Der hvor Herren blir stor for et menneske, der blir ingen andre det – og spesielt ikke en selv. Han fyller etter hvert hele synsfeltet. Ikke slik at du ikke kan synes om andre og lignende, men det blir slik «ingen over ingen ved siden.» Målt på Ham blir alt annet støv. Dette har Hanna sett, og så bryter det ut et vitnesbyrd om Herren uten like. Og ikke minst hennes egen erfaring: «Mitt hjerte fryder seg i Herren!» «- jeg gleder meg over din frelse.» Det siste er også blitt oversatt: «- jeg gleder meg i din frelse.» Og personlig vil jeg foretrekke det. Fryder seg i Herren! Gleder meg i din frelse! Det er altså dette mektige å være i.
   Det er en tendens i oss og blant oss til å likesom se det hele utenfra. Det blir veldig snart en lekse som en lærer og kan som enhver annen lekse. Men det er ikke hva det er tale om – Jesus Kristus er i oss og vi i Ham. Det er hva Skriften forkynner!
   Men når et menneske – så vrangsnudd i forhold til det åndelige, det som er av Gud, det er i utgangspunktet – hører at Kristus, Guds Ånd er i det, søker straks å finne Ham der. Finne Kristus i deg! Finne Den Hellige Ånd i deg! Og så får vi slike åndelige retninger som ikke er virket av Gud, hvor det er det som er i deg, og skjer i og ved deg, det blir fokusert på. En slik strevsom åndelighet, hvor du hele tiden må få bekreftelser gjennom særegne opplevelser. For ditt vedkommende følelser kan hende? Det er oftest det mest nærliggende.
   Vi drives hit og dit, opp og ned, inn i uro, ut av uro, alt etter hva vi føler eller ikke føler. En forferdelig trelldom som aldri lar deg hvile fullt ut.
   Men stans nå opp – er det dette som er det avgjørende? Hva du føler eller opplever – eller er det hva Herren har talt?

   Du ser Hanna, når hun bærer frem det hun vet om Gud, det hun har erfart – da blir Han stående alene. «Ingen er hellig som Herren,» vitner hun. Ingen! Det vil si, ikke noe menneske har oppnådd å bli som Han, og derfor er det heller ikke noe menneske som kan bestå for Ham, ved hva det er i seg selv.
   Her har vi forstått lite hva loven egentlig er. Det er Guds hellighet vi møter der. Og den forteller oss nettopp det at du ikke kan bestå for Ham. Du er ikke besittelse av denne hellighet – overhodet ikke. Ingen er hellig som Herren! Hører du ikke ordet når du leser det?
   Det var det som var Jesu oppgave her på jord – å ut fra den hellighet Han innehadde oppfylle Guds lov helt og fullt, og så gjøre denne lovoppfyllelse gjeldende i ditt sted. «Å lov jeg har deg kjær, For Jesus deg oppfylte,» som han kunne synge Per Nordsletten. Det kan forhåpentligvis du også. Som Jesus vitner for oss i Matt 5:17: «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.»
   Oppfylle fordi Han var hellig! Han var hellig som Herren! Ja, men det var det jo ingen som var! Også gjennom dette viste Jesus oss hvem Han i virkeligheten var – Han er Herren! Men nå som menneske – og som menneske gjør Han det verk ikke noe menneske kan gjøre, og gjør det som representant for dem alle.
   «Han løfter den fattige» – det er i virkeligheten oss alle det – «opp av smusset for å sette ham hos fyrster og gi ham et ærefullt sete.» (v.8). Han gjør det! Han løfter! Det er jo nettopp hva jeg har fått se i Hans ord – Han har satt meg inn i barnekår hos seg, ved den gjerning Han har fullført på jord. Det handler overhodet ikke om meg i den sammenheng. Han er alene om det! Derfor er den frihet, fred og glede som er i Ham fullkommen.

E.K.

   Derfor vitner også apostelen Paulus i Rom 14:17, når han forkynner hva Guds rike består i: «- i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.» I Den Hellige Ånd! Det vil si Han som er sendt til jord for å åpenbare Veien for oss! For å forklare disse ting for oss. For å herliggjøre Jesus – som jo er den Herre Hanna lovpriser her i teksten.
   Og du som går så ofte fortvilet over deg selv, hør hva Hun lovpriser Ham for – nemlig at Han ser til den elendige. «Han løfter den fattige opp.» «- de som snubler, ombinder seg med kraft.» «- de hungrige hører opp å hungre.» «Hun som var ufruktbar føder sju barn.» «Han reiser den ringe av støvet» og lignende hele veien.
   Det er så vanskelig for oss å stole på Herren. Selv om vi leser det med rene ord at det er Han som gjør det hele, og gir oss rike løfter om å bære oss hele veien, svikter det så snart for oss. Så snart vi ser noe av elendigheten i oss selv begynner vi å kave som druknende for å berge oss selv. Du kjenner nok til det.
   Men hva leste vi: «- ikke ved egen kraft er mannen sterk.» (v.9). Vi har ikke det i oss til å løfte oss selv en millimeter over hva vi i virkeligheten er. Det vi er, det er vi! Du kan ikke forandre det minste på det! Ikke det minste! Men å så vanskelig å sette seg ned i erkjennelse av det, ikke sant? Da begynner vi gjerne å mase på Herren, for at Han må forandre det – og altså berge oss fra dette pinlige møte med oss selv og vår egen totale fortapthet.
   Du vet å se og erkjenne sin egen fortapthet, det fører jo også med seg en opplevelse av å være fortapt, og hvem vil ikke gjerne ut av den situasjonen. Men Jesus sier jo at «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Luk 19:10). Men når vi erfarer nettopp det å være fortapt, da har vi også vanskeligst for å tro Hans ord til oss. På samme måte som vi har vanskeligst for å tro Hans ord om at Han er kommet for syndere, når vi erfarer å være nettopp det. «Hvor lenge skal jeg tåle dere,» sa Han ved et tilfelle. (Matt 17:17; Mark 9:19).

   Hør nå, og tenk etter om ikke Han er verd å satse liv og evighet på: «Herren døder og gjør levende, Han fører ned i dødsriket og fører opp derfra. Herren gjør fattig og Han gjør rik. Han nedtrykker og Han opphøyer. Han reiser den ringe av støvet. Han løfter den fattige opp av smusset for å sette ham hos fyrster og gi ham et ærefullt sete. Jordens støtter hører Herren til, på dem har Han bygd jorderike. Han verner sine frommes føtter.» (v.6-9).
   Når det nå er Han som gjør alt dette, hvorfor ikke la det ligge der da! Men det er her vi erfarer det falne kjød mer enn noen gang – vi tror ikke på Ham! Det er også hva Jesus sier at Den Hellige Ånd skal overbevise verden om. «Om synd, fordi de ikke tror på meg.» (Joh 16:9). Har Han fått overbevist deg om det? Eller tror du ennå at det er din tro som skal berge deg? Nei, min venn, det er Jesus som berger deg! Eller det er Faderen som berger deg ved Jesus! Ja, det er mange måter å si det på, men alle handler om Ham. Derfor fryder Hanna seg i Herren og gleder seg i Hans frelse!

   Herrens ord er sannhet – og Han taler sannhet til deg for at du skal bli overbevist om den. For Hans mål med dette, det er å flytte deg inn i sin frelse. Og der hvor det er skjedd, går du ikke hjem fra møtet fornøyd med noe annet, enn hva som er gitt deg i Ham.