Her er opphavet til kong Salomos visdom! Vi er – fra fallets dag av – nærmest eksperter på å stjele ære fra Gud, vi mennesker. Ære skapningen fremfor Skaperen, som vi kan lese i Rom 1:25.
   Du har nok hørt mye tale om Salomos visdom, opp igjennom livet – det er jo et begrep. Men vi ser her at det er Guds visdom! Salomo fikk del i Guds visdom.
   Vi roser ofte deler av kristenlivet – og det gjerne med rette – men ofte på en slik måte at det skygger for hvem dette er av, for det første, og for det annet så vi ikke ser at dette er uten egentlig verdi i seg selv. Merk deg dette – i seg selv! Se nøye på det, og spør: Hvor langt fører dette i seg selv?

   Gud roser Salomo for det valg han tok. «Det var godt i Herrens øyne at Salomo hadde bedt om dette,» kan vi lese her. (v.10). Det viser at Salomo var en klok ungdom også før Herren utøste sin visdom i ham, «så det ikke har vært din like før og ikke vil komme din like etter deg,» som det sies i teksten vår. (v.12).
   Men vi må alltid spørre: Hva er nok til frelse? I 2 Tim 3:15, skriver apostelen Paulus til sin unge venn, om «De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.» Vis til frelse!

   Gud gav Salomo del i sin egen visdom – men legg merke til hva vi leste i det siste vers i teksten her: «Dersom du vil vandre på mine veier, så du holder mine lover og mine bud, som din far David gjorde, så vil jeg gi deg et langt liv.» (v.14).
   Men gjorde nå Salomo dette? Nei – vi vet hvordan Salomo etter hvert tedde seg i livet – og det var slett ikke godt i Herrens øyne. Lystene drev av med ham. Han hadde så mange koner til sist, at han neppe kunne ha oversikten selv. Tragisk! Denne store visdom berget ham ikke! Salomo står som et vitnesbyrd om det!

   Samson - denne dommeren og nasireeren i Guds tjeneste fikk en enorm styrke. Det hjalp ham ikke til sist! Flere av disse menighetsforstanderne du kan lese om i Åpenbaringsboken hadde til dels store nådegaver, stor virksomhet, og åpenbart et kristenliv det lyste av utad – «du har navn av at du lever,» som vi kan lese om en av dem – men får vitnesbyrd av Herren om å være død. (Åp 3:1).
   Alt det ytre bar ennå bud om at han var en levende kristen, men Han som ser til hjertet, Han så død.
   Vi tenker også så snart – hadde vi bare hatt mer av det, og mer av det – ja, da skulle alt stå så mye bedre til. Til og med penger – som jo bærer keiserens innskrift, for å bli i det bibelske bildet – settes det stor lit til i denne sammenheng.

   Jeg jobbet for en god del år siden på en trelastfabrikk – en produserte papirmasse. Når produksjonen var i gang var det et enormt hjul som gikk så fort rundt at det så ut som det sto stille – når pluggen ble dradd ut for helgen, så gikk det lang tid før de skarpeste ørene kunne registrere at det var noe på gang. Det sveiv i kraft av den tilførsel det hadde hatt, selv om kontakten nå var brutt. Så gikk det ennå en tid, og stadig flere kunne høre at her hadde det skjedd noe – og så ytterligere en tid, så var det klart for alle. Strømmen var slått av og hjulet var i ferd med å stanse helt.
   Ser du bildet? Det hele sviver tilsynelatende som da kontakten eventuelt var i orden, men det er ikke lenger kontakt, og etter en tid vil det åpenbares. Vi går på rutine nå! Det gjelder i den enkeltes liv, og i menighetens som sådan.
   Vi roser gjerne fruktene av et sant gudsliv – og det er fine ting - men må ikke glemme at dette kun er frukter, som for det første kan bedra oss, det som ligger bak er ikke nødvendigvis, hva det ytre viser, og for det annet at vi rett og slett kan ende opp i avgudsdyrkelse, når det gjelder disse, slik som Laodikeamenigheten åpenbart var endt opp i. Han – den ene nødvendige, sto utenfor og banket på døren! Hvorfor? Jo, fordi de hadde nok i det de fant hos seg selv! De så på fruktene, og ble ikke bare beroliget, men i høyeste grad frimodige!

E.K.

   Men hva sier Herren? «- og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken!» (Åp 3:17).
   La oss stanse kort for det: Om du nå sitter her i kveld og er – virkelig er - ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, og i tillegg i høyeste grad føler deg slik også – er det farlig? Da kan jeg forkynne deg, at det er disse Jesus er kommet for! Det ille var ikke at Laodikemenigheten var slik, men at den ikke så det! At den trodde noe annet!
   Jeg var og hørte på en predikant for mange år siden nå, men det hele ble så talende, at det sitter i meg. Kvinnene i menigheten – det er jo gjerne de som gjør slikt normalt – hadde pyntet så fint i lokalet. På et lite bord foran prekestolen, hadde de satt noen store fantastiske blomster, så fine at predikanten nok kunne fristes til å tale om Gud som Skaperen – men det var bare den ting ved det, at frempå talerstolen var det et kors, og det kunne du ikke se nå, på grunn av de vakre blomstene.
   Dette forteller oss jo, at disse ting ikke må få et slikt fokus, at de skygger for dette ubestridelige faktum, at Jesus er kommet for syndere, for syke, for fortapte – ja, ifølge Rom 4:5 og 5:6, endatil for de ugudelige! Det skjer så snart, når vi begynner å dyrke fruktene og dyrke menigheten fremfor Han som er og innehar alt dette, og deler det ut til forkomne mennesker av alle slags. At det ikke må bli med oss og folket, som det ble med fariseerne og folket, at de så på dem og måtte trekke den konklusjon, at slik kan jeg aldri bli, så svak og elendig som jeg er.
   En vender altså, ved denne falske åndelighet blikket mot mennesket selv, fremfor Ham som har åpenbart seg så underlig i verden, at de såkalte fromme og åndelige i Israel, sa med undring – og nok ikke så lite vemmelse heller skulle jeg tro - «Han gikk inn som gjest hos en syndig mann!» (Luk 19:7).
   Merk deg, hvor snart det sies fra talerstolene i de rettskafnes forsamling: Det norske folk! Det står så dårlig til med det norske folk! Og det er nå ingen hemmelighet da – men vi gjør vel i å merke oss Daniels bønn, denne rettskafne og rettferdige mann – han ber: «Vi har syndet mot deg, Herre!» Vi! Han tar seg selv med i dette!
   Dette virker en menighet ved korsets fot!

   Vi kjenner vel alle denne sangen – men hør nå!:

   Vi blir så små hos Jesus, det vil Han vi skal bli.
Først da kan vi om Jesus det rette ord få si.
Da blir det Ham alene og ikke meg og mitt,
og hvis jeg så får tjene, da er det nåde blitt.

   Det største ord om Jesus er Jesus, syndres venn.
Det beste ord om Jesus er dette ord igjen.
Det største og det beste, hva kan jeg mere si?
Gud, la vårt liv og feste kun dette ord få bli!

   Hva har dette med Salomo og hans visdom å gjøre, spør du kan hende? Ja, om du ikke ser det, så kan du jo ifølge Jak 1:5, be til Ham «som gir alle, villig og uten bebreidelse - og så skal han få den.» Det vil si – visheten til frelse!
   Så skal vi takke Gud for alle Hans gaver, men ikke komme dit hen at vi bytter ut det beste i det nest beste! Ett – ETT - er nødvendig! - det har Jesus å si oss også i dag!