Tilbake            
                                               Nyttårsaften

 

 

 

 

 

Herrens miskunn er ikke forbi

Klag. 3, 22 - 26

   22. Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. 23. Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor. 24. Herren er min del, sier min sjel. Derfor håper jeg på Ham. 25. Herren er god mot den som venter på Ham, mot den sjel som søker Ham. 26. Det er godt at en er stille og venter på Herrens frelse.
 

   Hvilken velsignet tekst for en nyttårsaften! «Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Den er ny hver morgen.» (v.22-23a).
   Hvor det understreker nettopp hva teksten videre vitner, - som det også vitnes om Gud mange steder og på forskjellige måter i hele Skriften, - og som enhver som har vandret med Herren noen tid også må vitne: «Din trofasthet er stor!» (v.23b).
   Dette uttrykkes jo også så godt i det kjente verset fra Hebreerbrevet: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid!» (Hebr. 13,8).
   Det er nettopp hva trofasthet er - en forblir den samme, - med andre ord, er tro! - Og nå sies altså det om Ham som er din frelse. Ikke at Han forblir den samme svært lenge - som man gjerne kan få inntrykk av gjennom det gammeltestamentlige ordet: langmodighet - altså noe som muligens kan ta slutt - men til evig tid!
   Du vet, når noe har vart i lang tid og det begynner å bli gammelt, begynner det også å bli slitt. - Den lange bruken sliter på det etter hvert, og det taper seg. Slik er det også så nærliggende for oss å tenke om Guds nåde: Nå må det vel snart være nok! - Nå er Han vel snart lei av at jeg kommer trekkende med de samme ting igjen og igjen! - De samme nederlag og de samme fall.
   Slik er altså vi. Derfor skal vi ikke gå til vårt eget hjerte og spørre om disse ting, for det taler ikke sant. - Midt i din fortapthet kan du føle deg frelst og fri, og midt i din salige tilstand kan du føle deg fortapt! - Vi må gå til Ordet! - Og det sier: «Om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting.» (1 Joh. 3,20).
   Hva er det Han kjenner? - At du så gjerne skulle vært annerledes om det bare hadde stått i din makt, og at du så gjerne skulle vært nærmere Jesus om det bare var mulig for deg. - Ja, men fremfor alt: Han kjenner verdien av Jesu gjerning for deg! - Den som er en soning for all verdens synd (1 Joh. 2,2), og derfor også for din. Dette ser Han! - Dette kjenner Han!
   Det er noe Hans øyne alltid ser. Det vitner apostelen Johannes om, der han får nåde til å skue inn i selve himmelens helligdom: «Og jeg så – og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, stod det et lam, likesom det hadde vært slaktet.» (Åp. 5,6).
   Dette ser altså Hans øyne som sitter på tronen, alltid! - For som vi hørte: «- midt mellom tronen og de fire livsvesener osv.» - Altså fremst foran troen står Han. - Fremst foran tronen åpenbares dette syn. Derfor er - som vi leser i teksten vår - Hans barmhjertighet ny hver morgen! - Fordi Han alltid ser deg gjennom Ham som står der fremst. - Han hvis blod er utøst nettopp for dine synders skyld. Derfor er det ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus! (Rom.8,1). - Tenk, det står virkelig: Ingen! Og jeg gjentar: Hvilken velsignet tekst for en nyttårsaften - den dagen man gjerne tar et tilbakeblikk på en særlig måte - og hvilken velsignet tekst for enhver tid - for hver ny dag har en morgen, og dermed også ny barmhjertighet!

   Om nå dette virkelig kunne begynne å gå opp for oss! Hver dag du slår dine øyne opp, er du omsluttet av Guds barmhjertighet! - Det er som om det ikke hadde vært noen gårsdag og noen fortid, med synd og nederlag - i en kristens liv er alt nytt til enhver tid! Det er som det er blitt sagt: En kristen er et menneske uten fortid. Det vil si, at det sekundet som nettopp gikk, det er ikke mer i Guds bevissthet! - For selv om en kristen er uten egen fortid, så er han ikke dermed uten fortid i det hele, for Gud ser deg i Kristus, og da er det jo Kristi fortid som gjelder, og ikke din. Tror du at du kan bestå for Gud med den fortid? Ja, takk Gud - det er evig sant!

   Men du skal merke deg en ting her - hva som sto skrevet: «...ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.» Fra Guds side er dette tiltenkt og gitt til alle mennesker, men ingen andre får noen nytte av dette, enn de som tar sin tilflukt til Ham alene. Så se altså til hva grunnen for ditt håp virkelig er - at det er Ham alene, og ikke ditt eget!

