Tilbake            
                                               8 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

Dere skal elske Herren!

Jos 22:1-6

   1 Da kalte Josva til seg rubenittene og gadittene og den halve Manasse stamme, 2 og han sa til dem: Dere har holdt alt det Moses, Herrens tjener, befalte dere. Og dere har vært lydige mot meg i alt det jeg har befalt dere. 3 Dere har ikke sviktet deres brødre i denne lange tiden, like til denne dag, men dere har tatt vare på alt det Herren deres Gud har befalt dere. 4 Og nå har Herren deres Gud gitt deres brødre ro, slik som han hadde lovt dem. Så vend nå tilbake og dra til deres telt, til deres eget land, det som Moses, Herrens tjener, gav dere på den andre siden av Jordan. 5 Men pass nøye på at dere lever etter det bud og den lov som Moses, Herrens tjener, gav dere: å elske Herren deres Gud og vandre på alle hans veier, å holde hans bud og holde fast ved ham og tjene ham av hele deres hjerte og av hele deres sjel. 6 Så velsignet Josva dem og lot dem fare, og de drog til sine telt.

   «-  å elske Herren deres Gud og vandre på alle Hans veier, å holde Hans bud og holde fast ved Ham og tjene Ham av hele deres hjerte og av hele deres sjel.» (v.6).
   Det er den lov Herren har gitt deg som sitter her nå! Og Jesus har sagt om denne lov i Matt 5:17: «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven!»
   Med andre ord, så står den da fremdeles ved lag! Og da kan vi lese det en gang til: «-  å elske Herren deres Gud og vandre på alle Hans veier, å holde Hans bud og holde fast ved Ham og tjene Ham av hele deres hjerte og av hele deres sjel.» Og dette innleder Josva med å si: «Men pass nøye på at dere lever etter det bud og den lov som Moses, Herrens tjener, gav dere!» (v.5).
   Pass nøye på! Og da har jeg jo følgelig et betimelig spørsmål til deg, som går omkring og måtte ha høye tanker om deg selv som kristen: Gjør du dette? Elsker du Herren? Hør igjen – og la det nå få synke inn! - elsker du Herren!
   Det er altså bare et ord du skal sitte igjen med nå. Elsker!
   Men nå kan vi jo et øyeblikk vende oss fra lovens krav til evangeliet, som du mener at du har fått tro, og stille det samme spørsmål: Elsker du Herren? Elsker!

   Finnes det noe menneske på jord som elsker Herren slik, at Han vil ta det inn i sin himmel – det vil si, ta det til seg – på det grunnlag? Her er det mange som smetter utenom, og tenker – oi, nå ser jeg det! - det er ved det Jesus har gjort! Og så går en videre uten noen sinne å ha sett sant på seg selv! Så blir det et slikt mer eller mindre bevisstløst forhold til Herren. Det blir likesom uten substans, om en kan si det på den måten.
   Men la oss ikke gå så snart videre her. Du bekjenner Jesus, den mishandlede og korsfestede Herre. Han som var villig å dø i ditt sted, for at du skulle leve ved Ham! Det har Han villet for deg, og forkynt deg – men ennå er din kjærleik høgst elendig! - om en kan tale om noen kjærleik overhodet!
   Hva synes du om et slikt menneske? Hvordan bedømmer du en slik en? Det er ille, ikke sant? Nå taler vi ikke om rette læresetninger, luthersk/roseniansk syn, eller hva du nå måtte komme på, men kjærlighet! Har du det? Hva synes du egentlig om deg selv? Da er det jo viktig at du synes det samme om deg selv, som Herren synes om deg, ikke sant? Ellers kan det jo hende at du er på vei til et helt annet sted enn du hadde tenkt deg! Nå hva synes du?
   Jeg gir ganske rikelig i kollekten, og jeg spanderer mye av min tid i tjeneste for Guds rike, står på, på vegne av bedehuset osv., - ja, fint det, men uten kjærlighet til Ham du mener deg å tjene? Hva er det for noe? Det er jo trelldomstjeneste! Ikke noe mindre! Er det et slikt forhold du ønsker at din ektefelle skal ha til deg, for eksempel? Jeg tror ikke det.
   Hør nå, hva Paulus skriver i 1 Kor 16:22: «Om noen ikke elsker Herren, han være forbannet!»
   Oi! - står virkelig dette i Det Nye Testamentet? Ja, det gjør det!

