Tilbake            
                                               9 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Skal jeg vokte min bror? el. De to slags offer

1 Mos 4:8 - 15

   8. Kain talte til Abel, sin bror. Og da de en gang var ute på marken, fór Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel. 9. Da sa Herren til Kain: Hvor er Abel, din bror? Han svarte: Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter? 10. Men Han sa: Hva har du gjort? Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden. 11. Nå skal du være bannlyst fra den jord som åpnet sin munn og tok imot din brors blod fra din hånd. 12. Når du dyrker jorden, skal den ikke mer gi deg sin grøde. En flyktning og en vandrer skal du være på jorden. 13. Da sa Kain til Herren: Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den. 14. Se, du har i dag drevet meg ut av landet, og jeg må skjule meg for ditt åsyn. Jeg blir en flyktning og en vandrer på jorden, og det vil gå slik at hvem som helst som finner meg, kommer til å slå meg i hjel. 15. Men Herren sa til ham: Dersom noen slår Kain i hjel, skal det hevnes sjufold. Og Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle slå ham i hjel.

   Ikke den første synd på jord det vi leser om her, men det første drap.
   Den første synd på jord ble begått av denne morderens foreldre, og tenk, allerede i neste generasjon fikk det denne alvorlige konsekvens - det første menneske som ble født på naturlig vis var en morder. Og jeg sier bevisst at han var en morder. Vår naturlige tankegang sier oss at han ble en morder, den dagen han slo Abel, bror sin, i hjel - men han var en morder fra mors liv av. Dette sinn var i ham - herskende i ham.
   Hva for et sinn dette var, det ser vi til fulle åpenbart hos Kains etterkommer Lamek, lenger ute i det samme kapittel: «Lamek sa til sine hustruer: Ada og Silla, hør min røst, Lameks hustruer, lytt til min tale! En mann dreper jeg for hvert sår jeg får, en gutt for hver skramme jeg får. For hevnes Kain sju ganger, da skal Lamek hevnes syttisju ganger.» (v.23-24).
   Jeg vil spørre deg innfor Guds åsyn: Kjenner du dette sinnelag igjen fra ditt eget liv? Du har riktignok ikke nedfelt dette sinnelag i et slikt motto, eller læresetning, slik som Lamek gjorde - nei, du har helst villet fremstille deg selv som det motsatte - særlig dersom du har villet fremstå som en kristen - som et vennlig og omgjengelig menneske. Men hva har fylt ditt hjerte dersom noen har tråkket deg på tærne - enn si, hardt på tærne? Har ikke da Lamek reist seg i alt sitt gruoppvekkende velde, der inne? Morderen Lamek, han var hele tiden til stede - det var bare ikke noe som hadde vekket ham til nå.
   Heller ikke den historiske Lamek løftet våpen, skal vi tro hans ord her, før han ble tilført et sår eller en skramme. Er du med så langt? Fikk du lys over noe nå? - Eller er det fortsatt den fæle Lamek, og den gode «Deg?»

   Det er dette Lameks sinnelag Jesus har i tanke, når Han sier til Peter angående tilgivelsen av den bror som synder mot ham: «Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju.» (Matt 18:22).
   Her møter du et helt annet - ja motsatt sinnelag, hos vår Herre Jesus! Og tenk at folket ropte på å få Barabbas (Lamek) fri! - Og det er ropet også i dag.

   Vi hørte Lameks ord: «For hevnes Kain sju ganger, da skal Lamek hevnes syttisju ganger.» Jesu Kristi sinnelag - ja det er noe ganske annet enn dette, og jeg vil si: Bad deg i det! Kom til Ham, om du så ser deg tusen ganger verre enn Lamek! Du møter nemlig ikke noe Lameks sinnelag hos Ham, men tilgivelse uten grense og ende.

   Kain var åpenbart en ond mann - og da har vi snart for å tenke oss Abel, som det motsatte, en god mann - og det var nok en forskjell på disse to menneskelig sett også, som vi også ser det i dag, at det kan være stor forskjell på mennesker. Men det var ikke her det virkelige skillet gikk. Også Abel hadde del i den samme synd som Kain - også han var en etterkommer av de første syndere. Nei, den virkelige forskjellen, den finner du i erkjennelseslivet, som vi skal se etter hvert.

   Det som presenteres for oss i disse to personene, det er den religiøse og den troende som har levd side om side opp igjennom historien. Og det har alltid vært strid mellom disse to - og det har alltid vært den samme strid. Kain hadde nemlig et bestemt og underlig motiv for sitt drap. De fleste drap har jo hevn eller direkte vinning som motiv. En har for eksempel gjort noe imot meg, og jeg lar Lameks sinnelag få råde og tar hevn. Men Abel hadde ikke gjort Kain noe. Abels «forbrytelse» - en forbrytelse som kvalifiserte til dødsstraff i Kains øyne - det var hans gudsdyrkelse. Det var denne erkjennelse i Abels hjerte - en erkjennelse virket av Gud - som også hadde satt ham inn i et bestemt forhold til Herren. Det var dette Kains angrep var rettet imot. Det var dette gudsforholdet han ville slå i hjel. Han ville myrde det som var virket av Gud. Det er Kainssinnet - det er kjennetegnet.
   Like før vår tekst fortelles det om Kains og Abels offer - de bar begge frem offer for Herren - og så heter det: «Og Herren så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så Han ikke» (v.4b-5a), og da ble Kain forbitrer, står det.
   Dette er jo viktig også for oss som søker Herren. - Hvorfor tok Han ikke imot også Kains offer, som jo ble brakt til Ham? - Og hvordan er dette i dag?
   Kain, som ethvert religiøst menneske, bar frem av sitt eget - et blodløst offer. Bare en gave til Herren - han trengte ingen soning og forsoning. 
 