   «Herren er min del, sier min sjel. Derfor håper jeg på Ham.» (v.24).
   Det er altså dette, at du i din sjel er blitt overbevist om at det ikke er noen annen mulighet gitt under himmelen til frelse for deg, enn den Gud selv har gitt deg i sin Sønn, Jesus Kristus - og at denne frelse også virkelig er din! Da har du det som kalles «vitnesbyrdet i deg selv!» Guds Ånd har opplyst deg ved Ordet, så du ser og tror. «Herren er min del, sier min sjel!» (v.24a).

   Hvor har så sjelen fått dette kjennskap fra? - Jo, fra Guds eget ord!
   «Herren er god mot den som venter på Ham, mot den sjel som søker Ham.» (v.25).
   Ja visst! - Det bevises jo allerede i dette at du venter på Ham, og søker Ham. - Det er jo alene Hans godhet som er årsak til det.

   Merket du deg hvordan denne teksten begynte? «Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss.» (v.22a). Å, er det altså hele årsaken til at du sitter der du sitter nå? Stans nå virkelig opp for det - at det er den eneste grunn som gis: Herrens miskunn!
   Kanskje tenkte du at det var fordi du ville være en kristen, tross alt! - Kanskje fordi du nå ikke var en så verst kristen! - Eller ikke så verst et menneske - iallfall ikke verre enn de fleste! Jeg vet ikke hva du tenkte, men tenkte du som Guds ord - at dette var eneste grunn: Herrens miskunn?

   Det er en alvorlig sak vi trenger å stanse for her: Selv om Guds miskunn aldri tar slutt, og alltid forblir den samme - et velsignet budskap for hver eneste stakkar som tar sin tilflukt til den - så er det ikke dermed sagt at et menneske alltid kan bli frelst. - Når Gud ser at et menneske ikke lar seg frelse, da må Han la det menneske gå. Da skjer det som kalles forherdelse hos det menneske, og det er ikke alltid så lett å se utenpå et menneske. - Et menneske kan leve et vilt liv i verden mens det er kalt av Gud, og lide kvaler på grunn av det liv det lever. - En annen kan være pen og pyntelig, med i diverse kristen virksomhet, men aldeles kald og død og forherdet mot Jesu sår og blod.
   Det er Kristi lidelse - at menneskesjeler som Han har gitt sitt liv for, og utøst sitt blod for, velger fiendskap og fortapelse. Også for dem gjelder det: «Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss!» (v.22a). - De vandrer fremdeles omkring på denne jord, men er tapt for Gud. Det er bare tale om noen få år, så møter de konsekvensene - de evige konsekvenser - av sitt valg. Det er svært å tenke på!

   Men du da, som kaller deg ved Hans navn - hørte du at det taltes i teksten her om den som venter på Ham, og den sjel som søker Ham? (v.25). Venter og søker! - Er det virkelig en god beskrivelse av deg? - Eller har du en slik «Herren kan vente holdning,» for det er så mye i denne verden som er så viktig - for ikke å si: viktigere!
   Du vet hvordan det er i forhold til et menneske en elsker - en kunne reist over land og hav for å komme til vedkommende! - Og så skulle du og jeg som kristne kunne gå i dagevis, uten engang å tenke på Jesus! Vi skjønner at det må være noe galt!
   Vi kan være med i virksomhet, engasjere oss i så mye som har kristent fortegn og i og for seg er gode ting, men det er ikke det samme som å komme til Jesus!
   Det står noe tragisk og alvorlig om Efra'im i Skriften: «Fremmede» - vi kunne jo også si: fremmede ting! - «har fortært hans kraft, men han vet det ikke. Hans hår er alt gråsprengt, men han vet det ikke.» (Hos. 7,9).
   Føler du ikke trang til å rope til Gud: «Herre! - det skulle vel ikke være meg det er tale om her?»
   Da skal du altså, også i dag, kunne få komme på det ordet: «Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.» (v.22-23).
   Men vokt deg altså at ikke fremmede - eller fremmede ting - får fortære din kraft! Det har med prioritering å gjøre dette - helt klart! Bare legg merke til hvordan du nærmest alltid får avsatt tid til det du virkelig vil! Det som skjer der hvor livet med Gud nedprioriteres, det er at hjertet blir kjølig i forhold til Jesus og man blir stående igjen med en kristendomsform. Det vil kort og godt si: gjerninger! - En rask andakt. - Noe ekstra i kollektkorgen. - Støtte til diverse kristen virksomhet og lignende, men hvor er ditt hjerte?
   Kom nå med dette ditt kjølige hjerte - det er det Han vil nå frem til, og Han vil at også du skal se sant på det - her er nåde å få: Hans barmhjertighet er alltid ny!


   Kom, Frelsar, kom inn
Og lys du din fred i vårt hjarta og sinn!
Ja, tolk med din kjærleik det levande ord,
Så vart denne staden ein himmel på jord!
Då livet til kvardags får helgedagsskrud
I møte med Gud.

E.K.