Tilbake            
                                               Fastelavnssøndag

 

 

 

 

 

Herrens lidende tjener el. Frelsens sanne grunn

Jes. 52, 13 - 53, 1

   13. Se, min tjener skal gå frem med visdom. Han skal bli oppløftet og opphøyet og være meget høy. 14. Likesom mange var forundret over deg – så ille tilredt var Han at Han ikke så ut som et menneske, og Hans skikkelse ikke var som andre menneskebarn – 15. slik skal Han bestenke mange folkeslag. Konger skal lukke sin munn for Ham. For det som ikke var fortalt dem, det har de sett, og det de ikke hadde hørt, det har de forstått.

   Vi tar også med dette:

   1 Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbaret?
 

   Når vi tenker på et opphøyd menneske i denne verden, ser vi gjerne for oss en som sitter på en høy plass, hevet over andre, i all slags prakt, slik som for eksempel sjahen av Iran, som satt på det som kaltes påfugltronen. Dette er jo også i samsvar med verdens tanke og sinn. Slik sett følger også den tjener vi leser om her opp dette, i og med at det tales om opphøyethet (v.13b), men der stanser også all likhet.
   «Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg,» sa Jesus ved en anledning. (Joh 12,32). Det var helt i samsvar med det ordet vi har lest hos profeten Jesaja her, og Jesus bekrefter med - eller sier ved det: «Det er meg Jesaja har talt om, og jeg kjenner den veien jeg må gå.»
   Jødene forsto godt hva Han mente med opphøyet fra jorden, derfor svarte de også i forundring: «Vi har hørt av loven at Messias blir til evig tid. Hvordan kan du da si at Menneskesønnen skal opphøyes? Hvem er denne Menneskesønnen?» (Joh 12, 34). Skulle Menneskesønnen korsfestes? Det stemte da iallfall ikke med deres forståelse av og forventning til Messias - og derfor spør de også: «Hvem er denne Menneskesønnen? Er det noe sted i Skriften vi kan lese om Ham, og hva slags oppgave har i tilfelle Han? - for Messias kan det jo ikke være! Han blir jo til evig tid - Han dør ikke.»
   Du ser hvordan det blir, når mennesket skal anvende sin fornuft på Guds ord. At det var nettopp av denne grunn, Han skulle bli meget høy og prist av utallige syndere utover hele vår jord - nei, hvem av dem kunne tenke det!

   Vi leste: «Min tjener skal gå frem med visdom» (v.13), og den opplysningen begynner med: Se! Dette lille ordet finner du mange steder i Skriften, hvor din oppmerksomhet særlig påkalles. Denne visdom forklarer Paulus slik: «Kristus korsfestet!» (1 Kor 1, 23-24). «Kristus korsfestet ei annet jeg vet, Han brakte soning da døden Han led.»
   Nå hadde nok jødene overvært mang en korsfestelse - det var jo ingen sjelden foreteelse i de dager - og så leser de dette hos Jesaja: «Så ille tilredt var Han at Han ikke så ut som et menneske, og Hans skikkelse ikke var som andre menneskebarn» (v.14b) - og at mange nettopp skal forundre seg over dette. Likevel falt det ikke på plass for dem, da Jesus sto der fremfor dem og forkynte sin opphøyelse.
   Men vi ser nettopp oppfyllelsen av profetien hos Jesaja: De forundret seg over det: «Folket svarte Ham: Vi har hørt av loven at Messias blir til evig tid. Hvordan kan du da si at Menneskesønnen skal opphøyes? Hvem er denne Menneskesønnen?» (Joh 12,34).
   Nettopp på grunn av Hans død - og ikke minst måten å dø på - skaptes forundring hos dem. Det var jo vanskelig nok for jøden å forholde seg til, at Han i det hele tatt skulle dø - og så på denne måten i tillegg. En forbryters død - den mest ydmykende og vanærende som tenkes kan. Kunne nå ikke Gud ha gjort det mer «spiselig?» Mer spiselig for den religiøse fintfølelse.