   Abel tok også av det han eide, men han utøste blod av et lam, et førstefødt lam - og vi vet alle hva, eller rettere sagt hvem det vitner om.
   Mange tusen år senere, står Johannes døperen og peker på Jesus, idet Han går forbi: «Se det Guds lam, som bærer verdens synd!» (Joh 1:29). Det var dette Abel levde i, og handlet i samsvar med.
   Kains motiv var misunnelse, og det han misunte Abel var hans gudsforhold og gudsliv. Men han selv var ikke villig til å gå inn i, og inn under den erkjennelse som førte frem til dette gudsforhold og gudsliv. Det ser du til og med når han får sin dom, og synden tynger ham så han må utbryte: «Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den.» (v.13). Men aldri noen bønn om tilgivelse på Kains lepper. 
   Nøyaktig det samme er vi vitne til hos Judas, der han har forrådt Jesus: «Jeg har forrådt uskyldig blod,» sier han. - Erkjennelsen av synden var der, men hva gjør han med det? Han går bort og henger seg.
   Jeg vil spørre deg: Våger du å la dette sinn få makt over deg? Våger du å leke med det? Vil du ikke heller vende deg til Ham med det - Han som er full av nåde og sannhet! (Joh 1:14).

   Misunnelsen! Vi ser det samme forhold, når det gjelder Isak og Ismael - løftessønnen og trellkvinnens sønn. Isak måtte også oppleve den smerte å bli forfulgt for sitt barnekårs skyld. Og dette fortsatte opp igjennom historien, til vi ser det topper seg på Golgata. 
   Mennesker prøver å gi forklaringer på hvorfor de ville utslette Jesus. Jo, det var fordi jødenes rådsherrer fryktet for opprør, og at romerne da skulle komme og legge Israel øde osv. - Men Pilatus, hedningen, han visste hvorfor. Det står om ham at «han visste at det var av misunnelse de hadde overgitt Ham.» (Matt 27:18).
   Her møter du Kain igjen - denne gang ved Golgata. Og dette sinnelag døde så visst ikke der, men lever i beste velgående iblant oss, og i oss også i dag.
   Men det er én ting du skal vite i denne sammenheng, at der på Golgata, ble Kains så vel som din synd, druknet i Lammets blod! Slik sett kan du si at det døde der, Kains sinnelag som all annen synd, og enhver synder. «Så Han ikke lenger tilregner dem deres overtredelser,» står det skrevet i 2 Kor 5:19. Det er oss det - det er du og jeg! Hørte du? Han tilregner oss det ikke lenger, for Jesu offers skyld.
   Tenk på Abels offer! - Det var dette han så - og så frem til.
   Det Kain i sin bortvendthet ikke så og forsto, det var at dette Abels offer vitnet om forlatelse også for hans synd. Så angrep han det i stedet, og førte denne forferdelige skyld over seg. For hør hva Herren sier om Abels blod: «Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden.» (v.10b).
   Så også med enhver synd du har begått mot et menneske - det roper til Gud! Utøst blod roper om hevn. En morder kan vel unnfly myndighetenes straff her på jord, men ikke Guds! Deres offers blod roper til Gud. Det er bare én redning for dem, og for oss alle - det er et annet blod, et blod som ikke roper om hevn, men tvert imot er utgytt til syndenes forlatelse. Om det kan du blant annet lese i Hebr 12:24: «Det rensende blod som taler bedre enn Abels blod.» Det blod som roper om tilgivelse, det taler altså bedre enn det som roper om hevn.
   Lever du i fortrolig samfunn med denne tilgivende og forlatende frelser, på blodets grunn alene - eller ser du surt til disse som likesom ikke har noe annet å vitne om enn dette blodet? Alltid dette blodet - alltid denne frelser - Hans nåde og godhet som eneste grunn og kilde. Skal de da aldri komme videre? Dit hvor du er for eksempel. - Du som også har noe mer å gi Herren, enn bare takk for Jesu vunder og sår.

   Merk deg en ting til slutt: Abel brakte aldri noe annet offer, enn dette lammets blod! Det vil si: Han nærmet seg aldri Gud på noe annet grunnlag - han søkte aldri samfunn med Gud ved noe annet.
   Og gjennom hele Israels historie gikk aldri ypperstepresten inn i det aller helligste, på den store forsoningsdagen, med noe annet enn blodet. Det ble aldri gitt ham noe annet han kunne gå inn der med, og slippe levende fra det!
   Merk deg det! - For det er også din eneste adgang - men det er også adgang full og fri for den dypest falne på jord.

   Stille ut til Golgata
Jeg i ånden vandrer.
Vakler alt, så vet jeg da
Han seg ei forandrer.

   Jesu bitre pines sted,
Som Hans livsblod væter,
Du har hvile, du har fred
For den sjel som græter.

E.K.