Ikke den første synd på jord det vi leser om her, men det første drap.
Den første synd på jord
ble begått av denne morderens foreldre, og tenk, allerede i neste generasjon fikk
det denne alvorlige konsekvens - det første menneske som ble født på naturlig
vis var en morder. Og jeg sier bevisst at han var en morder. Vår naturlige
tankegang sier oss at han ble en morder, den dagen han slo Abel, bror
sin, i hjel - men han var en morder fra mors liv av. Dette sinn var i ham -
herskende i ham.
Hva for et sinn dette var, det ser vi til fulle åpenbart
hos Kains etterkommer Lamek, lenger ute i det samme kapittel: «Lamek sa til
sine hustruer: Ada og Silla, hør min røst, Lameks hustruer, lytt til min tale!
En mann dreper jeg for hvert sår jeg får, en gutt for hver skramme jeg får. For
hevnes Kain sju ganger, da skal Lamek hevnes syttisju ganger.» (v.23-24).
Jeg vil spørre deg innfor Guds åsyn: Kjenner du dette sinnelag igjen fra ditt
eget liv? Du har riktignok ikke nedfelt dette sinnelag i et slikt motto, eller
læresetning, slik som Lamek gjorde - nei, du har helst villet fremstille deg selv
som det motsatte - særlig dersom du har villet fremstå som en kristen - som et
vennlig og omgjengelig menneske. Men hva har fylt ditt hjerte dersom noen har
tråkket deg på tærne - enn si, hardt på tærne? Har ikke da Lamek reist
seg i alt sitt gruoppvekkende velde, der inne? Morderen Lamek, han var hele tiden
til stede - det var bare ikke noe som hadde vekket ham til nå.
Heller ikke den historiske Lamek løftet våpen, skal vi
tro hans ord her, før han ble tilført et sår eller en skramme. Er
du med så langt? Fikk du lys over noe nå? - Eller er det fortsatt
den fæle Lamek, og den gode «Deg?» Nei, du er da ikke som han, må
vite!
Det er dette Lameks
sinnelag Jesus har i tanke, når Han sier til Peter angående tilgivelsen
av den bror som synder mot ham: «Ikke sju ganger, sier jeg deg, men
sytti ganger sju.» (Matt 18:22).
Her møter du et helt annet - ja motsatt sinnelag, hos vår Herre Jesus! Og tenk at
folket ropte på å få Barabbas (Lamek) fri! - Og det er ropet også i dag. Vi
hørte Lameks ord: «For hevnes
Kain sju ganger, da skal Lamek hevnes syttisju ganger.» Jesu Kristi sinnelag -
ja det er noe ganske annet enn dette, og jeg vil si: Bad deg i det! Kom
til Ham, om du så ser deg tusen ganger verre enn Lamek! Du møter nemlig ikke
noe Lameks sinnelag hos Ham, men tilgivelse uten grense og ende. Kain
var åpenbart en ond mann - og da har vi snart for å tenke oss Abel, som det motsatte,
en god mann - og det var nok en forskjell på disse to menneskelig sett også, som vi
også ser det i dag, at det kan være stor forskjell på mennesker. Men det var ikke
her det virkelige skillet gikk. Også Abel hadde del i den samme synd som Kain
- også han var en etterkommer av de første syndere. Nei, den virkelige forskjellen,
den finner du i erkjennelseslivet, som vi skal se etter hvert. Det
som presenteres for oss i disse to personene, det er den religiøse og den troende
som har levd side om side opp igjennom historien. Og det har alltid vært strid
mellom disse to - og det har alltid vært den samme strid. Kain hadde nemlig
et bestemt og underlig motiv for sitt drap. De fleste drap har jo hevn eller
direkte vinning som motiv. En har for eksempel gjort noe imot meg, og jeg lar Lameks
sinnelag få råde og tar hevn. Men Abel hadde ikke gjort Kain noe. Abels «forbrytelse»
- en forbrytelse som kvalifiserte til dødsstraff i Kains øyne - det var hans gudsdyrkelse. Det var denne erkjennelse i Abels hjerte - en erkjennelse
virket av Gud - som også hadde satt ham inn i et bestemt forhold til Herren.
Det var dette Kains angrep var rettet imot. Det var dette gudsforholdet
han ville slå i hjel. Han ville myrde det som var virket av Gud. Det er Kainssinnet
- det er kjennetegnet.
Like før vår tekst fortelles det om Kains og Abels offer
- de bar begge frem offer for Herren - og så heter det: «Og Herren
så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så Han ikke»
(v.4b-5a), og da ble Kain forbitret, står det.
Dette er jo viktig også for oss som
søker Herren. - Hvorfor tok Han ikke imot også Kains offer, som jo ble brakt
til Ham? - Og hvordan er dette i dag?
