«Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt frem for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!» kan vi lese i 5 Mos 30:19. Og det var nettopp det du møtte i denne teksten også. Og det er også hva du møter i hele Skriften om du bare får lys til å se det.
   Noen holder seg til denne verden og denne verdens vis, mens andre igjen er blitt fridd ut og holder seg derfor til Herren – og som en følge av det bedømmer de ting på åndelig vis.
   Det er disse det tales til fremfor alt i denne teksten som begynner slik: «Hør på meg, mitt folk! Vend øret til meg, du min menighet!» (v.4a). Mitt folk! Min menighet!
   Du ser også hos evangelistene at det heter om Jesus at Han tok disiplene med seg avsides og talte til dem. Det var ord som spesifikt var ment for deres ører.
   Men her er også ord til den som ikke lever i samfunn med Herren. Hva slags forferdelig stilling du da egentlig er i – og hva din fremtid vil bli: «For himmelen skal forsvinne som røk, og jorden skal eldes som et klede. De som bor på den, skal dø som mygg.» (v.6a). «For møll skal fortære dem som et klesplagg, og makk skal fortære dem som ull.» (v.8a). Ikke særlig løfterikt, hva?

   Men er Gud grusom mot folk? Hvorfor opplyser Han hedningen om dette? Jo, for at han må vende om og leve. For det som av Gud er gitt til verden – nemlig frelsen i Han Sønn, Jesus Kristus, den er for alle mennesker uten unntak.
   Fra Esek 18:23, først: «Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? sier Herren Herren. - Mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever?» Og fra Esek 33:11: «Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde veier! Hvorfor vil dere dø, Israels hus?»
   Gud vil liv for den ugudelige! - det har du nå Hans ord på!
   Så - med dette som bakgrunn - kan du høre når Gud taler disse forferdelige domsordene over dem som forkaster Ham og velger denne verden. Han sier nemlig noe mer i samme åndedrett, om vi kan bruke en slik betegnelse – bare hør igjen: «For himmelen skal forsvinne som røk, og jorden skal eldes som et klede. De som bor på den, skal dø som mygg.» Men så fortsetter Han umiddelbart: «Men min frelse skal vare til evig tid, og min rettferdighet skal ikke brytes.» Med andre ord – hør nå!: Det finnes en redning! Det finnes en annen vei! Det finnes en annen utgang! Det behøver ikke å gå så galt!
   Og videre: «For møll skal fortære dem som et klesplagg, og makk skal fortære dem som ull.» Og så igjen, umiddelbart: «Men min rettferdighet skal vare til evig tid, og min frelse fra slekt til slekt.»
   Dette sier Han om hvem apostelen forkynner: «- Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.» (1 Tim 2:4).
   Det er hva Gud vil også for deg. Det behøver du ikke være i minste tvil om. Men Han legger heller ikke skjul på hvilke forferdelige konsekvenser det får, å gå inn i evigheten med en ufrelst sjel.

   Dette Hans folk, denne Hans menighet, hvem er de? Er det alle dem som hører til den ytre menighet? Alle dem som bekjenner seg til kristendommen? Alle som hevder å tro på Jesus? Alle som er med i den kristne virksomhet og bidrar med mer eller mindre? Er det alle dem?
   Nei, om dette skriver apostelen Paulus meget klart i Rom 10:1-3, hvor han taler om sine frender etter kjødet – det vil si, jødene: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.»
   Her hører du om mennesker som er svært så nidkjære for Gud, men likevel befinner seg i en stilling hvor de er i behov av frelse. De er nidkjære for Gud, men ikke frelst!

E.K.

   Det er jo nettopp betegnelsen på Hans folk, Hans menighet i teksten vår – bare hør hva som sies om dem: «Hør på meg, dere som kjenner rettferdighet, du folk som har min lov i ditt hjerte!» (v.7a). Dere som kjenner rettferdighet!

   Er du blant dem som kjenner rettferdighet – eller er du som disse Paulus sine frender etter kjødet, og prøver å grunne noen egen rettferdighet? Disse nidkjære for Gud er det Herren taler til gjennom sin profet Esekiel, og tiltaler dem som ugudelige, og spør: «Hvorfor vil dere dø, Israels hus?»
   Hva er denne rettferdighet som er av Gud? Hva er denne frelsende rettferdighet? Jo, det er en underlig rettferdighet – som vi kan lese i det 4 vers i Rom 10: «For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.»
   Den rettferdighet som blir oss til frelse, den er ikke vår egen rettferdighet, den som er av loven, men det er Guds egen rettferdighet som gis den som tar sin tilflukt til Jesus. Det er en rettferdighet du får av Ham og i Ham!

   Jesaja vitner om denne rettferdighet i Jes 61:10: «Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For Han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har Han svøpt meg.»
   Svøpt meg! Det er jo det en gjør med små barn – pakker dem helt inn. Denne Guds rettferdighet skjuler alt. Alt som ellers ville blitt oss til dom. Golgata skjuler det alt! «Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd,» kan vi lese i 1 Joh 1:7.
   Dette vitner Skriften om alle dem som kommer til lyset, og blir i lyset.  Det er nettopp hva et menneske gjør når det riktig går opp for det, at Gud ikke åpenbarer synd og brudd og skrøpelighet for å dømme oss, men for at vi må bli frelst. Eller få del i den frelse som alt ligger ferdig for den som er dømt.

   «Min rettferdighet er nær, min frelse bryter frem. Mine armer skal hjelpe folkene til rett.» (v.5).
   Denne rettferdighet som nå er nær og den frelse som nå bryter frem, den skal hjelpe folkene til rett. Gud vil altså gi deg en rett. Han vil gi deg del i en rettighet – nemlig retten til å kalles Guds barn. Retten til himmel og salighet. Tenk å få det for intet! Det er hva Gud vil med hvert enkelt menneske – derfor er det også så uendelig trist med alle dem som forkaster Ham og går en evig dom i møte. Denne frelse og rettferdighet var også tilveiebrakt for dem. Men nå har de forkastet det. Og Guds ord legger altså ikke skjul på hvordan det da vil gå dem.
   Her hjelper det ikke hvem du er – er du ikke blant dem som kjenner rettferdighet – ja, så er du tapt. Det er bare én redning gitt! Det er Jesus og Ham alene!
   Når Herren kaller på deg, så er det dette Han kaller deg til. Fly til den fristaden skjønne, Frelserens vunder og sår! Og dette kallet kommer til deg, først av alt gjennom dette, at Han begynner å vise deg hva som virkelig bor i deg. Han begynner rett og slett å åpenbare deg din synd. At du ikke kan leve med Gud slik som du er. Synden skiller deg fra Ham. Du må ha en mellommann om du skal bli berget. Du må ha en mellommann som gjør deg til noe helt annet enn hva du faktisk er, og stiller deg frem for himmelens Gud uten flekk eller lyte. Og så kan du spørre: Hvordan kan dette gå til? Jo, ved at Han gjør soning for deg! Ved at Han renser deg i sitt dyrebare blod! Ved at Han gir deg sin rettferdighet! Da ser du at det du har for Gud, det har du ikke i deg selv, men i Ham.
   Alt som virkes i og ved at et menneske lever og ånder i denne frie nåde, det er frukt for Gud. Alt annet er produkt av vårt gamle menneske. Men hva som er frukt og hva som er produkt, det er ikke jeg i stand til å felle en fullkommen dom om – men det vet jeg, at jeg er kalt til å ta min tilflukt til Jesus alene. Og da sier Han: Det skal bli frukt av det. Det er nok for meg.