsen, å eie dette evige liv i Ham.
   Nå er altså dette gjort mulig igjen ved Jesus Kristus, vår Herre og frelser. Den ved hvem Gud Faderen gjenløser sitt tapte skaperverk. Den ved hvem Gud Faderen gjenløser deg, sin tapte skapning.

   Det er nærliggende, nå når vi nærmer oss julen igjen, å stanse for det vitnesbyrd som gis idet Jesus skal fødes inn i denne verden. Det er engelen som åpenbarer seg for Josef og gir ham beskjed om hva som skjer ved denne fødsel, og det som er interessant for oss nå – hva navn Han skulle bære. Det står å lese i Matt 1:21: «Hun skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.»
   La oss stanse noe opp for betydningen av dette navnet. Det betyr jo da - den ved hvem vi frelses fra våre synder.
   Nå er det jo slik at den som lever i sannheten – i lyset, som Skriften også kaller det – han eller henne finner aldri seg selv å holde mål, enn si være fullkommen. Det er vel tvert imot slik at en ofte kan se seg selv i den helt motsatte ende av skalaen. Alt er så flokete, så urent, så dårlig at en tenker seriøst på om en i det hele tatt kan være noen kristen – slik som en nå engang er.
   Hva er årsaken til denne anfektelse? Jo, en har festet blikket på feil sted. En leter i seg selv etter det som kun finnes i Jesus. Gud sier gjennom sitt ord og ved sin Ånd at Han har gitt oss det hele i sin Sønn, Jesus Kristus - men vantro som vi er av naturen leter vi likevel etter det i oss selv. Det er jo dette all religion - det vil si all søken etter Gud og frelse som er uten Guds Ånd, er opptatt av. Nemlig dette å finne det i seg selv. Dette finner vi også langt inn i kristenhetens rekker. Ja, mer enn nok!

   Det er en oppfattelse av denne engelens budskap som er årsaken til denne forkynnelse og denne «tro.» Når det heter at Han skal frelse oss fra våre synder tenkes det umiddelbart at Han skal ta synden ut av oss på et vis. Altså at vi skal bli mindre syndige. Dette springer ut av en falsk ånd. Derfor blir også resultatet enda en strevsom religion. Dette er ikke evangeliet.
   Noen går endatil så langt som til å hevde at om du bare får åndsfylde nok, skal du også være i stand til å oppfylle Guds lov og leve helt i harmoni med den.
   Ja, det er riktig det at det er et indre menneske som er helt i harmoni med Guds lov og gir den rett i alle ting – «men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer,» vitner apostelen Paulus. (Rom 7:23). Og så fortviler folk – eller blir gående der med en stadig indre uro – for en opplever ikke denne fullkomne seier over synden som en hadde forestilt seg. Nei, til tider kan det heller fortone seg som verre enn noen gang før.
   Hva da? Jo, da er det bare en redning ut av denne trelldommen under loven – for dette er nemlig trelldom under loven, om Jesu navn nevnes aldri så mye. Galaterne sluttet jo ikke å bruke Jesu navn etter at de hadde lagt seg inn under loven, men nå var det helt ute av sin rette sammenheng, og ble dem til ingen nytte. En kan ha et forhold til Jesu navn som ikke er rett. En må ha sett åpenbaringen i det. Hva det taler om. Navnets budskap må ha blitt relevant for oss - smeltet sammen med oss: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» (Matt 9:13).

E.K.

   Det du da trenger å høre er det budskap som har sitt utspring i Guds Ånd, sannhetens Ånd, Den Hellige Ånd. Og hva forkynner så Han om dette engelens budskap? Hvordan frelser Jesus oss fra våre synder? Jo, ved soning! Og som du kan lese i Hebreerbrevet: «- én gang for alle!» (Hebr. 7:27; 9:12; 10:10).
   Hør det igjen: «- én gang for alle!»

   Nå må du trekke det inn i din situasjon – hør!: Du opplever at du aldri riktig får bukt med det som er synd i deg. Du kjenner deg ofte så dømt. Kanskje du ikke våger å tro fullt og fast at du er en kristen, for det er så mye som taler imot. Så hører du nå – og da må du legge øret til Ordet – at Jesus er kommet utsendt av Faderen, Gud av Gud, for å frelse nettopp deg fra dine synder. Det er jo faktisk Hans navns betydning. Så langt er du vel med? Så hører du videre at dette skjedde ved Hans soning på korsets tre – ja, ved hele Hans liv og død her på jord. Med andre ord, det har skjedd i og ved Ham. Det er i Ham det er gitt deg. Ikke frelse ved syndenes overvinnelse fra din side, men ved syndenes forlatelse i og ved Hans soning av dem alle. Og da kan vi vende oss til teksten vår fra Salmenes bok, og se hva som vitnes der om dette frelsernavn: «Hans navn skal bli til evig tid.» (v.17).
   Dette frelsernavn – dette navn som vitner for deg om dine synders fullkomne soning, det blir til evig tid. Det gjaldt for deg i går, det gjelder for deg i dag, og det vil gjelde for deg til evig tid. Det er hva som faktisk står her!
   Det er ikke noe som har en viss kraft i dag, men noe mindre i morgen for da har du falt i ett eller annet osv. Det er upåvirkelig av dette som skjer her, forstår du. Det er skjedd én gang for alle, ved Ham, og Han blir til evig tid. Det vil si at den soning du er i behov av, den blir til evig tid. Derfor leser vi også her: «Hans herlige navn være lovet til evig tid!» (v.19a).
   Han herlige navn! Ja, det står her at «hedninger skal prise Ham salig.» (v.17b). Hvorfor? Fordi de har funnet denne frelse - denne evige frelse - for deres sjel i Ham! Det er Gud som frelser oss, falne hedninger – og det gjør Han ved selv å ta vår plass, så vi ved det skal få Hans plass.

   Så er det jo de som sier: Ja men, da kan vi jo bare synde i vei da! En aldeles fremmed tanke for en kristen. For en kristen er jo synden en stadig plage, og kan ikke bli annet. Men det kan en ofte høre fra disse som selv lever i trelldom, og aldri har opplevd det salige samfunn med Herren som evangeliet setter sjelen i. De har aldri sett hva evangeliet virkelig er, og den frukt som kommer av det. Apostelen Johannes skriver om dette i 1 Joh 2:1: «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde.»
   Det har altså den helt motsatte virkning av det disse lovtrellene tenker.
   Ja vel, men når jeg nå likevel opplever å falle så ofte igjennom – hva da? Da må du høre hva apostelen forkynner videre i det samme vers: «Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige.»
   Når det kun er evangeliet som også bevarer fra synd - ja, så må du også få feste blikket på det, midt i din synd.
   Som du hørte det her – og gjerne må høre det ennå en gang, til slutt: «Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige.»
   Da må du altså enn mer feste ditt blikk på nåden.

   «Hans navn - Hans frelsernavn - skal bli til evig tid. Så lenge solen skinner, skal Hans navn skyte friske skudd.»
   Så har det forhåpentligvis skutt noen friske skudd her i denne forsamling også nå.