For kristen enhet

   «Du tenkte jeg var som du,» sier Herren (Sal 50:21) - og det ligger svært nær for oss alle, å gi Herren våre egne trekk slik at Han i vår bevissthet ender opp med å bli ikke helt ulik oss selv. For vi tenker: Han er vel slik og slik, og det er jo rimelig at Han er slik og slik innstilt til dette og hint, osv. i samme spor.
   Det vi da gjør - uten å være oss det riktig bevisst - det er at vi spør vårt eget hjerte om hvordan Gud egentlig er. - Det blir en Gud som stiger opp av vårt eget indre, og det er jo slett ikke Gud, men en avgud.
   Gud har åpenbart seg i sitt ord. «Der skal du finne meg,» sier Han. Han er altså der! - Det har Han sagt, og Han lar seg finne der når du søker Ham i sannhet. - Det har Han lovt. Han vil åpenbare seg for deg, til frelse! - Til din frelse - for, som Jesus sier: «Dette» - altså dette, og ikke noe annet - «er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og Ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh 17:3).
   Kan hende du strever og baler med ting i ditt eget hjerte og prøver å få ting på rette plass der - en «god kristen» kalles det vel, det mål som vi da har for øye. - Iallfall en noe bedre kristen enn det jeg er akkurat nå. - Og det er jo ikke å forakte at en ønsker å forbedre sitt liv - men hvor har du det fra at det skulle være liv å finne i det? Det må du i tilfelle ha fra ditt eget hjerte, eller fra falske lærere - for idet du vender deg til Guds ord, får du jo et helt annet svar. - Du hørte nettopp Jesus, Han som er Guds ord (Åp 19:13), peke ut veien til livet, det evige: - at de kjenner deg Gud, den eneste og sanne.

   Men hvordan kjenne Ham? - Det lar seg jo ikke gjøre å fare opp til himmelen og hente Ham ned - og heller ikke å fare ned i avgrunnen å hente Ham opp. (Rom 10:6-7). - Hva da? I mitt ord, sier Han. I sitt ord, der har Han satt deg stevne.
   Ja men, det er jo mennesker som har studert Skriften hele livet uten å finne frem - de skriftlærde på Jesu tid, de ransaket Skriftene som Jesus selv sier om dem, men fant ikke frem. - Mennesker i mengdevis har dykket, og dykker ned i denne boken og kommer opp igjen med alle slags tolkninger - se bare på de utallige kirkesamfunn og åndelige retninger. Ja, det er et veldig anstøt for vår tanke! Men, sier Jesus til deg nå igjen, du skal ikke se på alt dette, men på meg! - For det er meg den vitner om: Jeg er veien, sannheten og livet, og «hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for.» (Matt 7:8).
   Er ikke det noe av et løfte! «- ham skal det lukkes opp for!»
   At det lukkes opp, vil jo ikke si annet enn at Ordet åpner seg for deg - Jesus åpenbarer seg for deg - Han som er selve lyset fra himmelen - og lar deg se. Han er nemlig kommet for å gi verden liv. Ikke noe menneske kan arbeide seg til det - det kan bare fås. Og fra en side sett har vi alle fått det - for Gud gav oss sin frelse i Jesus Kristus før vi trodde det - ja, før vi var til og i det hele tatt kunne høre det forkynt. - Den gang Han lot Jesus, sin enbårne Sønn, nagle til korset på Golgata. Da ble Guds frelse gitt deg! Hva venter du så på?
   Du som har det slik - Han sier deg nå: «Hvorfor tror du ikke mitt ord til deg? - Jeg har jo sagt deg det! Alt ditt har jeg tatt! Og jeg har båret konsekvensene av det - og Faderen i himmelen har godtgjort at dette er et verk etter, og i samsvar med Hans hjerte og vilje, idet Han har oppreist meg fra de døde.»

Stans nå opp for dette! - Faderen i himmelen har altså tatt imot det verk som er gjort til din frelse og har satt sitt segl på det - men du vet ikke riktig om du kan tro det! Å hvor lykkelig du ble, om dette gikk opp for deg nå: Gud er forsonet - i Kristus!

Vi ser det samme fenomenet hos disse Josefs brødre - den inngrodde vantro og mistro.
Josef som de hadde syndet så grovt imot av ren misunnelse og solgt som en slave til Egypt. Josef, som etter å ha satt dem på prøve en tid, tok så vel imot dem i Egypt - som hungersnøden i hjemlandet hadde drevet dem til - ja, han tok ikke bare vel imot dem, men gråt over dem - ham tilla de nå sine egne trekk.

