Skal ikke si så mye ut fra de konkrete ting som nevnes i teksten her,
men dere kjenner vel til historien om Hanna, som led under dette at
hun var barnløs, ufruktbar, og som bad Herren så innstendig om et
barn, og gav Ham løfte om at hun ville gi dette barnet til templet,
det vil si, til tjeneste for Herren – men det er alltid – og jeg sier
igjen; alltid - et budskap, skjult, men åpenbart i slike tekster.
Så skal vi se om vi kan få del i det.
Det vi er vitne til her, er jo et offer - offeret
– Hanna ofrer til Herren, og det hun ofrer til Herren er hva hun selv
har fått av Herren. Vi har ikke noe å ofre til Herren som ikke allerede
tilhører Ham. Hva skulle det være? Derfor vil ikke Gud ha slike offer!
Han ville ikke engang ha de offer Han selv hadde innstiftet i Israel.
Som Jesus sier i Matt 12:7: «Jeg har behag i barmhjertighet, ikke
i offer.» Hva ville Han da ha? Hva ville Han med disse offer? Han
ville ha det som disse offer vitnet om – det offer Han selv skulle
bringe til vår frelse. Altså det offer Han i sin barmhjertighet brakte
til alteret, ved ofringen av sin Sønn, det Guds Lam.
Du finner en parallell til denne Hannas ofring – om enn
i en noe mer dramatisk form - i Abrahams ofring av Isak, sin eneste
sønn, som også var kommet til ved Guds inngripen. Isak var også født
av en ufruktbar kvinne, for at det skulle være klart at det var av
Gud. Så måtte også han gi tilbake det han hadde fått. Og Abraham ofret
virkelig sin sønn, men da i hjertet, idet han ble spart for å fullføre
det i gjerning.
Så vitner det om noe langt fremme i Israels historie,
da en ung jente får besøk av engelen Gabriel, med budskap om at også
hun skulle føde en sønn, selve løftessønnen – Han som alt pekte frem
imot. Men som vi vet – også hun måtte gi tilbake, det hun hadde fått
av Herren. Hun måtte stå der ved korset og se Ham som det offer alle
offer pekte frem imot. Ikke uten grunn at dette er satt opp som tekst
for Maria budskapsdag.
Job sier, etter å ha mistet alle sine barn: «Herren gav,
og Herren tok, Herrens navn være lovet!» (Job 1:21).
Det er nok lettere å be: Skje din vilje! - enn å virkelig
mene det! Vi skal være noe forsiktig med å være altfor troende – det
skyldes ofte overmot – men heller holde oss til det apostelen formaner
i Rom 12:3: «For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og
en blant dere, at en ikke skal gjøre seg høyere tanker enn rett er.
Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har
tilmålt hver enkelt.»
Mange som ikke nok kan få ropt det ut, hvor høyt de elsker
Gud! Jeg vil spørre: Hvor mye er du villig til å ofre? Nei, takk heller
Gud for at Han elsker deg - ja, elsket deg før du elsket
Ham!
Men disse to som ble født på dette forunderlige vis –
Samuel og Isak – Samuel ble jo en av de store profetene i Israel,
blant annet den som salvet fårehyrden David til konge, men Isak derimot
var det likesom ikke noe spesielt ved. Det står ikke så mye om ham
uten at han åpenbart elsket kona si, Rebekka (1 Mos 26:8) – og det
er jo en fin ting! - men som også lot seg bedra av samme. Det sies
som nevnt ikke så mye om ham, han blir likesom noe anonym, men han
er det vi kan hende kan kalle, et «passivt» forbilde på frelseren
- han ble forfulgt for sin særlige fødsels skyld. En fødsel etter
Guds vilje og løfte, som altså gjorde ham til løftessønnen, han som
hadde arven ved sin fødsel, i motsetning til den andre, Ismael,
som var født av manns vilje, og derfor ikke skulle arve.
Det er ikke dermed sagt at Ismael ikke fikk noe. Det
står å lese i 1 Mos 17:20-21: «Og Ismael – også om ham har jeg hørt
deg: Se, jeg vil velsigne ham, jeg vil gjøre ham fruktbar og gi ham
en overmåte tallrik ætt. Han skal bli far til tolv høvdinger, og jeg
vil gjøre ham til et stort folk.» Ikke lite han fikk! Men så hører
vi videre: «Men min pakt vil jeg opprette med Isak, som Sara skal
føde deg på denne tid neste år.»