   Du som måtte mene å inneha en slik kjærlighet til Herren, at du kan gå inn til Ham på den, nå kan du jo få rekke opp din hånd her og nå, og vitne for oss andre om den!
   Se nøye etter nå! Er ikke kjærligheten der, da er jo alt det andre forgjeves! Apostelen sier slik om det i 1 Kor 13:1-3: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.»
   Ser du? - det er sannhet, når jeg sier deg, at om ikke kjærligheten er der – og nå taler vi om deg – så er alt annet forgjeves! Ikke hopp så snart over dette!

E.K.

   Hva skal da få meg ut av denne håpløse situasjonen? Paulus stilte dette spørsmål en gang på denne måte: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» (Rom 7:24).
   Dette er jo et spørsmål som åpenbart er stilt i den største fortvilelse! Fortvilelse over hva? Nei, over hvem! Nemlig seg selv!
   Tror du han hadde funnet kjærlighet nok hos seg selv? - til og med nå etter at Jesus Kristus hadde fridd ham ut av hans villfarelse og tilgitt ham de mest blodrøde synder! Nei, da hadde han ikke hatt noe behov for å rope slik etter noe annet! Og han fikk noe annet! Som Herren har sagt, det vil si, lovt: «Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.» (Joh 6:37b).
   Hør nå hva han siden vitner i 2 Kor 5:14: «For Kristi kjærlighet tvinger oss!»
   Kristi kjærlighet! Men den er nå ikke min! Kristus om hvem apostelen også vitner i Gal 2:20b: «Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg.»
    Han som elsket meg! Og nå er det mitt personlige vitnesbyrd: Han som elsket meg! Kristi kjærlighet til meg!
   Men da må jeg vel finne en grunn til denne kjærlighet jeg er blitt gjenstand for, hos meg selv, ikke sant? Nei, da møter Hans ufattelige ord meg i Matt 9:13: «Gå bort og lær hva dette betyr: Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke offer! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.»
   Men hvem trenger barmhjertighet? Sagt med andre ord: Hva slags vesen er det som man må forbarme seg over?

 

   Ja, han levde i troen på Guds Sønn nå, vitner Paulus – men hva hadde han å si om dette gamle menneske, som vi nettopp etterlyste kjærligheten i? Jo, det sier han også i Gal 2:20a: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.»
   Det kunne bare korsfestes! Det var ikke liv laga, som vi sier!

   Lever du der? Lever du i Kristi kjærlighet? Om ikke: Hva er det da du regner med? Hva skal jeg regne med annet enn med Kristi kjærlighet? Det vil, ikke min kjærlighet til Gud – som jeg dog skylder Ham – men Hans kjærlighet til meg! Han som forbarmer seg over den elendige – ja, endatil over den ugudelige!

   Han har mye godt å si om disse, Josva – det kan aldri bli galt å leve rett – men det er et sted du må legge dette til sides: Ta av deg på føttene, for det sted du står på er hellig grunn! Der er det ikke din vandring som gjelder, men alene Jesu Kristi vandring i ditt sted!

   Kanskje har du her og nå oppdaget – til tross for å, så mange år som kristen – at du knapt har beveget deg en millimeter fremover siden den første dag, for du må si om det mest nødvendige loven krever, nemlig kjærlighet, som er det eneste som kan oppfylle loven – ja, som ifølge Jesu egne ord hele loven hviler på – den er hos deg høyst elendig!
   Det er et både godt og nødvendig sted for en kristen å leve – da kommer nemlig alt i riktig rekkefølge, som vi kan lese det i 1 Joh 4:19: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.»