Et godt budskap kaller vi det som vi leste her - et evangelium.

   Det er noe som kommer klart frem i Skriften - gjennom hele Skriften - og det er hva vårt problem og hva vår ulykke egentlig er. Og uten et klart syn i dette er det heller ikke mulig å få et klart syn i, eller en klar forståelse av hva evangeliet i virkeligheten er.
   Det fokuseres gjerne på så mye forskjellig når vår strid og vårt problem skal beskrives - det kan være fattigdom, sykdom, ensomhet, sorg, død, krig osv., og da blir jo «evangeliet» - det gode budskap - at Gud er god, at Han har et faderhjerte, at Han gjerne vil hjelpe, at Han kan helbrede, at Han, fordi Han nå er så god av hjertet er en som vi kan gå til med alle ting og lignende.
   Gud både er og kan alt dette - men ennå har vi ikke vært innom hva som er vår egentlige ulykke, og derfor heller ikke hva evangeliet virkelig er. Men som vi ser, peker teksten vår i dag klart på det - den taler om misgjerninger, overtredelser og synder. - Og den taler om at Guds vrede er over alt dette. Stanser vi noen gang opp for det i vår tid? Guds vrede over synd er ikke noe som øker eller minker, alt ettersom - nei, det er en konstant tilstand i Gud. Han er alltid en fortærende ild mot all synd (Hebr 12:29), slik at det eneste som kan forhindre og avvende denne vrede er, at gjenstanden for vreden blir tatt bort.

   Jesus taler om gode og dårlige trær, som hver for seg bærer enten god eller dårlig frukt - og her er ordet enten svært viktig - for, som Han sier, og merk deg formuleringen: Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke bære god frukt.
   Det sier oss vel klart hvor vi befinner oss hen! - Hva slags «trær» vi er. Har du noen gang syndet - om aldri så lite? Skal du være sann, må du vel svare ja på det. Men et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, sa jo Jesus. Altså må du være et dårlig tre! - Og om det sa Han jo at det ikke kan bære god frukt. Overhodet ikke med andre ord.
   Da er det jo dårlig alt sammen da! Nå er det altså Gud som taler i dette ordet. Alt er besmittet, alt er dårlig, og det kan ikke komme noe godt ut av det. Det vil altså igjen si at alt dette alltid er gjenstand for denne Guds konstante vrede over synd. Det er vår virkelige nød og ulykke. Og det er også en situasjon vi befinner oss alt annet enn komfortable med, når det begynner å gå opp for oss. Men det forandrer jo ikke situasjonen. Det er her gjerningsvesenet i gudsdyrkelsen har sitt utspring. Det springer ut av vårt behov for å være annerledes enn hva vi i virkeligheten er - og dette behov igjen, springer ut av at vi har fått sant lys inn over oss selv - og så griper vi naturlig til gjerninger, men det er da ikke av kjærlighet til Gud, eller til det som er sant eller godt. Det som er sant og godt, det må vi strebe etter, det må vi sette noe inn på å få gjort, mens det som er dårlig, det går av seg selv. «Det ligger meg for hånden,» som Paulus sier. (Rom 7:21).
   Hva er så drivkraften i alt dette gjerningsvesenet og helliggjørelsesstrevet, fra det å gå i kloster med et livslangt løfte på seg, til det å gi litt ekstra i kollektkorga nå og da? Jo, blant annet å ville pynte på det bildet vi ser tegnet av oss i Gud ord, når det begynner å la seg se i vårt eget hjerte og liv. Det er jo så lite smigrende.
   Videre har vi dette med frykten - frykten for dom, frykten for å gå fortapt, frykten for ikke å strekke til og stå der til skamme, forsøket på å ta livet av denne nagende ormen i samvittigheten som likesom aldri vil la oss få falle til ro og finne fred og hvile, men stadig og uavbrutt jager oss videre. Trellefrykten som kommer av trelldommens ånd, kaller Ordet dette. Det vil altså si at svært mye av dette vi kaller kristen virksomhet, i virkeligheten er drevet frem av en dårlig samvittighet på den ene side, - det vil si, en frykt i det innerste av ditt vesen for straff, og på den annen side av et håp om lønn, personlig gevinst.
   Den gode samvittighet, den fred og hvile og glede og ro som du savner, den vil du da kjøpe deg ved din egen innsats.
   Nei, vi befinner oss ikke komfortable med den situasjonen som Guds ord åpenbarer for oss, men som det står å lese her - Gud skje lov! - det er også en annen som ikke er komfortabel med denne vår situasjon - nemlig Han som har åpenbart deg denne din sanne tilstand - Gud selv! «- for Han har lyst til miskunnhet.» (v.18b).