   Vi kjenner Jesu bønn i Getsemane: «Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi!» Og så vet vi hvordan det gikk. Jeg tror denne Jesu bønn står i Skriften, for at vi skal se at den veien Jesus gikk - om korset - var den eneste mulige om vi skulle bli frelst. Med andre ord ropes det ut til deg her, like fra Guds trone: Dette er veien!
   Skulle Han kunne frelse forbrytere - ja, så måtte Han jo selv ta den straff som tilkom forbrytere. Å bare sette en strek over synden, ville jo være en krenkelse av Guds rettferdighet, selv om Han aldri så gjerne ønsket å frelse dem i sin kjærlighet. Det er ingen disharmoni i Gud - så vel Hans rettferdighet, som Hans kjærlighet krevde tilfredsstillelse. Og så ble dette utveien: Det uskyldige Guds lam! «Se, Han bærer verdens synd!» Gud selv i synderes sted! En rettferdig for urettferdige! Ufattelig, men sant!
   Tenk deg hvilken helt annen vei dette er, enn alt hva du og jeg kunne ha tenkt oss frem til. Se bare på alle verdens religioner, som jo nettopp er vitnesbyrd om, hva mennesket har tenkt seg frem til - og hos hvilken filosof finner du evangeliet forkynt? Nei, det er nettopp hva «som ikke oppkom i noe menneskehjerte.» Men «for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd.» (1 Kor 2,10). Det måtte bli åpenbart.
   Guds Ånd måtte altså meddele det til, og forklare det for menneskets hjerte. Menneskehjertet kunne aldri ha tenkt det ut på egenhånd. Kunne aldri ha kommet på det. Og det opplever du vel selv, igjen og igjen, til og med etter å ha kommet til tro på evangeliet, at du igjen begynner å rote i ditt eget, og likesom skal stille noe opp for Gud. Hvor har du dette ifra? Jo, det er det gamle menneske som har trådt i funksjon - det som Herren har naglet til korset. Det vil ikke dø! Det vil leve og utfolde seg, i offer og tjeneste og åndelighet av alle slag. Og det kan bli nokså kristelig - men det kan ikke prise korset av hjertet, for der ser det sin død.
   Derfor ser du all denne bitre motstand imot ordet om korset - ordet om blodet. Dess mer du får vokse, dess mer opplever du å komme på kollisjonskurs med det. Det kan ikke leve sammen.
   Vi taler om opphøyelse her - den opphøyde Gud! Det står også om Ham hos profeten Jesaja slik: «For så sier Den Høye, Den Opphøyede, Han som troner for evig, Han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende.» (Jes 57,15).
   Ja, en har jo prøvd å strekke seg etter denne hellige opphøyde Gud, da en av hjerte og sinn gikk inn for å gjøre Hans vilje, og bli etter Hans lov - og så har en kommet så aldeles til kort, midt imot all forventning. Forventningen var nemlig å bli mer og mer hellig, mer og mer åndelig, og så ble en bare en større og større synder. Og så står en der så elendig: Jeg nådde ikke opp til Ham i Hans opphøyethet!
   Men Gud bor jo hos den elendige, får en lese og høre - ja, hva da? Du kan forstå, at Gud kan ha med den og den elendige å gjøre - men meg! - Jeg er likesom elendig på en gal måte! - Det er ikke noe som stemmer.

   Du kan av og til møte mennesker, som er elendige på en rett måte! - Syndere på en rett måte! Det de åpenbarer ved det - uten å selv være klar over det - det er at denne deres omvendelse, som de ynder å betrakte som særlig dyp - ja, dypere enn andres - den er i virkeligheten ganske grunn. Derfor har de også - i all hemmelighet riktignok - en annen grunn for sin frelse, enn den som Gud i sin nåde har lagt.
   Nei, frelsens vei er ikke to, den er en, og den heter Jesus Kristus og Ham korsfestet. Der har Han gitt deg frelse.
   «De så opp til Ham og strålte av glede, og deres åsyn rødmet aldri av skam.»
(Sal 34,6). Rødmet aldri av skam! Hvordan er det mulig, for den som har møtt seg selv i Ordets lys? Jo, fordi å se opp til Ham, i ordets egentlige forstand, det er å se opp på Ham, som er opphøyet - på korset - altså der hvor våre synder er tatt bort. Slik frelste altså Gud mennesket.
   Vi skal se noe forunderlig, som står i teksten vår om det. Moses får en beskjed: «Så skal du ta den andre væren, og Aron og hans sønner skal legge sine hender på dens hode. Og du skal slakte væren og ta av blodet og stryke på den høyre ørelapp på Aron og hans sønner, og på tommelfingeren på deres høyre hånd, og på stortåen på deres høyre fot. Resten av blodet skal du stenke rundt om på alteret. Du skal ta av blodet som er på alteret, og av salvingsoljen og stenke på Aron og på hans klær, og likeså på hans sønner og på deres klær. blir han hellig, han selv og hans klær, og likeså hans sønner og deres klær.» (2 Mos 29,19-21
).
  
