Tilbake            
                                              Minnedag

 

 

 




 

Herre, du ransaker meg

Sal 139:1 - 18; 23 - 24

   1 Til sangmesteren. Av David. En salme.
   Herre, du ransaker meg og kjenner meg. 2 Enten jeg sitter eller står opp, så vet du det. Langt bortefra forstår du min tanke. 3 Enten jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner nøye alle mine veier. 4 For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen. 5 Bakfra og forfra omgir du meg, du legger din hånd på meg. 6 Å forstå dette er for underlig for meg, det er for høyt, jeg makter det ikke. 7 Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn? 8 Farer jeg opp til himmelen, så er du der. Og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der. 9 Tar jeg morgenrødens vinger*, og vil jeg bo ved havets ytterste grense**, 10 så fører også der din hånd meg, og din høyre hånd holder meg fast. 11 Og sier jeg: La mørket skjule meg, og lyset omkring meg bli natt - 12 så gjør heller ikke mørket det mørkt for deg, natten lyser som dagen, og mørket er som lyset. 13 Du har skapt mine nyrer, du formet meg i mors liv. 14 Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. 15 Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp*. 16 Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet. 17 Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem! 18 Vil jeg telle dem, er de flere enn sand. Jeg våkner opp, og ennå er jeg hos deg.
   23-24 Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, 24 se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!

   De to siste vers i teksten viser hvor lite og hjelpeløst et menneske i virkeligheten er, overfor sin egen evne til å finne den vei og kjenne den vei som fører til livet - som fører fra det åndelige mørke til Hans underfulle lys, hvor alt sees i den rette sammenheng. Ikke vet jeg om jeg er på fortapelsens vei, og følgelig vet jeg heller ikke om jeg er på evighetens - den som fører til målet.
   Det er utgangspunktet for ethvert menneske på denne jord. Men så finnes det altså noen mennesker i denne åndelig mørke verden, som er blitt klar over noenting - nemlig dette at, du vet det Herre! Det finnes en som vet det! Det finnes en som har lys og som er lys!
   David er blant dem som er blitt klar over det, derfor henvender han seg også til denne Herre, når det gjelder den saken. Da kan vi jo spørre: Hvor vender du deg? Finner du noe ved deg selv som kan gi deg visshet? Du vet dersom du skal ha visshet - ja, da må jo beviset være klart som krystall! Visshet forutsetter det! Ellers kan en jo ha sterke indikasjoner! Det er mye som tyder på det! og lignende. Men vil du nøye deg med det i en så viktig sak? Tenk på de sju sendemenighetene i Åpenbaringsboken, hvor feil flere av dem tok, selv om det var sterke indikasjoner på at det sto rett til, så langt et menneske kan vurdere det.
   I Skriften - i Åp 22:1, står det om noe som nettopp er klart som krystall, bare hør: «Og han viste meg en elv med livets vann, klar som krystall, som strømmet ut fra Guds og Lammets trone.»
   Livets vann! Hva var det Jesus forkynte for den samaritanske kvinnen ved Sykars brønn i Joh 4:10?: «Jesus svarte og sa til henne: Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke - så hadde du bedt Ham, og Han ville gi deg levende vann!»
   Levende vann! Det livets vann, som strømmer ut fra Guds og Lammets trone. Det var det vann Jesus var i besittelse av, og som Han tilbød denne kvinnen å drikke av. Han er også den som byder deg å drikke av dette vann! Og da er det et meget interessant spørsmål som trenger seg frem: Måtte hun gjøre mye for å få del i dette vann? Måtte hun gjøre mange botsøvelser? Dra på pilegrimsferd til et hellig sted kan hende? Hva måtte hun gjøre? Hør det salige svaret: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke - så hadde du bedt Ham -»
   Bedt Ham! - det var det hele! Kjenner du Guds gave, og vet du hvem som taler til deg i Ordet? Ja, da ber du Ham vel om dette vann? Du vet i bønnen om dette vann ligger også en erkjennelse av at du ikke har dette selv. «For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys,» vitner salmisten i Sal 36:10. Hos deg! Alene hos deg! Derfor ber jeg Ham!
   Og dette levende vann, det kommer til deg hver gang du hører Guds ord forkynt i evangeliet! Som Jesus sier i Joh 6:63: «Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv.»
   De ord jeg har talt til dere! Som det da også heter om Guds folk i 5 Mos 33:3, hva som kjennetegner dem: «Ja, Han elsker sitt folk! Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot, de tar imot dine ord.»
   Dette er å drikke av kilden god! De tar imot dine ord! Det levende ord! Ånd og liv! Livets vann! Det levende vann! Ved hvilket Den Hellige Ånd tar bolig i ditt indre, som Jesus vitner for oss i Joh 7:38-39a: «Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa Han om den Ånd de skulle få, de som trodde på Ham.»

E.K.

   Kan du ha visshet? Ja, du kan ha visshet på den grunn at Gud kan ikke lyve! Hadde hun bedt Ham, så ville Han gi henne det levende vann, sier Han til kvinnen ved Sykars brønn! Så ville Han! Tror du Han er annerledes overfor deg? Han har ikke lovt deg noe Han ikke også vil oppfylle! Når Han har sagt at Jesus er gitt i ditt sted - ja, da er det klart som krystall at Jesus virkelig er gitt i ditt sted, og du står foran en åpnet dør til himmelen!

   Han henvendte seg til Herren, David, i denne sak. Han ville ikke vurdere det selv! Men se du, Herre! For jeg vet, som jeg kan lese det i Jer 10:23: «Jeg vet, Herre, at et menneske ikke selv råder for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang.»
   Det er altså denne erkjennelse som bringer et menneske til å overlate sin sak til Herren! Dess klarere denne erkjennelse er, dess større er overgivelsen! «I ditt lys ser vi lys,» som han vitnet salmisten - jeg har ikke noe eget! Alt beror på Herren! Ja, apostelen Paulus tar det så langt, at han forkynner oss i Rom 9:16: «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn.»
   Men da skal du være klar over dette, at han tar det så langt, beror ikke på noen dristighet fra apostelens side - han hadde ikke noen myndighet i seg selv - men det skyldtes at dette var sannheten som var åpenbart ham.

   Det vi har vært samlet om, og delt sammen her nå - denne ydmyke bønn fra Davids side, om klarhet i sitt gudsforhold, det har sin grunn i den erkjennelse vi får presentert i første del av salmen her - erkjennelsen i David at Gud er den som har formet ham fra begynnelsen av, at han skylder Gud selve livet, og bevisstheten om det guddommelige lys som åpenbarer hva som finnes i den mørkeste krok - at Gud er det lys ingen skapning kan rømme fra eller skjule seg for noe sted - ikke engang i det virkelige mørke, nemlig døden og dødsriket. Så er altså også det opplyst av Gud, når Han søker noen.
   Det er ikke noe å si om den første og største del av salmen her - ikke mye til utleggelse - det er så klart som dagen det som står der, det er bare å lese igjennom det: Han har skapt deg, og du befinner deg alltid for Hans åsyn, venn eller fiende! Og er det sant - ja, da er Han den rette å henvende seg til, når det gjelder min sak, min sjels tilstand.

   Du kan være med og slutte deg til salmistens bønn her til slutt: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!»
   Ja, fremfor alt - led meg på evighetens vei! Forlat meg mine synder, og rens meg fra all urettferdighet, for ditt navns skyld! Amen!