Kain, som ethvert religiøst menneske, bar frem av sitt
eget - et blodløst offer. Bare en gave til Herren - han trengte
ingen soning og forsoning.
|
Abel tok også av det han eide, men
han utøste blod av et lam, et førstefødt lam - og vi vet alle hva,
eller rettere sagt hvem det vitner om.
Mange tusen år senere, står Johannes døperen og peker
på Jesus, idet Han går forbi: «Se det Guds lam, som bærer verdens
synd!» (Joh 1:29). Det var dette Abel levde i, og handlet i
samsvar med.
Kains motiv var misunnelse, og det han misunte Abel var hans gudsforhold
og gudsliv. Men han selv var ikke villig til å gå inn i, og inn under
den erkjennelse som førte frem til dette gudsforhold og gudsliv. Det ser
du til og med når han får sin dom, og synden tynger ham så han må
utbryte: «Min misgjerning
er større enn at jeg kan bære den.» (v.13).
Men aldri noen bønn om tilgivelse på Kains lepper.
Nøyaktig det samme
er vi vitne til hos Judas, der han har forrådt Jesus: «Jeg har forrådt uskyldig
blod,» sier han. - Erkjennelsen av synden var der, men hva gjør han med det?
Han går bort og henger seg.
Jeg vil spørre deg: Våger du å la dette sinn få makt
over deg? Våger du å leke med det? Vil du ikke heller vende deg til
Ham med det - Han som er full av nåde og sannhet! (Joh 1:14).
Misunnelsen!
Vi ser det samme forhold, når det gjelder Isak og Ismael - løftessønnen og trellkvinnens
sønn. Isak måtte også oppleve den smerte å bli forfulgt for sitt barnekårs skyld.
Og dette fortsatte opp igjennom historien, til vi ser det topper seg på Golgata.
Mennesker prøver å gi forklaringer på hvorfor de ville
utslette Jesus. Jo, det var fordi jødenes rådsherrer fryktet for opprør,
og at romerne da skulle komme og legge Israel øde osv. - Men Pilatus,
hedningen, han visste hvorfor. Det står om ham at «han visste at det
var av misunnelse de hadde overgitt Ham.» (Matt 27:18).
Her møter du Kain igjen - denne gang ved Golgata. Og dette sinnelag døde så visst
ikke der, men lever i beste velgående iblant oss, og i oss også i dag.
Men det er én ting du skal vite i denne sammenheng, at
der på Golgata, ble Kains så vel som din synd, druknet i Lammets blod!
Slik sett kan du si at det døde der, Kains sinnelag som all annen
synd, og enhver synder. «Så Han ikke lenger tilregner dem deres overtredelser,»
står det skrevet i 2 Kor 5:19. Det er oss det - det er du og jeg!
Hørte du? Han tilregner oss det ikke lenger, for Jesu offers skyld.
Tenk på Abels offer! - Det var dette han så - og så frem til.
Det
Kain i sin bortvendthet ikke så og forsto, det var at dette Abels offer vitnet
om forlatelse også for hans synd. Så angrep han det i stedet, og førte denne forferdelige
skyld over seg. For hør hva Herren sier om Abels blod: «Røsten av din brors blod
roper til meg fra jorden.» (v.10b).
Så også med enhver synd du har begått mot et menneske
- det roper til Gud! Utøst blod roper om hevn. En morder
kan vel unnfly myndighetenes straff her på jord, men ikke Guds! Deres
offers blod roper til Gud. Det er bare én redning for dem, og for
oss alle - det er et annet blod, et blod som ikke roper om hevn, men
tvert imot er utgytt til syndenes forlatelse. Om det kan du blant
annet lese i Hebr 12:24: «Det rensende blod som taler bedre
enn Abels blod.» Det blod som roper om tilgivelse, det taler
altså bedre enn det som roper om hevn.
Lever du i fortrolig samfunn med denne tilgivende og forlatende
frelser, på blodets grunn alene - eller ser du surt til disse som likesom ikke
har noe annet å vitne om enn dette blodet? Alltid dette blodet - alltid denne
frelser - Hans nåde og godhet som eneste grunn og kilde. Skal de da aldri komme
videre? Dit hvor du er for eksempel. - Du som også har noe mer å gi Herren, enn bare
takk for Jesu vunder og sår. Merk
deg en ting til slutt: Abel brakte aldri noe annet offer, enn dette lammets
blod! Det vil si: Han nærmet seg aldri Gud på noe annet grunnlag - han søkte
aldri samfunn med Gud ved noe annet.
Og gjennom hele Israels historie gikk
aldri ypperstepresten inn i det aller helligste, på den store forsoningsdagen,
med noe annet enn blodet. Det ble aldri gitt ham noe annet han
kunne gå inn der med, og slippe levende fra det!
Merk deg det! - For det er også din eneste adgang - men det er også adgang full
og fri for den dypest falne på jord.
|
9
søndag i treenighetstiden