   Først kunne de jo ikke fatte at han kunne være så god og vennlig mot dem, slik som de hadde behandlet ham. Og hvorfor kunne de ikke fatte det? - Fordi de selv ikke var som Josef! - Men de måtte nå tro på det som de erfarte da vel?
   Men nå var situasjonen en annen - Jakob, far deres var død, og der blusser plutselig den gamle vantro og mistro opp igjen i full blomst - for nå slo den tanken ned i dem, at Josef bare hadde spart dem for Jakobs skyld - for ikke å føre ytterligere sorg over ham, far sin. - Men nå var altså Jakob død, og hva da?
   Du ser, de kunne egentlig ikke tro at noen kunne være så god som Josef var. Josef, et av de store forbilder i Skriften på Jesus Kristus selv.
   Det måtte ligge noe mer bak, tenkte de. - Josef skjulte nok ett eller annet for dem. Så måtte de finne noe annet å berge livet på, enn å satse på Josefs godhet - og så kom de opp med en løgn. De ville berge livet ved en løgn. De ville prøve å la det få leve videre som de trodde var den egentlige årsaken til at Josef hadde spart dem - nemlig Jakob. Og så leser vi: «Så sendte de bud til Josef og sa: Før han døde gav din far oss dette pålegg: Så skal dere si til Josef: Kjære, tilgi dine brødre deres misgjerning og deres synd, da de handlet så ille mot deg! Nå ber vi, tilgi oss vår misgjerning, vi som også tjener din fars Gud.» (v.16-17a).
   Men hvordan tar nå Josef imot dette? «Og Josef gråt da de talte slik til ham.» (v.17b).
   Tenk, all den godhet som jeg har vist imot dem, den har de i virkeligheten ikke tatt imot - men de mistenker meg for å ha baktanker og egentlig vil dem ondt!
   Kjenner du igjen ditt forhold til Jesus her? - Er det ikke mye nettopp slik vi også er - slik som Josefs brødre? Kan jeg virkelig tro at Han er så god, etter alt det jeg har gjort mot Ham? Ligger det virkelig ikke noe bak her? - Noe skjult? Ja, Han tilgir nok, men jeg må nå vel betale for det jeg har gjort allikevel?
   Det går kanskje greit i gode dager dette å tro Jesu nåde og godhet - men så kommer de onde. Sykdom rammer deg, personlige nederlag, gang på gang, problemer i familien, barn som går sine egne veier, dødsfall blant dine nærmeste og lignende - så tenker du: Det er for mine synders skyld dette! - Det er fordi jeg har vært, og er slik og slik - det er da også bare rimelig slik som jeg nå engang er. Og så stiger dette avgudsbildet fra ditt eget hjerte frem igjen, og Jesus står der som en som ser kaldt på din lidelse og sier: Ja, men du har jo bare deg selv å takke for dette! - Og det stemmer jo så godt med ditt eget hjertes tanke.
   Hvordan skal du da kunne legge deg til ro i Hans favn, med all din nød og smerte? Å nei, å nei, hvor djevelen er dyktig, og hvor flink han er til å få vårt hjerte til å spille på lag med seg!
   Og så ser vi det i Josefs tilfelle her - igjen må han forsikre dem om sannheten i det ord han har forkynt dem. Det vil si, han må forkynne det en gang til: «Da sa Josef til dem: Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? Dere tenkte ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for å gjøre dette som vi ser i dag, og berge livet for mange mennesker. Vær ikke redde! Jeg vil sørge for dere og deres barn. Og han trøstet dem og talte vennlig til dem.» (v.19-21).
   Hvor ofte må ikke Han (Jesus) forsikre oss? - Igjen og igjen.
   Se på Josefs gråt og tro nå Jesus, din frelser, her og nå, når Han forsikrer deg om at Han har gjort alt vel for deg.
   Avveien er at vi vil forsøke å nå frem på en egen vei - og det slo meg, da jeg leste denne teksten - brødrene ville berge livet ved en løgn, og det er jo nettopp hva vi så snart tyr til også - vi prøver å fremstille oss for Ham som noe vi i virkeligheten ikke er! - Det vil si, bedre enn vi er. Så kommer vi snart på den ene måten og snart på den andre, alt ettersom våre følelser og tanker er for tiden, men bare ikke på den veien Gud selv har anvist - nemlig for Jesu skyld alene.

Dette er veien som fører frem, her og nå - og alltid: «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16).