Tilbake            
                                              Maria budskapsdag

 

 

 

 

 

Hanna får Samuel el. Hannas offer

1 Sam. 1, 21 - 28

   21 Da så mannen, Elkana, drog opp igjen med hele sitt husfolk for å ofre det årlige offer og sitt løfteoffer til Herren, 22 da drog Hanna ikke med opp. Hun sa til sin mann: Jeg vil vente til gutten er avvent. Da vil jeg ta ham med meg, så han kan stilles frem for Herrens åsyn og bli der for alltid. 23 Elkana, hennes mann, sa til henne: Gjør som du synes best. Bli hjemme til du har avvent ham. Måtte bare Herren oppfylle sitt ord! - Så ble kvinnen hjemme og gav gutten bryst til han var avvent. 24 Så snart hun hadde avvent ham, reiste hun opp med ham og hadde med seg tre okser og en efa mel og en skinnsekk med vin. Og hun bar ham inn i Herrens hus i Silo - han var bare en ganske liten gutt. 25 Så slaktet de oksen og førte gutten inn til Eli. 26 Og hun sa: Hør meg, herre! Så sant du lever, herre, jeg er den kvinnen som stod her hos deg og bad til Herren. 27 Denne gutten var det jeg bad om, og Herren har gitt meg det jeg bad Ham om. 28 Nå gir jeg ham tilbake til Herren for hele hans levetid. Det var for Herrens skyld jeg bad om ham. Og de tilbad Herren der.

   Skal ikke si så mye ut fra de konkrete ting som nevnes i teksten her, men dere kjenner vel til historien om Hanna, som led under dette at hun var barnløs, ufruktbar, og som bad Herren så innstendig om et barn, og gav Ham løfte om at hun ville gi dette barnet til templet, det vil si, til tjeneste for Herren – men det er alltid – og jeg sier igjen; alltid - et budskap, skjult, men åpenbart i slike tekster. Så skal vi se om vi kan få del i det.

   Det vi er vitne til her, er jo et offer - offeret – Hanna ofrer til Herren, og det hun ofrer til Herren er hva hun selv har fått av Herren. Vi har ikke noe å ofre til Herren som ikke allerede tilhører Ham. Hva skulle det være? Derfor vil ikke Gud ha slike offer! Han ville ikke engang ha de offer Han selv hadde innstiftet i Israel. Som Jesus sier i Mt. 12,7: «Jeg har behag i barmhjertighet, ikke i offer.» Hva ville Han da ha? Hva ville Han med disse offer? Han ville ha det som disse offer vitnet om – det offer Han selv skulle bringe til vår frelse. Altså det offer Han i sin barmhjertighet brakte til alteret, ved ofringen av sin Sønn, det Guds Lam.

   Du finner en parallell til denne Hannas ofring – om enn i en noe mer dramatisk form - i Abrahams ofring av Isak, sin eneste sønn, som også var kommet til ved Guds inngripen. Isak var også født av en ufruktbar kvinne, for at det skulle være klart at det var av Gud. Så måtte også han gi tilbake det han hadde fått. Og Abraham ofret virkelig sin sønn, men da i hjertet, idet han ble spart for å fullføre det i gjerning.
   Så vitner det om noe langt fremme i Israels historie, da en ung jente får besøk av engelen Gabriel, med budskap om at også hun skulle føde en sønn, selve løftessønnen – Han som alt pekte frem imot. Men som vi vet – også hun måtte gi tilbake, det hun hadde fått av Herren. Hun måtte stå der ved korset og se Ham som det offer alle offer pekte frem imot. Ikke uten grunn at dette er satt opp som tekst for Maria budskapsdag.
   Job sier, etter å ha mistet alle sine barn: «Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet!» (Job 1,21).
   Det er nok lettere å be: Skje din vilje! - enn å virkelig mene det! Vi skal være noe forsiktig med å være altfor troende – det skyldes ofte overmot – men heller holde oss til det apostelen formaner i Rom. 12,3: «For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og en blant dere, at en ikke skal gjøre seg høyere tanker enn rett er. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt.»
   Mange som ikke nok kan få ropt det ut, hvor høyt de elsker Gud! Jeg vil spørre: Hvor mye er du villig til å ofre? Nei, takk heller Gud for at Han elsker deg - ja, elsket deg før du elsket Ham!