   Han må dømme menneskets synd i sin rettferdighet, ellers var Han jo ikke lenger rettferdig - men Hans lyst er til miskunn. For Gud er ikke bare rettferdighet og hellighet, Han er også kjærlighet. Og her gis det et løfte til oss, et løfte fra Gud selv, om at det som skiller oss fra Ham, det som blir oss til dom og gjør oss til gjenstand for Hans vrede - det skal Han trå under sine føtter og kaste i havets dyp. (v.19). Han skal gjøre det! - ikke du!
   Det er det som gjør dette til et evangelium for oss, som det var det for dem som hørte dette budskapet til tro på profeten Mikas' tid. De hørte ikke bare om at en dag skulle dette problemet - at de var syndere i seg selv innfor Gud, og ikke kunne bli noe annet - la seg løse, men de hørte også at dette skulle løses for dem, av en annen! - Gud selv skulle gjøre det. Har du sett det? Ja, da har du jo funnet den fullkomne glede, fred, ro og hvile. Da har du funnet grunnen til den gode samvittighet - ja, Guds ord kaller det en renset samvittighet - altså, et verk av Gud. «Og fra alt - alt! -det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i Ham enhver som tror,» kan vi lese i Apg 13:39.
   Men ingen kan komme til tro, uten å høre et fritt evangelium! Ingen kan komme til tro, uten å høre om det som er ferdig! Troen er ingen betinegelse for å bli frelst - rett forstått - men en frukt av hørelsen. Og hva er det du hører til tro? Jo, Kristi ord! (Rom 10:17) - evangeliet!
   Gud fant altså løsningen, hvor både Hans rettferdighetskrav og Hans lyst til miskunn - det vil si, Hans kjærlighet - ble tilfredsstilt. Han tok straffen på seg!
   «Han skal igjen forbarme seg over oss, Han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.» (v.19).
   Det står i en ellers fin sang, om våre synder på havets bunn - men Guds nåde og forlatelse har ingen bunn - nei, så langt som øst er fra vest - det vil si, det som ikke kan møtes - og så høy som himmelen er over jorden - slike bilder bruker Guds eget ord på det. Det er altså tale om noe uendelig! - Bunnløs nåde! Derfor passer havets dyp bedre som en beskrivelse av det faktiske forhold, at Han har tatt bort din synd.
   Det står her at Han «tar bort misgjerning.» Og det som er tatt bort, det er jo ikke der lenger. Og Han «går overtredelse forbi.» Altså eksisterer det ikke lenger for Ham! Han går forbi!
   Hvorfor skal da du gå og plage deg med det? Tror du det er Gud velbehagelig at du gjør det som Han lar være? Vet du bedre en Han hva som sømmer seg?

   Ordet forkynner, at skal Gud kunne dømme meg som tar min tilflukt til Jesu gjerning - ja, da må Han jo forkaste Jesu gjerning! Ser du ikke det? Ser du ikke at du er fullkommen fri, ved Ham?
   Han skal! - sier profeten. Han har! sier en nytestamentlig forkynner. Vi har altså, slik sett, et større budskap å gå med enn profetene. De pekte frem mot noe som skulle skje - vi peker på noe som har skjedd. - De pekte frem mot noe Gud skulle gjøre - vi peker på noe Gud har gjort! Men begge peker på at det er Guds gjerning - at Han var alene om det.

   For å gjøre dette så klart som mulig for oss, lar Han blant annet sine disipler bli stående der i egen kraft, når Han selv gripes og føres bort - og de flyr for sitt liv til alle kanter, og den «største» av dem - Peter - banner og sverger på at han ikke kjenner det mennesket, Jesus. Han gjorde det alene!

   La oss nå bare stanse for en sak igjen til slutt: Det dårlige tre, som ikke kan bære god frukt - er det noen hjelp i at det blir tilført kraft - Guds kraft? Vil det ikke da bare bære mer dårlig frukt, til mer kraft det får? Jo - det er dette Luther peker så utfyllende på i sitt skrift «Den trellbundne vilje» - da er det kun det gamle syndige, egenrettferdige menneske, som tilføres kraft, og det vil jo Gud ikke - derfor må du podes inn på det sanne vintre, plantes helt om, få en helt ny rot, så vil Han bære frukt ved deg.

   «Hvem er en Gud som du?» slik begynte teksten vår. Han har lyst - hør nå virkelig det - til miskunn. Og du vet, det du har lyst til, det er det du fremfor alt annet vil gjøre, ikke sant?
   Så vet du nå, hva Gud så gjerne vil!

E.K.