Mikkelsmesse

   Selvsentrerte som vi nå er av naturen, ville vi si: Her fant Jakob himmelens port! Men nei - og dette er viktig for oss å få med seg - Jakob fant så visst ikke himmelens port, det var den som fant ham! Det var Herren som åpenbarte himmelens port for Jakob.
   Hva slags tilstand var den godeste Jakob i - var han en som søkte Gud, slik vi gjerne forestiller oss alvorlig søkende mennesker? Nei, han var på flukt på grunn av en forbrytelse! En forbrytelse som også straffes hardt av norsk lov - nemlig bedrageri! Han var altså en mann på flukt, og ikke for en god saks skyld, men en ond og kriminell handling. I tillegg var situasjonen den, da dette skjedde, at han ikke engang var våken - han lå og sov. Så kom Herren til ham!
   Han ser denne stigen opp til himmelen, himmelen åpnet og Gud selv åpenbarer seg på toppen av den. Og hva er det Herren har å forkynne denne kjeltringen - for det var jo det Jakob var, ikke bare ifølge lovparagrafene, men av sinn! Han flyktet jo heller ikke fordi han angret sin synd, men fordi han fryktet for sitt liv! Han fryktet for straffen!
   Igjen - hva har Herren å forkynne ham? Det må da være noen kraftige domsord! Vi synes da dette ville være på sin plass! Nei, hør!: «Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det land hvor du nå ligger, vil jeg gi deg og din ætt. Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal utbre deg mot vest og mot øst, mot nord og mot sør.» (v.13-14).
   Her er jo bare velsignelse! «Det land hvor du nå ligger, vil jeg gi deg!» Hvor er straffen? Gud ser lenger frem. Han ser Ham som tok straffen på seg! Straffen for Jakobs bedrageri, straffen for Jakobs onde sinn! Han nevner Ham allerede her - dette er med andre ord en Messiasprofeti!: «- deg og din ætt.»
   Hvem er denne ætt det tales om her? Er det Jakobs mange etterkommere? Er det israelittene i det store og hele? Abraham - Jakobs bestefar - Han fikk jo det samme løftet - ja, dette er jo bare en gjentakelse av løftet til Abraham: «Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.» (1 Mos 12:3). Og i 1 Mos 22:18: «- og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord.»
   Paulus utlegger dette for oss, idet han taler om løftet til Abraham: «Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus.» (Gal 3:16).
   Det er altså hva det dreier seg om her, når det forkynnes: «Og i deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes.» (v.14b). Det er et vitnesbyrd om Ham som skulle komme, og som vi - priset være Gud! - kan forkynne, er kommet!
   Derfor var det ingen dom som rammet Jakob for hans overtredelse - derfor ble han i stedet møtt med et løfte om uendelig velsignelse - ja, evig velsignelse! Derfor lyder det fra Jesu munn angående denne kvinnen som var grepet i hor - og som loven med rette dømte til døden, i det hadde disse fariseerne og de skriftlærde helt rett, men de kjente ikke Guds råd - som Jesu ord er i samsvar med: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!» (Joh 8:11).

Hvordan kunne Jesus så helt og holdent sette loven til sides, spurte jødene i slike tilfeller? Men Han gjorde jo ikke det! Det var dette de ikke forsto, fordi de ikke trodde på hvem Jesus var, og hvilken oppgave Han hadde på jord. Men Han satte så visst ikke loven til sides - Han stadfestet loven og gav den rett, idet Han selv underla seg den, oppfylte loven til «siste komma,» og tok lovens dom og straff for menneskets synd og skyld!
Det er jo dette apostelen Paulus forkynner så velsignet for oss: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.» (Gal 4:4-5). Og i Gal 3:13: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at Han ble en forbannelse for oss.»

   Høres det ut som om Jesus satte loven til sides? Høres det ut som om Han ikke tok loven på alvor? Han måtte ta den på alvor, for det er Guds lov! Men hør nå hvorfor Han gjorde det - hvorfor lovens giver selv underlegger seg den, det er det du fremfor alt må få tak på: «- så vi» - du og jeg - «skulle få barnekår.» Og videre: «Han ble en forbannelse for oss» - deg og meg!
   Det er jo betimelig å spørre da: Er vi da fri lovens forbannelse? Har vi barnekår hos Gud ved Ham? Det avgjøres jo av svaret på ett eneste spørsmål: Lyktes det for Jesus, eller mislyktes Han i det Han foretok seg? Å du, for et salig svar Skriften gir på dette!
   Men da roper lovtrellen - for han er desperat etter å forbli i sin trelldom: Ja men. Jesus sa jo til denne kvinnen: «Synd ikke mer!» Ja visst, sa Han det! Kan du forestille deg Jesus stå der og oppfordre til synd! Til å bryte Guds lov! Da må du ha kommet langt bort i mørket! Det er jo klart at Jesus ikke vil at du skal synde, men «hvis noen synder» sier Skriften - og det skjer jo dessverre så ofte, at vi synder både i tanker ord og gjerninger - da «har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1 Joh 2:1-2).

   Hør det!: Han er en soning for dine synder! Sier Han at du ikke skal synde mer? Ja! Men igjen: Han - og Han alene - er en soning for dine synder!

   Jeg vil spørre deg i denne forbindelse: Hvilken annen løsning har du? At den dagen endelig skal opprinne, at du ikke skal synde mer? Skal du finne fred først på den dagen? Da jager du etter vind! Han har jo allerede sonet for dine synder, menneske! Der finner du den fred som er av Gud! Det ene utelukker jo ikke det andre, vet du! Loven setter jo ikke evangeliet ut av kraft! Den er tvert imot en tuktemester til Kristus! Han til hvem vi kommer med vår synd - Han hvem vi takker og priser for at Han allerede har hatt et oppgjør med denne vår synd, og for lengst har lagt både den og det syndelegeme den kommer fra i grav! Og der ligger det for Hans vedkommende - spørsmålet er jo bare det da, om det også gjør det for deg? Om du og Jesus er blitt enige om den saken, for å uttrykke det slik?

   Hvem var det Jakob så der, på toppen av stigen? Der hvor himmelen nå var åpnet. Hvem så han i himmelens port? Jesus sier noe til sine disipler - og til oss nå - i Joh 1:51: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.»
   Her henter Han altså frem Jakobs drøm - som jødene jo var vel kjent med - himmelens port: Over Menneskesønnen!
   Jakob sa jo ikke: Her er en himmelens port - som om det var en av flere, men: «Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port.» Her og ikke noe annet sted! Der Menneskesønnen åpenbarer seg - stigen som løfter deg til himmelen!
   Det er jo helt i samsvar med Jesu egne ord: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh 14:6).

   Gud førte siden Jakob slik at han møtte seg selv slik som han virkelig var av natur og sinn - bedrageren Jakob. Det vet vi jo av Skriften, men Gud var ikke avhengig av denne erkjennelse hos Jakob - Gud hadde gitt sin gave til Jakob, og i virkeligheten til hele menneskeslekten allerede, da Han i sitt evige råd tok ut sin Sønn, Jesus Kristus, til å gå i synderens sted! Og det er dette Han nå kommer til deg med også, på nøyaktig samme måte - uten å tale om din synd: Jeg har gitt deg en evig velsignelse i Jesus, min Sønn! Jeg har åpnet deg himmel og salighet i Ham! Ja, men hva med min synd? Du vet vel svaret på det nå!