   Men disse to som ble født på dette forunderlige vis – Samuel og Isak – Samuel ble jo en av de store profetene i Israel, blant annet den som salvet fårehyrden David til konge, men Isak derimot var det likesom ikke noe spesielt ved. Det står ikke så mye om ham uten at han åpenbart elsket kona si, Rebekka (1 Mos. 26,8) – og det er jo en fin ting! - men som også lot seg bedra av samme. Det sies som nevnt ikke så mye om ham, han blir likesom noe anonym, men han er det vi kan hende kan kalle, et «passivt» forbilde på frelseren - han ble forfulgt for sin særlige fødsels skyld. En fødsel etter Guds vilje og løfte, som altså gjorde ham til løftessønnen, han som hadde arven ved sin fødsel, i motsetning til den andre, Ismael, som var født av manns vilje, og derfor ikke skulle arve.
   Det er ikke dermed sagt at Ismael ikke fikk noe. Det står å lese i 1 Mos. 17,20-21: «Og Ismael – også om ham har jeg hørt deg: Se, jeg vil velsigne ham, jeg vil gjøre ham fruktbar og gi ham en overmåte tallrik ætt. Han skal bli far til tolv høvdinger, og jeg vil gjøre ham til et stort folk.» Ikke lite han fikk! Men så hører vi videre: «Men min pakt vil jeg opprette med Isak, som Sara skal føde deg på denne tid neste år.»
   Her var det noe som var bestemt for den ene blott!

E.K.

   Nå er vi midt inne i kjernen av Skriftens vitnesbyrd. Nemlig budskapet om Ham, den sanne løftessønnen, som til alle tider og i alle situasjoner er garantisten for at din frelse er av nåde blott! Grunnen til at du med overbevisning kan si: Hjemme i himmelen!
   Hørte en fin historie her forleden, av en venn – han kjente rimelig godt til denne professor og kristne filosof Egil A. Wyller. Denne venn av meg, han kommer fra et annet sted i landet enn Østlandet, hvor han nå er bosatt, og kjente seg noe som en slik fremmed fugl, på noe vis – faller ikke helt inn da, vet du. Men når han var på sine hjemtrakter, så var han ikke helt fortrolig med det der heller. Dette sier han da ved et tilfelle til Wyller – da stikker Wyller hånda i frakkelomma og trekker opp et lite Ny-Testamente, og sier: Her er jeg alltid hjemme! I Guds Ord er jeg alltid hjemme, samme hvor jeg ellers befinner meg!
   Synes det er en historie som tåler å bli brakt videre! En fremmed på jord, men hjemme hos Herren!
   Som vi jo også synger i en kjent sang: «Eg er ein gjest i verda, på reis som framand her. Den trøyst eg har på ferda: Min heim i himlen er.»

   Isak som forbilde – Isak ble forfulgt med grunn i den forferdelige synd som kalles misunnelse. Å du, hvor mye elendighet, også i den troende forsamling, som har sin grunn i misunnelse. Selv der hvor en eller noen har fått mye, men ikke akkurat den ting de begjærer særlig, slik som Ismael for eksempel. Se hva Ismaels etterkommere råder over i verden i dag, men likevel er de ikke fornøyde med det, men vil ha den lille flekken Israel. Dette kan du spore tilbake til opphavet, og det skillet Guds selv satte mellom disse halvbrødrene. Men nå er dette skillet revet ned i Kristus, vitner Ordet! (Ef. 2,14-16). Bare åpenbaringen av det kan gjøre noen virkelig forskjell i den konflikten vi ser der nede i dag. Og bare det kan rive ned fiendskapet i ditt og mitt hjerte!

   Jeg vil si – ja, påstå! - at hvis du ikke har oppdaget, og opplevd, fiendskapet mot Gud i ditt eget hjerte – ja, så har du heller ikke erfart og innsett, hva Guds nåde i virkeligheten er for noe – for den er rettet mot syndere, virkelige syndere! Og jeg vil også påstå videre, at uten dette, er det ikke mulig å leve i den åndelige frihet vi er kjøpt til. Det er sannheten som frigjør oss! Og hvis jeg går omkring og tror at det er noe fromt dere inne i hjertet, som kan ha Guds behag ved hva det er i seg selv, noe der som kan elske Gud – ja, da er jeg i mørket!
   Det som er godt venter du deg også noe godt fra, ikke sant? Derfor fører en slik lære i trelldom, og et falskt håp - et bedrag! - og det er ikke Herren som bedrar deg her, i tilfelle, for Han har talt klart nok. Men der du får tro deg å stå i nåde hos Gud, til tross for at det ikke er noe elskelig å finne der inne, der priser du Gud for dette sannhetens lys du får leve i – og der springer gjenkjærligheten til Gud ut – ikke ved noe annet!
   Som en sa angående sin familie, som han hadde vanskeligheter med: Jeg forventer meg ingenting derfra, derfor blir jeg heller ikke skuffet!

   Hanna var villig til å ofre det kjæreste hun hadde, og ved det ble hun et av forbildene på Faderen selv – Han som ofret sin Sønn for syndere og svikere og overtredere som meg og deg! Og det er bare en grunn til dette som er oss åpenbart – av barmhjertighet! Han har lyst – smak nå på det ordet: lyst – til barmhjertighet! (Mt. 12,7)
   La Hannas offer få tale dette til deg nå! - da skal du aldri mange grunn til frimodighet! - mangle grunn til å prise Herren! - for du ser at det hele beror overhodet ikke på deg, men på Han som viser miskunn! (Rom. 9,16).