blir han hellig! - Han selv og hans klær og ... osv. Merk deg nøye og for alltid, hva dette peker hen til! Og likeså får han høre: «Han skal føre oksen frem for Herrens åsyn, til inngangen til sammenkomstens telt. Han skal legge hånden på oksens hode, og han skal slakte oksen for Herrens åsyn. Så skal han – den salvede prest – ta av oksens blod og bære det inn i sammenkomstens telt. Og han, presten, skal dyppe fingeren i blodet, og han skal stenke av blodet sju ganger for Herrens åsyn, like foran helligdommens forheng. Noe av blodet skal han stryke på hornene av alteret med den velluktende røkelse, det som står for Herrens åsyn i sammenkomstens telt. Resten av oksens blod skal han helle ut ved foten av brennofferalteret, som står ved inngangen til sammenkomstens telt.» (3 Mos 4,4-7
).
   Ser du hvem som handler her? Det er jo ikke du! Og da kan vi lese i teksten vår igjen: «Så ille tilredt var Han at han ikke så ut som et menneske, og Hans skikkelse ikke var som andre menneskebarn.» (v.14b). Som et lam likesom slaktet! Og så leser vi: «Slik skal Han bestenke mange folkeslag.» (v.15b).
   Det er et ord du må la ringe for deg her, og sett gjerne en tykk rød sterk under det - for det er nettopp dette djevelen angriper, snart som en brølende løve og snart som en lysets engel: Det er ordet slik. Slik! - Som vi leser om Ham her - den ille tilredte - slik skal Han bestenke mange folkeslag. Da forstår du Paulus' forkynnelse: «Vi forkynner Kristus korsfestet!» (1 Kor 1,23). Og: «Jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» (1 Kor 2,2). For slik er det Han skal bestenke folkeslag! I dette alene er renselsen! Og det vil altså si: I dette alene er frelsen! - I dette alene står vi rene for Gud!

  
I den gamle pakt, det vil si, etter loven ble alt helliget ved bestenkelsen av blod - offerblod - det gjaldt alle gjenstander i templet, alt det som ble brukt ved gudstjenesten, alteret, prestenes klær osv. Bare ett eksempel her fra
3 Mos 16,14: «Så skal han ta noe av oksens blod og stenke det med sin finger på fremsiden av nådestolen. Og foran nådestolen skal han stenke noe av blodet sju ganger med fingeren.» Og vers 19: «- og stenke noe av blodet på det sju ganger med fingeren, og slik rense og hellige det fra Israels barns urenhet.»
   Ser du? Som vi hørte av teksten vår: «Likesom mange var forundret over deg – så ille tilredt var Han at Han ikke så ut som et menneske, og Hans skikkelse ikke var som andre menneskebarn – slik - SLIK! - skal Han bestenke mange folkeslag.» (v.14-15).
   Slik - altså ved selv å bli et blodig offer til soning av vår synd! Slik skal Han hellige oss - det vil si, gjøre oss hellige for Gud! Slik!
   Og da må du høre Jesu ord i Hans yppersteprestelige bønn i Joh 17,19, og forhåpentligvis ser du da hvem Han er, og hvordan Han frelser og helliger deg!: «Og jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet.»
   Han bestenker deg med sitt blod, og du er hellig!

   Og så kommer dette like på: «Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbaret?» (Jes 53,1).
   Ja, det er jo det som er så tragisk for alle dem som vender dette budskapet - og det vil si, denne Herre - ryggen, at det var brakt også for dem i utgangspunktet, men nå blir det dem ikke til del.

   Å, hvor må vi ikke takke Gud for at dette er slik - at det ikke skal bero på, og hvile på meg og mitt - men på Jesus alene. Og at jeg får se, at dette er Guds vei for meg. Kan det bli tryggere! Skulle vi ikke kunne se opp til Ham og stråle av glede? Han har jo båret våre synder på sitt legeme, opp på korsets tre. Og nettopp det er sagt så klart til oss, allerede mange hundre år før det skjer. Og så skal vi altså ha så tungt for å tro, at det virkelig holder, og at det virkelig gjelder oss.
   Slik
skal Han bestenke mange folkeslag, sier teksten her - og hør da, hva som sies om dette når det har skjedd: «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen.» (2 Kor 5,19).
   Hvem er disse «dem,» som Han ikke tilregner deres overtredelser? Det er verden - folkeslagene - leste vi. Det er det forlikelsens ord som er lagt ned i oss, som er kommet til tro: Så la dere forlike med Gud!


   Kristus, på korset du bar på deg
Skapningens synd og ve,
Kristus, på korset du bar for meg
Dom og forbannelse.

E.K.