|
«Hva er da et menneske at du kommer ham i
hu, en menneskesønn, at du ser til ham!» (v.5).
I studiebibelen Ressurs,
kan vi lese dette, som jeg vil låne min munn til: «Sett i lys av skaperverkets
storhet og Guds overveldende herlighet som åpenbares i dette (jmf
Rom 1:18f), hvem er da vi at vi skulle kreve noe av Ham? Grunntekstens
ord som her er oversatt med menneske, betyr noe som er skrøpelig og
svakt som et pust.»
«Du gjorde ham lite ringere enn Gud -»
Ressurs' ord her også: «Svaret på det retoriske
spørsmålet i det foregående verset, er overraskende og slående. Mennesket
– som mann og kvinne – står som høydepunktet i Guds skaperverk. Septuaginta,
den gamle greske oversettelsen av GT oversetter her grunntekstens
ord for «Gud» med engler. Hebreerbrevets forfatter baserer
sitt budskap i 2:5-9 på denne oversettelsen. Derfor blir begge lesemåtene
like sanne. Gud skapte mennesket i sitt bilde, bare litt lavere enn
englene.
Ordene «- med ære og herlighet
kronte du ham» står som parallell til foregående setning
(«lite ringere enn englene»), og forklarer og utfyller denne. Gud
skapte mennesket med en kongelig verdighet for at det skulle regjere
over Hans skaperverk. Men i vår falne tilstand er vi dypt ødelagt,
og den majestet og herlighet Gud hadde tiltenkt mennesket, er fullstendig
pervertert. Dog: I Jesus Kristus gjenreises de som setter sin lit
til Ham.»
Fra kongelig verdighet til
raka fant! Og ikke bare at alt det gode gikk tapt, men vi fikk inn
noe i stedet, mørke krefter som viser seg tydelig i verden for den
som vil se – og tydelig i en selv for den som har fått åndelige øyne
å se med.
Et menneske kan se ganske
dypt i denne sannhet også uten Den Hellige Ånd i seg. Det er når budet/loven
blir levende for det mennesket (jmf. Rom 7:9): «Jeg levde en gang
uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live.»
Det mennesket finner da det
loven taler om i seg selv. Lyset skinner inn, men er fremdeles på
utsiden – det er lovens lys. Dette som kom inn i mennesket på fallets
dag, som Skriften kaller kjødet, er så gjennomtrengt av det
onde – ja, er i seg selv det onde! - så det ligger i en stadig
strid med den Ånd som kom inn ved gjenfødelsen. Paulus beskriver det
slik i Gal 5:17: «For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet.
De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil.»
Dette, denne kampen, er noe
som er vel kjent av enhver sann kristen – det vil si, enhver som har
Sannhetens Ånd boende i seg.
Dette synet på menneskets
elendige og fortapte tilstand i seg selv, og avhengighet av nåde blott
for å reises fra dette fallet, er nettopp den sunne lære apostelen
viser til i 2 Tim 4:3, og som ikke skal bli tålt i den ytre menighet
på jord i den siste tid, hvor mennesket selv blir opphøyd til den
majestetiske og kongelige verdighet Skaperen gav mennesket i skapelsen,
men uten den nødvendige gjenfødelse ved troen på Jesu Kristi evangelium!
Apostelens ord lyder slik: «For det skal komme en tid da de ikke skal
tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere
i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.»
«- etter som det klør i øret
på dem.» Det som kildrer vårt ego!
Vær klar over at dette er
et endetidstegn, så du ikke skal befinne deg i en slik løgnkirke -
en slik løgnmenighet. Dette er godtatt i nærmest enhver
forsamling i dag. Man snakker om Guds bilde, men ikke om nødvendigheten
av gjenfødelse for at dette bilde skal være til stede
igjen.
Vranglæren, det som fører
bort fra Skriftens Jesus kommer alltid svakt til å begynne med, snikende
som Ordet vitner. I 2 Pet 2:1, skriver apostelen det slik: «Men det
stod også frem falske profeter i folket. Slik skal det også blant
dere komme falske lærere, slike som lurer inn/sniker inn vranglære
som fører til fortapelse. De fornekter den Herre som kjøpte dem, og
fører over seg selv en brå fortapelse.»