Her var det noe som var bestemt for den ene blott!
E.K.
|
Nå er vi midt inne i kjernen av Skriftens vitnesbyrd. Nemlig budskapet
om Ham, den sanne løftessønnen, som til alle tider og i alle situasjoner
er garantisten for at din frelse er av nåde blott! Grunnen til at
du med overbevisning kan si: Hjemme i himmelen!
Hørte en fin historie her forleden, av en venn – han
kjente rimelig godt til denne professor og kristne filosof Egil A.
Wyller. Denne venn av meg, han kommer fra et annet sted i landet enn
Østlandet, hvor han nå er bosatt, og kjente seg noe som en slik fremmed
fugl, på noe vis – faller ikke helt inn da, vet du. Men når han var
på sine hjemtrakter, så var han ikke helt fortrolig med det der heller.
Dette sier han da ved et tilfelle til Wyller – da stikker Wyller hånda
i frakkelomma og trekker opp et lite Ny-Testamente, og sier: Her er
jeg alltid hjemme! I Guds Ord er jeg alltid hjemme, samme hvor jeg
ellers befinner meg!
Synes det er en historie som tåler å bli brakt videre!
En fremmed på jord, men hjemme hos Herren!
Som vi jo også synger i en kjent sang: «Eg er ein gjest
i verda, på reis som framand her. Den trøyst eg har på ferda: Min
heim i himlen er.»
Isak som forbilde – Isak ble forfulgt med grunn i den
forferdelige synd som kalles misunnelse. Å du, hvor mye elendighet,
også i den troende forsamling, som har sin grunn i misunnelse. Selv
der hvor en eller noen har fått mye, men ikke akkurat den ting de
begjærer særlig, slik som Ismael for eksempel. Se hva Ismaels etterkommere
råder over i verden i dag, men likevel er de ikke fornøyde med det,
men vil ha den lille flekken Israel. Dette kan du spore tilbake til
opphavet, og det skillet Guds selv satte mellom disse halvbrødrene.
Men nå er dette skillet revet ned i Kristus, vitner Ordet! (Ef 2:14-16).
Bare åpenbaringen av det kan gjøre noen virkelig forskjell i den konflikten
vi ser der nede i dag. Og bare det kan rive ned fiendskapet i ditt
og mitt hjerte!
Jeg vil si – ja, påstå! - at hvis du ikke har
oppdaget, og opplevd, fiendskapet mot Gud i ditt eget hjerte – ja,
så har du heller ikke erfart og innsett, hva Guds nåde i virkeligheten
er for noe – for den er rettet mot syndere, virkelige syndere!
Og jeg vil også påstå videre, at uten dette, er det ikke mulig å leve
i den åndelige frihet vi er kjøpt til. Det er sannheten som
frigjør oss! Og hvis jeg går omkring og tror at det er noe fromt dere
inne i hjertet, som kan ha Guds behag ved hva det er i seg selv, noe
der som kan elske Gud – ja, da er jeg i mørket!
Det som er godt venter du deg også noe godt fra, ikke
sant? Derfor fører en slik lære i trelldom, og et falskt håp
- et bedrag! - og det er ikke Herren som bedrar deg her, i tilfelle,
for Han har talt klart nok. Men der du får tro deg å stå i nåde hos
Gud, til tross for at det ikke er noe elskelig å finne der inne, der
priser du Gud for dette sannhetens lys du får leve i – og der springer
gjenkjærligheten til Gud ut – ikke ved noe annet!
Som en sa angående sin familie, som han hadde vanskeligheter
med: Jeg forventer meg ingenting derfra, derfor blir jeg heller ikke
skuffet!
Hanna var villig til å ofre det kjæreste hun hadde, og
ved det ble hun et av forbildene på Faderen selv – Han som ofret sin
Sønn for syndere og svikere og overtredere som meg og deg! Og det
er bare en grunn til dette som er oss åpenbart – av barmhjertighet!
Han har lyst – smak nå på det ordet: lyst – til barmhjertighet! (Matt
12:7)
La Hannas offer få tale dette til deg nå! - da skal du
aldri mange grunn til frimodighet! - mangle grunn til å prise Herren!
- for du ser at det hele beror overhodet ikke på deg, men på Han som
viser miskunn! (Rom 9:16).
|