|
De
to siste vers i teksten viser hvor lite og hjelpeløst et menneske
i virkeligheten er, overfor sin egen evne til å finne den vei
og kjenne den vei som fører til livet - som fører fra
det åndelige mørke til Hans underfulle lys, hvor alt
sees i den rette sammenheng. Ikke vet jeg om jeg er på fortapelsens
vei, og følgelig vet jeg heller ikke om jeg er på evighetens
- den som fører til målet.
Det er utgangspunktet for ethvert menneske på denne
jord. Men så finnes det altså noen mennesker i denne åndelig
mørke verden, som er blitt klar over noenting - nemlig dette
at, du vet det Herre! Det finnes en som vet det! Det finnes en som
har lys og som er lys!
David er blant dem som er blitt klar over det, derfor
henvender han seg også til denne Herre, når det gjelder
den saken. Da kan vi jo spørre: Hvor vender du deg? Finner
du noe ved deg selv som kan gi deg visshet? Du vet dersom du skal
ha visshet - ja, da må jo beviset være klart som
krystall! Visshet forutsetter det! Ellers kan en jo ha sterke indikasjoner!
Det er mye som tyder på det! og lignende. Men vil du nøye
deg med det i en så viktig sak? Tenk på de sju sendemenighetene
i Åpenbaringsboken, hvor feil flere av dem tok, selv om det
var sterke indikasjoner på at det sto rett til, så langt
et menneske kan vurdere det.
I Skriften - i Åp 22:1, står det om noe som
nettopp er klart som krystall, bare hør: «Og han viste
meg en elv med livets vann, klar som krystall, som strømmet
ut fra Guds og Lammets trone.»
Livets vann! Hva var det Jesus forkynte for den samaritanske
kvinnen ved Sykars brønn i Joh 4:10?: «Jesus svarte og
sa til henne: Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier
til deg: Gi meg å drikke - så hadde du bedt Ham, og Han
ville gi deg levende vann!»
Levende vann! Det livets vann, som strømmer ut
fra Guds og Lammets trone. Det var det vann Jesus var i besittelse
av, og som Han tilbød denne kvinnen å drikke av. Han
er også den som byder deg å drikke av dette vann! Og da
er det et meget interessant spørsmål som trenger seg
frem: Måtte hun gjøre mye for å få del i
dette vann? Måtte hun gjøre mange botsøvelser?
Dra på pilegrimsferd til et hellig sted kan hende? Hva måtte
hun gjøre? Hør det salige svaret: «Kjente du Guds
gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke
- så hadde du bedt Ham -»
Bedt Ham! - det var det hele! Kjenner du Guds
gave, og vet du hvem som taler til deg i Ordet? Ja, da ber
du Ham vel om dette vann? Du vet i bønnen om dette vann ligger
også en erkjennelse av at du ikke har dette selv. «For
hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys,» vitner salmisten
i Sal 36:10. Hos deg! Alene hos deg! Derfor ber jeg Ham!
Og dette levende vann, det kommer til deg hver gang du
hører Guds ord forkynt i evangeliet! Som Jesus sier i Joh 6:63:
«Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner
ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv.»
De ord jeg har talt til dere! Som det da også
heter om Guds folk i 5 Mos 33:3, hva som kjennetegner dem: «Ja,
Han elsker sitt folk! Alle dine hellige er i din hånd, de ligger
for din fot, de tar imot dine ord.»
Dette er å drikke av kilden god! De tar imot dine
ord! Det levende ord! Ånd og liv! Livets vann! Det levende
vann! Ved hvilket Den Hellige Ånd tar bolig i ditt indre, som
Jesus vitner for oss i Joh 7:38-39a: «Den som tror på
meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer
av levende vann. Dette sa Han om den Ånd de skulle få,
de som trodde på Ham.»
E.K.
|
Kan
du ha visshet? Ja, du kan ha visshet på den grunn at Gud kan
ikke lyve! Hadde hun bedt Ham, så ville Han gi henne det levende
vann, sier Han til kvinnen ved Sykars brønn! Så ville
Han! Tror du Han er annerledes overfor deg? Han har ikke lovt deg
noe Han ikke også vil oppfylle! Når Han har sagt at Jesus
er gitt i ditt sted - ja, da er det klart som krystall at Jesus virkelig
er gitt i ditt sted, og du står foran en åpnet dør
til himmelen!
Han henvendte seg til Herren, David, i denne sak. Han
ville ikke vurdere det selv! Men se du, Herre! For jeg vet, som jeg
kan lese det i Jer 10:23: «Jeg vet, Herre, at et menneske ikke
selv råder for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen
å styre sin gang.»
Det er altså denne erkjennelse som bringer et menneske
til å overlate sin sak til Herren! Dess klarere denne erkjennelse
er, dess større er overgivelsen! «I ditt lys ser vi lys,»
som han vitnet salmisten - jeg har ikke noe eget! Alt beror på
Herren! Ja, apostelen Paulus tar det så langt, at han forkynner
oss i Rom 9:16: «Så beror det altså ikke på
den som vil eller på den som løper, men på Gud,
som viser miskunn.»
Men da skal du være klar over dette, at han tar
det så langt, beror ikke på noen dristighet fra apostelens
side - han hadde ikke noen myndighet i seg selv - men det skyldtes
at dette var sannheten som var åpenbart ham.
Det vi har vært samlet om, og delt sammen her nå
- denne ydmyke bønn fra Davids side, om klarhet i sitt gudsforhold,
det har sin grunn i den erkjennelse vi får presentert i første
del av salmen her - erkjennelsen i David at Gud er den som har formet
ham fra begynnelsen av, at han skylder Gud selve livet, og bevisstheten
om det guddommelige lys som åpenbarer hva som finnes i den mørkeste
krok - at Gud er det lys ingen skapning kan rømme fra eller
skjule seg for noe sted - ikke engang i det virkelige mørke,
nemlig døden og dødsriket. Så er altså også
det opplyst av Gud, når Han søker noen.
Det er ikke noe å si om den første og største
del av salmen her - ikke mye til utleggelse - det er så klart
som dagen det som står der, det er bare å lese igjennom
det: Han har skapt deg, og du befinner deg alltid for Hans åsyn,
venn eller fiende! Og er det sant - ja, da er Han den rette å
henvende seg til, når det gjelder min sak, min sjels tilstand.
Du kan være med og slutte deg til salmistens bønn
her til slutt: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv
meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens
vei, og led meg på evighetens vei!»
Ja, fremfor alt - led meg på evighetens vei! Forlat
meg mine synder, og rens meg fra all urettferdighet, for ditt
navns skyld! Amen!
|
Minnedag