Den er ikke snar å oppdage
for det virker ofte så liketil. Dette har vært profetens nød til alle
tider, at han har sett fienden, og fiendens våpen, så lenge før det
har gått opp for folket i det hele, om det noen gang er gått opp i
de enkelte tilfeller.
|
Du vet vel om at du er verdifull! Du er god nok som du er!
- og lignende! Her er det mennesket selv som vokser ved hva det er
i seg selv. Men hvordan harmonerer dette med fallets realitet, hvor
Herrens egen beskrivelse av menneskets tilstand lyder blant annet
slik?: «- som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en
eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker
Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke
noen som gjør det gode, ikke en eneste. Deres strupe er en åpnet grav,
de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. - alle
har syndet og står uten ære for Gud.» (Rom 3:10-13; 23).
Du kan nok vinne mange mennesker
ved å gå utenom dette, gjerne med dundrende musikk, dans og høye rop,
eller hva form religiøsiteten nå ter seg i, men du vinner dem ikke
for himmelen!
Nei, jeg finner én eneste
grunn til min frelse og antagelse hos Gud, og det er Hans uendelige
og for meg komplett uforståelige kjærlighet, og vissheten om at jeg
er gjenstand for denne kjærlighet, om det som bor i meg viser seg
så svart som selve helvete!
Du
skal slippe å lete etter denne verdighet og verdifullhet i deg
selv! Gud elsker deg! Det er det du skal få tro! Men Han elsker deg
uten grunn i deg! Din frelse er uforskyldt av nåde!
Skulle dette ikke være tilstrekkelig
for deg, så får du høre det samme som Paulus og Barnabas måtte si
til jødene i sin tid: «Det var nødvendig at Guds ord ble talt først
til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til
det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene.» (Apg 13:46).
Den verdighet for Gud det her er
tale om, viser seg i dette at dy tar imot evangeliet som Guds ord,
Guds tale til deg. Disse gjorde ikke det.
Det er stoltheten som fører
så mange inn i dette!
Så vender da salmisten lovprisningen
til den som er lovprisning verd, i det siste verset i Salmen – slik
begynte den jo også!: «Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er
over hele jorden!» (v.2 og 10).
Ditt navn! Ja, se
da faller det hele på plass, ikke sant? Åpenbaringsboken lar oss få
et syn inn i himmelen, og hvordan det går til der. Vi kan lese fra
Åp 5:11-14: «Og jeg så, og jeg hørte røsten av mange engler omkring
tronen og de fire livsvesener og de eldste - tallet på dem var ti
tusen ganger ti tusen og tusen ganger tusen. De sa med høy røst: Verdig
er Lammet, som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke
og ære og pris og velsignelse! Og hver skapning som er i himmelen
og på jorden og under jorden og på havet, og alt det som er i dem,
hørte jeg si: Ham som sitter på tronen, og Lammet, tilhører velsignelsen
og æren og lovprisningen og makten i all evighet! Og de fire livsvesener
sa: Amen! Og de eldste falt ned og tilbad.»
Her ser du sannheten om det
vi har vært inne på åpenbart i Guds eget ord!
Hvordan beskrev nå Bibelen
Ressurs det?: «Men i vår falne tilstand er vi dypt ødelagt, og den
majestet og herlighet Gud hadde tiltenkt mennesket, er fullstendig
pervertert. Dog: I Jesus Kristus gjenreises de som setter sin lit
til Ham.»
Hvordan går det da med de
som blir funnet stående utenfor Kristus, i sin egen drakt, den dagen?
Det er både sårt og skrekkelig å lese, men slik står det i Åp 20:14-15:
«Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død:
ildsjøen. Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble
han kastet i ildsjøen.»
Følg
meg, synder! Tiden rinner,
slipp hva
enn i dag deg binder,
glem hva enn det ligger bak!
Følg meg gjennom stridens luer,
uten frykt om døden truer,
jeg er sterk om du er svak!
«I dag, om dere hører Hans
røst, da forherd ikke deres hjerter!» (Hebr 4:7).
Ja, om du, min venn,
hører Hans røst i dag, da forherd ikke ditt hjerte!
|
7
søndag i treenighetstiden
